Lenge leve impulsiviteten, -og bryllupsdagen vår!

Jeg er en stor tilhenger, -og misbruker av impulsivitet. Det er noe om det å leve livet, finne på ting, drive på ett stykke drivved over surfehøye bølger og ikke ane hvor man havner hen! Dét liker jeg. 

Lørdagen skulle vi egentlig ikke noe spesielt, så unga og jeg slengte oss impulsivt med David da han skulle se på en jobb i Fredrikstad. Siden jeg tok meg litt god tid på badet, kom vi oss litt sent avgårde, og kunden som David skulle vurdere pris hos ville dermed ikke være hjemme igjen før om mange timer. "Så flott!" utbrøt jeg og erklærte dermed dagen for kose-dag-med-ungene-og-spise-is-dag. 

David skulle til å stoppe ved en hamburgersjappe i Rakkestad, mens jeg protesterte og sa at dette var tiden for å spise is OG kose seg, -ikke å spise is og KJØRE BIL. Stor forskjell. Så han kjørte videre og skyldte på meg da ungene kom med sinte kommentarer bakfra, snytt for en is. 

Da vi kom til Fredrikstad, slo det meg at det hadde vært koselig å vært i Gamlebyen for en gangs skyld, og jammen var det ikke dit kællen hadde tenkt seg. Før vi visste ordet av det, hadde vi parkert bilen i skyggen i en brostensbelagt gate, tatt med oss bikkje og unger, og tasset til Peppes Pizza hvor vi koste oss med en half-and-half pizza, mens vi tittet på festkledde mennesker som sikkert skulle i bryllupet som skulle foregå borti gata, og ett eldre par som kniste nyforelsket og diskuterte hvor mange lommer det egentlig var i kledningen hans. XO lå stille under bordet og oppførte seg eksemplarisk, mens andre hunder plutselig fant på impulsive spillopper og kom med skarpe bjeff. 

Jeg la merke til to damer i flotte selskapskjoler og beundret de, bare for å bli sykelig skuffet da de begge dro opp en røyk hver og tente på de mens de kom lutrygget gående mot oss. Hvorfor måtte de ødelegge sitt ytre (og indre) med den holdningen (rett opp skuldra!) og den fæle røyken, når de var så flott kledd? Jeg bemerket det til David og han nikket enig og lo.

En hestevogn med ett brudepar kloppetikloppet seg forbi, og jeg ropte "gratulerer!" etter dem med ett stort smil. Bruden smilte tilbake og sa "takk!", og vanglet videre med sin lettlurte (?) mann. Jeg håpet de får det bra, -og det gjør de nok. Hun fikk da trossalt litt regn i sløret! :)

Etterpå  gikk vi rett rundt hjørnet og kjøpte oss softis, -og unga trasket fornøyde avsted med hver sin. Jeg fant ut at det ikke var så lett for en treåring å forstå dette med å holde isen LODDRETT, så jeg løp jo konstant i nakken på han for å rette opp isen slik at han ikke skulle miste hele isklumpen rett i bakken og kun stå tilbake med vaffelkjeksen igjen. Han ble ganske fornærmet over mitt forsøk på en redningsaksjon, og endte opp med å surmule og spise isen så sakte at den rakk å smelte over hele han og David. Jeg satt foran krakken mine tre gutter hadde satt seg på, og tok bilder av hele episoden mens jeg skoggelo av hele situasjonen der David nå  ble nødt til å tørke kliss av  både seg og ungen, -mens jeg bare satt og lo og knipset bilder.

Vi tasset innom torvet og gapestokken, og jeg forklarte hva den hadde fungert til. Philippe var fasinert, men ikke mere enn at han gikk raskt videre for å holde følge med lillebror sin som hadde fått for seg at han skulle videre ned gaten. Plassen var full av folk som skulle selge tingene sine på frimarkedet, og nå jobbet de alle febrilsk for å forsøke å beskytte alt med plast og paraplyer da regnværet kom. Der ble de lurt, tenkte jeg da vi kom litt lenger ned i gata, for den lille skuren var over allerede. 

