Oups, I DID IT!!

Sakte klikker jeg meg gjennom bilde etter bilde, mens jeg kjenner motløsheten og den skumle, oppgitte følelsen krype inn i sjela. 

"Skal ikke det å se på andres bilder fungere som inspirasjon??" tenker jeg irritert mens jeg klikker meg videre gjennom bildene til en ny person. Jeg lener hodet mitt i den ledige handa med albuen plassert hardt på bordet, og sukker dypt. Bildene jeg blar gjennom er jo så utrolig bra!

Jeg ser på bilder for å hente inspirasjon, for å få en idé om hva det er jeg selv burde delta med til opptaksprøven, -men mine egne ideer dør sakte ut.  Hvor ble det av den oppspilte gleden jeg hadde før idag?

Jeg hadde sittet i bilen på vei hjem fra sentrum etter å ha levert guttungen på skolen, målbevisst om hva denne dagen skulle gå til. Jeg skulle redigere masse bilder, og kanskje få begynt på redigeringene fra en ny shoot. Det var bare å sette minstemann foran teveen, og komme igang, -benytte tiden mens huset var rolig.

Men da jeg kom hjem, satte jeg meg ned og sjekket mailen først, -noe som ledet meg videre til facebook og alle gratulasjonshilsningene der. På siden av facebooks nettside var det en annonse som sugde blikket mitt til seg i ett eneste stort vakuum. "Utdannelse innen foto?" stod det. "JA TAKK", tenkte jeg og klikket på banneret, lett distrahert som jeg er når det dukker opp fotrelaterte ting. 

Siden handlet om en utdannelse innen mulitimediadesign. Jeg følte at dette var noe for meg, virkelig, for jeg interesserer meg trossalt for grafisk design også, og har vært inne på tanken om en slik utdannelse opptil flere ganger. Jeg klikket og leste, og interessen vokste samtidig om iveren klemte til. 

Men det var noe som ikke stemte med denne utdannelsen. Det var for lite foto. "Er det foto i det hele tatt?" tenkte jeg oppgitt, og klikket på ordet FOTO. Ordet jeg er så glad i, førte meg videre til en annen side som forklarte hva foto var, og hvordan utdannelsen ville gi meg opplæring innen dette.

Men fortsatt for lite foto. 

Jeg kom til å tenke på Jeanett Haslien. Hvilken skole var det hun gikk på igjen? Med noen klikk på nettet, var jeg inne på nettsiden hennes og fant ut at hun hadde gått Bilder Nordic School of Photography. Endel tastelyder og noen klikk til, så befant jeg meg på nettsiden deres. 

De tilbyr tre typer utdannelser. Halvårig fotoutdannelse, ettårig fotoutdannelse på kveld, og til slutt ønskedrømmen: torårig fotografutdanning. Pekeren min lå og dvelet over "toårig fotografutdanning", men etter noen tenketanker skled den sakte og målrettet over ettårig fotoutdanning (kveld)", og rett opp til "halvårig fotoutdannelse".

*klikk*

Øynene mine saumfaret den hvite teksten i kontrast mot den mørke bakgrunnen. Dette likte jeg. Dette hørtes mere ut som noe jeg ville stortrives med. Fordypning i foto, og ikke noe annet. Masse praksis. Og det beste av alt, -neste skolestart er allerede februar 2011. Jeg behøver ikke vente til høsten.

Jeg har drømt om dette lenge. Altfor lenge. Jeg har klaget, mast og tenkt, vridd, drømt og snakket om at jeg ønsker meg en utdannelse, eller en fast stilling ettellerannetsted. Den faste stillingen kommer ikke, uansett hvor mye jeg søker jobber, for stillingene jeg søker på krever at jeg kan bevise mine ferdigheter enten med bevis om relevant skolegang, eller bevis på relevant praksis fra ett sted som stemmer overens med firmaets ønsker.. Så jeg har bare måttet innse at skal jeg komme noen som helst vei i livet, er jeg nødt til å ta en utdannelse.

Men hvilken utdannelse? 

