Han kan fly!

Ikveld satt jeg og så på noen gamle videoer fra da unga var mindre. Jeg kom over dette klippet, og kunne ikke la være med å filme det med mobilen min.

Jeg har tenkt på det så ofte, at jeg gjerne skulle lagt det ut, og fått vist det til enkelte av vennene mine, -for det er så vanskelig å forklare hvordan filmmusikken i bakgrunnen klaffer så SINNSYKT bra med det jeg gjør! =)=)

Ta en titt og smil..:)

Her er eldstemann bare 6mnd eller noe..<3

Jeg VIL IKKE! Men jeg må..

Idag har dagen vært en SÅNN dag. En slik dag der jeg altfor ofte har tenkt "jeg vil ikke!"
Jeg ville ikke stå opp.
Jeg ville ikke ta telefonen da den ringte idag tidlig.
Jeg ville ikke ut og kjøre, og jeg ville ikke trene.
Minst av alt ville jeg sitte med kontorarbeidet til mannen min idag.
Men jeg gjorde det ALT SAMMEN likevel.
Jeg stod opp, jeg svarte telefonen med blid stemme. Jeg fikk barna avgårde i barnehagen, og jeg trente over en time, -uten egentlig å ha noe energi å hente kreftene fra. Og da jeg kom hjem.....da kokte jeg meg kaffe, pratet lenge med mamma i mobilen, OG GJORDE KONTORarbeid resten av dagen.
Jeg syns jeg har vært flink nå. Veldig flink. For jeg ville ingenting, men fikk presset meg gjennom denne dagen og gjort ALT likevel. *applaus*
Nå kan jeg sove med god samvittighet syns jeg. :)
(bildet er forresten tatt mens vi var oppe i ett pariserhjul på momarkedet i høst. Jeg har det som bakgrunnsbilde på mobilen min, for jeg blir så glad hver gang jeg ser det..:)

Som hund og katt

Grasiøst, selvsikkert og med elegante bevegelser, smyger katten Tequila seg over gårdstunet med eiermine. Hun hører en lyd i det fjerne, og snur seg nærmest overlegent etter lyden, sånn passe sakte, slik at den eventuelle fienden ikke skal tro hun er skeptisk. Med sitt morske blikk observerer hun plassen hun kaller sitt hjem, og konkluderer at det ikke var noe å bry seg om, og spaserer elegant videre til kjøkkenvinduet.

Hun sitter en liten stund og titter opp på vinduet. Innenfor hører hun stemmene til barna i huset, og moren som prater med faren deres. De spiser mat, noe som betyr at dette er sjansen hun må gripe om hun skal komme seg inn akkurat nå.

Hun tar sats, sparker fra med de små bakpotene sine, og tar ett vakkert sprang opp på vinduskarmen på utsiden av vinduet. Hun setter seg ned og slikker poten mens hun venter på å bli oppdaget.

Innenfor legger familien merke til henne, og moren begynner å snakke til henne gjennom vinduet. Hun mjauer en gang, og ser barna le og smile innenfor, mens moren prater mere til henne gjennom vinduet. "Ett lite mjau til da", tenker hun, og åpner munnen enda en gang slik at de på innsiden får ett fritt innsyn til hennes sylkvasse og velstelte tenner. "Slipp meg da bare inn, -hvor mange ganger må jeg si ifra?".

Matmor reiser seg opp fra stolen, og katten Tequila står opp mens hun ser an om hun skal inn vinduet denne gangen, eller inn døren.

Døren blir åpnet. Hun snur seg og titter på matmor som sier "kom da Pus".

Uten anstrengelse hopper hun ned fra vindusposten og spaserer rolig mot døren. "Kom igjen da" sier matmor utålmodig. "Slutt og mas" svarer pus tilbake med en rolig mine, og spaserer fortsatt rolig.

Hun får øye på hunden XO rett innenfor døråpningen, og stopper helt opp. Han står og logrer ivrig. Pusen står fortsatt bomstille, og titter opp på matmor. Matmor tar hintet med én gang, og sier: "XO; sitt. Og BLI."

Den store svarte hunden setter seg, og titter intenst på henne mens han skjelver av entusiasme i hele kroppen. Overlegent smyger hun seg forbi ham, litt sånn tilfeldig ganske nærme, siden han nå ikke får lov til å gå noe sted.

Matskålen står klar til henne, men den er tom. "Mjaaau", sier Tequila, og med en gang kommer matmor og fyller bollen med mat. Hun knasker i seg maten sin, mens XO ligger rett bak henne og ser på.

Ungene kommer og leker på kjøkkenet. Hunden XO blir gira og begynner å leke. "Leke! Leke!! Løpe og leke!!" logrer hunden glad og diger, og vender blikket mot den lille katten som sitter og ser på med ett meget skeptisk blikk. Hunden legger seg ned på frambena, logrer med halen sin i været, og nærmer seg henne med noen hopp.

"Hva er det han VIL??" tenker pus fortvila, og konstanterer at hunden er sint og vil gå til angrip om ikke så lenge. Hun reiser seg og freser til han, hvorpå han lener hodet litt på skakke og fortsetter å logre.

"XO, la pus være!" sier matmor, og pusen ser sitt snitt til å løpe til ett gjemmested. Hunden sitter stille, så hun finner fort ett godt og varmt sted hun kan ta sin skjønnhetssøvn.

Etter noen timer våkner hun av at noen nærmer seg henne. Det er den store hunden XO igjen. Han går helt opp i ansiktet på henne og snuser henne vennlig på snuten. Hun ligger helt stille, og snuser litt tilbake, men begynner å logre, for "dette her kan ikke være heeelt bra" tenker hun. Hunden ser henne logre, og plutselig rykker det til i hele kroppen hans. "LEKE!!" tenker han og hopper opp og ned foran henne. *FRES* sier hun tilbake og tenker "hva feiler deg deg a, din tulling?".

Mange mange dager senere, har familien kommet tilbake fra en liten helgetur. Pusen har vært ute og jaktet mus, og spist mat på sitt hemmelige sted som matmor viste henne sist gang.

De sitter på kjøkkenet igjen, og spiser. Hun hopper uanstrengt opp på vinduskarmen og sier ifra at hun vil inn. Denne gangen blir vinduet åpnet, og samtidig dyttes hun forsiktig ned på bakken, hvor hun tar sats igjen, og hopper inn det åpne vinduet.

Hun er sulten på litt tørrför, og setter kursen rett mot matbollen. Men der står den store hunden XO i døra.

Hun stopper opp, titter litt på han, ser an holdningen hans, -og plutselig går hun bort til han, snuser han på snuten, og går en liten kosedans opp mot han, før hun setter seg ned og spiser.

Familien begynner å prate veldig ivrige om nettopp dette. Hun kan ikke skjønne hvorfor. "Dét var da ingenting?" tenker hun og gomler videre på maten sin.

__________

Jeg tror det mest fasinerende jeg vet å studere av dyreliv i hverdagen, er forskjellene på kroppsspråket til hund og katt. Det er ikke uten grunn at man sier "som hund og katt" når man skal betegne to parter som slettes ikke går sammen. For hund og katt har så forskjellig kroppsspråk som det kan få blitt.

Kattens logring viser at den har en indre konflikt; den føler seg usikker, irritert, truet, eller den har rett og slett bare en konflikt om små ting, som f eks om den vil fortsette å ligge på fanget til eieren når hun klapper henne på DENNE måten, eller om hun liker at barna stirrer på henne slik når hun ikke vet hva deres neste trekk blir.

Når hun ser hunden logre, tolker hun såklart hans kroppsspråk nettopp slik, og blir enda mer usikker, og logrer mere.

Hunden tenker "oj, hun logrer, hun er glad, hun vil leke!!" og setter i ett sprang etter henne. Hun løper avgårde, og da tror han at dette er en løpelek. Såklart. For det må jo være en løpelek når hun logrer og stikker av?

Tenk også på hvordan hunden gladlig kommer når du sier "kom", mens katten bare setter seg ned og demonstrativt slikker poten sin, etter å ha gitt deg blikket "hah, jeg kommer når JEG vil".

Tenk på hvordan hunden tripper og danser rundt i huset med logrende hale, mens katten smyger seg elegant fra rom til rom mens hun rolig inspiserer området.

Tenk på hunden som ligger stille kun når du sitter stille, og hvordan den hopper opp så fort du beveger deg, bare for å følge etter deg og undersøke hva du gjør, -kontra katten som ligger langflat på samme hvilestedet i timesvis, får tyngdekraften til å virkelig SYNES.

Har du hørt om "katt på resept?" Det er veldig bra for de som sliter med psyken, å ha katt. Kattene er rolige og avslappet, og fungerer slik på en antistressende måte. Det at de er så selvstendige gjør det kanskje enda mere greit for en med psykeproblemer å ta den til seg, for de kan virkelig ordne seg selv.

