Resultater fra babyfotoshoot

Siden mitt portfolio nå ble lagt til på Rakkestad Fotoklubb´s nettside, tenkte jeg at det kanskje var en god idé å rydde litt opp i den. 

Jeg har fjernet noen foto som ikke var fullt så gode, endret litt på noen jeg hadde begynt å se feil ved, og jeg har lagt til noen nye (og gamle) som kanskje viser litt mere om hva jeg liker å ta bilder av. Spesielt syns jeg det var litt morsomt å legge til ett par bilder fra Oslo S, -for de skiller seg ut fra resten av bildene mine. (De ligger her og her om du vil se)

Så stikk innom og ta en titt på mitt oppdaterte portfolio!

Dessuten så er jeg endelig ferdig med redigeringen av bildene jeg tok av en søt liten guttebaby for noen uker siden. Det har gått mye lenger tid enn jeg hadde regnet med, -litt fordi jeg mistet motet da jeg skulle gyve løs på bilder i RAWformat for første gang. (OG jeg er jo tobarnsmor med ADD i tillegg, så konsentrasjon er det ikke stort å få av her i huset..) 

Som jeg alltid gjør etter å ha fotografert små barn og baby, har jeg bedt om tillatelse av foreldrene til å legge ut ett par foto i portolioet/galleriet mitt. Tillatelsen er i boks, så her er de to jeg valgte ut:

Han var jo bare så nusselig med det morske blikket, i den herlige bamsedrakten!

Det blir alltid litt koselig med en collage, syns jeg. Også litt enklere med tanke på at man får vist litt flere bilder i samme slengen (oj, var jeg litt frekk der tro...? Dét var ikke meningen..).

Jeg ble ganske fornøyd! =) 

Jeg måtte jobbe endel med innstillingen min underveis, for jeg ble som sagt motløs og lettere skremt da jeg så alle valgene i RAW-panelet. Men så klarte jeg omsider å tenke som så at jeg får gjøre mitt beste utifra hva øynene mine hittil er trent opp til å se. Det er sikkert mye mere man kan gjøre i behandlingen av RAW-filer, men jeg kan da umulig lære alt på én dag uansett, så jeg får heller ta noen skritt av gangen. 

Dette var mitt første skritt. Og det var også første gangen jeg brukte ekstern blitz.

Men NÅ, -nå er det nok på tide å ta mitt første skritt på vei til sengs!

Nattinatt!

Jeg er så heldig!

Det tenker jeg hver gang jeg legger meg. "Jeg er så heldig!". Jeg tenker tanken rett fra hjertet og smiler. Så kroker jeg meg sammen og kjenner den varme mannen min omfavne meg med hele kroppen sin, sånn at jeg blir liggende i ett beskyttende skall av kjærlighet og varme.
"Jeg er så heldig!" tenker jeg igjen. For like før jeg la meg, gikk jeg innom soverommet til mine sovende barn, slik jeg alltid gjør, og nusset de minst 20 ganger hver på de små, mjuke kinnene, -selv om jeg gjorde akkurat det samme da jeg la de litt tidligere på kvelden. Jeg fortalte de hvor verdifulle de er, hvor gode de er, og hvor glad jeg er i dem. Jeg fortalte de også hvor heldig jeg er som har dem.
Jeg smiler igjen, og tenker på foreldrene mine. "Jeg er verdens heldigste datter". Jeg får en liten tåre i øyekroken og tenker tilbake på alle de gangene jeg gjorde dumme ting som tenåring eller barn, og hvordan foreldrene mine ALDRI møtte meg med fordømmelse og skuffelse. De har alltid behandlet meg med ubetinget kjærlighet, og kjærlig kommet med sine råd uten å presse de på meg. Kan man drømme om noe annet?
"Jeg er så heldig!" sukker jeg og dytter hodet litt ekstra godt ned i puta mens jeg tenker på foto, fotografering, fotovenner, fotoshoots og redigering.
Jeg er en heldig jente. Jeg er omringet av kjærlighet, ubetinget kjærlighet, på alle kanter. Folk som er glade i meg som jeg er. Og som jeg elsker ubetinget tilbake.

