Det er helt stille i huset. Jeg sitter her helt alene i fred og ro og lar roen synke inn i kropp og sinn. Det er herlig.
Utenfor ser jeg frosten glitre i gress og grener, som små diamanter i solskinn. Det er vakkert. Det er kaldt. Det er vinter. Men det er ikke snø..
Jeg taster på min herlige Macbook i programmet
Ommwriter, og kjenner at det faktisk er deilig å skrive med en slik uforstyrrende bakgrunn. Nesten magisk. Rolig og merkelig musikk klimprer til lydene av tastene, og teksten min er det eneste som syns på skjermen.
Magisk...
Jeg tenker.
Jeg tenker masse hver dag.
På altfor mye, -og noen ganger på ingenting.
Denne helgen tenkte jeg nesten ikke i det hele tatt. Jeg følte meg som en zombie, -jeg bare vandret formålsløst rundt i huset mens jeg pustet. Jeg eksisterte.
Men idag tenker jeg masse. På mange vonde og kaotiske ting. Men jeg prøver å fokusere tankene mine rundt ordet "assosiasjon".
Jeg syns "assosiasjon" er ett så fasinerende ord. Ikke bare fordi ordet i seg selv er ett merkelig og fancy ord med en rar klang, men også fordi assosiasjoner er en stor del av livet, som man kanskje ikke tenker så ofte på. Man vet at man assosierer, men det er så normalt at man ikke legger noe mere i det.. De fleste kaller det bare for "minner". Men ett minne, og en assosiasjon, er ikke det samme.
Det er så interessant å tenke på hvordan forskjellige folk med forskjellige livserfaringer kan assosiere de helt samme tingene, med helt forskjellige hendelser og følelser, -sett utifra deres egne erfaringer og ståsted.
Jeg tenker ofte på slike tester som blir tatt av psykologer f eks, eller som en helt uskyldig lek i barneskolen. Læreren eller psykologen kan for eksempel si: "nevn det første du tenker på når jeg sier ordet BIL". Det er da du kommer med dine assosiasjoner. Hva assosierer du med BIL? Hva assosierer du med vann? Hva er det første du tenker på når noen nevner ordet "kjærlighet"? Hva tenker du på når jeg sier "snø?". Eller "vampyr"?
Da jeg var liten, spurte en av mine foreldre meg om jeg tenkte i bilder eller tekst når jeg tenkte på ting (litt usikker på om det var akkurat tekst som ble nevnt, men...). Jeg svarte at jeg tenkte ganske levende, i bilder.
Jeg assosierer det meste med bilder oppe i hodet mitt, og det er jeg glad for. Det ville vært kjedelig å tenkt på noen annen måte. Men noen ganger, en skjelden gang, har jeg kanskje sittet så mye foran dataskjermen, at jeg ser for meg bokstaver og ord idét jeg tenker. Tankene blir skrevet billedlig i hjernebarken min, om du skjønner hva jeg mener. Noen ganger har jeg til og med tenkt i tastemodus, hvor tankene ble til ord ettersom fingrene mine berørte tastaturet, noen ganger i franske eller engelske ord, -om det er dét jeg har sittet mest med den siste perioden. Men likevel er det stort sett bilder jeg ser for meg. Og altfor ofte assosierer jeg ting med animasjonsfilmer. Sier du "kaffe", assosierer jeg det med filmen Boog og Elliot.
Hvordan tenker du?
Har du noen gang sett en film eller dokumentar hvor f eks en kriminell får beskjed om å fortelle hva h*n "ser" i en blekktegning?
Ofte ser der ut som om noen bare har sølt med blekk på bildekortene, brettet de sammen, kanskje gnidd blekket litt utover eller noe slikt, -men personen som ser på kortet assosierer blekksølet med noe. Noen ser blod, død, sorg og smerte,- og nevner det hvis de tør å være ærlige. Andre ser kjærlighet, glede og andre hyggelige ting i akkurat den samme blekkflekken.
Personen som holder opp kortet, danner seg en mening om personens psykiske eller mentale tilstand, utifra hva h*n assosierer med de forskjellige "bildene". Det må være fasinerende å ha slik kunnskap og sjelneevne. Og det er veldig interessant hvordan folk assosierer.
