Hjelp Tahiti. Se en fotokonkurranse jeg deltar i, og litt om dagen min.

AinaRegina nevnte i bloggen sin at man kunne hjelpe ofrene i Haiti via denne siden. Jeg fikk lyst til å prøve, så jeg sendte inn ett bilde.

Philippe som har tatt dette av meg, så vet dere dét. =)

20kr for en mms, dét kan man klare å avse..

Idag er jeg så sliten i hodet at jeg rett og slett føler meg TOM oppi hodet, -jeg bare trasker rundt i min egen lille verden og oppfatter ting med 30sekunders forsinkelsetid.. Mannen min må få oppmerksomheten min for å fortelle meg at ungen min har spurt meg det samme spørsmålet mange ganger, og at det kanskje er greit å svare ham. Er det ikke ille?

Men jeg har sovet litt, før vi fikk besøk. Og jeg har lest litt i Nathional Geographic om en bionisk arm, den vakre isfuglen (som jeg inderlig håper jeg klarer å få tatt foto av engang), og sett noen helt utrolige fotos, -som du faktisk kan laste ned som wallpaper om du går inn på Nathional Geographic sine sider. Jeg tittet innom og forelsket meg i dette bildet:

 Her er linken til bildet, rett fra Nathional Geographic sine sider.

Så der har du bakgrunnsbildet mitt på Macbooken, right now. FOR en natur!!

Jeg stakk innom apple.no igår, og så videoen fra Special Event der de presenterte iPad. 

Wooow, I´m blown away! Jeg er en superentusiastisk gadgetfreak, så det å se slike ting presenteres, setter i sving en hel del kroppslige reaksjoner som jeg nesten ikke klarer sette ord på. Jeg blir fyllt av en indre uro som bare skriker at "dette må jeg haaaa", uansett hva det vil ta. Men med dårlig økonomi må jeg tøyle den ville shoppermustangen i meg og tenke som så at jeg faktisk HAR en Macbook, som faktisk kan alt det en iPad kan (med unntak av å kunne tiltes i alle retninger med skjermbildet da), -og vel så det. Jeg ville aldri valgt en iPad framfor en Macbook Pro 15" nei. 

Men den er snasen. Det hadde vært kult å hatt den med seg på fotoshoots og vist bilder, eksempler, og kanskje brukt den som en liten harddisk man bare laster bildene over til mens man tar bilder, eller når man må tømme kortet. Og når man skal ha gjester, kan man jo bare sette den i docken sin og la den vise fram sine beste foto..

Tenk deg å ha en slik en med seg på ferie. Sitte på flyet og se film, lese boken sin eller avisen, laste inn feriebildene sine på hotellrommet etter en herlig dag på en thai-strand, spille litt, høre på musikk, sjekke mailen osv osv...

Meeeen, ville det vært FERIE? Jo, ja, nei... Ikke vet jeg. Ikke noe å tenke egentlig, -jeg har ikke råd til noe uansett, og nå sparer jeg jo til Nikon fullformat. 

Her om dagen under en liten surfetur på nettet, søkte jeg opp "fotokonkurranse" på google.no. Jeg kom over en liten fotokonkurranse på bygg.no sine sider, og slengte inn disse bildene:

Jeg har ikke sett de komme ut ennå, så jeg vet ikke jeg.. Vi får nå se hva som skjer...

Nå har jeg tittet innom bloggene til dere alle og lagt igjen kommentarer. Alltid litt morsomt å oppdatere seg via bloglovin. 

NÅ skal jeg kravle opp trappen og slenge mitt legeme oppi den myke sengen... 

*velvære*

Mobilpost: Nå koser jeg meg!

Igår bakte Philippe og jeg eget speltbrød som jeg koste meg med på jobben idag, og som vi også hadde ikveld. Selvlaget, grovt speltbrød med masse olje på, en halv avokado smurt utover, litt kalkunpølse og masse agurk, toppet med krydder og mere olje. Nam! Retten gikk rett ned, og kroppen smilte av velvære etterpå.
Jeg fikk lagt ungene, og satte meg ned med en interessant selvhjelpsbok. Før måltidet hadde jeg sittet og lest, streket under mange setninger over minst 30sider, grått litt, smilt litt, og konfrontert litt. Nå skrev jeg ned notater av disse, -men jeg kjente jeg ble uendelig sliten av å høre den elendige teveen skravle høylytt i stuen bak meg.
Det er det samme hver kveld. Min kjære bedre halvdel kommer hjem, skrur på NGC, og slokner ganske rett etterpå. Teveen blir stående på med sitt stressende og irriterende mas, mens jeg misfornøyd sitter med en bok eller Macbooken min, og sliter med å finne freden, roen og konsentrasjonen.
Nå var det nok. Med bestemte skritt nærmet jeg meg den, -Fjernkontrollen. Jeg tok den opp, pekte mot teveen og trykket på KNAPPEN.
Stillhet.
Herlige stillhet.
Jeg kunne høre lyden fra vedovnen som fortærte sitt tørre bytte, og vendte tilbake til spisestuestolen min.
Nei, det ble ikke rett det heller.
Nå skulle jeg jammen også tenne noen telys og sette meg i sofaen med boka og notatboken.
Så stille, deilig og avslappende... Og innsiktsfullt. =) Bare meg, den sultne vedovnen, tre blafrende lys, og en bra bok. En intelligent psykologisk bok. Interessant.
Jeg er fornøyd ikveld. =)

Enda en fotokonkurranse jeg deltar i. *dilla*

Klarer ikke dy meg. Kommer jeg over en fotokonkurranse, må jeg jo prøve.

Så da jeg hørte om denne fotokonkurransen, hvor premien er en fotobok fra Japan Photo, må jeg jo bare slenge meg med! =)

Temaet er vinter, og man kan delta med maks tre bilder. Jeg slenger med disse.:

Skulle jo aller helst stukket ut og tatt noen NYE bilder, men det har jeg jammen ikke tid til nå! =)

Du kan delta du også om du vil, fristen for deltakelsen er 2.februar..=)

En mystisk fotokonkurranse..=)

Snublet over en liten fotokokurranse igjen såklart..=)

Temaet i denne konkurransen er mystisk, så jeg lette litt gjennom noen gamle bilder i galleriet mitt og kom fram til att dette bildet egentlig er det eneste mystiske fotoet jeg har, -kanskje fordi jeg la til en kullstifteffekt på det, og fordi hun ser litt betenkt/trist ut på bildet.

Det er ikke noen premie i denne konkurransen, men det er jo morsomt å delta uansett syns jeg..=)

Den søte modellen kan dere forøvrig finne her. =)

Det er så mange år siden jeg tok dette bildet, at jeg desverre ikke gidder å finne orginalfilen i farta. Jeg stakk bare innom galleriet mitt og hentet det der, slengte på en tynn ramme, og postet det. Så den er desverre ikke i bredere format enn litt over 500px. Håper det går greit? =)

Jeg deltar i Bloggtalenter 2010!

Oooooh, nå er jeg temmelig shaaaakeeeeyyyy!

TrineCam har en (u)høytidelig konkurranse pågående nå, nemlig Bloggtalenter 2010.

Fristen går ut 8.februar, og jeg vet at om jeg ikke slenger meg på NÅ, -blir det ALDRI.

Premien forrige år var å få en låt spilt inn i studio Smile, bloggvertinnens og ektemannens studio.

Bloggerinnen er sanger, sangpedagog og låtskriver, og har selv endel videoer på bloggen sin der hun bruker gullstrupen sin på herlige jazzy låter.

Så....  heeeeeer er mitt bidrag, spilt inn nå nettopp på soverommet mitt, for der er den eneste helt hvite veggen...

Noen feil her og der, men jeg har faktisk nettopp lært meg denne sangen.. Jeg satt og spolte fram og tilbake på refrenget ikveld, og fikk det inn til slutt.. Tror jeg..:-p

Lydkvaliteten burde vært bedre, men sånn blir det når kravet er at man skal både SEES og HØRES.

Normalt sett ville jeg heller spilt inn hele skiten i garageband og slengt på noen bilder, for jeg kan ikke fordra å være på film...:(

Dette kan jo bli morro? =)

Wish me LUCK!! Masse masse LUCK!! =)

Hvordan få hvitere tenner på ett blunk

Seee så fine hvite tenner jeg har..:) Tok bare tre sekunder å få de.. =)

*gliiiise*

Vil dere se før- og etterbilde? Hmmm... burde jeg det da..? Det er slettes ikke noe pent syn med gule tenner!! :( Meeen la-gå...:

Venstre: orginalbildet. Høyre: redigert i levels, og med layers.