Du er også heldig! Fortell meg om hvor heldig du er..=)

Om det å drømme..

Hver dag drømmer jeg. Ikke en slik drøm som du har når du sover, men den typen drøm som kan kobles til det du fra dypet av ditt hjerte lengter etter.

Jeg drømmer om ting. Jeg drømmer om opplevelser og oppdagelser, utfordringer, og ubegrenset frihet til å boltre meg i den kreativiteten som jeg vet jeg har gjemt bort inni meg ettellerannet sted.

Over lang tid har jeg drømt om bedre fotoutstyr. Det handler ikke om at jeg er materialist og bare "vil ha noe bedre". Det handler om at jeg selv har kommet såpass langt i min fotokunnskap at jeg ser behovet for noe mere avansert, -noe som kan utføre det jeg ønsker, og gir meg det resultatet jeg lengter etter. Noe som kan utfordre meg med det jeg allerede kan, slik at jeg lærer enda mere.

Jeg drømte om Nikon D700, men nå drømmer jeg om Nikon D3. Jeg fikk leke litt med Anette sitt D3 idag, og jeg hadde store problemer med å skulle gi det tilbake. Da hun demonstrerte hvor raskt det tar bilder, ble jeg så satt ut at jeg nesten glemte både tid og sted. Det ble heller ikke noe bedre av at jeg fikk holde det, prøve det litt, se forskjellige valg og innstillinger i det, og se resultatene etterpå.. Åååååh som jeg ønsker meg det kameraet!

Det gjør vondt å drømme om slike ting. Ett brukt Nikon D3 ligger på omring 20 000kr. Jeg har for lite jobb og dermed for dårlig økonomi til å rettferdiggjøre ett slikt kjøp, men interessen og lengselen min  piner meg noe så umåtelig fordi jeg ønsker meg det kameraet så sterkt..:´( Hva skal man gjøre..?

Ikveld har jeg sittet og lengtet etter utdannelse. Det er surt å se tilbake på tenåringstiden min, og innse at hvis jeg bare hadde visst hva jeg VILLE den gangen vi skulle velge utdannelse, så hadde jeg kanskje fått gå på fotoskole og tatt utdanning i Norge, England eller Paris.. Toget er ikke gått, sier mange, men jeg syns fortsatt det er vanskelig å prioritere skole for meg nå mens jeg har så små barn, -for sta som jeg er, vil jeg ikke sette de i fulltidsbarnehage.. De er da trossalt MINE barn!

Jeg drømmer om å reise. Det eneste jeg egentlig vil, er å reise verden rundt med ett bra kamera, og ta bilder av alle inntrykk, kulturer og opplevelser jeg skulle måtte få oppleve. For en drøm! Fotosafari i Afrika.. En langweekend i Paris eller Venezia, noen uker eller måneder i Australia, en tur til Alaska (mens det er litt menneskelig temperatur), Kina, India, Filippinene... Hvorfor sitter jeg HER, når det er så mye ANNET å oppleve....?

Livet kveles av hverdagen.. Men samtidig så ER livet hverdagen. Jeg er jo egentlig der jeg skal være; -mamma til to søte små englebasser, gift med en mann jeg fortsatt er nyforelsket i, etter å ha vært sammen med han i 11 år (!). Hverdagen er også ett eventyr, -bare på en helt annen måte.

Men det behøver ikke å bety at jeg ikke skal få drømme og oppleve likevel. Jeg har satt meg selv og mine drømmer til sides altfor lenge nå, så nå har jeg sakte men sikkert begynt å ta kontroll over tilværelsen igjen selv. Men når man er så vant til å IKKE gjøre det man vil, er det veldig vanskelig å vite hvor man skal begynne, og hvordan.

Jeg har innsett at jeg er den kreative typen.

Alle mennesker kan forskjellige ting.
Mannen min er intellektuell, og har en irriterende tendens til å svampe til seg altmuligrart fra dokumentarer på teve eller det han leser, mens klistrehjernen hans ennå husker hva han lærte på barneskolen.

