Det ble ikke tur.. Men mange filmer!

En dag da David kom hjem fra jobben, satte han seg resolutt foran Macbooken min, tastet seg inn på DFDS seaways´ nettsider, og bestilte en langhelgtur til oss. Jeg var sjokka og handlingslammet i en liten time, kanskje fordi jeg tenker helt annerledes enn han ang livets bekymringer, -men da han hadde tatt den avgjørelsen og gjennomført den, begynte jeg å glede meg.

Jeg skaffet barnevakt temmelig kvikt. Det var bare å skrive noen raske sms med pappaen min, og så hadde vi ordet oss barnevakt for fire dager. Sånn helt uten videre. Barnevakt til begge to små røverne våre.

Dagene gikk, uken gikk, og avreisedagen nærmet seg. Fredag morgen stod jeg opp med pakking på dagsplanen, og jeg startet ut med barna siden de skulle bli hentet rundt 1300. 

David lå rett ut. Han lå i sengen og klarte ikke prate engang. Han hadde gigantiske mandler, litt feber, og en halsbetennelse så sterk at han knapt klarte å svelge. Jeg fikk banke anelser ang vår langhelg, men nektet å innse fakta og fortsatte forberedelser med barn på vei ut av døren.

Faren min kom og hentet de akkurat da jeg stod i dusjen. Jeg skulle da trossalt på tur, så jeg følte jeg måtte være ren og fin, sminke meg flott og kle meg i ettellerannet kult. Men som vanlig hadde jeg planlagt litt dårlig, så jeg rakk bare ta på meg noen tilfeldige plagg og sette håret til tørk i en diger håndkleturban balanserende på hodet, før jeg kysset mine søte små farvel for mange dager.

Det var rart. Jeg kunne se på lille minstemann at han hadde havnet i en liten konflikt. Det var akkurat som om at han satt der og studerte meg for å se om det var greit å smile og være glad for å reise vekk på tur for aller første gang, -eller om han burde være litt lei seg og vise at han heller ville være sammen med meg. Jeg tok meg sammen og smilte sterkt til han, nusset han på kinnet og ga en god klem til edstemann ogsp, etterfulgt av nusser og ett "jeg elsker dere!".  Jeg kastet kastenusser til dem muntert da de kjørte ut av gårdsplassen, og så de vinke og kaste nusser tilbake til meg.

Så gikk jeg inn i stillheten og fikk vondt i hjertet. 

"Hva nå?" tenkte jeg frustrert da jeg trasket rundt i det stille huset. "Jo, jeg må pakke, jeg skal jo på TUR!". Det satte meg igang igjen. Men David var ikke noe bedre.. Jeg spurte han forsiktig om han ikke kunne ta en rask avgjørelse; "skal vi dra eller ikke..? for hvis ikke, må vi jo avbestille..". 

Jeg gikk og håpet på ett under, en bestemmelse om at vi skulle dra, at han kunne orke det, og at vi skulle få en herlig helg på båten, men nei, -han resignerte og sa at vi måtte nok avbestille. 

Jeg tok telefonen opp, -den føltes som om den veide ett tonn. Så ringte jeg. De svarte ikke med engang, og tilbød en slik tilbakeringservice, som jeg slo til på. Men de ringte aldri tilbake, tiden gikk, så da det nærmet seg timen før avreise, ringte jeg på ny, og utførte avbestillingen. Det sved. Skikkelig.

"Sorry hvis jeg virker sur kjære" sa jeg til mannen min som satt sliten og syk på stolen foran macbooken min. "Jeg bare gledet meg sånn..". Han skjønte det. Såklart.

Så hva skulle man da finne på?

Jeg satt og googlet litt, tittet gjennom bloglovin´-oppdateringene, fikk noen kommentarer på sangen jeg hadde lagt ut og gledet meg over de, og tittet innom bidragene til de andre deltakerne i Bloggtalenter 2010. Men jeg følte at siden det var fredag kveld, måtte vi finne på ett eller annet. Med syk mann i huset, var det da bare én ting jeg kunne komme på, og det var å leie film.