De første assosiasjonene blir dannet allerede mens vi er små spedbarn. Er det ikke sprøtt å tenke på? Nettopp derfor syns jeg det er ekstra viktig å la mine barn få gode erfaringer å bygge sitt videre liv på.
Jeg har så mange gode assosiasjoner fra da jeg var liten, og naturligvis ønsker jeg at mine barn skal få de samme assosiasjonene. Men kan jeg egentlig påvirke de slik? Det er ikke sikkert at de vil ta de samme assosiasjonene inn over seg med sine erfaringer, -og assosiere på samme måten som meg. Det er egentlig ganske sikkert at de IKKE kommer til å assosiere likt som meg. Men de kommer likefullt til å assosiere, hver av dem på sin egen måte, og det er jo dét som gjør det hele så interessant, levende og spesielt. Spennende. To små mennesker med egne følelser, erfaringer og assosiasjoner. To små personligheter og egne liv.
Jeg forsøkte noe i sommer.
Jeg har sterke og gode assosiasjoner rundt dette med sommer og hagegynge (hammock). Når jeg tenker på, eller ser en hagegynge, assosierer jeg den med snille besteforeldre, pannekaker med is, lekser, rolig gynging og en liten sovestund under ett teppe, vinden som suser i tretoppene, og kjærlige foreldre som kommer med ett smil om munnen for å hente meg og broren min...
For å gjenskape mine minner og assosiasjoner, kjøpte jeg meg en hagegynge for ett par år siden, med penger jeg fikk av nettopp mine besteforeldre. Slik ble det ekstra spesielt, og den er en stor del av min sommertilværelse, nettopp pga mine assosiasjoner.
Jeg ønsket å gjenskape de gode opplevelsene og assosiasjonene mine, i mine egne barn. Så i sommer satt i vi den og spiste is, hvilte i den, pratet og koste oss i den, og noen ganger sov barna i den mens jeg gynget den litt. Jeg stod og så kjærlig på dem, og ble helt myk langt inni hjertet mitt, full av minner, og med ett håp om at de der og da fikk slike gode minner som jeg har. Men jeg stod også der og dannet meg nye assosiasjoner rundt denne opplevelsen min som voksen tobarnsmor.
Men vil mine barn assosiere hagegyngen med det samme som meg? Neppe. Sansynligvis kan det hende de assosierer hagegynge med trafikkstøy når de blir store, for vi bor rett ved en veldig trafikkert hovedvei, og når man sitter/ligger i vår hagegynge, blir man bokstavelig talt overdøvet av trafikken. Kanskje de frøs da de sov i den, enda jeg la ett ullteppe over dem? Da vil de kanskje assosiere hagegyngen med både støy og kulde. Eller med den plagsomme myggen som bare ville spise på dem. Det er slettes ikke sikkert de vil assosiere hagegyngen med noe koselig i det hele tatt. Men burde jeg bli skuffet over dét? Det syns jeg virkelig ikke.
Mine søte små har rukket å bli tre og fem år allerede. De er fulle av assosiasjoner og minner, erfaringer og opplevelser.
Sier jeg "vafler", assosierer de det med éngang med "faffa og mommo", -og skravler ivrige om de gangene de har stekt vafler hjemme hos de, eller den gangen "tante Eva" passet dem, og "faffa mommo" kom og stekte vafler her.
Ser de en bobil, begynner de med engang å prate om den gangen mormor passet dem, og de kjørte campingbil sammen med henne, handlet leker, og besøkte meg på jobb.
Og viser jeg dem bilder av zoologiske dyr, assosierer det det med "campingbusstur" med "bessefa å lillemo", og vil på en slik tur igjen med én gang.
Assosiasjoner er virkelig en merkelig og underfull ting ja. Og jeg elsker å bare sitte å kjenne på de forskjellige assoisiasjonene mine. Undre meg litt over dem. Og prøve å skape nye assosiasjoner rundt de vonde tingene og hendelsene oppigjennom livet mitt. For kan man ikke dra tilbake i tid og endre på det som hendte, kan man iallefall prøve å skape nye assosiasjoner for framtiden. Man kan prøve å ta kontroll over livet sitt i så måte. Men det er ikke lett. For assosiasjon som ligger i en er virkelig en sterk kraft.
Helt magisk. Og fasinerende.