Jeg er ikke sånn. Og fordi jeg ikke er sånn, har jeg sett ned på meg selv. Men nå vet jeg bedre. Jeg begynner å innse, og godta, at JEG ER MEG, og at jeg er BRA NOK SOM JEG ER, -og det jeg kan er da pokkern meg ikke dårlig dét heller.

Så jeg tillater meg selv å fortsette å drømme. For hvert lille tastetrykk jeg gjør i hverdagen, er jeg ett lite skritt nærmere noen av mine drømmer. Det gjelder å ikke sette for store mål. Og det gjelder å la drømmen bli en ting man tenker mye på, på den rette måten, for da vil man etterhvert komme i mål. Man må ha tro på seg selv og ett sterkt ønske, så blir man som en magnet som tiltrekker seg det man drømmer om.. =)

Thats the Secret.

Jada mamma!

Jeg er av den typen mamma som liker å forklare barna mine ting veldig gjennomgående. Jeg syns at det er veldig viktig å begrunne argumentene mine med noe annet enn "FORDI!", og gjør det derfor aldri. Isteden for å la unga ta til takke med at "det blir mørkt ute fordi sola går ned" gikk jeg heller såpass langt at jeg hentet en ball og en lommelykt inn på soverommet og demonstrerte i mørket hvordan lyset fra liksomsola traff ballen på forskjellige steder mens ballen roterte. Norge fikk da være snuten på den hunden som dekorerte ballen, og unga lærte så mye!
Jeg syns det er veldig morsomt å forklare barna mine sånne ting. Det er jo min oppgave som mamma, er det ikke?
Men alle barn lærer forskjellige ting. En dag på vei hjem fra barnehagen overhørte jeg en mor og hennes tvillingbarn da de fikk øye på ett fly. "Se mamma! Det flyet skal nok til Gardermoen!" sa gutten, og mammaen nikket at det var riktig. Jeg stod der ett par sekunder og stusset over av jeg ikke hadde lært barna mine dét. En sånn liten detalj i hverdagen. De vet at jorden beveger seg, mens sola står stille, selvom det ser ut som om at den følger etter oss når vi kjører, men de vet ikke hvor flyet skal.
Jaja. Vi er alle forskjellige, det er jo det som gjør ting spennende. Hadde alle hadde visst det samme, hva skulle man pratet om da?
Idag tidlig mens jeg tørket meg etter en dusj, satt eldstemann og ventet på ullundertøy så han kunne kle på seg karnevalklærne sine. Jeg tittet på den hvite drakten og sa til han: "vet du hva, jeg tror det er best vi heller pakker ned den drakten og tar den på når vi kommer i barnehagen, for hvis du har den på nå, kan det hende den blir skitten når du kommer borti bilen. Så når vi kommer til barnehagen.."
"JADA MAMMA, jeg skjønner." svarte han med en ganske oppgitt stemme.
Jeg ble stående ganske perpleks. Han har aldri sagt sånn før! Jeg visste ikke om jeg skulle le av den lille oppgitte stemmen, eller gråte over følelsen av å ikke behøve å forklare noe mer. Jeg vet at det ikke var noen stor og viktig ting å forklare, men jeg har ganske lenge gått og vært redd for denne dagen, for er det noe jeg virkelig syns er koselig, så er det vitebegjærlige unger som spør spørsmål og titter forundret på meg mens jeg forteller det lille jeg vet.
Én dag kommer barna mine til å vokse forbi meg i så måte, og er de av samme kaliber som sin far, kommer de til å få klistrehjerne med svampeegenskaper i tillegg. Noe som selvsagt er kjempebra! Men det er litt skummelt å tenke på at plutselig en dag kommer barna med spørsmål eller skoleoppgaver jeg virkelig ikke har peiling på, og jeg vil bli svar skyldig.
Jeg prøver å tenke som så at når den tid kommer, for det gjør den jo, så skal jeg være forberedt og suge til med den kunnskapen jeg kan for å kunne lære de. Men selv om man vet at slike perioder i livet vil komme, så klarer man ikke helt å være forberedt på de.
Når man er mamma får man oppleve mange forskjellige perioder, alle er like nye og spennende. Kanskje jeg er på vei inn i en ny periode nå?