Det tok meg mange, mange år å forstå og innse at det er fotografi hele min akse spinner rundt. Jeg interesserer meg også for piano, sang, scrapbooking og tegning, men fotografi er fortsatt den eneste tingen som får meg fullstendig oppslukt, -så oppslukt at hele verden rundt meg forsvinner helt, -og tiden sammen med den. Jeg drasser med meg speilrefleksten og blitzen min overalt, hver dag, i den store vesken min, kun fordi jeg liker å kjenne vekten av kameraet og sikkerheten ved at jeg har det med meg tilfelle det skulle dukke opp noe ekstra fotograferbart. Og den store tjukke boken om lyssetting under fotografering av brudepar, er den første fakta-/læreboken jeg noensinne har lest, og da på engelsk(!), uten å miste konsentrasjonen og interessen..!

Men det å ta utdannelse innen fotografi har jeg likevel avfeiet fullstendig. Hvorfor? Fordi det så og si aldri er slike fotorelaterte stillinger å finne på  finn.no eller nav.no. Og når man er arbeidsledig, må man tenke fornuftig. Utdannelse innen foto virker dårlig begrunnet når det er så lenge mellom hver lille annonse med en slik stilling..

Derimot er det alltid ledige stilinger innen regnskap. Jeg liker regnskap også jeg. Jeg kan til og med litt allerede, og de stillingene jeg har hatt hvor jeg har jobbet med regnskapsrelaterte oppgaver, har jeg stortrivdes i. Det ligger i meg det der med orden i papirene, oversikt og organisering, punching av tall og oppfølging via kundekontakt. Jeg blir gira, systematisk og oppglødd av slikt også, og jobber utrolig effektivt. Så siden jeg trives slik med regnskap, er det vel bare å ta utdannelse innen regnskap?

"Følg hjertet ditt!" sier folk til meg. Nesten alle sier det. "Gjør det du har LYST til. Og det er fotografi du har lyst til og brenner for, -så gjør noe med det." 

"Joda. Jo takk... Det er jo det jeg drømmer om, men.... Hvordan får jeg jobb etterpå?".  "Hva om ..". "Hva hvis...?" "Kanskje dersom...." 

Unnskyldningene har vært mange. Den største unnskyldningen min har alltid vært at jeg har "så små barn", og at jeg vil være så stor del av livet dems nå som overhodet mulig, og "ikke gå glipp av denne dyrebare tiden".

Men idag innså jeg en ting. 

Hele livet til ungene mine kommer til å være dyrebar tid jeg ikke vil gå glipp av. Og fortsetter jeg slik som jeg gjør nå, kommer jeg til å utsette alle drømmene mine, tankene mine, og ønskene mine, -sette alt på hold-, kun fordi jeg ikke vil gå glipp av ett eneste sekund av mine barns liv, -noe jeg helt klart kommer til å måtte gjøre uansett, nettopp fordi mesteparten av livet uansett består av nettopp hverdag, -hvor barna kommer til å være okkupert med skole, mens jeg (forhåpentligvis etterhvert) kommer til å være i en eller annen fulltidsstilling. Og i den fulltidsstillingen vil jeg fortsatt gå å tenke det jeg tenker nå: "åååååh jeg har så lyst på en utdannelse innen foto....".

Tankene mine gikk til Elisabeths oppgitte ord til meg på facebook, da jeg hadde skrevet i statusen min at jeg ønsker meg utdannelse innen foto..: "Dette har du maaast....om leeenge...". 

Det er sant. Jeg har det. 

Og jeg kommer til å gjøre det helt til jeg får gjort noe med det.

Det begynte å skje en forandring inne i meg idag. Sakte men sikkert gikk jeg over fra en klaging og ønsker  over til nysgjerrighet og besluttsomhet. Nysgjerrigheten leste glupsk alt som stod om den halvårige utdannelsen, mens besluttsomheten vokste i takt med hjerterytmen som steg. "Hva er det som hindrer meg? Hvem er det som hindrer meg? Det er bare MEG SELV som hindrer meg! Hvor lenge skal jeg la meg selv stå iveien for meg selv? Det er på tide å få ut finger´n!" . 

Jeg befant meg plutselig på lanekassen.no og forsøkte å logge inn. Ved innloggingsfeltet stod jeg og banket desperat på døren "halloooo, er dere der inne???? Jeg trenger penger nå, for nå har jeg endelig bestemt meg! ENDELIG! Jeg vil på skole, nnnnnååååååå!". 

Med dyster stemme svarte lånekassen "bruk PIN-kodebrev datert xx.xx.xxxx, eventuelt PIN-kodebrev datert xx.xx.xxxx."

Utålmodig flakket blikket mitt over siden noe uforstående, til musepekeren fant veien til linken hvor jeg kunne bestille nye PIN-koder. Æsj. Fillern. Fikk ikke søkt. 

