Det er merkelig hvordan følelsene kan ta fullstendig overhånd, selv når man ser ting man slettes ikke har vært involvert i, om personer man aldri har møtt, og sansynligvis aldri kommer til å møte.
Jeg tittet nettopp innom vg.no, for så lite oppdatert som jeg er, har jeg i pur trass lagt den til som startside i nettleseren min, slik at jeg SKAL få en flik at oppdatering med meg før jeg går videre i nettvandringen min.
Da kom jeg over denne videoen. En liten minidokumentar om Ida som nettopp døde av kreft, bare 28 år gammel.
Tårene rant, og barna spurte hva som var galt.
"Ikke noe å gråte for mamma, det er ikke virkelighet." prøvde eldstemann på 6 år å trøste meg med. For én gangs skyld måtte jeg svare "beklager gutten min, men det ER det, og sånt skjer hele tiden....".
Han fortsatte å leke, og sitter fortsatt og synger en egen sang mens han bygger lego, lykkelig uvitende om alt det forferdelige som kan skje med gode, snille, uskyldige mennesker.
"Det er derfor jeg ikke leser avisen og ser på nyhetene!", tenker jeg sint inni meg. For hver gang jeg sniker til meg en flik av virkeligheten, blir jeg bare overveldet av sorg når jeg ser hva som skjer der ute. Enten dét, eller jeg blir skremt. Jeg føler at jeg ikke trenger å vite alt dette!
Men så slår en annen tanke meg, (en tanke som kanskje er litt selvsentrisk, når jeg tenker meg om); det er godt å se at empatien min ER der. Tårene rant da jeg så minidokumentaren, om Ida´s kamp mot kreften.
Det er godt å FØLE, selv om det er triste følelser, -og jeg hadde kanskje hatt godt av å lese og se andre nyheter også, og latt meg få bli sint og engasjert. Det er trossalt viktig å vite hva som skjer rundt en.
"Når du er svært alvorlig syk, skal du være trygg på at helsevesenet har gjort alt for å hjelpe deg. Ida Wassås var ikke trygg på dette da hun døde sist søndag, bare 28 år gammel." skriver VGTV på siden jeg linket til.
Jeg blir sittende å lure på om de virkelig gjorde alt. Ida var ikke sikker på det.
Kan noen som helst være sikker på det? Jeg ville ikke klart å være sikker, dersom det var jeg som var i den situasjonen. Det er helt forferdelig at man skal være nødt til å sette sin lit til andre mennesker, når man står ovenfor noe så livsfarlig. Men hvem andre har vi å stole på her og nå? Det må jo være mennesker med utdannelsen og erfaringen som gir den hjelpen og ekspertisen de kan. Man har ikke noe valg.
Jeg tviler ikke på at enkeltpersonene som jobber innen helsevesenet virkelig engasjerer seg i jobben sin og gjør sitt beste, -men jeg tror at det er mye som kan gjøres bedre, uten at jeg kan vite hva som må til..
Marthe, med bloggen www.mirakela.blogg.no, er en av de altfor mange som sliter med kreft. Hun har blitt behandlet med cellegift lenge, men likevel fikk (eller får?) hun stadig vekk bekjed om at hun ikke hadde lang tid igjen.
Men så fikk hun forsøke en alternativ behandling. Første forsøket gratis, men resten måtte hun skaffe penger til selv. Det har vært helt fantastisk å lese hvordan svulst(ene) har forsvunnet, og å se hvordan hun kjemper videre! Det har også vært fantastisk å se hvor mange som engasjerer seg, og har bidratt med penger til behandligen!
Men hvorfor hører jeg så lite om slike alternative behandlinger? Er det fordi jeg ikke er oppdatert og leser nyheter, eller ER det rett og slett kun cellegift som er "løsningen" dersom en får kreft? Jeg har hørt opplevelser bli fortalt der personer har vært til blodanalyse i utlandet, og fått medisiner og kurer som har gjort at kreftsvulster har blitt borte, og personen kurert...!
