Mitt hittil beste interiørinnlegg

Da bloggen min tok kvelden, og alt ble galt med utseendet, regnet jeg med at det var fordi jeg hadde for mye bilder og stæsj som tok opp plassen. Med én gang jeg fjernet alle de gamle innleggene fra denne bloggen, og lagret de i min lagringsplassblogg, begynte bloggen min å fungere igjen uten problemer.

Jeg syns det er kjempetrist at alle mine gamle innlegg nå ligger ett annet sted, for det er da ikke like lett å få de sortert under emnene...

Dette innlegget er en av mine favorittinnlegg innen interiør. Jeg er så stolt over bildene jeg tok, at jeg rett og slett må legge den ut én gang til, slik at den ikke blir helt bortglemt. So; enjoy..:)

Sommerfriske fornemmelser..<3

Syns det var på tide med ett lite interiørinnlegg igjen..:)

Jeg har nemlig lekt fotograf hjemme i det nyoppussede huset til venninna mi Trine! Hun har fått det så utrolig koselig, med god hjelp av sin handyman av en far. :)

Trine har fått det skikkelig flott hjemme hos seg. Når man kommer inn i den mørkeblå og dystre gangen hennes, skulle man ikke tro at man ville trives så godt i resten av huset at man bare får lyst til å bli der. Kjøkkenet, spisestuen og stua, samt soverommet har en herlig sommerfrisk blanding av shabby chic, hvitt og fairytale, med masse herlige og velplasserte detaljer overalt. -KLART jeg gikk amok med kameraet mitt!!

Nå har jo Trine lagt ut to innlegg med de samme bildene, bare satt sammen på en litt annen måte da såklart. Men siden det er mine bilder og jeg har andre "lesere", og siden jeg også interesserer meg for interiør, syns jeg at de måtte ut her også...:)

Måtte aller først innom bloggen til Trine og knabbe ett oversiktsbilde av kjøkkenet hennes, så dere får ett litt bedre inntrykk av det:

Er det ikke koselig? Innredning fra Ikea, møbler fra bestemoren hennes.

Syns dette skiltet var så utrolig nydelig, og PASSENDE. Trine kaller seg nemlig for TEE..:) JEg trodde hun hadde bestilt det med den teksten, men det hadde hun ikke! Jeg visste ikke at TE noen gang blir skrivet på den måten der. Jeg er jo vant til å se det som TEA.

Skiltet og den søte løkplanten står plassert på kjøkkenbenken, nærme vasken.

Så en liten collage med mine egne bilder fra kjøkkenet hennes: øverst til venstre er den koselige kaffekroken hennes med Greengatekoppene og alt man ellers trenger for å få en god kopp med kaffe. Jeg fikk smake hasselnøttkaffe til og med! :)

I vinduet hennes står det noen søte vinflasker som jo egentlig er ganske dekorativt. Jeg leker med tanken om å samle meg noen flasker selv å ha på spisebordet mitt som lysestaker, gjerne mange i forskjellige farger og størrelser. Det tror jeg blir stilig!

Mere bilder fra kjøkkenet såklart:)

Syns det er så sjarmerende med det slitte og flotte bordet. Jeg kjøpte duken (som egentlig er ett Greengate kopphåndkle) til henne i gave, sammen med en søt liten Greengate mugge (kommer bilde av det litt lenger ned). Vi koste oss med en flaske rødvin, og masse levende lys...:) Nederste bildet til venstre viser litt av den gamle svartovnen som stod der fra gammelt av. Den er så flott! Gleder meg til å høre resultatet når Trine prøver å bake kjeks/kake i den..:)

På fatet med lysene ligger det masse gamle nøkler, og Trine visste akkurat hvem som kommer fra hvor. Alle har en liten historie bak seg..:)

Så over til den flotte spisestuen hennes:

Dette rommet var ikke helt ferdig da jeg kom til henne. Plasten lå ennå over det hvitmalte bordet, med masse utstyr og malingsflekker oppå. Men midt på natta rundt kl 0300, fant hun ut at hun ville prøve ut en mørkbeiset benk hun har kjøpt på finn.no der inne, mens den fortsatt var mørk. Meningen var å male den hvit, men hun kom over ett bilde i en interiørblogg der det ble vist hvor flott det egentlig kan være å brekke av alt det lyse og hvite i huset, med ett mørkt møbel. Jeg hadder fortsatt det dannede bildet av en hvitmalt og slittpusset benk oppe i hodet, og protesterte, men Trine ville prøve, så vi nærmest løp ut i gangen og hentet buffeen (eller hva man nå kaller den), og satte den på plass. Så tok vi turen opp til biblioteket hennes(pusses opp til sommeren) for å finne flotte detaljer å pynte med. Og slik ble det;

Litt ekstra pynt måtte hun ha opp for å få det til å bli litt mere TEE-aktig..