Det blir ganske så stor forskjell syns jeg. Bare for morro skyld valgte jeg å også gjøre det hvite i øynene mine litt hvitere, siden linsene mine irriterer øynene slik..

Når jeg gjør dette en sjelden gang, bruker jeg Photoshop CS4.

-Bruk "Quick selection tool" til å merke av det du ønsker å bleke (eller rett og slett redigere på).

-Når du har merket ønsket område, stikker du innom menyen Select-Modify-Feather, taster inn "3", og trykker OK. Dette for å få en litt mindre skarp kant. Hmm.. klarer ikke forklare det på noen bedre måte.

-Gå til layers mens du holder inne CTRL/CMDknappen,  og velg "create a new fill or adjustment layer".

-Jeg velger å bruke "Vibrance", men jeg har sett at mange på f eks youtube torturials velger å bruke levels her. Det syns ikke jeg er noen fordel, siden kontrastene lett blir ødelagte/unaturlige, og det kan være vanskelig å finne en naturlig farge til tennene..

-Justér Vibrance helt ned på -100 (lenger kommer du nok ikke).

-Merk alle layers og "flatten image".

Og VIPS, så har du hvitere tenner..=)

Eller du kan stikke til tannlegen og spandere på deg en rens. Det må jeg snart. Jeg ønsker jo såklart at tennene skal være hvite LIVE også...

Mikroskopiske kamerater gjør livet surt for meg

Onsdag fikk jeg oppleve noe veldig merkelig og rart, men samtidig veldig interessant; jeg fikk se mitt eget levende blod.

Jeg følte meg litt rar og flau da jeg innrømte at jeg fikk en latterlig kjærlig følelsene ovenfor mine små blodceller da jeg iakttok de der de beveget seg over skjermen på mikroskopistens macbook, - den samme følelsen jeg fikk første gangen jeg så mitt første barn på ultralyd. Dette var mine helt egne, levende blodceller!

Som beveget seg!

Live!

Bloggleser; meet my blood. Blood; meet my Bloggleser.

Denne familiære følelsen gikk over litt etterhvert, -for de kan da uansett ikke sammenlignes med det lille mennesket som lå inni meg da jeg var gravid.. <3

Jeg fikk ett snev av dårlig samvittighet over at mine små blodceller nå lå der i en liten flatklemt dråpe, skvisa mellom to små glassbiter, med døden som aller nærmeste framtid. Jeg er en sviker. Der har de jobbet for meg så godt de bare kunne over en lang periode, også bare skvises de ut av fingeren min og blir slengt på en iskaldt glassplate, bare for vår underholdning. Verden er rar.

Eller kanskje det er jeg som er rar..? =)

Mens jeg satt og undret meg over de små cellene som beveget seg sakte i en jevn retningsbestemt strøm, pekte mikroskopisten ut flere "feil" ved blodet mitt. Hun viste meg utallige bakterier, deriblant stavbakterier. Jeg hadde to typer sopp i blodet mitt, som dukket opp litt overalt. Man kunne se at jeg drikker for mye melk, og jeg hadde små, kravlende parasitter overalt. Som om ikke dét var nok, var mange av blodcellene deformerte, og hun fant en masse inntørka celler. Enkelte steder var det digre opphopninger av blodceller, som hadde klebet seg sammen pga for negativ ladning i blodet. Det var også opphopninger med giftstoffer å peke på, noe jeg ble ganske overrasket over siden jeg aldri røyker, og ikke drikker mye alkohol, men det kunne også være medisiner. Eneste medisinen jeg tar er ritaline, og den hopper jeg over ganske ofte, nettopp fordi jeg ikke syns piller er bra for meg, så at dét kan være noe problem......

Da hun endelig fant noen friske og nye blodceller og ga meg ros for å ha bra kvalitet på de nye (iallefall), dukket det jammen meg opp en liten sopp som var iferd med å kravle seg inn i en av de nye cellene mine. Jeg hadde lyst til å skrike høyt til den at den skulle holde opp med det der, -men innså i siste sekund at dette var jo i det stakkars blodet mitt som nå var utenfor kroppen min. Men hva da med resten av blodet mitt....? Flere steder underveis i vandringen gjennom bloddråpen min, fortalte hun at om vi hadde hatt litt tid til å sitte å se på, ville det bli "født" en sopp ut av de forskjellige blodcellene som var på skjermen der og da. *grøss* Det er helt tydelig at de koser seg i blodcellene mine..

Av og til kunne man se noen hvite blodlegemer (du ser en på bildet mitt ovenfor, stor og grumsete) som hadde samlet inn de tinga som ikke skal være i blodet. I noen av dem var ytterkanten helt "crowded" med svarte små sprellende parasitter som gjorde en kamp for å komme seg ut i blodet igjen. Æsj. Jeg blir kvalm. Men jeg sendte en liten takk til de små hvite blodlegemekompisene mine, og lovet de bedre forhold i framtiden.

Man kunne også se at jeg sliter med betennelse/smerter i nakken, lysken og litt i ryggen, at jeg har litt problemer med magen min, at jeg er stressa, og at jeg tenker mye. Men det som vippet meg av pinnen, var da hun viste meg i en tørket bloddråpe at jeg har tæret på alle mine ressurser. Den lyse kanten som normalt skal ligge helt inntill cellen, var blitt så bred at man ikke kunne se begynnelsen og slutten på den i skjermbildet..

Alt sammen blir da forklaringen på hvorfor jeg er så mye sliten. Og de sammenklebende cellene er forklaringen på hvorfor jeg har så dårlig blodgjennomstrømning, noe som resulterer i at jeg alltid har kalde hender, og at jeg av og til bare dovner vekk i noen av fingrene, og mister litt følelsen i dem (jeg har knust MASSE glass i det siste, -jeg bare mister det, helt uten videre).

Så hva må jeg gjøre for å få det hele på stell?

Jeg har ett veldig surt miljø i blodet mitt. Så det jeg nå må gjøre er å få PHverdien opp på normale 7,3 igjen. Jeg har klart å glemme å tisse på den PHtestern tre dager på rad nå, men jeg skal jammen få til å huske det imorgen, og jeg tror jeg kommer til å bli overrasket over fargen jeg da får se...

PHverdien skal bli bra igjen om jeg gjør følgende:

Shotte ett lite glass med vann og 1ts natron i, hver morgen og kveld, og spise noen ekstra piller som skal tilføre stoffer jeg ikke husker navnet på i farten.

Dessuten så skal jeg spise kun basisk mat (grønnsaker og salater), unngå kjøtt (om jeg spiser kjøtt, burde det være villtkjøtt (så flaks for meg at jeg er gift med en jeger) eller villfisk (flaks der også gitt)..), egg, meieriprodukter, og hveteprodukter.

Frukt skal jeg helst ikke spise, og ikke drikke juice, da frukt inneholder bakterier. Nøtter og mais kan det være sopp i, og kylling er heller ikke bra for uansett pga blodtypen min. Godterier og alt annet med sukker i; forbidden.

Men det som virkelig tar kverken på meg er at jeg helst ikke skal drikke kaffe. Jeg som er så glad i kaffe!! Jeg ble informert om at om jeg drikker én kopp kaffe, må jeg drikke 18 kopper vann etterpå for å nøytralisere det. Drikker jeg en kopp te, må jeg derimot drikke 36 kopper vann for å nøytralisere det, og dét er jo litt trøst siden jeg er mere gla i kaffe enn te. Men likvel.. Jeg har så lyst på kaffe at jeg nesten går på veggen!!

Jeg skal nå forsøke så godt jeg kan å holde meg til min "diett" i minst to uker. Jeg skal bake mitt eget speltbrød, i mine helt nye Dr. Oetkers former som jeg kjøpte her om dagen. Jeg skal spise minst en avokado hver dag, som jeg f eks kan smøre utover speltbrødet mitt som smør, eller ha i salaten.

Men før jeg har på avokadoen på mitt selvbakte speltbrød, skal jeg dynke brødet med olje. Yep, you heard me right. Jeg skal helst ha i meg en hel desiliter olje hver dag, pga de uttørkede cellene mine. Heldigvis finnes det VITA HjerteGo´som smaker så godt som ingenting..

Jeg skal også få i meg masse havsalt, men da en annen type som ikke inneholder antiklumpemiddel (for det er jo blåsyre, og dét vil vi ikke ha i kroppen).

Til og med vannet mitt vil være litt rart framover. Det skal jeg nemlig ha noe grønt pulver i, og noen oljedråper. Det smaker ikke særlig godt, men slettes ikke ille heller, så jeg skal gjøre så godt jeg kan, og kanskje også ha litt sitrondråper oppi, bare sånn for smakens skyld.