Hunden derimot tripper og stresser rundt i huset konstant, og må mates, luftes osv osv.

Jeg er kjempeglad i hunden vår, men før jeg begynte på ritalin, kunne jeg nærmest gå i taket av irritasjon over den stressende bikkja som fotfulgte meg huset rundt, UANSETT hva jeg drev med, og hvor lenge jeg holdt meg i bevegelse. Han følger meg fortsatt, men jeg takler det annerledes, -og TAKK for det.

Men er det noe jeg virkelig setter pris på ved hunden vår, så er det hans evne til å vise ekte GLEDE og entusiasme.

Jeg har aldri sett en voksen katt vise glede eller entusiasme. De er rolige og avbalanserte, og har en slik stolt og aristokratisk holdning mens de observerer. Det er akkurat som at de vokser fra det å vise glede. Kattunger kan hoppe og leke, og virkelig virke "glade", men de voksne kommer bare en sjelden gang med ett fornøyd smil mens de nyter å bli klødd på magen.

Ja, hunder og katter, de er virkelig forskjellige de! Og det er vi mennesker også. Det er så viktig å huske at ikke alle mennesker reagerer likt på de samme tingene, -ikke engang om vi er fra samme land, har samme religion, samme hudfarge, eller samme oppvekst. Jeg jobber sammen med noen muslimer, og det hender ofte jeg sitter og lurer på om jeg sier eller gjør noe som kan misforståes av dem, eller vekke anstøt.

Men i motsetning til hunder og katter, kan vi tenke litt over ting, og komme overens uansett. Bare vi vil. :)

Nytt fotokonkurransebidrag! =)

I min daglige reise gjennom alle innleggene til mine bloggevenner, snubla jeg over en fotokonkurranse (omtalt av TrineCam) der temaet er "natur". Så jeg slenger meg såklart med igjen, så forhåpningsfull som jeg kan bli, med tanke på hva premien er...:P

Her er mitt bidrag:

Premien blir sponset av tvspelsweb.se, og høres kjempeinteressant ut. =)

Jeg valgte å delta med dette fotoet fordi jeg syns det viser en del av naturen som man lett glemmer vekk; slike små, skjøre skapninger, med spreke og freshe farger, som altfor lett blir snappet opp av digre fugler. :)

Ellers så må jeg jo si ifra til dere folkens, at jeg har endelig fått finger´n ut og laget ferdig

mitt Portfolio! =)

Jeg har ett litt begrenset utvalg der akkurat nå, -det blir kanskje f.eks. litt mange foto av de samme barna/personene, men etterhvert som jeg finner frem de filene jeg har i tankene mine, og får gjort unna de andre fotoshootene jeg har i sikte, skal jeg oppdatere og legge ut nytt.. :)

Ellers.....

så har jeg endelig fått tilbake bilen min! <3>

Men da fikk jeg jo god tid til å trene! Og det var skikkelig GODT! Jeg sliter riktignok med svimmelheten min uansett hva jeg gjør, tydeligvis, men med vekttrening alene ute i hallen har jeg litt mere kontroll på eget tempo, så det gikk iallefall BEDRE enn hva det gjorde forrige uke..

Jeg fikk også prøvd ut iPod Classic i veske på armen, og de nye øreproppene mine. Herlig! Funka så bra! Jeg er så takknemlig for at proppene holder seg inni øra, UANSETT om jeg hopper, løper, jogger eller bare sitter stille!

Nå tar bikkja og ungene helt av rundt meg her. Ingen fred å få, hehe...

Vi blogges! Wish me luck i fotokonkurranse! =)

Selvsnekra kunstverk av barna mine!

Igår var det Forut-dag i barnehagen. Normalt har jeg ikke engasjert meg i slikt, men denne gangen dro jeg avgårde, ganske enkelt fordi at nå man har barn, er det viktig å engasjere seg og delta, -rett og slett bare for å vise interesse for det barna har drevet med. Dessuten så er det jo gøy også! Ingenting er som å se barna sine i det miljøet de tilbringer så mye tid, sammen med barnehagetanter og kameratene sine, der de stolt viser fram bilder, rommene, og aktiviteter de har deltatt i..:)

Barnehagen har over noen ukers tid hatt ett prosjekt rundt gutten Omis som bor i Nepal. Jeg vet minimalt om denne gutten, men jeg har fått med meg (gjennom barna mine) at han bor under en bru og ikke har foreldre, men at han har en kamerat, og at han har mat å spise.

Jeg syns det er kjempebra at barnehagen har hatt dette prosjektet gående den siste tiden. Det er viktig at barna vet at det ikke er alle som har det like bra som det de fleste barn i Norge har det. Jeg har forsøkt å forklare de det noen ganger, noe alá den "spis maten din, -tenk på de sultne barna i Afrika"-praten som foreldre gjerne gir barna sine når de virker utakknemlige over det de får servert eller har. Men jeg har riktignok ikke pratet mye til de akkurat med tanke på hva de spiser eller ikke spiser, -men heller prøvd å påpeke at de er veldig heldige som har så mye leker, klær og hver sin nye seng, i tillegg til ett ganske nytt soverom OG ett LEKErom.

De har nok ikke skjønt det helt, før nå. Iallefall litt mere nå.. De ER heldige. Og det faktum at Omis bor under en bru og ikke har foreldre, ser ut til å ha gjort sterkt inntrykk på dem.

I anledning Forutdagen, hadde barna laget noen ting, som ble utstilt, og satt til salgs. Jeg fartet avgårde med unga til barnehagen, redd for at tingene deres skulle ha blitt solgt allerede, -for de ville da JEG ha!

Da vi kom til barnehagen, ble jeg veldig glad for å se at tingene var stilt ut med navnelapper, og at foreldrene så ut til å kjøpe kun det deres egne barn hadde laget. Såklart. Dumt av meg å tro noe annet..:) Så jeg fikk med meg håndavstøpningen til Philippe, lykta til Daniel, og ett lite maleri Daniel hadde laget.

I tillegg kom unga over en knagg de gjerne ville ha, og det syntes jeg var en god idé siden de nærmest synker motløst sammen hver gang vi kommer hjem og jeg ber de henge opp jakkene sine. Knaggen vår henger jo altfor høyt opp! Så nå ble det knaggrekke på barna..:)

De kom også over noen små slanger i tøy, og jeg klarte ikke nekte dem å få de. :)

Jeg fikk øye på en nydelig veske, tenkte *må ha*, og kjøpte den også.

(Øverst fra venstre: handa til Phil, og ett eldre maleri av ham innunder. På høyresiden: Daniels lille lykt laget av ett syltetøyglass, og hans hjertemaleri under der igjen. Vesken min i litt hippiestil (love it), og to små gutter på "Café Omis". :)

Etterpå ble det fire stykker kake på hver av unga, litt saft, og en liten guida tur på meg (ivrige barn ville vise "sanserommet" osv), og litt kaffedrikking inne i den ene avdelingen. Jeg ble tilbudt mere kaffe på den andre avdelingen, hehe.. Når man har to barn, og dermed hører til to avdelinger, blir det litt dobbelt opp. :)

Vi endte det hele på "Café Omis" og dro hjemover. Der måtte såklart alt opp på veggen! =)

(Ser man bortifra den stygge skotørkeren, og den fæle alarmboksen i kroken, så ble jo barnas egen krok ganske så koselig syns jeg..:)

Idag er det en daff lørdag hjemme med barna. Mannen min jakter fugl og kanin på en øy ute i Moss ettellerannet sted, og jeg føler jeg bare kan sitte her på rumpa ut denne dagen, helt uten problemer.

Det er ett sted jeg "skulle vært" idag, men når sant skal sies, så bare klarer jeg ikke å stresse meg avgårde når hele kroppen stritter imot og (stress?)angsten presser på. Dessuten så er bremsene på den ene bilden IKKE forsvarlig å kjøre med, og den andre bilen er punktert. Så jeg hadde ikke kommet meg noen vei uansett. Ferdig med det.

Resten av dagen skal jeg bare daffe og kose meg, med god samvittighet. :) Jeg har allerede vært innom min Bloglovin´ hvor jeg fikk helt sjokk da jeg så at det var hele 43 nye innlegg å surfe gjennom. Men jeg går iallefall ikke glipp av noe! =) Og heldigvis skriver de fleste ikke så langt som meg, hihi..:)

Les litt om Bloglovin´her, det er virkelig å anbefale.

Chiao!

Her snakker vi kugalskap, hehe..:)

Gadgets, -hva vil framtiden bringe?