Trine har fått fugledilla, og det syns jeg ikke er så rart når jeg ser de søte små fuglene hun dekorerer med..:)Det var så utrolig gøy da vi hadde fått ryddet vekk alt rotet som dekket dette spisebordet! Lørdag morgen spiste vi frokost der, og stakk rett til Oasen Hagesenter etterpå og handlet tulipaner og gåsunger. Det ble så koselig!
Desverre er ikke den flotte taklampen på plass ennå. Den gleder jeg meg til å se oppe!

Den lille Greengate-muggen jeg kjøpte i gave til Trine er så søt. Tror nesten jeg må ha en slik en selv engang..:)

Trine har over lengre tid ønsket seg ett gammelt fuglebur. Heldigvis jobber en kamerat av henne på Oasen Hagesenter, og der fikk de inn dette nydelige buret! Hun har mange planer og ideer til det, men jeg syns det tar seg riktig så godt ut allerede.

Legg merke til de søte fuglebildene som henger ved "skryteskapet". Det kommer flere slike opp etterhvert. Skikkelig koselige er de!



Noen små detaljer på slutten her..:) Nydelige telysholdere av fuglereder. Søtt hva? Lyktene henger i åpningen mellom spisestue og stue.

Stuen hennes er også skikkelig koselig. Sofaen var noen av de møblene som stod igjen etter forrige huseier, men Trine har dekket de med sofatrekk fra Ellos (samme som jeg har), og det ble jo ganske så fint det.

Bildene over sofaen har hun hatt kjempelenge, med tanke på å ha de i stua slik som nå. De er virkelig fantasifulle!

Bildet av sommerfuglene skal egentlig henge på veggen, og Trine syns det var litt rart jeg tok bilde av at det stod på gulvet, men jeg syns det var litt søtt jeg da..:) Hun venter ett av samme typen i posten om en stund, så da skal hun snart henge det opp.

Ser du lille froskeprinsen sitter der og leser? Jeg liker så godt lykten også, og orkideer er jo bare favoritten min..! Orkideene er en gave fra Ingjerd, moren til Trine.

Det var en liten rundtur hjemme hos Trine! Hun har ett utrolig flott soverom også, men da må du nesten stikke innom bloggen hennes og ta en titt syns jeg!

Tusen takk for en flott stund sammen med deg Trine! Huset er utsøkt, kaffen var utsøkt, og middagen var driiiitdigg!! :) klems:)

Nytt layout!

Inspirert av Binka´s utrolig bra innlegg om "Lesbarhet på nett", har jeg nå endret utseendet på bloggen min. Jeg ble egentlig ganske fornøyd! Jeg har til og med klart å lage en ganske enkel header på egenhånd. Legger mere arbeid i den en annen gang.

Det eneste jeg ikke liker ved bloggens utseende akkurat nå, er at det er mellomrom mellom headerbildet, og linkbaren på toppen. Så om det er noen som vet hvor jeg ordner det i HTML-kodene,  -skrik ut! 

(For de av dere som mottar blogginnleggene mine pr mail; her er bloggen min med det nye utseendet.)

Nå skal jeg ut i hagen med ungene!

Ha en solfyllt dag!

Lenge leve impulsiviteten, -og bryllupsdagen vår!

Jeg er en stor tilhenger, -og misbruker av impulsivitet. Det er noe om det å leve livet, finne på ting, drive på ett stykke drivved over surfehøye bølger og ikke ane hvor man havner hen! Dét liker jeg. 

Lørdagen skulle vi egentlig ikke noe spesielt, så unga og jeg slengte oss impulsivt med David da han skulle se på en jobb i Fredrikstad. Siden jeg tok meg litt god tid på badet, kom vi oss litt sent avgårde, og kunden som David skulle vurdere pris hos ville dermed ikke være hjemme igjen før om mange timer. "Så flott!" utbrøt jeg og erklærte dermed dagen for kose-dag-med-ungene-og-spise-is-dag. 

David skulle til å stoppe ved en hamburgersjappe i Rakkestad, mens jeg protesterte og sa at dette var tiden for å spise is OG kose seg, -ikke å spise is og KJØRE BIL. Stor forskjell. Så han kjørte videre og skyldte på meg da ungene kom med sinte kommentarer bakfra, snytt for en is. 

Da vi kom til Fredrikstad, slo det meg at det hadde vært koselig å vært i Gamlebyen for en gangs skyld, og jammen var det ikke dit kællen hadde tenkt seg. Før vi visste ordet av det, hadde vi parkert bilen i skyggen i en brostensbelagt gate, tatt med oss bikkje og unger, og tasset til Peppes Pizza hvor vi koste oss med en half-and-half pizza, mens vi tittet på festkledde mennesker som sikkert skulle i bryllupet som skulle foregå borti gata, og ett eldre par som kniste nyforelsket og diskuterte hvor mange lommer det egentlig var i kledningen hans. XO lå stille under bordet og oppførte seg eksemplarisk, mens andre hunder plutselig fant på impulsive spillopper og kom med skarpe bjeff. 