Lenge leve impulsiviteten

LENGE LEVE IMPULSIVITETEN!! 

Det tenker jeg ofte. For det er virkelig herlig å være impulsiv av og til, bare kaste seg inn i den tanken eller ideen man fikk nettopp der og da, -og gjennomføre den. Noen ganger er det nettopp DET som må til for at man skal oppleve noe som helst, er det ikke? Det er ikke alltid man klarer å planlegge ting, og da ender man som oftest opp med å bli sittende på baken hjemme, og ikke se eller høre noe annet en raslingen fra tastaturet, eller det evige maset fra den flate boksen på veggen. 

Det fine med impulsivitet er at man ikke får tid til å overveie ting ihjel, -for det rekker man ikke. Man får en ide, og gjennomfører den så fort som overhodet mulig, uten å vurdere opp og ned om det er en dum idé eller ikke. Man blir da nødt til å ta ting som det kommer, og på den måten kan man lett komme til å stå face-to-face med komplikasjoner som man vokser på. Det er da positivt? =) For om man da overvinner de komplikasjonene man havner i, står man igjen med en følelse av seier! 

Kommer man ikke borti komplikasjoner, kan det hende man blir utsatt for uventede positive opplevelser. Impulsivitet kan nesten linkes sammen med det å åpne hjertet og sinnet for nye opplevelser, -noe vi mennesker nesten er litt redd for. Slipp frykten løs, bli FRI! La impulsiviteten ta deg med ut på eventyr!

Impulsivitet er herlig ja.  =)

Men det kan fort også bli en negativ ting, iallefall for slike som meg som kanskje har en tendens til å være litt for mye impulsiv. Jeg er av den typen som kan sitte å stirre på en liten gadget på nettet, og plutselig kaste meg i bilen og dra for å kjøpe den. Der og da er det null rasjonalisering i toppen min som sier at det er en dum idé siden jeg trossalt ikke har penger til det, og heller burde prioritere annerledes. Etterpå kan jeg sitte igjen med en enorm skamfølelse, og angre som en hund. 

Sist gang jeg gjorde dette, for noen måneder siden, endte jeg opp med en iPod Classic. Jeg elsker den, og jeg kan ikke få meg til å straffe meg selv ved å fortsette å angre på det kjøpet for all evighet framover, men mannen min vet å erte meg godlynt ang den, veldig ofte, ved å nevne alt annet jeg kunne brukt de pengene på. Som f eks vinterdekk. Autch. En meget effektiv type "straff" syns jeg... (men det ble vinterdekk på meg til slutt likevel).

Men impulsiviteten min har faktisk avtatt litt, kanskje fordi jeg ble litt roligere etter at jeg ble medisinert (dét hørtes da ille ut igrunn, men impulsivitet og ADD henger sammen, og når man da får litt medisin mot det, blir man roligere, osv...), men også fordi jeg er gift med en mann som ikke er spesielt impulsiv av seg. Jeg kan f eks ikke bare plutselig få han med meg avgårde til Göteborg en helg slik som Solveig og Rune plutselig gjør med familien sin. Men nå skal det være sagt at det at vi har så mange dyr helt klart er en del av grunnen, for man kan ikke bare plutselig kaste seg avgårde en helg når man har en masse sultne kaniner i uthuset. Men impulsiviteten fikk ikke fritt spillerom her i familien FØR de kom heller..

--> Med unntak av middag i helgene da. DER har vi hatt ett stort problem. For mannen min er allergisk mot planlegging også. Planleggingallergi og store sosiale egenskaper henger ikke sammen, for altfor mange helger har vi blitt sittende uten gjester, og så, -mens vi lager middag, står vi og lurer på om vi skal ringe til de og de, og be de over på middag. Men hvem er det som bare kaster seg avgårde på 15-30min? De fleste andre har kanskje planlagt noe i helgen. Så da ble man sittende uten gjester. 