Etter å ha snudd en diger lasagnebit på huet ned i gapet mitt, begynte jeg å bla i ett Pondusblad, og fant blant annet denne morsomme stripa. Jeg leste den høyt og syntes den var skikkelig morsom, men lille femåringen min satt bare der med ett skikkelig forundra uttrykk i fjeset sitt og skjønte tydeligvis ingenting.

Jeg prøvde å forklare min lille sønn hva en LP-plate var, hvordan den så ut, og hvordan man brukte den i "gamle dager". "Åååh?" sa han bare.

Da jeg forklarte hvordan en kassett så ut og hvordan man brukte den, fikk jeg fortsatt bare ett spørrende blikk og ett etterfølgende "Åååh?".

Så tok jeg fram en CD og viste han den, og igjen sa han "Ååååh...?".

Men da jeg nevnte iPod´en, skjønte han med én gang hva jeg siktet til, og da måtte jeg jo bare glise.

Hvordan kan han forstå hva det er snakk om, -han har jo ikke sett noen LP-plate, ingen kassett, og knapt en CD. Barna mine forholder seg til en liten iPod Nano, som de har full av historier som "Hakkebakkeskogen" og "Kollentrollet", i tillegg til litt musikk. Denne kobler jeg med en monokabel til en Tivoli Radio, og VIPS, -de har underholdning på senga. Kjempepraktisk!

CD´er og barn hører uansett ikke sammen, -det blir bare riper og hakk med én gang.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg var hos pappa og Precy, og ga mine besteforeldrene en liten demonstrasjonstur gjennom en mobiltelefons fancy funksjoner:

Jeg koblet mobilen til flatskjermen i stua, og viste de bilder av huset mitt og forskjellige opplevelser jeg hadde hatt med venner og familie. Jeg søkte litt på nettet og viste dem bloggen min, spilte litt musikk og viste litt film (det var vel da jeg hadde hele Spiderman-filmen inne på mobilen), -og til slutt toppet det hele med å videotelefonere pappa på direkten, med kamera rettet mot farmor og farfar, og fjeset til pappa på storskjermen (han var nemlig ute og kjørte en tur for å hente Precy fra jobb). De var fra seg av undring, og skjønte ikke med engang av de pratet med sønnen sin LIVE, der og da. Jeg syns det var utrolig morsomt..:) Men en del av meg syntes også litt synd på dem.

Hvordan vil det bli den dagen jeg ikke lenger henger med på gadgetmarkedet selv? Vil jeg bli forundret og skremt?

Jeg er nemlig en skikkelig gadgedfreak og liker å vite hva som er nytt, hvordan det fungerer, og å skaffe meg det selv slik at jeg kan nyte fordelene av dem (trass i at jeg ikke syns slike ting er det viktigste her i livet, slik jeg skrev i mitt forrige innlegg).

Jeg er nok desverre av typen som heller kjøper en dyr liten teknisk duppedings enn å handle mange klesplagg eller flotte sko, -og jeg bruker nok også litt mye tid på sånt når jeg først får noe nytt.

Jeg syns det er utrolig interessant å uforske alt som kan oppdages i og om tekniske ting, og blir derfor fort lommekjent i f eks en ny mobiltelefons funksjoner og innstilliger, eller en iPod´s bekvemmeligheter. (Nå er mobilen min blitt 2,5 år allerede, så for de av dere som veddet om at jeg kun kom til å ha den i ett halvt år; dere tapte!! Jeg elsker den ennå..:)

Den siste gadgeten jeg kjøpte var en iPod Classic (den sorte på bildet ovenfor). Jeg vurderte lenge om jeg skulle gå for den, en iPod Touch, eller en iPhone. Jeg kom fram til dette:

-iPhone ville jeg ikke kjøpe der og da, fordi jeg slettes ikke hadde råd. JA, jeg kunne spart penga, og kjøpt den senere, men jeg er en litt over grensesnittet impulsiv person, og må ha tingen med én gang når jeg først har bestemt meg for den. Så iPhone ligger litt på hylla inntil videre.

-iPod Touch syns jeg er skikkelig kul, men jeg valgte den vekk fordi den har så mange andre muligheter, i tillegg til å være mp3spiller.

"Att det var...?" tenkte du kanskje nå. Hehe. Joda, mange muligheter kan være toppers, men hvorfor kjøpe en iPod Touch, når man får det samme i en iPhone? Og hvorfor kjøpe seg en liten MINImacbook, når man allerede har en Macbook? Hvorfor takke "ja" til å bruke ENDA MERE TID på å tulle med spill, MSN, internett osv osv. Sitter jeg ikke nok ved Macbooken fra før av? Og hva slags signaler ville jeg gi til mine barn om jeg gikk rett fra Macbook/data, over til en liten spilledings? -----> Og når mine barn blir såpass store; burde de ikke heller bruke tiden på å LEKE enn å sitte med nettopp en slik duppedings?

Jeg valgte den vekk rett og slett fordi det eneste jeg ønsket meg var noe å SPILLE MUSIKK på, -enkelt og greit.

Så da endte jeg såklart opp med iPod Classic med 120GB.

Min gamle iPod Nano har ikke lenger tilstrekkelig lagringskapasitet for meg (kun 2GB), og batteriet må lades opp hver dag. Så den har ungene arvet, og de er fornøyde med dét. Jeg derimot fryder meg hver gang jeg kobler min iPod Classic til Macbooken, og ser alt av ny musikk legge seg automatisk inn på den, samtidig som den lader seg.

I tillegg til musikk, har jeg også begynt å legge inn bilder jeg har tatt, som f eks fra mine to siste fotoshoots, inn på iPod´en, slik at jeg har mulighet til å drasse med meg en slags "portfolie" overalt. Jeg brukte den senest idag til å vise frem noen av resultatene, og det var jo bare utrolig morsomt! (Der hadde kanskje den store skjermen på en iPod Touch vært konge, men skitt-la-gå.)

Da jeg akkurat hadde fått min nye Classic, ønsket jeg å lytte til musikken jeg hadde på den, i bilen. Jeg lette litt gjennom huset og fant raskt den gamle radiosendern jeg kjøpte til min forrige iPod. Works Like A Charm. ;) Så fra å måtte drasse med seg massevis av CD´er ut og inn av bilen, bytte plate hver gang jeg ble lei av sangene, eller å måtte ta ut minnebrikken/minnepinnen i selve spillern for å bytte musikken, -har jeg nå en enhet som er under konstant oppdatering, og som ved hjelp av enda en liten gadget, sender det alt sammen via signaler til radioen i bilen.

Den jeg bruker, heter Griffin iTrip pav4026 og ser slik ut:

Nå har det kommet mange andre radiosendere på markedet etter at jeg kjøpte denne (for mange år siden), som sikkert er bedre. Du kan ta en titt her hos Apple Store, eller søke på "fm sender ipod" i google eller kelkoo.no, så finner du nok noe som passer for din enhet. Disse skal også finnes til mobiltelefoner, iallefall til SonyEricsson, om jeg ikke tar fullstendig feil...

Idag var jeg innom Elkjøp for å finne en slikt sak man stropper på armen, til å ha iPoden oppi mens man trener. De ga meg beskjed om at det var utsolgt, og jeg gikk en smule slukøret mot utgangen og tenkte at da sparte jeg iallefall 200kr der.

Men så stoppet jeg og spurte i disken likevel, selvom jeg syntes det kanskje var litt teit å spørre der OGSÅ når jeg nettopp hadde forhørt meg lenger inne i butikken og fått negativt svar.

"Joda, det har vi her.." sa dama, og viste meg to store beholdere med varer til utsalg. Vi lette og lette, men fant bare til iPod Nano (begge versjoner), og iPod Touch. Jeg tenkte jeg likesågodt kunne gi opp å finne en til min Classic, men fortsatte å lete med ett ritalinetålmodig tempo gjennom den dunken dama bak disken nettopp hadde gått igjennom.

Tror du jeg ble GLAD da jeg fant en?? Kun 30kr! Det føltes som jeg hadde vunnet i lotto, hehe..:) Den ser da slik ut:

(Denne var nok på salg, fordi det er en eldre versjon, som såklart har blitt kulere og stiligere med tiden, meeeen denne gamle versjonen passet bra til min situasjon og lommebok, så jeg er kjempefornøyd. Gleder meg til å feste den til overarmen og presse kroppen min til det ytterste. Forhåpentligvis uten så svime noe mere.. Om jeg kommer til å bruke den dingsen til å ha ledningene i, er en annen sak. Jeg syns da gadgeten og accessorien er stor nok i seg selv fra før av..)

For ikke å snakke om dét, kjøpte jeg også for en tid tilbake nye hodetelefoner fra Scullcandy. Jeg ga klar beskjed om at det måtte være noe med bra lyd, og at de ikke måtte dette av hele tiden mens jeg trener. Fyren i butikken anbefalte meg da disse, og jeg er kjempefornøyd.