Jeg la merke til to damer i flotte selskapskjoler og beundret de, bare for å bli sykelig skuffet da de begge dro opp en røyk hver og tente på de mens de kom lutrygget gående mot oss. Hvorfor måtte de ødelegge sitt ytre (og indre) med den holdningen (rett opp skuldra!) og den fæle røyken, når de var så flott kledd? Jeg bemerket det til David og han nikket enig og lo.

En hestevogn med ett brudepar kloppetikloppet seg forbi, og jeg ropte "gratulerer!" etter dem med ett stort smil. Bruden smilte tilbake og sa "takk!", og vanglet videre med sin lettlurte (?) mann. Jeg håpet de får det bra, -og det gjør de nok. Hun fikk da trossalt litt regn i sløret! :)

Etterpå  gikk vi rett rundt hjørnet og kjøpte oss softis, -og unga trasket fornøyde avsted med hver sin. Jeg fant ut at det ikke var så lett for en treåring å forstå dette med å holde isen LODDRETT, så jeg løp jo konstant i nakken på han for å rette opp isen slik at han ikke skulle miste hele isklumpen rett i bakken og kun stå tilbake med vaffelkjeksen igjen. Han ble ganske fornærmet over mitt forsøk på en redningsaksjon, og endte opp med å surmule og spise isen så sakte at den rakk å smelte over hele han og David. Jeg satt foran krakken mine tre gutter hadde satt seg på, og tok bilder av hele episoden mens jeg skoggelo av hele situasjonen der David nå  ble nødt til å tørke kliss av  både seg og ungen, -mens jeg bare satt og lo og knipset bilder.

Vi tasset innom torvet og gapestokken, og jeg forklarte hva den hadde fungert til. Philippe var fasinert, men ikke mere enn at han gikk raskt videre for å holde følge med lillebror sin som hadde fått for seg at han skulle videre ned gaten. Plassen var full av folk som skulle selge tingene sine på frimarkedet, og nå jobbet de alle febrilsk for å forsøke å beskytte alt med plast og paraplyer da regnværet kom. Der ble de lurt, tenkte jeg da vi kom litt lenger ned i gata, for den lille skuren var over allerede. 

Unga løp inn i en liten tunnel, og ut på en bro. David og jeg stoppet inni tunnelen og beundret steinarbeidet mens bikkja fant ett sted han ville gjøre fra seg der inne. Leende over XO´s rampestrek gikk vi videre ut over broen med ungene, og la merke til de søte endene som svømte rundt der og så opp på oss i påvente av å få litt mat. Men vi hadde ikke noe..

Philippe og Daniel fant kanoner overalt, og klatret på de. Det var så rart å tenke på at jeg gjorde det samme da jeg var liten, og jeg ble fyllt av minner om slike turer med mamma og pappa, farmor og farfar. Jeg skulle ønske jeg fant en bamse-and lik den broren min hadde da han var liten, så jeg kunne sendt den i gave til lille Iselin (tantebarnet mitt). Det hadde vært så koselig å vite at datteren til lillebroren min har samme bamsen som faren hadde da han var liten. Men jeg fant ikke noen slike bamser..

Oppå en topp satte vi oss ned og så utover vannet mens unga klatret på flere kanoner. Vi satt der og lurte på hvorfor vi aldri hadde gjort noe slikt før vi giftet oss, før vi fikk barn og ikke har alenetid. Vi kom på at det var JOBB som stod i fokus den gangen, og vi ble begge stille. Det er trist at man alltid skal være etterpåklok. Det hadde vært så herlig å hatt solskinnsdager med flørt, lekeslossing og piknikkurv å se tilbake på. Kanskje vi må bli flinkere til å finne på slikt nå? (Da referer jeg til piknikkurven på ett teppe i en park, hehe.. Lekeslossing blir det aldri for lite av..:-P )

Turen gikk videre og vi samlet opp tre duer, masse duemat, og en kanin hos en bekjent av David.  Videre stakk vi innom Thomas og Vivian, men Vivian var blitt sendt avgårde til Samos med en venninne. 

Der satt vi og så på tordenværet med lynet som flerret over himmelen på andre siden av vannet, mens vi spiste is og drakk Cola. Jeg forsøkte å ta bilder av fenomenet, men måtte se meg tapt da lynet konstant slo ned alle andre steder enn der jeg siktet nettop i dét sekundet. David tok en titt på jobben, og jeg nærmest sovnet i sofaen inne mens unga så på Handy Manny på teve. Like etterpå bar det hjemover, til taco, filmen Wanted, og seeeenga.

Søndagen stod vi egentlig opp litt tidlig (er kanskje bare jeg som syns at 9 er tidlig..:), og vi så for oss at det skulle bli en herlig bryllupsdag, men så ringte polakkene og sa at de hadde kjørt av veien. David hadde ikke fått i seg frokost ennå, og måtte da kjøre avsted med henger for å hente de. Han ble borte mange timer.