På lørdag ble jeg plutselig veldig impulsiv. Jeg skulle egentlig bare kjørte til Mysen og handle litt mat, men i siste liten slengte jeg med meg fotoutstyret mitt med tanke på at det kunne da dukke opp noe vakkert å ta bilde av. Og siden jeg har i "lekse" å finne ett flott "vinterkulde"-motiv, måtte jeg da ut på jakt. Man får benytte enhver sjanse man har.

Så med kamerabagen min og stativ i bilen, kjørte jeg avgårde på handletur. Plutselig fikk jeg for meg at det kunne da hende at det var noe flott å ta bilde av nede ved vannet. Jeg svingte av ved Eidsberg Kirke og fulgte den hyggelige og snødekte grusveien mens jeg smilte over solen som glødet så vakkert over fjellet i bakgrunnen. Men da jeg begynte å kjøre ned den meget bratte bakken til vannet, forsvant solen raskt bak fjellet, og jeg ble arg. 

Da jeg kom ned i bunnen av dalen og stod rett ved Glomma, var jeg en smule skuffet. Solen var vekk, himmelen var blek, og det var ingenting å ta bilde av. En liten stund vurderte jeg å kjøre bort til gutta som kjørte på isen og sladdet, for det kunne jo blitt noen kule action-fotos, men jeg følte meg så skuffet over at solen ble borte for meg at jeg bestemte meg for å kjøre videre til butikken istedet.

Men bilen ville ikke opp bakken.

GRRRRRR!!!

Syns du denne bakken ser bratt ut??

Jeg forsøkte om og om igjen. Jeg tok fart og kom halvveis i bakken, men hver gang stoppet bilen på samme stedet, og stod bare og spolet. DUMME CADDY!!! tenkte jeg irritert, mens jeg presset tilbake den lille stemmen i bakhodet som la skylden på den impulsive føreren, -meg.

Midt i bakken fikk jeg øye på en bil bak meg. De skjønte at jeg ikke kom meg opp, og rygget hastig ned. Jeg kjente jeg rødmet i hele ansiktet mens jeg rygget etter. Hadde jeg vært gutt, hadde det vært greit, men jeg er jente, og når man ikke får til diverse ting bak rattet, tenker folk automatisk "jente bak rattet, HAH!" med spydige toner. ÆSJ.

Jeg rygget ned etter den andre bilen, parkerte og slapp den forbi. Jeg ventet litt til på at den andre bilen skulle kjøre opp. Gutten kom ut og sa til meg "rygger du, kommer du opp". Jeg takket for tipset og gjorde meg klar til dyst.  "Ooookeeey," tenkte jeg. "Det kan jo være logisk, i og med at denne lille sjiiiiiten av en bil er framhjulsdreven..". 

Jeg rygget og rygget. Jeg kom LITT lenger opp enn da jeg hadde prøvd de andre gangene, men NEI, bilen ville ikke opp. Til slutt måtte jeg bare bøye meg i støvet og ringe David. 

Jeg hørte den blide stemmen i andre enden og ble med engang roligere. Han lo litt og syntes jeg var søt, -jeg freste tilbake og var irritert over å bli sett på som søt i en sådan situasjon. Han ba meg legge noe av det jeg hadde baki bilen FORAN slik at jeg fikk bedre vekfordeling. Jeg parkerte i bunnen av bakken og lempet digre og tunge sekker med dueför i passasjersetet, bekymret meg litt for dieselfatet som ikke var stroppet fast, og forsøkte igjen. Men nei, bilen nektet å ta meg lenger opp enn til det samme stedet som sist gang. Jeg kjente at jeg forsøkte å dytte bilen opp med hjelp av å kaste på kroppen min, og si "kom igjen kom igjen kom igjeeeeeen", men Caddy hadde bestemt seg. Denne bakken ville den ikke å forsere.