Jeg må innrømme at jeg syns det er litt rart og uvant å stappe slike ting langt inn i øret, og at jeg er forsiktig med volumet siden jeg ikke vil ødelegge hørselen min helt. Det er også veldig uvant at når disse er i øra mine, hører jeg så og si INGENTING av det som foregår rundt meg. Det blir jo som å dytte dotter i øra, rett og slett. Men det er utrolig digg å gjøre nettopp DET når man står på kjøkkenet og lager mat, og kællen glaner teve mens unga flyr rundt og bråker. Beveger noen på leppene og ser på meg da, peker jeg bare på pluggene jeg har i øra, og gliser ett stort glis som sier "sorry, jeg er imidlertidig utilgjengelig". Haha..:)

Men jeg ville ALDRI vurdert å gå langs veien eller sykle med disse på meg nei. Man må da høre trafikken rundt seg! *viktig*

HVA BLIR DET NESTE? Innebygde lagringsenheter inne i hodene våre, hvor vi kan lagre musikken vi ønsker å lytte til, og bildene som kommer opp på netthinnen vår bare vi fremkaller den fra hjernebarken? Jammen om jeg vet. Kanskje en eller annen syk person allerede har funnet opp noe lignende. Jeg takker nei og holder meg til min Classic. :)

Sååååå, det var ett (langt?!) gadgetinnlegg fra meg. :)

Ellers har dagen gått med til ørenesehalssjekk av minstemann (fant ingen allergier), levering av barn i barnehagen og papirer til regnskapsfører, en liten chillout på biblioteket i all stillhet og ro med mitt favorittblad Aftenposten Innsikt, og café Frikvarter med pappa og Precy som impulsivt kom for å være sammen med meg. (GLAAAD og takknemlig!).

Jeg måtte avbryte for å ta en linsekontroll, men fant tilbake til de etterpå, og gikk videre til Mørstad Konditori, hvor vi satt og pratet om dype og viktige tema, og bare hadde det hyggelig. <3>

Jeg fikk ikke trent idag, men jeg fikk sett litt familie, og dét trengte jeg virkelig nå. Jeg kjenner angsten presse på i brystet mitt nå om dagen, og prøver å finne ut hva det er som fremkaller den nå igjen, -jeg hadde jo klart å legge den på is lenge nå..

Stiv og støl, men eksistensielt levende.

Jepp, der ser du det, jeg tror kanskje overskriften taler for seg selv? *gliiiiise*

Hver gang jeg beveget meg i natt, for å endre liggestilling, våknet jeg av smertene i musklene mine. Da jeg skulle stå opp og komme meg avgårde på jobb, klarte jeg nesten ikke å stavre meg opp på mine lange bein, så stiv var jeg i musklene. Og da jeg skulle gå ned trappa.....!! DA trodde jeg nesten at jeg bare skulle komme til å tryne resten av veien ned, -for er det MUUULIG å ha så stive og støle muskler da....?

Jeg begynte å gå rart og stivt som en gammel dame på 99år ville gått, men tenkte ganske fort at det sikkert ville være lurt å bare ta sats og gå normalt, og bevege seg mest mulig så muskelene fikk varmet seg opp igjen. Det hjelper faktisk litt, men jeg er ennå stiv og støl, og klarer nesten ikke vente med å komme meg i treningsstudioet igjen imorgen å få mjuket opp de ømme, bortglemte musklene mine. Jeg har jo til og med muskler i rumpeballene! De hadde jeg helt glemt vekk at jeg hadde! Er det derfor rumpa siger ned kanskje..? Fordi jeg har glemt å bruke dem? :S (hehe, såklart jeg vet dét, -men jeg syns det er litt komisk at man oppdager muskler man hadde glemt at man hadde, når man begynner å trene igjen.)

Dagen idag har sniiiiilet seg avgårde. Snegla på macen min gikk fortere enn hva denne dagen gjorde. Idag har jeg bare eksistert, og det plager meg. Jeg har lyst til å slutte å eksistere, -jeg vil begynne å LEVE. Men er det mulig i denne verdenen..?

(ojsann....der gikk vi rett fra "dagbok" til dype tanker og refleksjon ja..)

Jeg kom fram til en ting for noen dager siden; sist gang jeg følte at jeg LEVDE, var da jeg satt ute i skogen sammen med mannen min og barna mine og tittet inn i ett knitrende bål med en liten stekepanne plassert rett oppå veden. Oppi den herja stekepannen lå det noen herlige, saftige ostepølser.. Jeg kjente maten nærmest smelte på tunga, lyttet til stillheten, frydet meg over at det KUNNE dukke opp ettellerannet dyr der, drakk den varme kakaoen min og iakttok barna mine som løp rundt og rundt bålet helt til vi ba de sette seg ned og roe seg litt. Med hver sin sjokoladekjeks.

Da levde jeg.

Men så måtte vi dra hjem for kvelden, og jeg fortsatte å bare eksistere. Bekymringer og ansvaret tynget meg med én gang vi begynte å pakke tingene våre.

Jeg tror vi mennesker eksisterer kun 95% av levetiden vår, og LEVER kun den restrerende fem prosenten. Det er TRIST! Vi burde prøve å leve mere, gjøre ting vi lever og ånder for, og finne glede i det! Man kan faktisk prioritere masse her i livet, om man bare er sta. Jeg er sta, og jeg har valgt å prioritere barna framfor fulltidsstilling og en evig jakt etter en meningsløs karriere. Jeg angrer ikke ett sekund. Men likevel føler jeg at jeg esisterer mesteparten av tiden.

Jeg finner riktignok masse glede i hverdagen også, ikke misforstå meg. Jeg elsker å dulle med barna mine, leke med de, ta bilder og styre med de på macbooken min, lytte til god musikk og se bra filmer, -men mange ganger føler jeg at det på en måte blir en slags tomhet i mange av gjøremålene mine, og at jeg kunne ha LEVD mere om ting var litt annerledes. Litt enklere.

"Det enkle er ofte det beste" reklamerer Rema 1000 (?) med. Jeg er så enig som man kan få blitt. En god kamerat sa til meg for ikke så lenge siden at man faktisk var mere lykkelige på 60-tallet. Hva er det med 60-tallet som gjorde mennesker mere lykkelig? Kan det ha vært at sekstitallet satte varige spor etter seg både musikalsk, litterært, ideologisk, og "banet vei for syttitallets bejubling av fri kjærlighet"? (søkte på google, fant en kilde som nevnte det slik).

Jeg aner ikke, men jeg syns det er ganske bemerkelsesverdig at vi nordmenn bor i ett land av overflod, -og har så mange mennesker som sliter psykisk og helsemessig. Vi er ett levende nasjonalt bevis på man ikke blir mere lykkelig av å eie mange ting, og fylle hverdagene med alt presset, maset og jaget som visstnok skal være så ettertraktende.

Det enkle ER det beste, uansett hvordan man vrir og vender på det. Man blir så herlig tilfreds bare man får kommet seg ut og gått en tur, snust inn den friske luften, og få brukt kroppen litt. Føler du deg lykkelig og tilfreds når du sitter og daffer foran peseen i time etter time, døtter i deg godterier og skipper deg gjennom alle tevekanalene dine? Det gjør ikke jeg. Slettes ikke.

La meg introdusere deg for duene våre. Jada, vi har masse duer, og disse er klekka her, og holder seg her. Jeg tror de er lykkelige. Det hadde jeg vært om jeg fikk fly sånn der, og nyte utsikten, vinden i hår....fjæra, og all den gode maten som bare detter ned i matbolla hver kveld. :) Ett enkelt og greit liv syns nå jeg. =)

Inatt vil jeg drømme at jeg flyr. Slik jeg fløy i sommer. Men i drømmen min får jeg ikke trykkforskjell i hodet mitt, med en etterfølgende dundrehodepine..

(Bildet er tatt av meg, da jeg var oppe i tosetersflyet, like etter at jeg hadde FLØYET/STYRT FLYET SELV!! *litt stolt jah*)

Nattinatt!! =)

Litt foto- og helgeupdates..:)

Dette må ha vært den mest daffe helgen jeg har hatt på lenge. Jeg føler jeg ikke har fått gjort noe som helst! Og det liker jeg ikke.

Meeeen, imorgen er det mandag, en ny dag, en ny uke, -med nye muligheter. Og finnes det noen bedre måte å starte en ny uke på, enn ved å begynne å trene igjen?

OH YES. Jeg skal begynne å trene igjen. Jeg er møkk lei av å være slapp og sliten, ha vondt i kroppen, bli anpusten bare jeg går opp trappa, og å føle meg dvask og energiløs konstant. Jeg må prøve å få beveget meg igjen, bruke og presse kroppen litt, -før jeg får selvpåført MuskelSvinn.