Unga og jeg gikk ut i finværet, og jeg nøt litt kaffe og ett blad i solveggen. Jeg ringte mamma, og oppdaget at jeg da faktisk hadde vekket henne. Jeg slengte ut at det hadde vært koselig om de hadde vært her hos oss, så vi kunne grillet og kost oss i sola sammen, og det var hun enig i, uten at vi pratet noe mere om det. 

En stund senere ringte hun tilbake, og spurte om de, helt impulsivt, kunne komme på grilling. Jeg spratt i stolen og hadde bare lyst til å hyle av glede, så glad ble jeg! Etter å ha lagt på og blitt enige om at de skulle komme, ryddet jeg litt i paviljongen, dro og handlet rømme, gikk inn og laget frisk salat og hjemmelaget potetsalat, og begynte på sausen og risen. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg brukt så lang tid på alt dette, at de var rukket å komme. 

Vi satt i paviljongen og nøt herlig grillmat, mens en liten regnskur skylte over taket og laget koselige trommelyder. Etterpå disket jeg opp med saftige jordbær og kaffe/te, og litt sjokoladekjeks osv osv. Det var så koselig å ha Svein og mamma her, og jeg ville ikke at noen skulle dra. Heldigvis ble mamma igjen da Svein dro, for mamma skulle overnatte!

Etter noen timer var barna i seng, kjøkkenet ryddig, og mamma og jeg satt i paviljongen med masse levende lys, med hvert vårt ullpledd over beina, og varm te for å holde varmen. Det var så koselig som en kan få ha det, og jeg skulle ønske jeg bare kunne tviholdt på den følelsen og atmosfæren for alltid. 

Dagen idag brukte vi hovedsaklig ute i solen, og det syns på meg nå ikveld. Jeg er en smule solbrent, men fortsatt like blid og fornøyd, med stor og mett mage etter å ha fråtset i god grillmat og vannmelon. :) Vi tok ett lite avbrekk fra sola ved å kjøre til "sentrum" og handle litt, og unga fikk seg nye sandaler og støvler (mojmoj sponsa halvparten, tuuusen takk..:), mens den stakkars syke mannen min lå oppe i senga og ventet tålmodig på juicen jeg lovte han. 

Mamma kjørte hjemover da kvelden senket seg over Frydenlund, og jeg gikk ut for å mate kaniner og duer etter å ha legget ungene. Kaninene var så glade for all gresset og løvetann jeg plukket til de, og duene kurret fornøyde og flakset med vingene da de fikk frøblandingen sin. Jeg satte meg på en kantstein i en jordhaug og tittet på barneduene som fortsatt var på utsiden, og jeg ventet på at de skulle fly inn. Det tok sin tid, for de måtte jo se an terrenget og virkelig forsikre seg om at det ikke var noe lureri eller farer på ferde før de fløy inn, men dét gjorde ikke noe, for jeg hadde da god tid der jeg satt, og jeg moret meg over å se på det merkelige kroppsspråket deres. Da de fire av de var kommet inn, ble jeg utålmodig over den femte som ikke klarte å velge rette inngang, så jeg hentet en trillebår, klatret opp på den og tok tak i den siste duen og ledet den inn rette inngang, før jeg lukket "døren" for rovdyra som truer i natten.

Jeg blir litt sentimental når jeg tenker på mannen min som ligger syk oppi senga vår, -mannen jeg (igår) sa "JA!" til for sju år siden, og som jeg til høsten har kjent og vært sammen med i hele ti år. Jeg elsker han så høyt for den han er, -for han humoristiske, postive, åpne, ekte og ærlige vesen, hans gåpåvilje, -og for at han alltid viser forståelse, selv om han ikke alltid forstår. Jeg elsker han for at han leser meg som en åpen bok og har blitt så flink til å ta hensyn til meg og min ustabile personlighet. Jeg elsker han for hans kjærlighet og godhet, mildhet og tålmodighet, -og jeg ser tilbake på minnene der nettopp disse egenskapene ikke var tilstedet, med et viss snev av humor i sinnet. :) Jeg tviler ikke ett sekund på at dette vil vare livet ut, og at jeg år for år investerer verdifull tid i en person jeg kan stole etthundreprosent på, -og som er verdt det. Jeg er så gla for at vi aldri krangler og skriker sårende ting til hverandre, for det hadde jeg ikke taklet. Og takk og pris for at vi begge alltid er ærlige, -for uten ærlighet og kommunikasjon kommer man ikke langt om man skal holde ut sammen, resten av livet i en verden som er vanskelig nok å leve i fra før av..

Så hipp hipp hurra for bryllupsdagen vår, som vi fikk overvære med Svein og mamma <3,>

Nå skal en lykkelig Monica, lykkelig kone, lykkelig mamma, lykkelig eier av Macbook og Canon digitalt speilrefleks, .... gå og legge seg..:) 

Nesten ikke bra å lese

Det er nesten ikke bra å lese blader.. 