Unga løp inn i en liten tunnel, og ut på en bro. David og jeg stoppet inni tunnelen og beundret steinarbeidet mens bikkja fant ett sted han ville gjøre fra seg der inne. Leende over XO´s rampestrek gikk vi videre ut over broen med ungene, og la merke til de søte endene som svømte rundt der og så opp på oss i påvente av å få litt mat. Men vi hadde ikke noe..

Philippe og Daniel fant kanoner overalt, og klatret på de. Det var så rart å tenke på at jeg gjorde det samme da jeg var liten, og jeg ble fyllt av minner om slike turer med mamma og pappa, farmor og farfar. Jeg skulle ønske jeg fant en bamse-and lik den broren min hadde da han var liten, så jeg kunne sendt den i gave til lille Iselin (tantebarnet mitt). Det hadde vært så koselig å vite at datteren til lillebroren min har samme bamsen som faren hadde da han var liten. Men jeg fant ikke noen slike bamser..

Oppå en topp satte vi oss ned og så utover vannet mens unga klatret på flere kanoner. Vi satt der og lurte på hvorfor vi aldri hadde gjort noe slikt før vi giftet oss, før vi fikk barn og ikke har alenetid. Vi kom på at det var JOBB som stod i fokus den gangen, og vi ble begge stille. Det er trist at man alltid skal være etterpåklok. Det hadde vært så herlig å hatt solskinnsdager med flørt, lekeslossing og piknikkurv å se tilbake på. Kanskje vi må bli flinkere til å finne på slikt nå? (Da referer jeg til piknikkurven på ett teppe i en park, hehe.. Lekeslossing blir det aldri for lite av..:-P )

Turen gikk videre og vi samlet opp tre duer, masse duemat, og en kanin hos en bekjent av David.  Videre stakk vi innom Thomas og Vivian, men Vivian var blitt sendt avgårde til Samos med en venninne. 

Der satt vi og så på tordenværet med lynet som flerret over himmelen på andre siden av vannet, mens vi spiste is og drakk Cola. Jeg forsøkte å ta bilder av fenomenet, men måtte se meg tapt da lynet konstant slo ned alle andre steder enn der jeg siktet nettop i dét sekundet. David tok en titt på jobben, og jeg nærmest sovnet i sofaen inne mens unga så på Handy Manny på teve. Like etterpå bar det hjemover, til taco, filmen Wanted, og seeeenga.

Søndagen stod vi egentlig opp litt tidlig (er kanskje bare jeg som syns at 9 er tidlig..:), og vi så for oss at det skulle bli en herlig bryllupsdag, men så ringte polakkene og sa at de hadde kjørt av veien. David hadde ikke fått i seg frokost ennå, og måtte da kjøre avsted med henger for å hente de. Han ble borte mange timer.

Unga og jeg gikk ut i finværet, og jeg nøt litt kaffe og ett blad i solveggen. Jeg ringte mamma, og oppdaget at jeg da faktisk hadde vekket henne. Jeg slengte ut at det hadde vært koselig om de hadde vært her hos oss, så vi kunne grillet og kost oss i sola sammen, og det var hun enig i, uten at vi pratet noe mere om det. 

En stund senere ringte hun tilbake, og spurte om de, helt impulsivt, kunne komme på grilling. Jeg spratt i stolen og hadde bare lyst til å hyle av glede, så glad ble jeg! Etter å ha lagt på og blitt enige om at de skulle komme, ryddet jeg litt i paviljongen, dro og handlet rømme, gikk inn og laget frisk salat og hjemmelaget potetsalat, og begynte på sausen og risen. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg brukt så lang tid på alt dette, at de var rukket å komme. 