Anyways, -jeg har to fotoshoots unnagjort nå, og det har vært kjempegøy!!! =) Nå gleder jeg meg bare til å få avtalt dag og klokkeslett med dere andre, og få dette gjort, for FY så gøy det er..:)

Legger ut ett lite resultat, som jeg bare ble kjempefornøyd med (selvom jeg skulle ønske at det var ett hovedmotiv).

Er han ikke søt? :)

Dette er croppet ut fra ett større bilde, og har derfor mistet bittelitt av kvaliteten. I tillegg til dét, vil kvaliteten bli ytterligere skadet når jeg laster den opp her i blogger..:( Men da får jeg kompansere med å legge det ut i mitt galleri også..:)

Ellers så syns jeg dette høstbildet av vedskjulet vårt ble litt koselig.. :)

NATTA=)

Fotoshoot med to små gutter idag! =)

Idag hadde jeg ett par gutter på shoot hos meg, og det var bare kjempekoselig..:)

Det ble kaffe og kaker på oss voksne, skolebrød på de små, og litt gyros etterpå, -sånn helt plutselig fordi jeg ble sulten. Lettvindt, impulsivt og koselig. :)

Nå er det senga som står for tur, så jeg vil ikke skrive så mye, -ville bare dele ett bilde..:)

Av og til..

Av og til må man unne seg noe.
På vei til jobb idag passerte jeg bensinstasjonen og tenkte at det hadde jammen vært godt med en kopp Kaffe Mocca og en sjokolademuffin. Men jeg lot den gigantiske bilen rulle forbi i sin fulle bredde, og svingte inn mot stedet hvor jeg jobber.
Men så skøyt en litt bortgjemt historie inn i hodet mitt, noe en venninne fortalte meg en gang. De hadde vært inne i samme økonomiske krisen som vi nå er i, og hennes mann hadde blitt observert på en kafé med en kopp kaffe og avis. Det ble prat. Hvordan kunne han ta seg råd til å gå på café når han hadde dårlig økonomi?
Da han fikk høre hvordan folk kom med ondsinnet sladder, sa han til kona "kan man ikke av og til unne seg en kopp kaffe og en avis i fred og ro, er livet ikke verdt å leve".
Jeg har hørt denne historien mange ganger, og er like enig hver gang. Jeg behøver ikke slå på stortromma og dra på shopping når vi har lite penger, men noen små gleder MÅ man ha i hverdagen, -og kanskje det at det ikke blir så mye av slikt, gjør at man setter litt ekstra pris på det? Det blir en bitteliten luksusfølelse nettopp der og da.
Så jeg fant ett sted og snudde, kjørte tilbake til stasjonen og parkerte, gikk inn med raske og målbevisste skritt og nappet med meg en avis i forbifarten. Etter en hyggelig prat med damen i disken, dro jeg videre bort i gata til jobben min, og satte meg til slutt ned med kaffekopp og frokost, mens jeg blogget dette innlegget på mobilen min. En liten pust i bakken, med Melody Gardot syngende på "Baby I'm a fool" i bakgrunnen. Herlig. :)
Men kanskje jeg er en fool imorgen, når jeg står i butikken og ikke har penger til brød?
(slapp av, dét har jeg altså. Men er litt morsomt å sette det på spissen sånn på slutten for å lage ett lite poeng. Hehe.)

Helt ferdig

Hehe.. Blomsten er helt ferdig ja. Jeg syns det var merkelig at den skulle knekke sammen sånn der plutselig, men slik er det jo bare noen ganger..
Men det jeg EGENTLIG skulle si, var at jeg endelig er jeg ferdig med redigering av bildene fra fotoshooten jeg hadde med den lille jentebabyen på mandag! :)
Jeg har kost meg sånn! Det var gøy å ta bildene, gøy å gå igjennom dem, finne bra emner å jobbe med, og så justere på kontraster og farger, legge på rammer og navnet mitt, sette flere foto i en collage, osv. Jeg har bare sittet å smilt over bildene, og er skikkelig stolt over resultatene..:) Og som om ikke dét var nok, har jeg også lært mye nytt! Jeg har ikke alt inne i fingerttrpene ennå, og finner det litt vrient å bruke kun styreflata på macbooken min når jeg gjør pirkearbeid i Photoshop, -men jeg har kommet på vei med kunnskap iallefall! :)
Jeg nærmest DØR etter å vise resultat i galleriet mitt, men jeg syns nesten jeg må vente til jeg har fått overgitt resultatet (etter mange timers arbeid og intens stirring) til de respektive foreldrene.. :)
Klokka er altfor mye og jeg får ikke sove. Jeg tenker bare foto, og har hatt det slik noen netter nå, -er det ikke rart? Hjernen jobber videre med foto og redigering mens jeg sover til og med. Inatt drømte jeg at jeg hadde fått meg helformat speilrefleks. Tror du jeg var skuffa da jeg våknet og måtte innse at det bare var en drøm? :(
Jaja. Jeg får huske på sitatet i mitt forrige innlegg. :)

Livskvalitet, -hva er det som gleder oss?

"Livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?" -Arne Næss.

Dette sitatet ser jeg hver gang jeg stikker innom bloggen til Binka og legger igjen en kommentar. Hver gang får jeg en liten ahaopplevelse, og tenker at "ja, nettopp slik er det".

-Men det kan jammen være vanskelig å huske det, iallefall hele tiden.

Hver gang jeg er på besøk hos mine besteforeldre, blir jeg påminnet nettopp dette. Jeg husker jeg kunne sitte hos de i timesvis og bare tenke "hmmm.. male der, rive det og bygge nytt, legge nytt gulv her, kaste ut de møblene der og kjøpe nye... kanskje jeg kan sende ekstrem oppussing hit? Da hadde de blitt glade! Eller kanskje jeg kan male kjøkkenet for dem iallefall..?". Jeg lå våken til langt på natt og tenke på hva jeg kunne gjøre for å at de skulle få det "finere".

En morgen, mens min farfar gikk skysseltrafikk mellom kjøkken og stue og dekket på til frokost, så jeg på farmor og tenkte at kanskje jeg kunne foreslå det med at jeg maler kjøkkenet hennes.

"Farmor, hvis du kunne velge en farge til kjøkkenet, hva ville det vært?" spurte jeg henne. Hun så på meg, smilte og sa: "hvorfor skulle jeg ønske meg noen annen farge enn den jeg har?".

Jeg ble litt flau. Jeg mente jo ikke å si at de ikke hadde det fint eller noe, men jeg ønsket å hjelpe. Men de ønsker ikke forandring. Hvorfor ikke? tenkte jeg.

Sist gang jeg var hos farmor og farfar, spurte de om jeg skulle besøke min venninne Trine mens jeg var der. Jeg svarte at jeg ikke hadde noen spesielle planer om det, -at jeg helst ville være sammen med de, men at Trine hadde spurt om jeg ville være med på loppemarked lørdag morgen. "Loppemarked?" spurte farmor og fikk plutselig ett drømmende glimt i øyet. "Kanskje de har en sofa til oss der?" sa hun videre og henvendte seg til sin mann.

"Kjøpe en SOFA på LOPPEMARKED??" tenkte jeg. "Man får da ikke noen flott sofa på loppemarked??". Jeg sa ingenting høyt, men stod bare og iakttok mine besteforeldre, som med ett var blitt ganske entusiastiske begge to.

"Hva er galt med den gamle sofaen?" spurte jeg dem. De forklarte at den var blitt ødelagt i fjærene innunder der hvor farmor alltid sitter, og at den derfor burde byttes ut. Dét kunne jeg forstå, men jeg synstes likevel det ville være merkelig om de valgte å bytte ut den store bueskinnsalongen ut med noe fra ett loppemarked.

Dagen etter kom vi oss avgårde til loppemarkedet, riktignok noe sent. Sønnene mine og jeg trasket innover i den gamle hallen, hvor jeg hadde gymtimer da jeg gikk på VGS, og så etter noe som kunne være av interesse. Det var ikke stort igjen, men da vi kom til lekene, fant Daniel en leke han ville ha.

"Nei, den var vel ikke noe fin?" sa jeg til han, og forklarte at vi kunne da gå i butikken etterpå og kjøpe en NY leke istedet. "Nei, jei vill ha DEN!" sa Daniel og så opp på meg med ett forhåpningfullt blikk.

Jeg stod og tittet litt på han og tenkte, "hmmmm... hvorfor skal jeg nekte han en leke han vil ha, når den jo er i god stand og sikkert ikke koster stort?". Jeg spurte om prisen og ble sjokka over å høre at de skulle kun ha 5kr for den. "Wow," tenkte jeg. "DEN leken, til kun 5kr, -og en SÅ fornøyd unge?". Jeg sa han kunne få den, og så lette vi litt til og fant etterhvert ett digert gulvpuzzlespill og ett par andre puzzlespill vi også kjøpte. 35kr for litt leker, som unga hadde mye glede av.