Jeg har ikke lest hverken ROM123 eller noen andre interiørblader på noen mnd nå, og har som følge av det egentlig slått meg til ro med hvordan det ser ut i huset mitt. Men nå da jeg satte meg ned med ett KK jeg hadde fått av svigerfar, kom alle lengslene på nytt. "Åååh så fint DET var, jeg vil også gjøre sånn!" tenkte jeg da jeg så harlekinruter på ett gulv i gangen. Jeg gleder meg til å se hvordan Trine får det når hun får gjort det hjemme hos seg!

Bladet hadde masse flotte bikinimodeller på utstilling, og jeg fikk naturligvis lyst på ny bikini. En med masse farger. Men nå må vi jo ha VARMT vær først! Og jeg syns faktisk det har vært litt kaldt hittil..:S

Ett annet blad viste forsklag til temareiser. Jeg har så lyst til å reise at jeg nesten blir dårlig. Og jeg vil ha mannen min med meg, men han er jo fiske- og jaktegæærn, så interessen er ikke så stor der. Men tenk hvor bra det hadde vært om jeg fikk dele slike turer med nettopp han! Sitte på en restaurant sammen med han, istedet for alene eller sammen med venninner (akkurat det sistnevnte hadde jeg IKKE hatt noe imot egentlig, -hvem blir med??) og kanskje bli overrumplet av single menn uten skrupler. For det er jo slik de er, -de kaster seg over jentegjenger og håper på å få napp. Og jeg blir bare irritert av sånne sjørtejegere. Nei, da vil jeg ha med meg mannen min. En LOVLIG sjørtejeger. Og OPPLEVE. Jeg er ikke ute etter å ligge langflat på stranda, men jeg er ute etter safari, harde gåturer opp bratte bakker, mye utsikt, og rett og slett OPPLEVELSER. Selvfølgelig med sekk på ryggen og kamera på drass, hehe...:) Og når jeg så kommer hjem... -lage en bok med egen tekst og egne bilder. Nå har jeg jo sideombrekningsprogram, så hvorfor ikke..:P

Det er herlig å lese blader, for da får man nye innspill og ideer, og kreativiteten får liv i seg igjen. Men det er heller ikke akkurat til å sope under teppet at det virkelig SELGER å få lesere på alle de forskjellige bladene vi har her i Norge. Sterkere reklame skal man lete lenge etter!

Bitteliten..

Verdien i livet

Jeg har lyst til å starte med ett langt og flott sitat fra boken jeg leser nå om dagen; "Gjennom den hvite manns grav, -i gummibåt!" skrevet av Helge Hjelland. 

Han forteller at han i den daværende situasjonen sitter rundt ett bål med noen meget fattige folk i Afrika, folk han ikke klarer å kommunisere med fordi de ikke forstår hverandres språk. De sitter og myser på hverandre i mørket mens de smiler og ler,  "ler som venner av glede, gjensidig respekt og forståelse".  

Jeg siterer Helge: 

"Kanskje lo de litt av min annerledeshet, mens jeg smilte av takknemlighet over mine nybakte venner og av kontrasten til verden der ute - hvor folk bekymret seg over hvordan endene skulle møtes hvis renten gikk opp et prosentpoeng, etter å ha belånt seg til pipen på ett tremillioners hus, to biler og en båt. Jeg lo av pensjonsforsikringer og terrorfrykt og av Vestens ensidige sortmalte bilde av den muslimske verden etter 9-11. Hvordan kunne jeg overhodet forklart dem at folk i min verden kan få grå hår i hodet av luksusproblemer og ikke behøver å vie de basale behov en tanke? Og hvordan skulle jeg formidle at der jeg kom fra, var det vanlig å søke en garanti for framtiden mens disse menneskene ikke hadde annen garanti for morgendagen enn at de ville få fisk i elven og at Allah sendte dem regn i rette tid? Ville de tro meg hvis jeg sa at mennesker der hjemme er mer opptatt av konflikter som utspinner seg på ett fremmed kontinent enn å hjelpe sine nærmeste og at mange ikke kunne navnet på naboen? Her oppleves fellesskapet likt de romantiserte situasjonene man kun finner dokumentert på gamle oljemalerier hvor hele bygden er samlet rundt ett midtsommerbål med feler og dans - før TV gjorde sitt inntog i vårt samfunn og stakk en kjepp i fellesskapet og før husene ble for store og komfortable til å forlate. Kontrasten til det vestlige levesett var slående. På dette stedet satt man samlet helt til øyelokkene ble tunge, og ved leggetid gikk folk til sine respektive hytter, unntatt høvdingen. Han tok meg med til sin hytte, viste meg sin egen seng og gikk selv og la seg ett annet sted. Jo, jeg var i Paradis."