Jeg stakk inn til sentrum og handlet litt, sendte noen brev, leverte noen filmer på biblioteket, og stakk innom Showtime for å finne noen filmer. "Ikke komedie" hadde David sagt. "Jeg orker ikke å le, det blir for vondt." Jeg kunne forstå den, -jeg har selv hatt halsbetennelse, og dét minnet sitter fortsatt godt i. Så da jeg kom fram og skulle velge filmer, siktet jeg meg ut "action". Jeg tok med meg hjem  disse:

-Five Minutes Of Heaven

-2012

-This Is It

Vi kastet oss over førstnevnte med engang jeg kom hjem. 

Five Minutes Of Heaven var utrolig bra! Noen vil kanskje kategorisere den som langtekkelig og kjedelig, -ikke vet jeg.. Men den kom inn på ett tema som jeg egentlig aldri har tenkt spesielt mye over; det er ikke bare de som ser noen bli drept, eller opplever at noen av sine kjære blir drept, som får psykiske problemer og traumer etterpå. Drapsmannen kan også få store problemer med sitt videre liv. 

Filmen er en sann historie, og handler om alle følelsene og tankene rundt det som skjedde, og selve møtet mellom drapsmannen og Joe (guttungen som var vitne til at han egen bror ble skutt), arrangert av ett TVteam. Skuespillerne, spesielt James Nesbitt i rollen Joe, skildret utrolig godt sin side av følelseslivet, samtidig som man helt klart kunne se den nakne angeren "Alistair Little" (spilt av Liam Neeson) måtte leve med. 

En urolig sterk og flott film, nervepirrene fra begynnelse til ende.

Deretter satte vi på 2012. Hva skal man si om den filmen egentlig? Man kan nesten ble lei av alle de forskjellige verdengårundersnartfilmene, så jeg var egentlig ikke spesielt åpen for denne. Den er egentlig en slik film jeg vil kalle "forutsigbar", men samtidig så ble jeg så imponert over spesialeffektene i den, og hvor troverdig scenene så ut, at jeg helt glemte vekk alle forhåndsdommene jeg hadde innstilt meg på. 

Scenene fra naturen, hvor man så jordoverflaten vrenge seg ut av dens kjente former, og til slutt eksplodere til himmels, etterfulgt av ett regn av ildkuler og tsunamier, vannflomm og ett virrvarr av naturkrefter, var så godt illustrert at jeg satt tilbakelent i sofaen med en skikkelig WOWfølelse i meg.

Så alt i alt var ikke dette en helt bortkastet film å se.

Men den satte en liten skrekk i meg, og jeg fikk plutselig ett større behov for å sende masse sms til pappa for å (egentlig) forsikre meg om at alt var vel med barna mine. (hehe)

Dagen etter satte vi på This Is It, og fikk oppleve Michael Jacksons forberedelser til konserten han aldri fikk holdt. 

Det var facinerende å få være on-stage slik, og se alle forberedelsene og all øvelsen som skal til for å synkronisere alle musikerne i bandet, kor og solister,  stemmebruk, dans og koreografi, lyssetting og spesialeffekter med raketter, oppskytningsramper for dansere og kraner i lufta osv osv. Helt utrolig mye arbeid ligger bak hver konsert, og det kan jammen være lett å glemme! 

MJ sang helt klart bra LIVE. Jeg fatter ikke hvordan folk klarer å bevege seg sånn som han, og samtidig fremføre sang så til de grader likt som på plateinnspilling. Det som derimot var litt uvant, var at man kunne SE at hele crewet, inkludert MJ, øvde seg, -de ga ikke ALT slik de ville gjort i selve konserten. Men hva har vel det å si? Det var da trossalt øvelse i hele videoen, og til å være nettopp dét, var det jo bare knallbra!

Etter å ha sett This Is It på lørdagen, satt vi nok en gang og lurte på hva i huleste det er å finne på når man ikke har barn hjemme. David var blitt litt bedre, og jeg var temmelig utålmodig og frustrert over å ikke være på båttur, så til slutt tok vi oss en kjøretur sånn litt uten mål og mening. Vi fikk levert filmene, cruiset gjennom hver eneste gate i "sentrum", og vi tok oss en liten matbit på GoBiten. 