Tror jeg på dette?

Haha. Der har du meg. Jeg er en innbarka skeptiker til det meste av ting som blir anbefalt meg. Det nytter heller ikke at det ser ut til at alle som kommer inn døren der borte, blir anbefalt de samme tingene. MEN hva vet egentlig jeg om dét? Jeg kjenner foreløbig til kun to andre personer som har vært der, og det vi har blitt anbefalt er jo helt klart noe som er sunt. Jeg ser stadig vekk på diverse programmer på teve at det beste for kroppen er å spise mye basisk mat, -både for helse og energi,  og om man ønsker å slanke seg.

Men det som forvirrer meg er at det blir sagt at vegetarianere blir svake uten å få i seg proteinene fra kjøttet. Melken skal være bra for skjelettet. Egg og frukt skal også være sunt. Kaffe har jeg hørt både bra og negative ting om helt siden jeg begynte, men jeg hadde begynt å venne meg til at ett normalt kaffeinntak ville være medhjelpende i å hindre kreftsykdommer og altzheimer, samtidig som at jeg får opp blodtrykket mitt.

Jeg har kommet fram til at det beste vil være en middelvei. Ikke overdrive med noe som helst og bli en fanatiker. Men det er fakta at om man spiser middag med kjøtt i, burde man ta til seg 70-80% basisk mat og de restrerende 20-30% med kjøtt og potet. Hele veien i helseverdenen er det fokus på ett sunt kosthold, og jeg har tydeligvis ikke vært flink nok.

Så nå begynner mine to uker med diett. TO uker med en renselsesprosess for å få ut alle de små ekle kravlende parasittene og bakteriene, soppen og giftstoffene, -dét skal jeg klare å få til. Jeg er veldig spent på hvordan blodet mitt ser ut når jeg kommer tilbake på kontroll. Kanskje blodcellene ser friskere ut med rette fasong, og de hvite kameratene mine har mindre å jobbe med? Kanskje jeg er i bedre form og orker mere? Dét er iallefall noe å jobbe mot!

Hadde David bare latt være med å terge meg ved å handle inn sjokoladekake, marsipankake, sjokoladerullade, godterier og potetgull idag, så hadde vel dette her gått helt smertefritt. Nesten..

Jeg får kose meg med min Indiska tekopp, og litt "lovlig" te imellomtiden.

Noen ganger...

Noen ganger er det så deilig å bare ta en tilfeldig pause fra data, internett og blogging..=)
I'll be back, -når jeg får lyst igjen..=)

Sorry Canon, -I´m goin` Nikon...!

Jeg syns kanskje overskriften sier seg selv? =)

Nei, den gjør kanskje ikke det. Iallefall ikke når jeg har reklamert for Canon i alle år, OG vært fornøyd med det. Men nå har jeg lenge ønsket å oppgradere fotoutstyret mitt, og jeg vil ha fullformat, så jeg måtte ta en avgjørelse.

I helgen var Anette, Jon og jeg på Fotomessa 2010 i Lillestrøm. Jeg blir vanligvis helt overveldet når jeg kommer til slike digre messer, for slike store folkemasser gjør meg stort sett veldig ubekvem og til tider litt panikkslagen, -men denne gangen gikk det kjempe(ritaline)greit (hihi).

Jeg tasset innom Canon sin stand, tittet litt på det de hadde, spurte om jeg kunne få en "Check & Clean" på kameraet mitt, men fikk beskjed om at de var fullbooka og at jeg da måtte komme tilbake kl 1000 søndag morgen.

 Jeg valset videre til neste stand og tittet på objektiver, og sjekket messeprisene. Jeg har lenge ønsket meg en 10-20mm for å ta landskapsbilder, og en litt mere vennlig "allround"linse så jeg slipper å bytte mellom mitt 70-300mm og 18-55mm hele tiden. Men mens jeg stod der kom jeg fram til at siden jeg ikke engang er sikker på om jeg fortsetter å holde meg til Canon, (og vi uansett IKKE har råd til noe som helst om dagen), burde jeg ikke gjøre noen kjøp nå med det samme.

Jeg trippet videre til Nikon sin stand.

Etter å ha presset meg gjennom en liten kø med folk, hang jeg over disken og holdt ett Nikon D3s i handa, mens jeg siktet litt på tilfeldige mennesker. Jeg kunne ikke dy meg, og spurte mannen bak disken: "når jeg er på f eks en konsert, så ser jeg at alle fotografene bruker NIKON. Hvorfor dét?"

Han svarte at selv om mange av Nikon kameraene har mindre megapixels å tilby enn Canon, så har de mye bedre ISO, som tåler mangelen på lys mye bedre (enn f eks Canon) og dermed leverer skarpere bilder uten noe spesiell støy. Det hadde jeg hørt før.

Men jeg har ikke råd til noe Nikon D3, iallefall ikke noe Nikon D3 S, og så ABSOLUTT IKKE Nikon D3 X.... Det var da jeg ble introdusert for kameraet jeg nå sparer til:

Oh, yes.. Come to mama...<3 Hihi..

Dette kameraet har bare 12,1 megapixels å skilte med. Men det er fullformat, og gir skarpe og klare bilder, reagerer raskt osv..

Jeg leste nettopp en liten anmeldelse der personen tok med Nikon D3, Nikon D700, og Canon 5D.

Om man skulle ta portrettbilder var det dette kameraet (bildet ovenfor) han anbefalte, mens D3 anbefaltes på det sterkeste om man skulle ta sports/action bilder. 5D ble anbefalt for de som skulle ta landskapsbilder, og den ga ett lite hakk skarpere bilder i større størrelser, men den var likevel ikke anbefalt pga at man måtte gjøre så mange valg i menyen for å få de resultatene man ønsket, i motsetning til hva man måtte gjøre i ett av Nikon kameraene han skrev om. Dessuten slet han med at knappene tæret på fingrene hans etter en hel dag med bruk, osv.. (gidder ikke skrive alt ha nevnte)

Kanskje ikke store greiene å henge seg opp i. Jeg vet jo at Canon 5D er drriiiiiitbra, men nå prøver jeg bare å forklare at jeg nå gleder meg til å få meg ett Nikon D700, enda det såklart er Nikon D3X jeg aller aller aller høyest ønsker meg (men derigjen, hva skal JEG med ett så dyrt kamera, jeg som ikke tjener noe penger på det...).

Det som kanskje ikke er noe spesielt relevant, er min reaksjon etter de to presentasjonene jeg fikk med meg på Fotomessa. Naturfotograf Roy Mangersnes holdt en rolig og koselig presentasjon med sine egne bilder, -noen helt utrolige foto!! ("BLOWN AWAY!" sier vel det meste om hva jeg synes). Han virket så beskjeden i sin framføring, han var behagelig å lytte til, og bildene var så bra at jeg fikk frysegyys nedover ryggraden støtt og stadig, mens jeg ble overveldet av mange merkelige følelser (litt sjalusi, masse entusiasme, glede, rørt, litt oppgitt og motløs, men likevel motivert) på én gang at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Spesielt elsket jeg hans demonstrasjon med filmsnutt fra en shoot han hadde tatt ute i naturen, der han satt inne i en spikerhytte (eller hva man kaller det) med kamerautstyret rigget til på stativ, klart til å fotografere luftens konge, nemlig ØRNEN.

Jeg har alltid drømt å ta bilde av ørn. En helt ordenlig øøøørn. Så dette var utrolig sterkt å se. Og det mest herlige var at han hadde fått med lyden av speilet (i kameraet såklart) som hopper opp og ned i voldsom hastighet), mens han knipset i vei en masse siklende herlige foto av den så vanvittig vakre rovfuglen. *sukk*

(imellomtiden får jeg nøye meg med at jeg har tatt disse bildene av en eller annen slags ørnetype...=)

Det skulle vært meg som satt der og gjemte meg i skogen i timesvis, med beina i soveposen og varm kaffe fra termosen, ventende på rette øyeblikket. Jeg VET det ikke er noen dans på roser, det er mye venting på noe som ikke engang er sikkert, men FOR EN OPPLEVELSE når det endelig skjer???!!

Naturfotografering må være det jeg beundrer mest. Der snakker vi om fotografer med rette utstyr, rette erfaringen, masse venting (eller bare rett og slett en kvalmende flaks i ny og ne), og masse reising. Der er det snakk om lysforhold man ikke kan bestemme selv, dyras vilje man ikke kan styre selv, og kampen mot tiden og utålmodigheten.