Da jeg leste dette, føltes det som om at Helge hadde vært en tur innom hjernebarken min og snappet med seg det essensielle i tankene mine. Dette er nemlig ett tema som jeg grunner veldig mye på (og kanskje har skrevet litt om før også), for jeg syns (kort sagt) at alt det vi mennesker har bygget opp rundt oss av løsninger og muligheter, er ganske så verdiløst når alt kommer til stykket.

Torsdag kveld forrige uke var David og jeg, med våre kjære små sønner og hunden XO, på vei til Idre i Sverige. Vi hadde med oss campingvogna og såvidt det var litt penger (takket være min kjære svigerfar) som vi skulle bruke på mat og diesel. Jeg så virkelig fram til en langhelg i vogna, men jeg hadde ingen idé om hvor bra helgen kom til å bli.

Da vi kom fram, var jeg ikke videre positivt innstilt, for hver gang vi nærmer oss Trysil eller rundomkringliggende områder med villmark, føler jeg ett voldsomt press på meg, i og med at David virkelig ønsker å flytte opp dit og bare fiske og jakte, og konstant maser og oppmuntrer meg til å bli med på å fullføre hans drøm. Det resulterer i at jeg ikke klarer å glede meg over tilværelsen der og da, for det eneste jeg klarer å se er at stedet er langt vekk fra familie og venner, og sivilisasjonen i det hele tatt, og at jeg aldri i livet ville klare å bli lykkelig på ett slikt sted.

Nå er jeg derimot ikke helt sikker på det lenger.

Vi campet ved en koselig liten elv. Vannet rant rolig og glitrende nedover, og synet av det rene klare vannet virket temmelig avstressende på hele meg. Ungene koste seg ute i sola, lekte med biler og lastebiler i sanden, tittet litt bortom vannet i ny og ne, men holdt seg forsiktig på avstand i full forståelse om at mamma kanskje har rett når hun sier at den er farlig. David gikk av og til og fisket, og jeg hadde ingen forventninger om at han skulle komme raskt tilbake, og ble derfor like positivt overrasket hver gang han kom innom for å spise litt, være litt sammen med oss, eller for å hvile.

Påvirket av godt humør og en avslappende tilværelse, kjente jeg at mammaen i meg tok fullstendig overhånd. Jeg tok fram kameraet, la meg i grusen sammen med mine små sønner, og sammen gransket vi en liten svart bille. Vi fulgte den på dens lange ferd mellom småsteiner og grus, undret oss over hvor svart og blank den var, hvor flott den turkise stripen langs panseret dens var, hvor fort den klarte å gå på de små beina sine, og hvor store vi måtte virke for den. Vi fant noen maur, og jeg påpekte ovenfor ungene at maurene er temmelig sterke, at de løfter ti ganger sin egen styrke. Vi fant en liten og iherdig maur, som bar en bille som var litt større enn seg selv, over stokk og stein, innunder små fliser, i en bane som kunne se temmelig meningsløs ut. Ungene var fra seg av undring over at en sånn liten skapning kunne bære så tungt, og det var jeg også. Jeg knipset mange bilder av den, og ba unga være forsiktige så de ikke tråkket på den, og vi fant mange flere maur som også bare tilsynelatende tungt. Vi var fasinerte og ivrige, alle tre. Pappa David satt inne og studerte oss med ett tilfreds smil, mens han av og til duppet av.

Vi fant en liten maur som lå i vannskålen til XO og kravlet for livet. "Seee, den drukner, stakkars liiiten!" sa jeg til unga. "Jei ska jelpe han!" sa lille Daniel, og hentet en pinne. Med sine søte små lubne hender pirket han pinnen innunder mauren og reddet han fra drukningsdøden. Gjennom macrolinsen så mauren ganske takknemlig ut der han satt og vasket ansiktet sitt, og lille gutten min var ganske stolt av seg selv som hadde kunnet redde den lille skapningen. :)

Vi fikk øye på en sommerfugl og løp etter den. Den fløy kroglete og rart, og jeg fikk assosiasjoner om små unger som var ute for å fange sommerfugler, og samtidig glemte både tid og sted, og rotet seg langt vekk fra familien sin. Det kunne raskt skje med mine små tenkte jeg, når jeg så hvor formålsløst den lille hvite sommerfuglen fløy. Vi måtte gi opp da den plutselig tok av og fløy innover i skogen. Det var så morro å se ungene så engasjerte og interesserte, og hver gang de fikk øye på en sommerfugl etterpå, ropte de at jeg måtte komme og ta bilde av den. :)

En av dagene tok vi bilen og kjørte avgårde uten noe annet mål enn å bare se oss om og ha det koselig. David hadde vært der før, men ikke innover den lille veien vi nå befant oss på. Den var nesten ikke kjørbar, men når man kjører en diger Big Dooley med tvillinghjul og firhjulstrekk, kommer man fram overalt uansett (iallefall hvis det er PLASS, for den er jo så lang og brei), så vi kjørte veien innover helt til vi hadde passert flere små bruer som nesten falt fra hverandre under vekten av den digre bilen, og kommet helt inn til der veien endte. Der hoppet vi ut mens Daniel sov litt, og David og Philippe tok en liten titt på elven. Jeg løp rundt og tok bilder, og ønsket at det skulle dukke opp et reinsdyr eller noe annet på fire bein eller ett par vinger, men ble desverre skuffet i så måte... Vi kjørte tilbake igjen, og frydet oss over hvor humpete og fæl veien var, jeg skoggelo og ungene ropte med rampete stemmer i baksetet "gjør det igjen!" hver gang pappa David fikk en liten rapptuss og gasset litt ekstra.