Dersom slikt er sant, og at slikt kan skje, -hvorfor vet ikke flere om det, og får den hjelpen de trenger?
Er det fordi ingen hører om det? Eller VIL IKKE helsevesenet tillate slik behandling av en eller annen luguber grunn?
Det som kanskje gjør det hele enda mere komplisert er det faktum at alle mennesker er så forskjellige.. Det er merkelig at vi mennesker, som er skapt likt, ikke får samme virkningen av samme behandlingen. Det som hjelper én person, er ikke nøvdendigvis løsningen for en annen. Det er fortvilende!
Jeg kjenner jeg blir harm her jeg sitter, for folk dør der ute. Av slike forferdelige og "dustete" sykdommer som kreft. For det er nettopp det det er. Dustete. Alvorlig dustete. Alle sykdommer er dustete og helt unødvendig!
Kan de ikke bare bli VEKK?! Her og nå! Jeg er utlåmodig!
Men realiteten er og blir den den er. Realiteten til Marthe kan du lese litt om her i dette intervjuet, skrevet av en journaliststudent.
Over til min realitet: jeg må gjøre rent her før møkka kryper opp etter veggene..
Bloggest!
Da kom jeg over denne videoen. En liten minidokumentar om Ida som nettopp døde av kreft, bare 28 år gammel.
Tårene rant, og barna spurte hva som var galt.
"Ikke noe å gråte for mamma, det er ikke virkelighet." prøvde eldstemann på 6 år å trøste meg med. For én gangs skyld måtte jeg svare "beklager gutten min, men det ER det, og sånt skjer hele tiden....".
Han fortsatte å leke, og sitter fortsatt og synger en egen sang mens han bygger lego, lykkelig uvitende om alt det forferdelige som kan skje med gode, snille, uskyldige mennesker.
"Det er derfor jeg ikke leser avisen og ser på nyhetene!", tenker jeg sint inni meg. For hver gang jeg sniker til meg en flik av virkeligheten, blir jeg bare overveldet av sorg når jeg ser hva som skjer der ute. Enten dét, eller jeg blir skremt. Jeg føler at jeg ikke trenger å vite alt dette!
Men så slår en annen tanke meg, (en tanke som kanskje er litt selvsentrisk, når jeg tenker meg om); det er godt å se at empatien min ER der. Tårene rant da jeg så minidokumentaren, om Ida´s kamp mot kreften.
Det er godt å FØLE, selv om det er triste følelser, -og jeg hadde kanskje hatt godt av å lese og se andre nyheter også, og latt meg få bli sint og engasjert. Det er trossalt viktig å vite hva som skjer rundt en.
"Når du er svært alvorlig syk, skal du være trygg på at helsevesenet har gjort alt for å hjelpe deg. Ida Wassås var ikke trygg på dette da hun døde sist søndag, bare 28 år gammel." skriver VGTV på siden jeg linket til.
Jeg blir sittende å lure på om de virkelig gjorde alt. Ida var ikke sikker på det.
Kan noen som helst være sikker på det? Jeg ville ikke klart å være sikker, dersom det var jeg som var i den situasjonen. Det er helt forferdelig at man skal være nødt til å sette sin lit til andre mennesker, når man står ovenfor noe så livsfarlig. Men hvem andre har vi å stole på her og nå? Det må jo være mennesker med utdannelsen og erfaringen som gir den hjelpen og ekspertisen de kan. Man har ikke noe valg.
Jeg tviler ikke på at enkeltpersonene som jobber innen helsevesenet virkelig engasjerer seg i jobben sin og gjør sitt beste, -men jeg tror at det er mye som kan gjøres bedre, uten at jeg kan vite hva som må til..
Marthe, med bloggen www.mirakela.blogg.no, er en av de altfor mange som sliter med kreft. Hun har blitt behandlet med cellegift lenge, men likevel fikk (eller får?) hun stadig vekk bekjed om at hun ikke hadde lang tid igjen.