"Men vent!" tenkte jeg, og gikk tilbake til Bilder Nordic´s infoside ang utdannelsen. "Jeg kan faktisk søke først, og så høre med lånekassen DERSOM jeg kommer inn.". 

Plutselig befant jeg meg der. På siden hvor man sendte inn den elektroniske søknaden. Fingrene mine fløy over tastaturet mens bokstavene flommet utover i hvert eneste felt nedover skjemaet. Det var akkurat som om dette her hastet noe veldig, for tenk om motløsheten kom og  slo meg i svime før jeg hadde rukket og trykke SEND...? 

"Last opp CV" stod det nederst i skjemaet, og jeg stoppet opp noe frustrert mens jeg lot hjernen prossesere informasjonen. "CV? Har jeg ikke en helt nyredigert CV innunder mappen Dokumenter? Den jeg brukte til å søke på den ledige stillingen jeg fant her om dagen...?". Den ble funnet fram, dobbeltsjekket, og med ett lettelsens sukk kunne jeg laste den opp. CV´er er noe av deg kjedeligste jeg vet å skrive. 

"Nå kan jeg trykke SEND!" 

Men neida. Det var visst en masse tekst innunder søkeskjemaet. Og slike tekster er det jo viktig å lese. Jeg kastet utålmodig ett blikk rundt meg, nesten som for å sjekke om motløsheten stod og snek på meg, -og så fant øynene tilbake til teksten og jeg leste. 

Ikke noe problem. Dette hadde jeg da lest fra før av, og godtatt, så det var bare å avhuke i feltet at jeg hadde lest det, og SÅ kunne jeg trykke SEND.

*SEND*

"SHITT, der gjorde jeg det!" 

Jeg ble sittende med store, oppspilte øyne og stirre på skjermen. "Hva var det jeg nettopp gjorde...?? SØKTE jeg på en utdannelse...? Innen FOTO?? JEG???? Jeg som aldri kommer noen vei og bare stagnerer hele tiden?? Jeg som bare prater, prater og prater...?"

Fingrene fant knappene som gir snarvei til print screen på Mac. Dette måtte jeg dele, med én gang. Til de jeg er gla i. Eller nei. Jeg måtte dele det med de som KAN foto, de som kan hjelpe meg. For nå har jeg sagt A og plutselig må jeg si B. 

Og B betyr "opptaksprøve"...! 

WHAT DID I DO??

En mail gikk straks ut til de fotointeresserte vennene jeg har og noen proffe fotografer også, sammen med printscreenbildet av at jeg hadde søkt på utdannelsen. Nå måtte jeg sette igang hjernebarken min her! Og det skulle da bli lett, siden jeg da trossalt har noen bra bilder!

Men da jeg tittet på opptaksprøven leste jeg dette: "Lever inn en bildeportefølje på 10 bilder. Velg ut 5 som dine beste bilder og forklar hvorfor du har valgt disse bildene og hvordan de representerer deg som fotograf. Det er bildenes innhold som teller, så ikke bli bekymret om du har manglende tekniske ferdigheter. Tenk nøye på budskapet og historien du forsøker å formidle."

Der var det. "Budskapet og historien du forsøker å formidle"....?  Jeg fikk med ett en voldsom fotosperre. "Har jeg noe budskap og historie i bildene mine???" tenke jeg fortvilet og skrek ut om hjelp til venninna mi Trine på MSN. "Du burde høre med Eva (søsteren hennes), for hun tar bachelor i fotografi og kan dette her" svarte hun stolt tilbake. Jeg åpnet messengerprofilen og sjekket om Eva var på, og jammen var hun der. Så fort chatten var åpnet, bombarderte jeg henne med info om hva jeg hadde gjort, og hva jeg nå trengte hjelp med.

Det tok litt tid før hun svarte. Men med ett var hun der, og vi var igang. Hun lurte på hvilke bilder jeg tenkte på, hva jeg hadde, og om hun kunne få se. Da jeg sendte over bilde etter bilde, sa hun "fortell meg om dette bildet", og jeg satt og lette etter ord å komme med. Jeg satt helt fast. 

"Er det noe å si om dette bildet? Det sier jo ingenting. Det er jo ingenting. Det er ikke noe budskap, det er ikke noen historie, -det er bare en baby som skulle bli fotografert, -og fotografert ble den." svarte jeg noe frustrert.