Langs den humpete veien kom vi over ett skur, og der stoppet David og gikk innover i skogen for å sjekke elven. Vi andre gadd ikke sitte i bilen å vente, så vi hoppet ut av bilen, og ungene løp rett bort til skuret for å utforske det. De ropte med ivrige og glade stemmer at det var en dør innenfor i vindfanget. Jeg gikk dit og så at det var stablet masse ved der, og åpnet døren for dem. Lyden av små føtter lød straks som trommestikker over plankegulv, og barnelatteren runget inne i den lille hytta. Det var en liten bergningshytte vi hadde kommet over, og der inne var det spikret opp noen platåer som det lå gamle, flate madrasser oppå. Det var ett bord på hver side, med hvert sitt bittelille vindu, og to tilhørende benker hver. Jeg fant en gammel og slitt gjestebok og så at den var full, tok en helt ny en som lå der, dro av plasten, løp ut i bilen og hentet en penn, og satte meg ned ved ene vinduet etterpå og skrev en liten hilsen. Ved vinduet var det ett lite tre-skilt med teksten: "Oh! Vill Du vända på mig? Snälla!!". Jeg vendte skiltet, og der stod det: "Oh! Tack!!". Jeg smilte og tenkte på at det snart kanskje kom noen dit og vendte på skiltet igjen, og jeg lurte på hvor mange ganger det var blitt vendt oppigjennom årene.

David stoppet flere ganger og stod helt stille mens han studerte elven og trærne. "Hva gjør han?" spurte ungene undrende, og jeg svarte at han så på vannet for å se om det var noen vits i å fiske der da. Vi så han ta tak i en grein og riste litt i treet, og det tankefulle blikket han fikk da han så døgnfluene fly irriterte fra treet.

Vi passerte ett hyggelig lite tun, med noen små hus og store gressplener, som lå helt nede ved vannet, men samtidig i skogen. "Ååååh så koselig!" kom det fra lille Daniel i baksetet. Vi måtte le av den søte lille treåringen vår som kunne komme med en sånn kommentar oppi det hele. Philippe satt og sang og pludret tulleting baki setet sitt, og han også måtte vi le av flere ganger. Herlige barn vi har<3

En av nettene David kom tilbake fra fiskingen, hadde han noe han måtte vise meg. Han dro stolt fram mobilen sin og viste meg ett videoklipp som viste at han stod midt i elven. Jeg hørte vannet sildre rolig og jevnt, og til min store overraskelse så jeg en bever komme svømmende opp langs vannkanten. Den svømte rolig oppover strømmen, og plutselig la den ut mot der David stod, og da den hadde kommet på noen meters avstand smalt den i vannet med halen sin så spruten stod, dukket nedi vannet igjen, og forsvant. Like etterpå kom det en til i samme ruten, men denne dukket og ble borte igjen. 

Jeg kjente at naturfotografen i meg våknet, og ønsket å ta bilder av dette dyret. Kvelden etterpå befant jeg meg nedover langs elvebredden med kamera i hånd, og med planen om at nå skulle jeg få tatt bilde av en bever. Jeg gikk ned langs elvebredden, satte meg stille ned i gresset mens myggene fløy rundt meg, og spanet utover elven i håp om å få øye på den lille merkelige skapningen med de fryktinngytende tennene. Men nei, ingen bever å se.