Vi gikk videre og fikk øye på min farmor. Hun satt i en olivengrønn, gammel sofa, og så riktig fornøyd ut.

"Hei, sitter du her?" sa jeg og satte fra meg lekene til unga på rullatoren hennes.

"Ja, nå har vi funnet oss en sofa" svarte hun med ett stort smil.

"Den der?!" sa jeg tilbake. Jeg ble sint på meg selv da jeg hørte hvor vantro jeg hørtes ut.

"Ja, akkurat denne her." sa hun og smilte litt stolt.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg syntes den sofaen så skikkelig gammel og grell ut, og jeg syntes virkelig oppriktig SYND på mine besteforeldre som var blitt lurt til å kjøpe noe slikt.

Jeg fikk øye på farfar min som kom mot meg. Han også så skikkelig fornøyd ut.

"Prøv nå å gjette hvor mye jeg fikk den flotte sofa for?" spurte han meg stolt.

"Veeeel, vi er jo på ett loppemarked da.. kanskje 1000kr?" spurte jeg han.

"300kr..! Tenk at jeg fikk den flotte sofaen for kun 300kr! Det føles som at jeg har blitt foræret den!" sa han entusiastisk.

Undrende prøvde jeg å vise litt entusiasme med han, og fant noen ord om at den var da flott og så egentlig ikke slitt ut engang.

Da vi skulle ha med oss sofaen hjem, lurte min farfar på om jeg kunne kjøre han hjem så han kunne hente bilen og hengeren sin. Jeg foreslo at vi kunne stappe hele sofaen inn baki bilen min, og vi gjorde nettopp dét. Men da jeg ikke hadde noe tau til å binde igjen dørene med (sofaen stakk ett helt sete utenfor bilen) sa farfar at han kunne da bare sitte oppe i sofaen baki bilen og holde dørene igjen han. Jeg sperret opp øynene mine og så på han lenge, og skjønte at han faktisk MENTE det. Han var dønn alvorlig.

"Det kommer ikke på tale!" sa jeg og prøvde å finne noe å binde med.

"Hvorfor ikke, det går da bra dét?" svarte han.

"Nei, den sjansen tar jeg ikke. Det kan hende deg noe, og dessuten er det ulovlig." Det satte heldigvis en stopp for diskusjonen. Jeg gikk inn og fikk litt tau av en loppisselger.

Da vi kom hjem satte vi sofaen foran garasjen, og bestemte oss for å ta oss litt mat før vi bar den inn. Maten ble spist, og begge besteforeldrene mine sovnet. Jeg kjedet meg, hoppet opp, vekte selvføleig farmor, og forklarte at jeg bare måtte komme meg UT en liten tur (jeg har ADHD og hater å sitte stille...). Jeg slengte unga i bilen og tok en tur til Trine, i god håp om at jeg rakk tilbake for å hjelpe med sofaen inn.

Neida, tror du ikke de hadde klart å få sofaen inn de to? Ikke nok med det, de hadde også klart å få den gamle ut. Jeg var sjokkert, og full av skam. To eldre mennesker med dårlig helse og lite krefter, hadde stridd med å få en altfor lang fireseter inn hele den kronglete veien til stua dems. Wow.

Flere ganger i løpet av kvelden så jeg farfar sitte og se på den nye sofaen sin med ett smil om munnen, og jeg hørte han si "tenk at vi har fått en slik flott sofa, den ble jeg virkelig foræret..!".

Jeg tenkte på sofaen vi har hjemme i vår tevestue. Sofaen og stereobenken kom på 40 000kr til sammen. Har jeg noensinne vært like takknemlig for den dyre sofaen, som min farfar er for sin brukte sofa til 300kr? Aldri. Jeg er glad i sofaen min fordi den er god å sitte i, men sannheten er at det er ett h.... uten like å holde den ren. Så noen ganger plager den meg mere enn at jeg faktisk nyter den. Var den VERDT så mye penger?

"Livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?"

Det er de enkle tingene i livet som gleder oss. Jeg har alltid visst dette. Jeg tror alle vet det. Innerst inne. Men det kan være lett å glemme det når man lever i en verden der man må HA HA HA HA HA, hele tiden, noe nytt, om så bare for å overgå naboen, eller noen andre man kjenner.

Torsdag forrige uke datt jeg helt fullstendig sammen på jobben. Jeg satt på kontoret alene og gråt og hikstet, over den elendige økonomiske situasjonen vi nå er i.

Ahamed, som såklart er muslim, kom inn, satte seg på kne foran meg og spurte meg hvorfor jeg gråt.

"Penger" hikstet jeg fram.

"Åh, er det bare penger. Hvor mye? Jeg kan hjelpe deg." sa han da til meg.

Jeg forklarte han beløpet og han skjønte raskt at han ikke kunne hjelpe. Men så sa han: "Monica, hvorfor gråte over penger? Hvis familie syk, eller familie død, DA gråte. Penger? IKKE gråte. Penger er ikke problem. Din mann frisk, dine barn frisk. Hvis familie syk, DA du ha problemer, men penger er ikke problem. Ikke gråte Monica." sa han og trøstet meg mer enn han aner. Jeg roet meg ned, sluttet å gråte, og vi byttet tema. Det var godt.

Jeg vet at penger ikke er alt i verden. Det har jeg alltid visst, og ett av mine sterkeste motto er faktisk at "DET ENKLE ER OFTE DET BESTE". Jeg lengter ut i villmarka, til ett lite hus med kun de tingene vi trenger. Jeg er oppvokst i ett lite og beskjedent hus, med møbler og ting fra søplehaugen (det er utrolig hvor mye fint man kan finne i søpla til folk faktisk), og foreldrene mine hadde ikke råd til å sjemme meg og boren min bort. Men vi var lykkelige, og så verdien og gleden i de minste ting. Jeg har aldri lidd noen nød, tvert om!

Jeg er ikke redd for å miste hus og hjem, om dét skulle skje. Så hvorfor gråter jeg da? Det er bare presset, stresset, den konstante kampen om å få ting til å gli. Det er ikke lett.

Men det hjelper å tenke på det Arne Næss sa: "Livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?".

Hva er det som gleder meg?

De to små steinene Philippe plukket til meg og la på nattbordet mitt, -DE gleder meg.

Å se mine barn glade og fornøyde, uten så mye som ett fnugg av bekymring, DET gleder meg.

Så da burde jeg vel være lykkelig? :)

Jeg deltar i fotokonkurranse! =)

Trine med bloggen TrineCam (greit å nevne hvilken blogg det er snakk om, i og med at jeg følger med TO Trine´r..:P) arrangerer en liten fotokonkurranse der temaet er FART. Jeg slenger meg på!!

Her er mitt bidrag:

Jeg har kalt bildet "Feeling Free", og syns at dette bildet passer utrolig bra inn i temaet FART, fordi XO´s store lidenskap og hobb er nettopp FART, -da helst i sammenheng med lukta av FUGL i lufta..:) XO er vår nydelige Gordon Setter gutt på nå 5 år, -en tålmodig og kjærlig kosehund som bare er tvert igjennom SNILL.

(Bildet ligger også på mitt dA-galleri her)

Så, der har du mitt bidrag, Trine! =)

Fotoshoot med liten babyjente idag =)

Idag hastet jeg avgårde for å ta fotos av en søt liten jente på tre mnd. Jeg klarte såklart å dukke opp på rette adressen gatemessig, men på helt feil stedsnavn, -men da jeg kom fram var det varme vafler på bordet og nytraktet "jordmorkaffe" (blir kanskje litt intern den der, hehe)..:)

Vi satt og pratet sammen en liten stund mens lille jenta lå i vippestolen sin og lagde masse søte babylyder og så opp på meg. Ble jeg babysjuk eller?? Sukk.. Det er jammen trist de ikke er så små bare litt lenger..

Det er ikke kjempelett å ta fotos av en liten tass som beveger seg hele tiden. Jeg tror jeg tok nesten 700 bilder, og ennå sitter jeg her og leter meg gjennom de en etter en for å finne flere flotte motiv å jobbe med.

Her ser dere resultatet hittil..:)

Jeg er veeeeldig stolt av mitt arbeid hittil..:) Med reflektor, og en hjelpsom mor som stilte opp med å holde den, ble det mange flotte bilder med ganske bra belysning, og en blid liten jente som modell..:)

Foreløpig har jeg lagt ut kun ett foto i mitt dAgalleri, -vi får se hva mere jeg velger å legge ut.