Vi satt i paviljongen og nøt herlig grillmat, mens en liten regnskur skylte over taket og laget koselige trommelyder. Etterpå disket jeg opp med saftige jordbær og kaffe/te, og litt sjokoladekjeks osv osv. Det var så koselig å ha Svein og mamma her, og jeg ville ikke at noen skulle dra. Heldigvis ble mamma igjen da Svein dro, for mamma skulle overnatte!

Etter noen timer var barna i seng, kjøkkenet ryddig, og mamma og jeg satt i paviljongen med masse levende lys, med hvert vårt ullpledd over beina, og varm te for å holde varmen. Det var så koselig som en kan få ha det, og jeg skulle ønske jeg bare kunne tviholdt på den følelsen og atmosfæren for alltid. 

Dagen idag brukte vi hovedsaklig ute i solen, og det syns på meg nå ikveld. Jeg er en smule solbrent, men fortsatt like blid og fornøyd, med stor og mett mage etter å ha fråtset i god grillmat og vannmelon. :) Vi tok ett lite avbrekk fra sola ved å kjøre til "sentrum" og handle litt, og unga fikk seg nye sandaler og støvler (mojmoj sponsa halvparten, tuuusen takk..:), mens den stakkars syke mannen min lå oppe i senga og ventet tålmodig på juicen jeg lovte han. 

Mamma kjørte hjemover da kvelden senket seg over Frydenlund, og jeg gikk ut for å mate kaniner og duer etter å ha legget ungene. Kaninene var så glade for all gresset og løvetann jeg plukket til de, og duene kurret fornøyde og flakset med vingene da de fikk frøblandingen sin. Jeg satte meg på en kantstein i en jordhaug og tittet på barneduene som fortsatt var på utsiden, og jeg ventet på at de skulle fly inn. Det tok sin tid, for de måtte jo se an terrenget og virkelig forsikre seg om at det ikke var noe lureri eller farer på ferde før de fløy inn, men dét gjorde ikke noe, for jeg hadde da god tid der jeg satt, og jeg moret meg over å se på det merkelige kroppsspråket deres. Da de fire av de var kommet inn, ble jeg utålmodig over den femte som ikke klarte å velge rette inngang, så jeg hentet en trillebår, klatret opp på den og tok tak i den siste duen og ledet den inn rette inngang, før jeg lukket "døren" for rovdyra som truer i natten.

Jeg blir litt sentimental når jeg tenker på mannen min som ligger syk oppi senga vår, -mannen jeg (igår) sa "JA!" til for sju år siden, og som jeg til høsten har kjent og vært sammen med i hele ti år. Jeg elsker han så høyt for den han er, -for han humoristiske, postive, åpne, ekte og ærlige vesen, hans gåpåvilje, -og for at han alltid viser forståelse, selv om han ikke alltid forstår. Jeg elsker han for at han leser meg som en åpen bok og har blitt så flink til å ta hensyn til meg og min ustabile personlighet. Jeg elsker han for hans kjærlighet og godhet, mildhet og tålmodighet, -og jeg ser tilbake på minnene der nettopp disse egenskapene ikke var tilstedet, med et viss snev av humor i sinnet. :) Jeg tviler ikke ett sekund på at dette vil vare livet ut, og at jeg år for år investerer verdifull tid i en person jeg kan stole etthundreprosent på, -og som er verdt det. Jeg er så gla for at vi aldri krangler og skriker sårende ting til hverandre, for det hadde jeg ikke taklet. Og takk og pris for at vi begge alltid er ærlige, -for uten ærlighet og kommunikasjon kommer man ikke langt om man skal holde ut sammen, resten av livet i en verden som er vanskelig nok å leve i fra før av..

Så hipp hipp hurra for bryllupsdagen vår, som vi fikk overvære med Svein og mamma <3,>

Nå skal en lykkelig Monica, lykkelig kone, lykkelig mamma, lykkelig eier av Macbook og Canon digitalt speilrefleks, .... gå og legge seg..:)