En portrettfotograf (f eks) kan bestemme lysforholdene selv, og objektet for fotograferingen kommer gjerne til timen sin. Det er beundringsverdig med slik fotografering også, helt klart, for det skal mye arbeid og erfaring til for å få det rette lyset osv, -men naturfotografering er helt klart endel mere beundringsverdig i mine øyne. (Kanskje mest av alt fordi jeg ikke har den tålmodigheten selv??? Eller skal jeg si hadde? Det kan da godt hende jeg klarer å sitte i timesvis å vente nå som jeg har fått noe mot ADHD´en min.. hehe...)

Tilbake til dette med framføringene av presentasjonene. Da fyren som skulle presentere Canon dukket opp på scenen, reagerte vi tre med VANTRO. Fyren ropte og skrek inn i mikrofonen, vandret rastløst fram og tilbake på scenen konstant, og virket både oppblåst og arrogant. Måten han presenterte bildene sine(?) og produktet på, gjorde meg rett og slett så kvalm at jeg ikke gadd å finne ut hvem han var, og om det i det hele tatt var han som hadde tatt bildene. Vi gikk videre, og jeg mistet lysten til å kjøpe Canon. Kanskje litt urettferdig for Canon, men de kunne med klar fordel valgt en annen til å presentere seg! *grrrrr* Det eneste jeg sitter igjen med inntrykk av, er at Canon valgte å vise fram ett portrett av Jan Teigen, mens Nikons presentasjon var full av herlige naturfoto.

Nei, Nikon skal det bli.

Jeg har allerede begynt å spare!

Fotokonkurranse, tema GLEDE

På min vanlige bloggerunde oppdaget jeg en fotokonkurranse hos en fotoblogger jeg aldri har vært innom før, nemlig Silje Louise.

Temaet er "glede", og premien er vurdering av vinnerbildet og vinnerens respektive blogg.

Jeg deltar med dette portrettet:

(Jeg lastet bildet inn i min Photobucket i 1000px breddeformat, da jeg har vært plaget med at bildene jeg deltar i konkurranser med, kommer inn i finalerunden med for lav oppløsning..)

Syns gleden kommer godt fram her? =)

EDIT: Fotokonkurransen var allerede avsluttet, så dermed strøk jeg over det jeg hadde skrevet. Men bildet er da fortsatt søtt og gledefullt, så jeg lar innlegget ligge..=)

Skilpaddeferien er over

Nå har sumpskilpaddene Chili og Pepper vært her i godt over en mnd mens deres familie ferierte i varme Thailand.

Det har vært koselig å ha de her denne gangen, for nå fikk de med seg sitt store og ganske nye akvarie, og der hadde de goood plass. Ikke nok med dét, Chili var ikke gravid/drektig denne gangen, og stresset overhodet ikke med å komme ut av akvariet..=) Det virket som om at de hadde det riktig så bra!

Chili, kalt opp etter pepperen med samme farge som den røde stripen på kinnet..=) (rase: rød terrapin)

Det eneste som var negativt med oppholdet, var Peppers trang til å plage/kurtisere Chili hele tiden. Og han var ikke snill. Han biter henne mye, og en kveld oppdaget jeg at Chili hadde ett åpent sår på baken sin stakkar.. En annen kveld var jeg vitne til at han hang fast i strupen på henne med ett så hardt grep at jeg ikke fikk han vekk. Jeg ble så sint at jeg boret neglene mine inn i den lille foten hans til han slapp (han ble ikke skadet altså, han er så tjukk i huden atte), og så tok jeg han opp og kjeftet på han, -men han bare freste tilbake.

Den hardhudede konemishandleren Pepper. Han er jo vakker da, men å holde på sånn er ikke lov!

Det flotte med Pepper er at han er svært sosial av seg. Da vi passerte akvariet var han alltid i vannet og padlet med bena mens han gjorde det han kunne for å få oppmerksomhet. Og da jeg tok bilder av han stod han helt stille og poserte villig. En bedre skilpaddemodell kan man lete lenge etter! =)

Tøff i trynet nå eller Pepper? =)

Chili er nok min favoritt, kanskje fordi jeg syns hun har de fineste fargene og er større? Eller er det fordi Pepper er så slem hele tiden at jeg liker henne bedre? Eller kanskje det er fordi jeg får bedre kontakt med Chili når jeg holder henne opp og prater til henne mens jeg koser stryker hodet hennes? =)

Det var veldig gøy å se hvordan Pepper oppførte seg da Jean Anthony holdt han i hendene og pratet til han igår da de var her for å hente kjæledyrene sine. Man kunne tydelig se at dette var en person Pepper likte og trivdes med, for han ble helt rolig og lyttet mens Jean pratet. Og da han viste tegn til å ville ned igjen, var Jean i forskudd og satte han forståelsesfullt ned. Jeg har også hørt at Pepper kommer når de roper på han, og at han sitter på fanget i en hel time og ser på teve sammen med de. Er det ikke nydelig? Og dét av en skilpadde! Det hadde du nok ikke trodd! (iallefall ikke jeg).

Disse bildene tok jeg i all hast mandag kveld, fordi Jean så gjerne ville ha noen forstørrelser av de på veggen. Jeg er så spent på å se hvilke han velger, og hvordan det blir. =)

Det er skikkelig gøy å tenke på at jeg trossalt har kommet noen vei med foto nå. Fotoshooten med babyjente resulterte i at ett av mine foto ble takkekort. =)  Fotoshooten med guttene gjorde at to av mine foto nå henger på veggen hjemme i stuen deres. Og nå havner vel disse på veggen også snart? =)

Selv har tatt meg råd til å bruke 300kr på en forstørrelse av ett bilde jeg tok av unga forrige jul. Gleder meg til å få det opp på veggen!

Til helgen skal jeg på fotomessa i Lillestrøm med Anette og Jon. Det gleder jeg meg til! Skulle bare ønske jeg hadde hatt masse penger så jeg kunne kommet ut derfra med proffhelformatkamera og masse dyre objektiver! *sukk*

Slette en person..!?

I telefonen min hadde jeg to nr til mine besteforeldre, nemlig "farfar" og "farmor". Jeg ville ringe farmor for å høre om hun kunne svare meg på ett helsespørsmål, og som vanlig valgte ringte jeg den som var lagret "farfar", men jeg fikk beskjed om at telefonen var slått av.
"Jaja" tenkte jeg, og valgte "farmor" i listen. "Telefonnummeret er ikke i bruk" sa damen i andre enden.
Jeg konkluderte med at da trengte jeg heller ikke det nummeret i listen min og gikk inn på nytt, fant navnet "farmor" og trykket "c".
Mobilen spurte meg "slette farmor?" og viste valgene ja/nei.
Jeg ble sittende og stirre på skjermen med ett merkelig stikk av dårlige følelser. Jeg kan jo ikke slette farmor? Plutselig fikk jeg mange rare tanker om at hvis jeg slettet farmor ville hun bli borte for godt, -og hvor jeg ville savne henne!
Jeg har aldri tenkt sånn før når jeg har slettet nr på folk, og jeg vet at det er teit å tenke sånn nå, men det er en litt fasinerende og skummel tanke egentlig det der. Man har jo mottatt kjedemeldinger der det fortelles om at hvis man har masse rot i huset kan man jo bare lage en masse på dataen som heter "alt rot i huset", og trykke delete, og dataen spør "er du sikker på at du vil slette alt rotet i huset for godt?". En herlig tanke, sant?
Det hadde vært herlig om dét hadde gått, men hva om man da i samme "virkeligheten" var uheldig og slettet noen man var glad i?
Har du sett filmen Matrix? Jeg syns det er en vanvittig fasinerende film! Jeg beundrer den personen som har gått med de ideene oppi hodet og fått de ned på papiret! For selv om jeg ikke nødvendigvis tror på det, så vil alltid slike ideer få fritt spillerom oppe i hodet mitt.
For hva har man igjen om man ikke får tenke og filosofere fritt? :)

The hat of the day

Jeg elsker hatter, visste dere dét? Den på høyre siden i bloggen min, er den nyeste, og jeg bare ELSKER den! Men jeg føler at den krever ett litt lettere outfit (jeg kan ikke TRO at jeg faktisk brukte det ordet..), og lar den derfor vente litt til. Men denne jeg har på idag er slettes ikke verst til tjukke ullgensere og diger dunjakke.
Men hva vil du kalle den? Lille treåringen min og jeg er uenige der. Han kaller det en "kæpps", mens jeg sier "hatt". Hva sier du? :)

Bilen min er igang, takket være mammaen min som kjørte meg igår så jeg fikk hentet delen, og takket være min kjære mann som la seg under bilen igår kveld. Jeg hjalp litt, som håndtlanger (er det dét man kaller det?), og rundt midnatt startet den på første forsøk! Jeg var så glad idag tidlig da den igjen startet på første forsøk, og enda mere glad da unga og jeg oppdaget at det var blitt VARMT inni bilen, og at jeg nå faktisk kunne låse opp døren min med nøkkel! (jeg har måttet gå inn ved å låse opp døra helt bakerst til lasterommet, klatre inn bakdøra til Philippe, og lene meg over setet mitt for å låse opp døren min, og starte bilen i samme slengen. Tungvindt. Spesielt de dagene man skal ut og inn mange ganger pga jobb og barnehage..).
Nei, idag er jeg så GLAD! Og nå er jeg på jobb, med min nye statoilkaffekopp som jeg akkurat fylte opp hos Statoil (såklart). Jeg føler meg ennå som en tyv når jeg går inn og fyller på koppen uten å betale, men jeg blir nok vant til dét etterhvert.
Ha en god dag!
Og Trine(Cam), hvis du leser dette: jeg savner deg og innleggene dine,tenker på deg og bekymrer meg for deg hver dag.. Håper du har det bra! (men ta så lang pause som du trenger, det fortjener du, og TRENGER du..) Klemz..