Jeg kom til å tenke på det David sa da han hadde sett meg snike meg ut mot elven for å ta bilde av en and som lå på vannet, bare for å skremme fuglen rett til vers og dermed gå glipp av ett flott foto: "det DER ekke sniking! Det der er jo å gå rett på!". Jeg prøvde å ta meg sammen og snike meg litt ekstra forsiktig, og følte jeg klarte det ganske bra, men så kom jeg på at jeg hadde trossalt drukket litt vin før jeg gikk avgårde, så kanskje jeg bare TRODDE at jeg snek meg lydløst gjennom skogen langs elven, mens beveren nå egentlig lå på lur og hadde både luktet og hørt meg for lenge lenge siden. Ordet sniking fikk da en litt annen betydning, og jeg kjente meg en smule dum. Jeg kom også på at jeg ikke hadde sagt ifra at jeg gikk så langt, -jeg hadde bare tatt kameraet med ut for å ta bilde av anda som landet noen meter fra vogna, men nå hadde jeg i beruset(?) tilstand sneket meg langt innover i skogen, langt langt vekk fra vogn og kæll, mens han kanskje satt der og bekymret seg over hvor det ble av kona, og om hun snublet i egne bein og falt i elven med hodet mot en stein og druknet. Da jeg hørte noen motorsykler brumme fra der hvor vogna vår stod, for så å stoppe opp, starte igjen, og komme nærmere, var jeg nesten sikker på at han hadde etterlyst meg og sendt fremmede folk etter meg, så jeg snek meg raskt i retning vårt provisoriske hjem igjen. Typisk nok hørte jeg ett plask nettopp da, og jeg var nesten helt sikker på at det var en bever som gjorde det på pur F bare for å erte meg.  (Nå må det jo sies at jeg slettes ikke var full, jeg sjanglet ikke, og hadde klart meg helt fint. Jeg hadde trossalt drukket kun ett glass vin, men det var ikke sikkert at David hadde fått med seg det, så jeg gikk likesågodt hjem så han slapp å være redd.) 

Da jeg kom tilbake fant jeg en ganske så avslappet og henslengt ektemann, som slettes ikke så ut til å ha bekymret seg så mye som ett sekund. Jeg skjønte da at det er jo trossalt bare jeg som går rundt og bekymrer meg som jeg gjør, og kanskje også overanalyserer litt til tider. 

Jeg la meg med ett mål; å stå opp da David var kommet hjem fra fiske, og selv gå ut for å ta bilde av bever´n. Men jeg våknet aldri. Så mandag morgen måtte jeg trist konstantere at det ikke kom til å bli noe beverbilde denne gangen..

Pakkingen på mandagen gikk raskt og smertefritt. Philippe løp skysseltrafikk og hjalp meg med alt han kunne komme til å finne på, mens Daniel tasset rundt med lastebilen under armen slik han pleier. David og jeg samarbeidet glidende og utfylte hverandre så harmonisk som det lar seg gjøre under pakking. Ikke noe stress.. Ikke noe mas. Herlig.

På vei hjem fra Idre satt jeg kun og fantaserte over hvordan det ville være å bo på ett slikt sted. Langt vekk fra stress og mas, i ett lite og koselig hus som slettes ikke hadde behøvd å være en fattig liten stue med stygge møbler, -men akkurat stort nok til en liten familie på fire, med en veranda og utsikt over elven, masse skog og dyr rundt oss, hester, kaniner, sau og geit, noen kuer, og masse høns.. Ett rolig og avslappende liv med sunne verdier og gjøremål. Jeg drømte om hvordan jeg en tidlig morgen kunne gå ut og mate dyra, plukke noen ferske egg, hente frisk melk fra kjøleskapet og spise hjemmebakt brød, for så å gå ut med guttene mine og sale opp hver vår hest, og tilbringe hele dagen på skogstur med ryggsekk på ryggen, stoppe underveis og la hestene gå og beite mens vi fisket opp middagen fra elven. Jeg drømte om hvordan vi kunne steke fisken ute på en steingrill nedenfor verandaen, og etterpå sitte i hagegynga i armkroken til den kjære mannen min og bare nyte stillheten. 

Da vi kom hjem ble ønsket sterkere, og jeg kjente at jeg følte meg misfornøyd der jeg satt i paviljongen min og hørte den evige trafikken suse forbi. Morgendagen kom og jeg fant meg stressende fra hjemmet, innom barnehagen, på jobb, osv osv, men sterk følelse av forventningspress om at jeg måtte være på møtet til kvelden, mens både jeg og ungene var totalt utmattet etter en stressende dag i sivilisasjonen.

Kanskje jeg passer best ute i buskaset likevel? Blandt bevere og reinsdyr, røy og fisk, med kun suset i løvverket og bekkebrus som bakgrunnsstøy? Jeg er iallefall ikke like fiendlig innstilt til en slik framtid lenger. Og skulle jeg bli det, så burde noen minne meg på å lese dette innlegget så jeg kommer på bedre tanker igjen. 

Helge Hjelland var virkelig inne på noe med det han skrev. Jeg finner det livet vi lever ganske kunstig og meningsløst. Vi bor i hus som er så komfortable at vi velger å være hjemme. Og vi behøver ikke dra ut og besøke folk, for den måten man er sosial på nå for tiden, foregår nærmest kun over internett eller telefoni. Jeg skulle gjerne bodd i en liten bygd der alle kjente alle, riktignok med komfortable og varme hus, og med det store stereoanlegget og TV´en vår i stuen, men da uten en masse kanaler og andre ting som ville tatt fra oss verdien i tilværelsen, og frarøvet oss fellesskapets hyggestunder med venner og bekjente.. Man behøver ikke å vente på paradis for å få det slik. Man kan velge å ha det slik nå. Man kan skape sitt eget paradis nå. Det handler om prioriteringer.