Enda en uke er slutt, og plutselig begynner en ny

Så var enda en uke over, og en ny en på vei.

Jeg sitter her med vinglasset og mimrer litt over den gode uken jeg nettopp har hatt. Hvordan kan så mye skje på en uke??

Fra søndag til tirsdag hadde jeg lånedatteren min Celia på besøk. Hun er en så herlig jente, -sosial, vennlig, og hjelpsom. Istendenfor å sitte på dataen hele kvelden slik mange tenåringer ville gjort (nå er hun ikke tenåring ennå, men det går så fort atte...), gikk hun heller etter meg og småpratet med meg mens jeg rastløst gjorde diverse ting i huset, som igrunn ikke finnes morsomt i det hele tatt. 

Hun kastet seg til og med over leksene sine med én gang hun kom hjem fra skolen, -noe hun sa var uvanlig for henne, og som hun sikkert ikke hadde mest lyst til å gjøre der og da. Men hun gjorde de likevel, mens vi snakket og hadde det koselig=) Herlige jenta! Du er velkommen så snart du vil og kan igjen!! =) (men jeg tror vi må legge oss bittelitt tidligere neste gang, hehe...)

Jeg tok dette bildet av leksene hennes. Jeg er veldig lyssettingfiksert om dagen (og det har vel ingen av dere merket stakkars blogglesere...), så dette bildet syns jeg er skikkelig koselig. Legg merke til de søte små og mjuke skyggene etter blyanten, hviskelæret, og i papirets skrukker. Det er jo bare naturtro og vakkert? Ett normalt blitzbilde ville ikke fått samme resultatet (da snakker jeg om den fæle popupblitzen ja. Den kan du likesågodt bare rive av. Hadde det ikke fått kamerat til å sett herpa ut, hadde jeg faktisk gjort det. Den bruker jeg aldri.)

En av arbeidsdagene mine var spennende. Kiffa hadde fått ideen om å overraske faren sin Aril med nytt kontor i kjellerrommet som bare var fullt av rot. Så onsdagen gikk vi sammen om å tømme rommet fullstendig, noe som kostet både energi og ståpåvilje, men som også var en veldig god ting siden jeg var trøtt som en strømpe etter å ha sittet opp til to om natten for å skrive ferdig artikkelen til mysenbyen.no. 

Men torsdagen kunne vi stolt vise fram resultatet. Etter at jeg dro hjem fra jobben onsdag ettermiddag, hadde Kiffa satt opp kontoret med nye møbler og alltingen, så nå mangler det bare noen malingstrøk og ett nytt gulvbelegg, så blir det så fint der nede! =) Aril fortjente virkelig ett litt mere privat kontor, for hittil har han sittet i studioet, hvor husvarme kunder kommer rett inn. Det er igrunn ikke så rart, for Aril er en utrolig koselig kar, og alle vil prate med han hele tiden, inkludert meg selv. Snill som han er klarer han ikke å jage noen på dør heller, så da blir det ikke lett for han å konsentrere seg om papirene sine..

Fredagen var jeg innom NAV igjen for å se hva fremtiden vil bringe.. 30.september er egentlig min siste dag i "praksisplass" hos Aril, og tanken om nettopp dét gjorde at jeg mistet alt av livsgnist og arbeidsglede mens jeg var på jobben denne uken. Jeg vil jo ikke slutte der!!! Men hva skal man gjøre... Slik situasjonen er nå er det ikke mulig for han å ansette meg, enda han så gjerne vil, og jeg har heller ikke sjans til å tyne dette lenger, -med mindre NAV godtar det. Så jeg venter spent på hva NAV har å komme med av informasjon imorgen. Jeg krysser fingrene for nye tre måneder hos Aril og Kiffa!!

Imens tenker jeg veldig mye på de andre mulighetene NAV kom med. Det er en ledig stilling i Askim som de syns jeg ville passet bra til. Men det er fulltid, så jeg vet ikke helt om jeg tør å hoppe ut i det. Derigjen så ville jo nettopp dét passet bra for økonomien vår, for den er jo slettes ikke på topp, og jeg skulle så gjerne deltatt litt og samtidig avlastet mannen min litt. Det er bare det at tanken på å slenge minstemann i fulltidsbarnehage byr meg så veldig imot... Jeg har jo alltid vært FOR at foreldre har ugna litt selv også. Så 60% var liksom det meste jeg ville jobbe. Men vi får se. Jeg kan jo slenge inn en søknad, og dersom det skulle bli noe mere, kan jeg jo uansett takke "nei", dersom jeg skulle ombestemme meg... Eller jeg kan jobbe fulltid over en tid, og si opp deler av det dersom jeg føler at det blir for mye. Hmmm.. Uansett så halger det inn med positive og støttende kommentarer ang denne ledige stillingen. "Søk på den!!" hører jeg folk si, så jeg tror jeg gjør det..

Som om ikke dét var nok, kom jeg over samme annonsen flere ganger på nettet igår kveld. "Ledig stilling som fotograf, -er DU den vi søker?". JAAAAA!!! ropte hele kroppen min, men iveren ble litt trengt tilbake når jeg trossalt har hodet mitt så fullt av inputs og impulser som det jeg har. Jeg vet ikke hvilket ben jeg skal stå på akkurat nå. Jeg befinner meg i ett veikryss og jeg er nødt til å ta ett valg, men dét er jammen ikke lett! En slik "spenning" kan lett bli litt for mye for meg, og da bare flater jeg helt ut.