Fotokonkurranser hvor jeg har kommet til finalen

Dette innlegget er en slags loggføring over resultatene fra de få fotokonkurransene jeg hittil har deltatt i.

Fotokonkurransene der jeg ikke kom til finalen, vil ikke bli nevnt, da jeg såklart ikke kan ha noen aning om hvilken "plass" jeg kom på siden dét aldri blir nevnt i resultatene.

27.november 2009

Mitt bilde var nr 10, og kom desverre opp med for dårlig oppløsning.

Resultat: 

én stemme, men ingen vinner.

Den ene stemmen jeg fikk, kom fra min venninne Isabelle idét hun forsvarte (tusen takk!) den dårlige oppløsningen på bildet mitt etter denne mistenksomme kommentaren:

"Det nederste bildet kan da ikke være hun bloggeren som har tatt?

det er i en gammel billedbok som jeg har på media ;s" 

Dårlig gjort. Det VAR jeg som tok det bildet, -jeg tok det i Knuthenborg dyrepark og jeg har selvfølgelig den fulle størrelse av orginalfilen og flere i samme serie på min egen Macbook og Time Capsule, i tillegg til vitner som var der og så at jeg tok bildet.

Men jeg forstår at når ett bilde kommer med for liten oppløsning, kan man lett mistenke at bildet er stjålet, -det hadde jeg også trodd. Så jeg får heller prøve å ta det som ett kompliment, og passe på at mine neste bidrag kommer i rett størrelse.

20.november 2009

Bildet mitt var nr 1. av totalt fem finalister.

Resultat:

 5 stemmer, men ingen vinner.

28.oktober 2009

Mitt bilde var nr 5 av totalt ni finalister.

Resultat:

3 stemmer, men ingen vinner. *argh*

Litt trist over så få stemmer, men med tanke på at det var endel juksing i denne konkurransen (det var mange som stemte anonymt og under forskjellige navn fra samme ip-adresse, på ett og samme bilde), så jeg velger å tro at mine tre stemmer iallefall kom fra dypet av hjertet til de som stemte..=)

Jeg kan ikke huske at jeg har kommet med i noen andre fotokonkurransers finale, så da er det kun disse tre jeg kommer på i farta. Men jeg har nå opprettet en ny kategori, "fotokonkurranser", der mine bidrag vil legges til etterhvert. Denne kategorien vil komme opp som en egen link i min linkeliste på høyre side i bloggen. =)

HUSK Å TA EN TITT PÅ mitt forrige innlegg, hvor jeg forteller om fotokonkurransen hvor jeg nettopp kom med i finalen. Om du ikke allerede har sett det innlegget da=)

Jeg er i finalen! =)

Weeeheeee!

I kveld dumpet denne beskjeden ned i mailen min, videresendt fra bloggen min: 

"Gratulerer, du er blant de 15 finalistene i Månedens bilde! :)

http://daimls.blogg.no/1263155806_finalistene_i_mnedens.html "

I innlegget med finalistenes bilder, nevner Benedicte at det var rundt 80 deltakere og at de fleste deltok med to bilder hver. Så mitt bilde ble plukket ut blant ca 160 bilder. 

Er ikke dét litt morsomt? Det syns jeg..=)

 

Det var dette som gikk videre.. =) *smiiiil*

Min gode venninne Anette kom også med til finalen med sitt fantastiske bilde, nemlig dette:

(bildet er lånt fra Anettes blogg, som du finner i linken over)

Jeg er såklart kjempeglad for at jeg kom så langt blant 160 bilder, men da jeg scrollet nedover kommentarlisten og så at det ikke var NOEN stemmer på bildet mitt (nr 10) ble jeg litt lei meg.

 Jeg har jo kommet med til finalen i mange fotokonkurranser nå, men likevel ser det ut til at når stemmerunden kommer igang, er det lixom ikke store responsen på mine bilder.. Og om det er det, går de aldri av med seieren heller.. 

Er det fordi de ofte kommer inn i konkurransen med for lav oppløsning....? (ikke skjønner jeg dét, for jeg lastet jo dette opp i rette størrelse..) 

Eller er det bare rett og slett fordi folk ikke ser det samme som det jeg ser i ett bilde, og jeg ennå ikke har skjønt hva det er som "trekker folk"?

Bare ett lite hjertesukk.

Jeg får bare fortsette å smile over at jeg trossalt kommer til finalene av og til, og fortsette å kjempe for å finne ut hva det er som imponerer skaren av bloggere der ute. =)

Stikk gjerne innom konkurransen og stem på din favoritt..=) 

Det er 14 flotte bidrag der, i tillegg til min søte lemur..=)

(og jeg krever IKKE at du stemmer på meg bare fordi du kjenner meg, -stem på det bildet DU liker. Og du har lov til å stemme på TO)

Enjoy!

Under construction.. again..

Jeg sliter med at folk ikke får kommentert, -iallefall noen av dere..

Det er ikke så lett å fikse som jeg skulle ønske, så jeg sliter litt med dette akkurat nå. I mellomtiden vil bloggen se litt rar ut...:P

EDIT:

SÅNN! Nå tror jeg det skal fungere? Iallefall for meg..:)

Jeg har stridd layouten idag. Det var faktisk INGEN templates inne i min bloggerprofil som ville vise kommentarfeltet innunder blogginnlegget. Irriterende. Jeg måtte gå tilbake til gammel versjon, styre og ordne litt der, og laaaang om lenge fant jeg til slutt en som fungerte med kommentarfeltet der jeg ønsker å ha den.

Men da likte jeg jo såklart ikke layouten. Jeg hadde jo endelig fått til en jeg likte, og ville beholde den. Så idag har jeg brukt mye tid på å få fargene jeg ønsket igjen, og slike småting som å få den hvite kanten rundt innleggene, avstanden mellom innleggene og de forskjellige widgetene i sidemenyen.. Og jeg ville jo såklart ha alt på høyde med hverandre. Det ble mye pirkearbeid, men NÅ er jeg fornøyd..=)

Da er det vel tiden for å gjøre noe (annet) fornuftig...? =)

Slenger med ett koselig foto av meg og lille gutten min som snart er 6år...

Wow.. tiden går så fort...

Kos å være mamma..=)

Sånne små overraskelser får jeg når jeg skal legge meg..=)
Det er så koselig å tenke på at mine nydelige små barn har sittet og bygget dette til meg, og så satt det inn på nattbordet til meg, -bare fordi de er glad i meg..<3
Jeg får slike "gaver" mange ganger daglig! Det ble så mye til slutt at jeg måtte spørre de forsiktig hva de skulle leke med, når de ga alt til meg hele tiden...? Da svarte de at de syntes jeg kunne leke med det. Men det har jeg jo ikke tid og mulighet til, iallefall ikke så mye som de skulle håpe, så jeg forklarte at jeg ble mye mere glad hvis de lekte med det når de ville det. Så nå virker det som om at vi er enige om at de lager ting til meg, jeg blir glade mi har de, helt til de finner ut at jeg har hatt det nok og tar det tilbake..=)
Det blir spennende å se hvor lenge denne lille doningen blir stående på nattbordet mitt..=)
God natt!

Mitt bidrag til fotokokurranse med tema "mitt beste bilde i 2009"

Her har dere mine bidrag til Benedicte´s månedskokurranse.