Men så fikk hun forsøke en alternativ behandling. Første forsøket gratis, men resten måtte hun skaffe penger til selv. Det har vært helt fantastisk å lese hvordan svulst(ene) har forsvunnet, og å se hvordan hun kjemper videre! Det har også vært fantastisk å se hvor mange som engasjerer seg, og har bidratt med penger til behandligen!
Men hvorfor hører jeg så lite om slike alternative behandlinger? Er det fordi jeg ikke er oppdatert og leser nyheter, eller ER det rett og slett kun cellegift som er "løsningen" dersom en får kreft? Jeg har hørt opplevelser bli fortalt der personer har vært til blodanalyse i utlandet, og fått medisiner og kurer som har gjort at kreftsvulster har blitt borte, og personen kurert...!
Dersom slikt er sant, og at slikt kan skje, -hvorfor vet ikke flere om det, og får den hjelpen de trenger?
Er det fordi ingen hører om det? Eller VIL IKKE helsevesenet tillate slik behandling av en eller annen luguber grunn?
Det som kanskje gjør det hele enda mere komplisert er det faktum at alle mennesker er så forskjellige.. Det er merkelig at vi mennesker, som er skapt likt, ikke får samme virkningen av samme behandlingen. Det som hjelper én person, er ikke nøvdendigvis løsningen for en annen. Det er fortvilende!
Jeg kjenner jeg blir harm her jeg sitter, for folk dør der ute. Av slike forferdelige og "dustete" sykdommer som kreft. For det er nettopp det det er. Dustete. Alvorlig dustete. Alle sykdommer er dustete og helt unødvendig!
Kan de ikke bare bli VEKK?! Her og nå! Jeg er utlåmodig!
Men realiteten er og blir den den er. Realiteten til Marthe kan du lese litt om her i dette intervjuet, skrevet av en journaliststudent.
Over til min realitet: jeg må gjøre rent her før møkka kryper opp etter veggene..
Bloggest!
Kjære Monica...Jeg har både lest artikkelen i helge VG og sett videoen/dokumentaren. Vi sitter vel alle igjen med følelsen - ble alt - absolutt alt prøvet og gjort ? Jeg veit innerst inne at norske leger m.v. er ganske flinke, men kommunikasjonen ble her vanskelig og selv med legebytte satt hun igjen med en vond følelse. Trist at det gikk som det gikk, noen kreftsykdommer er hissige og såvidt jeg forsto hadde hun et vanskelig kasus medisinsk - men ærlig talt - det unnskylder ikke tonen i samtaler hun som pasient opplevde.
SvarSlettDet er trist at vi alle skal føle maktesløshet på vegne av et ukjent - absolutt ukjent menneske - men sånn er livet : noen ganger blir vi så betatt og berørt at våre følelser er med og det koster !
Likevel vil jeg understreke Monica og til meg selv : Ja, jeg skal prøve å stole på helsevesenet, men vi har lov til å ha god og riktig kommunikasjon, mulighet til bytte/second opinion og valg av behandling bør jeg og du som pasient være med på i sin helhet. MONICA - VI SKAL TENKE OSS FRISKE - DET ER DET VI EGENTLIG INNERST INNE ER ...sykdommer : det er noe alle andre har !!!! Ha en riktig god kattevask av huset - det behøver jo ikke være så sterilt...Du sku sett her...hele stua fullt av kontor og stæsj...jeg maler kontoret mitt og har flytta alt ut i stua til svigermors store latter og skrekkfryd...Jeg trodde ho daua da ho så rotet mitt men jeg sa at sånn er det her nå...Om ei uke blir det bra...Fandens maling som tek tid atte....
Fint innlegg Monica :) , har ikke sett videoen og jeg er nok litt ego for jeg orker som regel ikke å se sånne videoer. Blir bare så trist, men man må vel bare skåne seg sjøl når man sliter litt selv. Sånn er det vel bare
SvarSlett