Igår var min kjære, og våre to små guttunger en tur innom Brannstasjonen i Mysen på Åpen Dag. Det er første gangen vi har deltatt i det, så ungene gledet seg veldig. Det var stas for dem å sitte på firhjulingen (som egentlig hadde 6 hjul) med hjelm på, samtidig som de gnafset is de hadde fått. Etterhvert ble det nye caps på de begge to, boller og Kuli, og eldstemann på 6 år tok spørsmålsrunden og svarte rett på alle spørsmål (med god hjelp i begynnelsen fra klassekamerat Felix, som hvisket svarene i øret på han) med påfølgenede diplom etterpå.

Heldigvis rakk unga akkurat å få ta seg en tur med brannbilen også, enda brannvesenet egentlig hadde kjørt sin siste tur da vi kom og stilte oss i kø.

Siden det var så mange barn som ville være med, valgte jeg å stå over turen, vel vitende om at barna slettes ikke kom til å savne meg mens de var ute på tur og fikk høre sirenen ule...=)

Litt etterpå var det duket for en liten demonstrasjon av hvordan brannvesenet klipper seg inn i en bil når de skal ta ut det skadede mennesket som sitter fastklemt inni der.

Hele tiden mens vi var på brannstasjonen, frøs jeg noe så inderlig. Jeg følte heller ikke at jeg hadde noe spesielt med energi, så da vi kom hjem og mannen min ønsket hjelp med ting i garasjen, samt at jeg skulle rydde ut av campingvogna og vaske den etter hans jakttur, og etterpå hjelp med å få ved ned til huset, -kollapset jeg bare helt. Jeg lagde meg kaffe og satt og drakk den mens jeg så på at han og unga bar ting ut av vogna og inn i gangen. Etterhvert ble jeg sittende i lillestua og kose meg med blogglesning til jeg oppdaget at jeg var så VARM i ansiktet. Jeg tok tempen og så at jeg holdt 38 grader, noe som slettes ikke er mye, men nok til å kunne si at jeg hadde litt feber. Da var det deilig å kunne sette seg tilbake i sofaen og si "jeg er syk, så jeg tror jeg bare blir her jeg". Noen ganger er det faktisk godt å ha en "unnskyldning"  eller en forklaring på hvorfor man ikke orker noe! =)

Det som var litt nedtur var at min nye og gode venninne Linda A sendte melding samme kveld og lurte på om vi ville være med på skogstur dagen etter (søndagen), også var jeg syk...! Klart jeg ville på tur!! Jeg hadde jo ventet på en slik melding helt siden jeg hørte at hun likte naturen (det er ikke lenge siden jeg møtte henne), men så sitter jeg og er SYK når jeg først får en beskjed..:( Helt siden jeg begynte å kjenne høstluften i lungene, har jeg hatt en sterk lengsel etter å ta på meg Bergans klærne mine, pakke stolsekken jeg fikk av mammaen min, og ta med meg unga ut i naturen, -men det har ennå ikke blitt noe. Det er jammen på tide at jeg får dratt denne skrotten ut i frisk luft, enten det blir med eller uten bikkje. 

Idag stod jeg ikke opp før nærmere kl 1230. Jeg pleier slettes ikke å sove så lenge, men er man ikke helt frisk, kan man unne seg sånt. Da jeg endelig fikk stablet meg på bena og tatt turen ned, sjanglet jeg først innom kjøkkenet og tok med meg litt kald pizza fra kvelden før, og satta meg så i lillestua med godboken min og leste litt. Men etterhvert måtte jeg snurre meg rundt og rydde huset, for vi skulle ha middagsgjester ikveld, og huset så slettes ikke ut i dagslyset...!

Heldigvis sjekket gjestene an situasjonen, og tok en liten ekstratur for å hente grombilen sin. Da de kom hadde jeg nettopp dusjet og David var fortsatt i dusjen, men vi fikk maten på bordet etterhvert, og det ble ett herlig måltid. 

Etterhvert ville noen av de ut for å hilse på kaninene våre, og jeg skulle rydde av bordet. Men SE hva jeg så utenfor...!

En slik himmel kan man ikke la være å fotografere, uansett hvor mange bilder man har av den samme himmelen fra før av.. Siden vi hadde gjester, tok jeg meg ikke tid til å fly ut med kamera på stativ og alt det der, så jeg bare åpnet vinduet og tok noen håndholdte bilder.

Da så jeg at det egentlig ble litt kult med refleksene i vinduet..

Siden det hele tiden kjører biler forbi, fikk jeg lyst til å ta noen bilder av dét også, og resultatene ble da slettes ikke helt bak mål..? =)

Uansett så er det morsomt å utforske litt med lukkertid og slikt. Jeg har allerede noen prosjekter på gang, men det er så mange ting som må stemme den kvelden jeg skal sette planen ut til verks, så jeg velger å tie stille om det foreløpig, også blogger jeg om det når det er gjennomført...=)

Nå er det slutt på vinen i glasset mitt, og det er på tide å sove litt. Imorgen starter en ny uke, og jeg må være våken og klar for den. Kanskje jeg kan gli inn i mandagen med litt lesning? Forhåpentligvis sovner jeg en stund før klokken viser 0001....

Nattinatt hele bloggerverden! =)