Oppgaven var å finne det beste bildet man hadde tatt i 2009. Det var jammen ikke lett å velge! Men valget falt på den søte lemuren jeg tok bilde av da vi var i Knuthenborg Dyrepark i sommer, fordi jeg syns de er så utrolig nydelige, og "kong Julien" er min store og ultimate favoritt. <3

Siden man kan delta med to bilder, slenger jeg også med den nydelige solnedgangen jeg opplevde ved Tyrifjorden i Vikersund denne høsten. Jeg elsker fargene i bildet, og siluettene fra trærne gjør bare helheten tusen ganger bedre.

Premien denne gangen er en overraskelse (*nysgjerrig*), men den sponses som vanlig av tvspelsweb.se.

Så ønsk meg lykke til, stem meg fram (værsåsnill...? hihi), og delta du også! =)

Ka dokker syns om bildan? =)

Og hva tenker du om mitt nye layout, og min stilige sjølvmekka bloglovin´ widget? 

(bildet av meg som du kan trykke på) 

Den lille stemmen som vil ut

Lengselen i mitt hjerte..

Helt fra jeg var liten jente, har jeg elsket å synge. Jeg gikk gjerne og nynnet eller hmm´et dagen lang, noe som fort kunne bli litt irriterende for min nærmeste familie, men jeg var ikke den som turte å synge foran folk, eller underholde på noen som helst måte. Likevel kjente jeg stadig vekk denne merkelige følelsen i halsen, en følelse av å ha en klump som ønsket å presse seg opp og ut, -men som jeg hele tiden kvalte med ett oppgitt sukk og holdt tilbake.

På barneskolen hendte det at vi skulle sette opp teaterstykker og andre underholdningsarrangement, og jeg hadde så lyst til å delta, for jeg elsket jo å synge! Men jeg turte ikke engang å vise interesse. Med gråten i halsen, og en voldsom skuffelse til meg selv, stod jeg storøyd og så opp på to jenter i klassen da de framførte en karaokeverson av "S.O.S" av ABBA. Det var ikke applausen jeg lengtet etter, eller det å vise meg fram, men bare det å få framføre noe, bruke stemmen, og i det hele tatt TØRRE noe slikt var virkelig noe jeg drømte om.

Ungdomsskolen og videregående ble det samme. Da andre turte å stå fram og vise hva de klarte, eller iallefall bare delta med denne stemmen de hadde, eller forskjellig dans, stod jeg tilbake sjenert og gikk glipp av hele opplevelsen av å delta. Spesielt husker jeg da noen gutter på VGS hadde smelt sammen ett lite band og framførte Cranberries sin låt "Zombie" med instrumenter, uten vokalist. Jeg var så frustrert!! Den sangen KUNNE jeg jo! Og jeg fikk til og med til den karakteristiske knekken i stemmen som vokalisten i Cranberries lager, -men turte jeg å si noe som helst? Niks.

Jeg angrer fortsatt.

Den eneste framføringen jeg så ut til å få ta del i, var å synge meg hes på mitt eget soverom, spille meg inn om og om igjen på kasetter med den utslitte kasettspilleren min, og høre gjenlyden klinge i saftmuggen som jeg stadig stjal fra mammas kjøkken, bare for å synge inn i den.

Begynnelsen på noe..

Tiden gikk, og jeg ble forlovet. Jeg jobbet da i Ski, og litt bortenfor kjellerfirmaet jeg var resepsjonist i, var det en musikkforretning. Jeg stakk innom og tittet på ett keyboard, for jeg hadde en stund gått og ønsket å ta opp pianospillingen min som jeg droppet en gang i ungdomsskoletiden. Jeg ble raskt forelsket i ett YAMAHA PSR 2000, og tok opp ett lite lån til det. Lykkelig og full av forventning drasset jeg det lykkelig med meg hjem til leiligheten min.

Det gikk ikke lang tid før jeg fant ut at dette keyboardet hadde en karaokemulighet, og snart hadde jeg hundrevis av midilåter på disketter. Jeg samlet lyrics, skrev dem ut fra nettet og hadde de i den diger perm. Jeg sang hver ledige stund. Men det var ikke lett, for jeg var fortsatt fryktelig sjenert, og jeg bodde i en ganske lytt leilighetsbygning, i tillegg til at min forlovede var innom mye, og han turde jeg ikke synge i nærheten av.

Da vi planla bryllupet vårt, våknet ett ønske jeg hadde hatt som liten. Jeg hadde fantasert om å synge i mitt eget bryllup, til nettopp den mannen jeg ville velge å gifte meg med. Jeg hadde ingen formening om hvilken sang det skulle bli, og valgte egentlig en tilfeldig en i hui og hast. Valget falt på "Think Twice", innøvd og etterlignet etter Celine Dion.

Da jeg kvelden før bryllupet ba to venninner av meg om å høre meg synge den, og så si ærlig rett ut om de syntes jeg burde gjøre det, eller la være, fikk jeg meg en overraskelse..: Jeg hadde startet sangen, og begynt å synge på den, da en av dem utbrøt utålmodig "skal du starte å synge snart eller??". Det var så utrolig kult å se uttrykket på venninna mi da hun skjønte at det var jeg som stod og sang...:) De anbefalte meg der og da å fremføre sangen, og ørnene (sommerfugler blir for dårlig betegnende) begynte å bygge seg opp i magen min.

Den store dagen kom, og det skjedde så utrolig mye. Det var ikke før vielsen, fotograferingen og middagen var over at jeg kjente ørnene samle seg i magen på ny. Jeg vurderte å trekke meg, men dro likevel med meg den innleide musikeren inn på ett ledig rom, og hørte med han om hva slags musikk han hadde. Ingenting var kjent for meg. Jeg ble motløs og lei meg, og vurderte å gi opp.

Broren min kom innom og fikk nyss om hva som foregikk, og tok straks affære. Han fikk nøkkelen til bilen min, kjørte hjem til leiligheten og hentet keyboardet og diskettene mine, dro alt med seg opp på scenen og lot musikeren rigge til, holdt en liten pep-talk for meg, og dyttet meg så ut gjennom sceneteppet.

Da ørnene slo til..

Der stod jeg. Helt alene på en scene, med 250 gjester foran meg. Jeg var vettskremt. Men nå stod jeg der, og jeg måtte bare si noe. Jeg har aldri vært flink til å ordlegge meg muntlig (og nå vet jeg jo at det er pga at jeg har ADHD, haha..), men jeg følte at jeg måtte si noe, og på en måte forklare hvorfor jeg hadde valgt den sangen jeg skulle fremføre, eller bare introdusere den.
"Denne sangen har betydd mye for meg, og sier litt om forholdet vårt." tror jeg at jeg sa. Noe så teit. Det hadde jo INGENTING med sangen å gjøre. Men jaja, det var sagt, og sangen ble sparket igang.

Jeg ble forbauset over den styrken jeg fant mens jeg stod der. Det var kjemperart, nesten som om jeg glemte både tid og sted, og at det var en masse folk i salen foran meg. Jeg fløt avgårde på tonene, bommet litt her og der, men brøy meg ikke stort om det.

Men så fikk plutselig kona til Davids arbeidsgiver for seg at det ville være passende av han å reise seg opp og stå foran meg nedenfor scenen. Og det MIDT i høydepunktet i sangen der man skal ta skikkelig av (der Celine synger "NO NO NOOOOO!")! Stemmen min sprakk i fistel, og jeg knakk fullstendig sammen av den utenomjordiske, rørende følelsen. Min ektemann løftet meg ned fra scenen like før sangen var over. Men jeg hadde sunget i mitt eget bryllup.

Det var herlig å høre litt ros etterpå. "Jeg visste ikke at du kunne synge!!" fikk jeg høre fra forskjellige folk, og jeg gjorde deg jeg kunne for å ta det litt til meg, -tenkte at kanskje det er håp for meg likevel..? Dette var ett stort stort steg for meg, -tenk, jeg hadde sunget og fremført en SANG med min egen stemme for så magne folk!!

Men jeg har aldri klart å synge den sangen igjen,  uten å bli rørt til tårer, eller uten å få klump i halsen..

Tilbud om ledig stilling som artist

Da vi hadde vært gift i ett år, tok vi turen til Thailand sammen med tre vennepar. Karaoke var det overalt, men det interesserte meg temmelig lite, og venninnene jeg var sammen med interesserte seg heller ikke for slikt, så det ble ikke noe synging på slike steder.

Men da vi en kveld satt og nøt herlig mat på en diger utendørs restaurant med ett par philippinske jenter syngende på gamle ABBAlåter til underholdning, ble jeg skikkelig dåååårlig da de gjorde ett elendig forsøk på å fremføre Shakira´s låt "Underneath Your Clothes". De hørtes ut som to kaldkvlete måker og jeg visste at jeg kunne den sangen mye bedre enn de (æsj der hørtes jeg nesten kvalm ut...)..