Jeg fikk beskjed om å se bak bildet, tenke tilbake til da jeg tok det, og erindre stemningen vi hadde da. Jeg lette. Jeg fant litt, men Eva oversatte det.

"Tenk på settingen".

"Husk at bildene ikke behøver å være teknisk supre". 

"Velg heller kreative bilder framfor enkle portretter med fint lys, -de er mere spennende å prate om."

Etterhvert kom det noe, litt etter litt. Jeg viste henne bildet mitt "The fake apple" og hun kom med en tolkning av bildet som bare passet rett inn. Jeg hadde essensen i bildets tittel, men hun tolket det rett ut, just like that. Jeg ble inspirert og fant ett par til.

Ett annet bilde valgte Trine ut, og med Eva også på chatten, fikk de meg inn på ett budskap og en historie til det også.

Etterhvert kom jeg på flere bilder, én etter én. Det løsnet litt. Trine sjekket mine gamle deviantartbilder og sendte meg link til de hun likte, -merkelig nok noen av de jeg allerede hadde tenkt på. Igjen fikk jeg brekreftet tanken om at jeg er nødt til å bli flinkere til å lytte til magefølensen min ang kreative ting.

Flere bilder var samlet. Men det er vanskelig å tenke i nye baner. Jeg har trossalt noen bilder med ett klart budskap i, hvorav noen ligger gjemt på lager, mens andre er blottet og vist mange ganger, over and over again.  Men mesteparten av bildene mine er portretter, og da gjerne portretter tatt kun med formål om å forevige den personen som sitter der. Det slo meg at jeg igrunn har gått litt vekk fra det jeg egentlig brenner for; det å forevige essensen av personens personlighet og hverdag, livet, og nåtiden. Det er en vanskelig ting å få til, kanskje mest fordi de har kommet til meg for å bli fotografert, -noe som ikke er en del av deres hverdag. Og dét syns i bildene.

Bare ikke på baby og barn. De er mere ekte og direkte, men bildene avslører likevel at de er i en setting de ikke er vant med. Så dette med å jobbe opp ett budskap og en historie rundt portrett-/studiofotografering, det er noe jeg må lære meg. 

Det var da jeg innså dét, at motløsheten kom snikende bakfra med den store slegga, hevet den for slag, og holdt pusten for å slå til, 

-bare for å bomme. 

Jeg kom nemlig plutselig til å tenke på HVORFOR jeg søkte på denne skolen igjen. Var det ikke for å lære noe? Hva er vitsen med å søke på en fotoutdanning, dersom jeg i utgangspunktet stiller med like bra bilder som avgangselevene fra 2010 i mitt portefølje på opptaksprøven...?? 

Jeg burde helt klart stille med noe av det beste jeg har, det som forklarer noe om meg som fotograf og har ett budskap, men de som sitter og evaluerer disse bildene, er nok fullstendig vitende om at jeg som person og søker, kanskje ikke engang vet hva det er som er min styrke innen foto. Det er trossalt noe man finner etterhvert. 

Charlotte Larsen har ikke alltid visst akkurat hva hun helst vil fotografere, men nå begynner hun kanskje å bli sikker, etter å ha gått foto i bartebyen over en periode. 

Kiffa forsøkte forskjellige sjangre innen foto mens han tok utdannelsen i Paris, men han fant raskt ut hva han ikke likte, og havnet på Fashion og Produkt som de sterkeste talentene og interessene. Og det er slettes ikke vanskelig å se hvor Marion Hasliens (besøk Marions blogg her) datter Jeanett har tatt veien etter at hun gikk ut av Bilder Nordic. 

Betyr det at jeg "må" ta samme veien som en av de? Slettes ikke. Jeg "må" ikke ta noen som helst retning, -jeg kan jo bare la kunnskapen få ta meg med på den spennende veien i en eller annen retning og finne ut hva det er som er min fotostyrke. Rett og slett. Og det er jo dét lærerne ved Bilder Nordic har som oppgave. Å hjelpe slike som meg til å utvilke meg videre.

For det er trossalt slik som jeg så det stå skrevet på noroffs nettsider under info for utdannelsen multimediedesign: "Sannheten er at kreativitet ikke er medfødt, men noe du kan lære gjennom forståelsen for kreative prosesser og idéutvikling."

Kunnskap og kreativitet, -her kommer jeg! Åpne døren nå, dersom dere vil ha meg! =)