Ellers: da jeg kom hjem og satte meg ved spisebordet mitt i spisestua, klarte jeg rett og slett ikke å holde ut stanken av muggen som godgjorde seg på stilken til avskjedbuketten jeg fikk av Tollkontoret da min tid som vikariat var over der. Men jeg syntes ikke jeg kunne kaste hele buketten, for det var da trossalt noen blomster igjen på den som fortsatt kunne gjøre sin jobb som dekorering her hos meg..:)

To av blomstene satte jeg i en liten vase, som kanskje ikke egentlig er en vase, men som jammen duger bra til nettopp det! Søtt..! =)

Sommerfuglen kunne jeg såklart ikke kaste. Man kaster da ikke sommerfugler! =) Den stakk jeg fast i RISlampen min fra Ikea, som henger over spisebordet. (noe minsten min syntes var skikkelig morsomt, "har den satt seg der mamma??", hehe..:)

Og det som var igjen av rosene, dekorerte jeg med noe av det grønne jeg fant i buketten, og la på tørk i vinduskarmen i stua. (Kunne ikke henge de opp til tørk, for bladene datt bare av...)

Og så har jeg vært flink jente og snittet orkidéblomsterstilkene mine, slik at de kan holde ut lenger i det lille vannbadet sitt..:)

Dette har vært en helt suuuper dag, selvom den startet ut helt forferdelig for meg. Tusen takk til mor og barn, som lot meg få leke proff fotograf en liten stund..:)

Nå MÅ jeg sove.. :( Natta!

Min kjære orkidé..

Da jeg skulle flytte litt på favorittorkideen min igår, tålte ikke stilken tyngden av alle blomstene lenger og brakk tvert av. Jeg, som er kjempegla i alle orkidéene mine, ble såklart kjempelei meg (hvor teit dét enn kan høres) og stod lenge ned den blomstertunge stilken i handa, mens jeg bare så på den. Sansynligvis hadde jeg skikkelig hengeleppe, for ungene skjønte at jeg var lei meg, og prøvde å trøste meg..:-p
Uansett, der stod jeg da med en avbrukket stilk med vakre, dyrebare blomster på. Jeg kunne da ikke bare KASTE den?? Jeg kunne heller ikke lime den på plass igjen med tape, selv om det fungerte bra forrige gang en orkidéstilk måtte bukke under for tyngden av for mye blomster. (Den gangen var stilken heller ikke brukket tvert av slik som nå, -den hang fortsatt igjen i en liten flenge).
Så jeg plukket av blomstene én etter én mens jeg følte meg kriminell, og la de i ett vannbad.
Det ble jo flott? :) Jeg syns bare det var litt vel "dyrebar luksus"..
I Thailand legger de lange kranser med orkidéblomster rundt halsen på deg når du lander på en liten flyplass, kanskje som ett tegn på gjestfrihet. Jeg lurer på hvor de får alle de flotte blomstene fra, og hvordan en slik "plantasje" eventuellt ser ut. Det må virkelig være ett vakkert syn..:) <3

Hvordan få oversikten?

Har du en blogg, har du sikkert også mange bloggvenner du følger med på. Og for å følge med dem, føler du kanskje at du må ha en lang bloggliste kringlende nedover siden på bloggen din, -for det er jo en oversikt du trenger, og som du kanskje vil vise fram også.

Men har du tenkt over at slike lange blogglister noen ganger ødelegger bloggens utseende og gjør den rotete å se på? (iallefall etter min mening, og diverse andre bloggentusiasters mening..:)

Om du føler det slik, har jeg ett godt tips til deg, (som jeg regner med at noen av dere har hørt om fra før av):

BRUK BLOGLOVIN´!

Bloglovin er helt unikt. Det er ett supert opplegg til å holde styr på alle innleggene vennene dine legger inn. Det er så enkelt og greit at det nesten er dumt av deg å ikke prøve det, -iallefall om du syns det er greit å bli kvitt listen på din egen blogg.

Registrer deg hos Bloglovin (den kommer i norsk óg) og søk opp favorittbloggene du ønsker å følge med på. Du kan også legge inn din egen blogg og "eie" den, noe som helt klart er en fordel.

Deretter kan du velge om du vil stikke innom Bloglovin selv hver gang du vil lese dine venners blogger, eller om du skal få en mail hver dag med oversikt over de nye innleggene. Selv har jeg valgt det sistnevnte.

Når jeg mottar mailen, trykker jeg ganske enkelt på en av de nye innleggene, gjerne det eldste, ett som jeg ikke har lest allerede. Alle innleggene vises med ett lite utdrag av innlegget, med personens IDbilde, litt tekst fra innlegget og eventuelle foto.

Etter ett trykk kommer jeg automatisk inn i bloggen til personen, mens jeg er i bloglovin´ , -og da er det bare å lese og kommentere i vei. Når du er ferdig med dét innlegget, er det bare å trykke på knappen "NESTE" nederst i nettleseren, og automatisk komme til neste bloggevenns nyeste innlegg. Det er suverent. (Dette fungerer fordi du i utgangspunktet valgte å gå "innom" Bloglovin´. Det fungerer ikke om du går rett inn på personens nettside først.)

Når du gjør det på denne måten, går du ikke glipp av noenting, og de innleggene du har lest, blir automatisk merkert som "lest". Antall nye innlegg blir igjen satt i null, men du har fortsatt muligheten til å titte på innleggene om du vil dét. Du kan også markere ett favorittinnelegg med "hjerte", og da lagre det i din bloglovin´slik at du kan stikke innom det senere om det skulle være ønskelig.

En annen ting som er flott med Bloglovin er at den legger til alle blogger uansett om vennene dine har wordpress.com, blogg.no, blogspot.com, eller andre/eget domene. Linkelisteordningen i blogspot har hatt problemer med å vise oppdateringer på enkelte domeneleverandører (iallefall etter min erfaring), og det gjorde at jeg ikke fikk oppdateringer på enkelte av mine bloggvenner, og ikke så de nye innleggene dems. Det problemet er nå vekk.

Jeg vet at det er mange der ute som liker å ha mest mulig duppedingser på bloggen sin, kanskje for å trekke mere folk, eller tilby flere tjenester, men det blir faktisk bare rotete og stjeler oppmerksomheten fra innlegget og fotoene dine. Vi liker jo at bloggene våre er behagelige og ryddige å se på? Vi mennesker er rare slik, -der det er ryddig og rent trives vi bedre. Så det gjør ikke noe om bloggen også er stifull?

Jeg hadde over en liten periode kun EN kolonne i min blogg, noe jeg syns fungerte flott der og da, for jeg ønsket at all oppmerksomhet skulle være rettet mot det jeg SKREV. Men noen ganger er det herlig med endring, og jeg syns bloggen manglet en liten info/profil om meg selv, noe som egentlig er litt viktig, -så nå er jeg tilbake til to kolonner igjen. Men jeg behøver da ikke å presse den ekstra kolonnen smekkfull av duppedingser fordet? Egentlig syns jeg bloggen har for mye i kolonnen til høyre allerede, og jeg sitter og vurderer måter og grunner til å fjerne én eller to ting der.

(Ang det å trekke lesere: nå har det jo mye å si hva man skriver om. -Min blogg (som er full av fugl og fisk), trekker ikke på langt nær like mange lesere som en interiørblogg (med landlig og romantisk stil da såklart), eller en "rosablogg" (som dreier seg om mote), -men alle typer blogger vil uansett nyte fordeler av ett ryddig utseende.)

So, there you go. Det er mitt tips til deg idag..:) Det er ikke sikkert jeg traff spiker´n på hodet, -kanskje noen tenker at det er tull å kaste bort tid på sånne tanker, ideer og interesser, men THAT´S ME! Jeg er og blir en gadgedfreak =)

Reflektoren i bruk..:)

Idag måtte jeg leke meg litt med den nye reflektoren min. Jeg hadde lyst til å lage en liten oversikt for de som ikke vet hva en reflektor er, slik at de kan se hva den gjør, og hvorfor jeg ønsket meg en slik..

Siden jeg ikke liker å legge ut altfor mye bilder av barna mine i bloggen min, og jeg ikke hadde tilgang til noen "modell", måtte jeg bruke meg selv.. hehe..