Da de tok seg en pause, skulle jeg uansett på WC, og stoppet og pratet med de siden vi helt klart hadde samme interessen. Jeg fortalte at jeg elsker å synge, og at jeg der og da var spesielt glad i Shakira-låter. Ivrige dro de fram mappene sine med musikk og lurte på om jeg kunne "Objection/Tango" eller "Whenever Wherever" også. Jeg nikket og sa at det var de jeg likte og kunne best, og før jeg visste ordet av det, stod jeg på scenen med dem, og ble introdusert for rundt 200-300 mennesker. *skrekk*

Igjen var jeg vettaskremt. Jeg trodde jeg skulle tisse på meg. Men da jeg tenkte på hvor elendig DE hadde framført Shakira (de prøvde å etterligne stemmen hennes med sine egne asiatiske stemmer, og bommet totalt), fant jeg litt trøst, og kjente at jeg klarte å hente fram en liten tillitt til meg selv, som jeg aldri hadde funnet før.

Det var helt utrolig!! Det var så gøy! Akkompagmentet hørtes litt annerledes ut enn hva jeg var vant til, men likevel var det bare så utrolig herlig å stå på scenen med to til, og føle at man deltok i noe. Da sangen var over, reiste publikum seg fra maten sin, og klappet iherdig..:) Noen ropte "one more!!", og før jeg visste ordet av det, hadde jentene satt igang neste sang. Jammen sang jeg ikke TO sanger for en fullspekket restaurant! Jeg var så stolt over meg selv!

Etterpå spurte de meg om jeg ikke bare skulle flytte til Thailand og bli med i gruppa deres. Det hørtes jo herlig ut, både det å flytte til varmere strøk, OG få jobb som sanger, meeeen hvor realistisk var dét egentlig...? Anyways; jeg smiler litt når jeg tenker på at jeg ble tilbudt en "sangjobb" i herlige Thailand.

Neste gang jeg var i Thailand, -da med en liten sønn på 8mnd og brystene fulle av melk, tenkte jeg tilbake på min lille framtreden sammen med philippinerne, men turte IKKE å gjenta det noe sted. Forrige gangen havnet jeg rett og slett i en helt uventet situasjon, mens denne gangen ville det vært planlagt, og dét syns jeg ville være litt vel frekt.

Men en kveld satt vi på en restaurant hvor de hadde noe mere variert underholdning, og det kom en danser (en "LadyMan" fant jeg ut dagen etter) bort til bordet vårt som forsøkte å be opp venninna mi til dans. Hun stod over, og det gjorde også den andre jenta i reisefølget. Hun/han la øynene på meg, og jeg tenkte "hvorfor ikke" og slengte meg med i en hoftevrikkende dans..:)

En morsom opplevelse jeg ofte tenker på..:)

Det er utrolig hva man kan tørre å gjøre om man bare gir seg selv sjansen..

Da stemmen min var i Filippinene

Vel hjemme i Norge (da etter den første Thai-turen, for jeg hadde ennå ikke fått barn), planla pappaen min bryllup i Filippinene med sin kjære. Jeg hadde så lyst til å være med, men hadde ikke råd til den lange reisen. Men jeg fikk ideen om å spille inn en sang til brudeparet, slik at jeg på en eller annen måte fikk vært der likevel. Valget falt på "How Do I Live (Without You)" i Trisha Yeerwood stil.

Jeg spilte inn sangen med masse plunder og frustrasjon (jeg kan egentlig ikke bruke stemmen min særlig bra, og VET jeg kan klare bedre om jeg får opplæring), og slengte også med en bitteliten hilsen/kort tale til brudeparet. Jeg overrakte "produktet" til pappaen min og ga han STRENG beskjed om at den ikke skulle åpnes og lyttes til før i selve bryllupet.

Jeg kommer aldri over opplevelsen av å se pappa sniklytte til "praten" og sangen litt før bryllupet (han måtte jo vite litt om hva det var, sa han) på video. Det var utrolig sterkt! Og det var helt utrolig å se den nydelige bruden danse brudevals, i FILIPPINENE, med min egen pappa, til min egen sangstemme... helt vanvittig rart. Og herlig.

Drømmen om å jamme

Jeg vokste opp med en far som spilte gitar. Jeg hadde en bror som var flink på slagverk. Selv spilte jeg piano og sang. Hvorfor i huleste spilte vi aldri SAMMEN?

Da pappa og Precy flyttet til Kornsjø i en leilighet rett over ett lite galleri, hendte det at jeg hadde med keyboardet mitt og sang litt i leiligheten dems. Av og til tok pappa fram gitaren og jammet til, noe som egentlig ble skikkelig kult da vi valgte noen av de funky sangene til Anastacia.. :)

En dag tok vi med oss utstyret ned i galleriet, som ble drevet av ett vennepar av mine foreldre, og jammet litt der, -han på gitar og jeg som vokalist med keyboardet rullerende med akompagment for seg selv. Det var en ganske spesiell og morsom opplevelse, det å gjøre noe slikt sammen med sin far..=)

Vi har pratet om det av og til senere, men det har aldri blitt noe av. Trist. Men man blir aldri for gammel til å forsøke, og man lærer så lenge man lever!

Lillebror giftet seg

Da lillebroren min skulle gifte seg, følte jeg det som ett ansvar at jeg som søster skulle finne på noe morsomt i bryllupet deres. Jeg ringte rundt og samlet bilder fra både hans og Renates oppvekst, laget ett lysbildeshow med litt effekter til, og til og med med noen opptak av stemmen hans fra da han var liten.

Men da jeg var på vei dit, følte jeg at noe manglet, og diktet likesågodt en sang til han i farta. Den ble ganske så kul syns jeg, men framviseren vi skulle koble til data for å få bilder o.l i stor format på lerret, var ødelagt, så teksten måtte vises på en mindre skjerm, og det hele endte med at jeg måtte synge hele sangen ganske så alene, siden mange ikke kunne se teksten..:(

Jeg følte at siden jeg hadde sunget i mitt bryllup, og pappa sitt, måtte jeg også synge i min brors bryllup. Valget falt på "How Do I Live" igjen, men denne gangen var jeg så nervøs at jeg trodde jeg skulle dette rett på kne.

Da skjedde det noe skikkelig merkelig: jeg fikk adrenalinkick! Og DEN ga futt kan jeg si deg...! Jeg tror faktisk ikke at jeg har sunget den sangen så bra før, og det gjorde meg så letta og glad, for jeg ønsket virkelig å gi det beste jeg hadde i bryllupet til min egen bror. :)

Woooow så flott holdning jeg hadde da du.....

Broren min kom med ett ønske og ba meg framføre Shakira´s Objection også. Jeg var ikke helt sikker på den, for jeg kunne den ikke like bra da som før, (jeg setter meg gjerne inn i én artists stemmebruk om gangen, og da var jeg laaangt vekk fra Shakira), men sang den likevel (hvordan kunne jeg nekte lillebroren min noe på hans bryllupsdag?) og overlevde dét også..:)

Hva nå?

Jeg har blitt litt tøffere. Men ikke tøff nok. Jeg tør ikke engang å vurdere tanken på å melde meg på noe slikt som Idol eller Norske Talenter. Jeg er redd for å bli avvist og høre negative ting om stemmen min, men jeg har også innsett at jeg hadde blitt skikkelig redd og usikker om jeg hadde gått videre. Jeg ønsker å høre andres meninger, men er redd for at jeg skal misforstå noe eller gi opp alt sammen. Jeg ønsker å bli lært opp slik at jeg kan bruke stemmen min bedre, men kjenner også meg selv godt nok nå til å vite at interessen min er som en berg-og-dal-bane; den svinger hele tiden mellom foto, sang og skriving, og med en ellevill rastløshet i blodet er det da ekstra vanskelig å gå inn for én ting å sentrere seg om.

Men jeg leker meg stadig vekk med Macbooken min..:) Jeg har ikke noe ordentlig og fancy studioprogram, men foreløpig syns jeg Garageband fungerer helt flott for meg. Den innebygde mikrofonen i Macbooken min er også såpass grei, at om jeg spiller musikken via headset og sitter i ett stille rom, blir innspillingen slettes ikke så ille så lenge jeg holder meg litt på avstand når jeg hever stemmen ekstra.

Jeg leker meg mye med å synge tostemt med meg selv nå om dagen, men begynner å bli litt lei av at stemmene mine er så like (haha, dét var rart du...!), og har nå dratt med meg en god venninne på mitt nesten lille prosjekt; nemlig å spille inn en sang, helt amatørmessig, der vi fremfører hver vår stemme. Tostemt altså. Jeg gleder meg sånn til å komme igang!! =)

Men det jeg gleder meg aller mest til, er den dagen jeg får sparket meg bak og sendt meg selv avgårde til en sangpedagog. Jeg har TrineCam i siktet! Men tid, sted og pengepung må også passe, og det blir to for mange ting på lista å tenke på..