Så gikk turen innom Showtime på ny, for å leie en ny runde med filmer.

-Jenta Som Lekte Med Ilden

-State Of Play

-LA Gigolo

Jeg følte jeg trengte å le litt, så jeg satte på LA Gigolo først. Og jo, vi fikk oss en latter..=) Men denne komedien var ikke bare morsom, den var litt tankevekkende også, og dét liker jeg. Man må ha ett budskap i en god film, og her var budskapet det at man kan trakte etter både luksus og kropp uten å bli mere lykkelig av den grunn. Alt man trenger er ekte kjærlighet, noe å drive med, og tak over hodet. Og det skjønte såklart gigoloen (spilt av Ashton Kutcher) til slutt. Men kanskje litt for sent. 

Deretter klart jeg ikke å la være med å vente lenger. Nå skulle jeg endelig se Jenta Som Lekte Med Ilden. Jeg husker så godt hvordan jeg først nektet å se den første filmen. Jeg ville ikke. For jeg hadde forvekslet den med en annen film, en norsk skrekkfilm av ettellerannet slag, og skrekkfilmer kan jeg rett og slett bare ikke fordra.

Men da Madelén fikk overtalt meg til å se Menn Som Hater Kvinner, var jeg blitt bitt av basillen. Det var jo en utrolig bra krimfilm! Også jeg som trodde jeg ikke likte krim i det hele tatt! Så fort jeg hadde sett den, begynte jeg å glede meg til å se nr to i triologien, og nå har jeg endelig sett den. En klar 6´er til den også! Jeg har virkelig sansen for Lisbeth Salander og hennes kamp mot de elendige kvinnehatende mennene! GO GIRL! Gi de en runde bank med hilsen fra meg også.

State Of Play så vi nå nettopp. Og nok en gang nå jeg si; wow, for en film. (Jeg syns vi har vært heldig med alle filmene vi har leid denne gangen ja). Jeg tror det var denne filmen som fikk trigget "fortatterspiren" i meg til å skrive ett litt mere TEKST fiksert innlegg nå idag.

Her spiller Russel Crowe jounalisten Cal, en vel anerkjent og vennlig fyr med gode kontakter blant de fleste i nærmiljøet, og god venn av Representant Stephen Collins (spilt av Ben Affleck). Stephen blir plutselig stående i litt av ett uføre pga drapet på en medarbeider, som etterhvert blir avslørt som hans elskerinne. Cal, som har drevet journalistikk i avisen i 15 år og hovedaklig jobbet med ting som kommer på trykk i avisen, og Della Frye (spilt av Rachel McAdams) som hovedaklig blogger på avisens nettside,  starter ut som fiender pga deres forskjellige måter å jobbe på. Men etterhvert finner de tonen og jobber ved hverandres side for å finne sannheten bak drapet på kvinnen, og to andre menn som ble drept en dag før. 

Dette er en film jeg veldig gjerne ser igjen. Den omhandler hele prosessen rundt det å være journalist, -en journalist med god moral, og som er opptatt av å formidle sannheten. Og den minner oss også om hvor korrupt og hemmeliggjort det offentlige kan være. 

--------------------------------

Midt inni det å se en masse filmer, har jeg tekstet endel med pappaen min, og det ser ut til at barna mine har det så godt hos "bestefar og lillemor" at de rett og slett ikke vil hjem igjen..=) Jeg vet ikke om jeg skal være lei meg fordi de ikke vil hjem her og nå, eller glad for at de trives og har det bra? :) Jeg må huske det at barn lever i NÅET, og akkurat nå vil de ikke hjem, -men det betyr ikke at de ikke er glad i meg fordét. Jeg så jo dillemmaet i øynene til minstemann da de skulle kjøre. Det her handler nok mere om at JEG må lære meg å gi litt slipp på mine egne barn, -for de må jo få lov til å leve og oppleve andre ting de også!

Og når de kommer hjem igjen, vil jeg nok savne stillheten litt likevel.. =)