Sååå, der har du det.. :) Vet ikke om noen interesserte seg for dette innlegget, men det var iallefalll litt morsomt å lage det fordet..:)

Nå ønsker jeg meg håndholdt blitz, og etterhvert lamper og paraplyer til de.. Det er viktig å ha drømmer.. :)

Ett skritt nærmere

Vet det er ett skikkelig kjedelig bilde, men hadde bare så lyst til å vise mitt siste tilskudd i fotoutstyr. 5 i 1 reflektor til 350kr, via finn.no. :)

Da jeg undersøkte reflektorens forskjellige sider ikveld, én etter én (5 i 1, -gull, sølv, hvit, svart og gjennomskinnende), og var kommet til å utforske hvordan lyset ble da jeg brukte siden med gulloverflate, konkluderte jeg høyttenkende: "jaha, med denne blir lyset altså VARMT og gult". Femåringen min utbrøt "få kjenne!", og la den lille hånden sin på reflektoren. "Nei, DEN er ikke varm...?!". Han tittet på meg med ett blikk som sa at jeg kanskje var litt rar, og jeg måtte bare le..:)

Rett etterpå så jeg han drikke melk sammen med lillebror på tre år, da han etter en svelg blottet tennene sine for lillebror og sa "har jeg melketenner nå?". Hehe..:)

Og igår, tidlig på morgenen, lå jeg i senga og akket meg over at jeg måtte stå opp, strakk meg så lang jeg var i sengen mens jeg gjespet høyt "åååh jeg skulle ønske jeg var en morgenfugl!!". Lille treåringen min svarte trassig "jeg vill ikke ha en morgenfugl. Jeg LIKER IKKE morgenfugl. Jeg vil bare ha kanin jeg." (eller kan det ha vært katt/hund han sa.. Uansett, ett dyr vi allerede har.)

Unger er så morsomme! De sier så mye kult, bare fordi de opplever verden eller ordene litt mere bokstavelig enn oss voksne.

Syns også det var så utrolig morsomt det Charlotte nevnte i en kommentar her for noen innlegg siden: gutten som klappet en sau i sommer, og sa til mammaen sin: "det er jo akkurat som å ta på ULL jo!". :)

Gla jeg har to små barn som krydrer tilværelsen min..:) nå skal jeg legge mobilen min vedsiden av de to steinene de har plukket til meg og lagt på nattbordet mitt.<3 Verdens vakreste stener!

Dagens høydepunkt..<3

Det ble en impulsiv kaffe mocca og en "lapp" på Frikvarteret, sammen med Anette på formiddagen idag. Kjempekoselig! Og altfor lenge siden sist!
Ellers har dagen vært....... Sukk..
Men jeg fant en flott reflektor til salgs på nettet, og imorgen henter David den for meg i Oslo, så dét ser jeg fram til! Min første reflektor! Den skal jeg trene på å bruke, hele helgen, sånn at jeg kanskje skjønner hvordan jeg skal få bedre resultat når jeg tar en babyfotoshoot på mandag! :)
Herlig å gå inn på deviantart idag også forresten. Hele 18 "favs" (folk som legger til ett av mine foto som sin favoritt) hadde jeg fått på forskjellige av mine bilder, og det bare siden igår. Igår slettet jeg 88 slike varsler, etter å ha lagret skjermbildet såklart (fint å titte på når jeg er trist). Så da går det vel framover med meg og foto? :)
Takk til alle dere som har meldt interesse på en fotoshoot av deres barn med meg som fotograf! Jeg går og gleder meg sånn til de dagene vi har avtalt! Leter etter inspirasjon hver kveld, og søker lærdom her og der. :)
Nå er det natta! Kanskje jeg drømmer om lyssetting inatt? :-p

Følg min blogg med bloglovin

Dinopromp, grillpølse og tegning. Herlig dag!

Idag stod jeg opp altfor sent. Og da mener jeg ALTFOR sent. David ringte meg i 0800-tiden, og jeg bare trykket på "lyd av" og sov videre, -helt automatisk.

Jeg våknet noen timer senere av at minstemann satt vedsiden av meg og sa "jei vill ha fjokostbanding!" gjentatte ganger etter hverandre, uten noen tegn på at han rakk å trekke pusten mellom hver gang. Det var vel da jeg tok meg sammen og motvillig kastet dyna til sides, og slengte beina over sengekanten med en ufrivillig og anstrengende bevegelse jeg har innøvd meg etter at jeg startet å jobbe hos tollvesenet; en sånn bevegelse som gjør at jeg egentlig tvinger meg selv ut av senga med beinas tyngdekraft, og på en eller annen måte klarer å bikke meg opp i stående stilling.

Unga og jeg spiste frokost og koste oss med PiXAR-klipp på YouTube. De hylte av latter hver gang vi så på dinosauren som besvimte av prompegassen til grisen, men etterhvert måtte jeg finne andre å se på, for det er da en begrensning for hvor mange ganger JEG gidder så se samme klippet, uansett hvor søte unga er når de hyler av latter og kniser fram "en gang til..!"-setningen..:)

Så fulgte noen timer med sløving foran data og teve, for jeg var virkelig IKKE i siget. Jeg satt og ønsket meg ut av huset, og bygget opp en sånn "snart må jeg ut enten jeg vil eller ikke" holdning, for jeg måtte jo handle.. Men jeg dro ikke. Jeg bare drakk kaffe og sløvet videre, ordnet litt på bloggen min, og surfet litt, -med GANSKE dårlig samvittighet.

Plutselig svingte David inn på gårdsplassen! Jeg hoppet ut av sofaen og ble straks mye gladere. Han rakk nesten ikke komme inn gjennom døra en gang, før jeg hadde spurt han om vi ikke skulle ta en skogstur, og da han svarte ja, var både jeg og unga i full sving med en gang med pakking og godt humør.

"Elgjakta har begynt..." sa David og så litt usikker ut ett øyeblikk. Oj, den hadde jeg glemt vekk. Jeg så for meg at hele turen kom til å gå i vasken, men David sa han skulle ta en telefon, og rett etterpå hadde han forhørt seg om ett trygt sted. :)

Etter å ha handlet litt småtteri, kjørte vi innover en liten skogsvei som slettes ikke er kjørbar for andre biler, -men kanskje mere beregnet på traktorer, eller vår kjære Big Dooley som jo kommer fram overalt..:) Vi kom helt inn til hytta og parkerte der (ikke vår hytte, men noen i slekta sin). Vi tok med oss sekker og masse stæsj, og trasket innover i skogen til vi fant ett flatt steinberg hvor vi kunne båle.

Jeg koser meg sånn ute i skogen.. Det er så stille og herlig, så bekymringsfritt, og jeg blir alltid overfylt av gode minner og assosiasjoner fra da jeg var liten og var på skogstur med mamma og pappa i hytta til Kjell (egentlig var det bare en gammel brakke, men den hadde SJARM) og drakk varm kakao, eller spiste rett-i-koppen-suppe mens vi varmet oss foran vedovnen. Dét var tider det.

Vi grillet pølser over ett lite bål, og etterpå koste vi oss med Bixit-kjeks og de derre luksussjokoladekjeksene som er så utrolig gode... mmmm... Varm kakao hadde jeg også med, og såklart tok jeg bilder!

Da vi skulle hjem igjen, hadde jeg bare mest lyst til å hylgrine og sette meg ned på en stein som en liten drittunge og bare erklære at «her blir jeg!». Men jeg er jo ikke noen liten drittunge lenger, så jeg skjønner jo at man må hjem..:(

Fordelen ved å ikke være liten drittunge lenger, er vel den at man kan prøve å dra ut tiden før man må hjem. Så jeg foreslo om vi ikke kunne kjøre innom ett vennepar når vi da først var i ferd med å passere de, -og det gjorde vi. Men desverre var ikke venninna mi hjemme, -bare kællen og sønnen var hjemme. Vi satte oss ved kjøkkenbordet og hadde en koselig prat, spiste litt is og drakk kaffe, -inntil jeg fikk øye på noen kattunger ute langt borte, og forsvant ut med kameraet mitt i hånd for å ta litt bilder av dem. Kattunger jo bare så søte!

Etter en liten kaldt stund ute, dro vi hjemover, og da var det visst kveldsmat og legge tid for barna allerede. Jeg matet de og varmet opp lasagnerester fra igår til meg og David, snoket litt på bloggen min, og fikk stelt og lagt unga etterpå.

Mens jeg surfet litt på diverse blogger via Bloglovin´, fant jeg ut at TrineCam hadde arrangert en liten uhøytidelig tegnekonkurranse som gikk ut på tegne henne. Det var MASSE kommentarer i innlegget hennes, som vanlig, men de fleste hadde skrevet nettopp det jeg hadde tenkt å skrive: «jeg er ikke noe flink til å tegne, så jeg tror jeg står over denne konkurransen». Da jeg så hvor mange som hadde valgt å stå over, syntes jeg synd på syke Trine, og bestemte meg for å bråtegne en liten tegning selv. Så her er resultatet:

Tok vel omtrent ti minutter å sladde sammen den der..

Ellers så har jeg bestilt pulsvarmere av TM idag, og de gleder jeg meg masse masse til å se, og BRUKE!! :) For jammen har det begynt å bli KALDT ute!! :(

Nå må jeg komme meg i seng. Det begynner å bli sent. Altfor sent. hihi..:p