Så jeg fortsetter å gaule som en gal hjemme. Noen ganger synger jeg meg hes på to minutter, andre ganger synger jeg glatt og uten problemer i mange timer. Noen ganger besvimer jeg nesten når jeg synger (jeg VET det høres sykt ut, men det er faktisk sant, så jeg tør nesten ikke synge mens jeg kjører bil lenger.. farlig), og andre ganger synger jeg slettes ikke i det hele tatt på mange mange uker.

Men hver gang jeg hører en flott sang framført av en bra sanger, kjenner jeg den kjente klumpen bygge seg opp i halsen: stemmen min vil ut og fram, den vil yte til det ytterste, og den vil sprenge alle de grensene jeg selv har bygget opp for meg selv!

Men tør jeg å videoblogge meg selv syngende? Noppetinopp. Pysa lenge leve.

Dyrene hos oss

For noen dager siden, da jeg skulle gå ut og legge noen frossenpizzaer i fryseren vi har ute, fikk jeg en skikkelig hyggelig overraskelse da jeg kom ut av uthuset igjen. Jeg rakk ikke sette bena ned på bakken engang, før det kom fire flotte duer flyvende rett mot meg, snudde i lufta en meter fra ansiktet mitt, og fløy tilbake til huset sitt. De tok sats igjen, og fløy bort til meg enda en gang, svingte i lufta, og returnerte tilbake til avsatsen sin. Dette gjorde de flere ganger, om og om igjen. 

Jeg stod bare og måpte, beveget meg ikke, og undret meg over hva det var som feilet dem siden de gjorde slik. Jeg følte meg også veldig beæret, nesten som jeg nettopp hadde fått tittelen "Askepott", og at de kom bort til meg for å være vennene mine eller spørre meg hvordan jeg har det. Det føltes bare helt fantastisk.

Jeg løp ned bakken, raste inn døra vår og ropte til David: 

"det er det kuuuuuuleste jeg har opplevd!!!". 

Han smilte og tittet på meg med ett litt forundra blikk og lurte på hva som hadde skjedd nå. Jeg fortalte entusiastisk om mitt møte med duene og nærmest sprudlet over. Han forklarte da at dette hadde duene begynt med en dag de de satt på avsatsen sin i duegården og han kom gående mot de med foringsbegeret. De skjønte med én gang at det var maten som kom, og hadde ikke vært villige til å vente til det kom innenfor døra, så de fløy rett og slett til han og landet rett på begeret og forsynte seg, -mens David  ennå holdt den. 

Jeg løp inn i stuen med skoa på, fant fram kameraet, og jumpet trallende ut til duene igjen, klar for å utnytte fotomuligheten, trass i at det innebar å møte den bitende kulden på ny. 

-Det var jo noen fotogene fjærkre der ute..:)

Jeg tok mange bilder, som vanlig. Og som vanlig var det bare ett par som ble bra. Men nå vet jeg iallefall at jeg har denne muligheten, og så snart kulden slipper taket, skal jeg ut igjen og knipse som en gal, -for duer i lufta, med sine flotte vinger, og med en litt heldig bakgrunn, -det er vakkert det!! :)

Jeg vurderer å prøve telelinsen neste gang, men jeg er ikke så imponert over hastigheten på fokusen dens, så jeg vet lixom ikke helt.. Godt duene ikke flyr noe sted..:)

Dette bildet hadde vært så utrolig bra om duen ikke hadde vært i skyggen, og uten den bakgrunnen bak.. Men derimot; hadde den hatt sollys på seg, hadde den bakgrunnen vært KONGE! Jeg syns bare duen forsvinner litt på dette bildet, så: bedre lykke neste gang..:)

Ett gammelt bilde av fjær, med litt justeringer i levels for å få fram kontrastene litt ekstra. Syns det ble stilig.

Det er koselig å ha duer. Når de blir en stor gjeng og kretser over taket vårt i store sirkler, føles det litt ekstra stas og kunne titte opp på dem og tenke at de hører til her, at de er "våre", og at de aldri kommer til å forlate oss. Eller rettere sagt denne gården. For flytter vi og de kommer seg ut, vil de fly rett tilbake hit siden det er her de ble oppfostret. 

Duegården vår er delt inn i to. I venstre avdeling har vi opptrettsfuglene våre. Disse har aldri vært utenfor portene her hos oss, for slipper de ut, flyr de fleste av dem rett til sitt forrige hjem i Sarpsborg (og da blir de skuffet, for der bor ikke den samme personen lenger), mens én av dem flyr til Göteborg. Én av duene i denne avdelingen har faktisk vært med i ett slikt duerace som gikk fra Hamburg og hjem til Særp. Det syns jeg er litt kult å tenke på. :)

Duene på høyre siden er barna til de nevnt ovenfor. De var mange engang, men nå er det bare fire igjen, for ettellerannetsted her på denne tomta sitter det en hønsehauk (jeg vil ta bilde av den å!) og velger seg ut ett nytt offer i ny og ne, og da minker det betraktelig på duebestanden vår..:( Det er så trist, for når de blir få, flyr de ikke lenger i sirkler over huset vårt, men holder seg heller nærmere huset sitt, siden det er tryggest. 

Jeg gleder meg til våren da det blir litt mere egg og dueunger, for det er riktig så gøy! =)

Vi har spøkt litt med at David en dag kan ta med seg en due til Trysil (når han skal på jakt eller fiske), og sende den hjem igjen med en liten lapp til meg. Jente som jeg er, drømmer jeg om en lapp med noen kjærlige ord, men jeg tror nok han ville skrevet noe litt mere vulgært i den lappen....:-p Men sånn er jo mannfolk, iallefall min (må jo bare le..:).. Uansett: det hadde vært kult å sluppet en due og sett den komme hjem igjen, uansett lapp eller ei. :)

Jeg tok en liten shoot med Tequila også, og fikk bare dette ene bra bildet (ikke bra nok lys i stua vår nei...):

Tequila Sunrise. Hun er virkelig vakker, sant? =)

Dessverre har hun mark akkurat nå, og da er det ikke særlig stas å være pusekatt her i huset, for da får man ikke noe kos (iallefall ikke slik kos som innebærer å ligge på fanget, æsj), og hun må spise ekle piller i tillegg (kamuflert med leverpostei eller pusemat).

Men litt heldig er hun, for når det er så sprengkaldt ute som det er nå, vil hun virkelig ikke ut, og da er vi såpass hensynsfulle at vi tar inn kattedoen og fyller den med kattesand så hun skal slippe å fryse på de små potene sine..:)

Lille pusen vår har vært min trofaste følgesvenn i hele 9 år nå (eller er det blitt 10...?). Det er ett under at hun har overlevd her vi bor, med veien klin inntil husveggen, men hun er virkelig en klok liten pus som ser seg til begge sider før hun går over veien. Hun har også vært med oss og bodd i Haugesund, og holdt seg hele tiden til campingvogna vår. Hun har vært med på tur til Trondheim da vi var på sommerstevnet der, og hun har vært i Trysil på campingtur (men da forlot hun aldri den øverste køyen som var hennes plass, for BRRRR! det var jo kaldt ute!).

Pusen har fått to kull med kattunger, hvorav én vi beholdt selv, nemlig lille Mozart Créme.

Nå tror dere kanskje han er oppkalt etter komponisten Mozart? Det er han ikke nei. Saken er den at han har sånn Baileys farge i pelsen, men siden jeg allerede hadde hatt en katt jeg hadde kalt Baileys, ville jeg ikke kalle han det samme, så jeg kalte han Mozart Créme, for det er en alkoholholdig drikke som minner litt om Baileys, og har samme fargen som han har på pelsen. :)

Mozart var en skikkelig kul, spesiell og morsom katt, og vi savner han veldig.. Stakkar liten.. R.I.P lille venn..

Siden jeg nå er så godt i gang med å slenge inn bilder av dyra på gården vår, slenger jeg også med ett flott bilde mammaen min tok av hunden vår forrige vinter..:) PERFEKT belysning!!

Nyyyydelige hunden! Verdens snilleste..:)

Og da er det jo bare kaninene igjen her som ikke har blitt representert, så her er ett lite foto av en av de søte kaninbarna som har funnet veien inn foran objektivet mitt..:)

Ikke store dagbok innlegget egentlig, men uansett:

GODT NYTT ÅR FOLKENS!!

Jeg tror år 2010 blir ett år med store omveltninger for meg. =)