Så jeg ble stående nederst i bakken. En bil med fem gutter i kjørte bort til meg og gliste. "Skal vi hjelpe deg å kjøre opp?" spurte han ene høflig, men jeg tenkte på dieselfatet som da ville bli kastet hultertilbulter baki bilen mens de sladdet, og takket nei. "Jeg tror mannen min kommer snart" svarte jeg flau. De nikket og sladdet enkelt og greit opp bakken.

Jeg ble sittende å vente. Glovarm. David skulle komme med bilen min, min herlige svarte Suburban med firhjulstrekk, og taue meg opp. Det var den jeg skulle hatt nå. Men den hadde jeg ikke. Derimot hadde jeg fortsatt fotoutstyret med meg, så jeg kunne trossalt gå ut å ta litt bilder siden jeg faktisk var stranda ved elven.

Da jeg kom ut så jeg at det var litt vakkert ute likevel. Snøen lå så myk og delikat at den så ut som luftig fløteskum som hadde flytet utover landskapet. Elven var dekket med is og snø, og jeg så tegn til at dyr hadde funnet veien over den. 

Jeg stilte opp stativet mitt med kamera på mens jeg forsøkte å huske hva Anette har lært meg ang HDR fotografering (eller iallefall forberedelsene med hensikt å få bilder man kan bruke til HDR), men alle tipsa var så godt som forduftet. Jeg prøvde iallefall å ikke skumpe til kameraet mens den stod på stativet, og stilte inn på forskjellige blenderåpninger. 

Kamera på stativet ble ikke stillestående nok, så dette er ikke ett HDR.. Men det er ett selvjustert RAWfoto iallefall..

Etter en stund kom David med ett smil og munnen, parkerte opp ved siden av meg, og siktet på meg med mobilkameraet sitt for å ta bilde av sin skamfulle kone. AIIII...

Selvfølgelig trakk firhjulstrekkern min Caddyen rett opp bakken, helt uten problemer. Man burde alltid kjøre firhjulstrekk. Vi kjørte hjem, og så dro vi likesågodt å handlet sammen. =)

____________________________

Igår satt jeg inne og følte at tiden bare rant ut. Det er så mye man burde gjøre, som man ikke gjør, fordi man ikke gidder. Det er så lett å bli giddaslaus, og så tenker man av og til at det er så trist at så mye av livet skal gå vekk til hverdag, når man heller burde komme seg ut og oppleve noe. 

Så plutselig slo impulsiviteten til igjen! Jeg kastet meg rundt, gjorde litt husarbeid, satte over litt vann til wienerpølser og fikk samlet familien til ett lite måltid. Deretter pakket jeg stolsekken min med sjokolade, og termoser med varmt vann. Nå skulle vi ut på tur! Det var litt sent på dagen, men jeg følte sterkt at det var nå eller aldri.

Det ble en veldig koselig tur. Vi kjørte ut til svigers, som heldigvis var hjemme. Sammen gikk vi mot vannet, langs koselige snøkledde veier, med unger så glade og sprudlende at man skulle tro man nettopp hadde gitt de en diger pakke med leker i gave.

Den nydelige utsikten svigers har..

Meg og lille gutten min..<3

Gutter i fartaaaaa!! <3

Philippe syntes det var veldig morsomt å sladde så han datt av..=)

XO ville ikke ake han..:P

Det var tungt å gå stykket fra veien gjennom skogen og bort til vannet, for det var ikke måkt. Vi pustet og peste, svigerfar og jeg, mens vi trakk hver vår unge på akebrett og tråkket opp en sti for de andre å gå i. Jeg var så sliten i lårmusklene mine at jeg trodde jeg skulle knekke sammen på stedet, men alt slitet var så verdt det da vi kom fram. 

Ett lite bål ble det mens vi drakk kakao..:-p

Snøen lå delikat og hvit over vannet her også. Den lille trebenken Kingsrud har plassert ut der, var dekket med snø, som mannen min raskt feiet vekk. Han satte seg ned der og tente opp ett bål som han og svigerfar hadde samlet litt småkvist til. Jeg fant fram fire kopper og plasserte de ned i snøen, laget kakao og delte ut sjokolade til de som ville ha. Så koselig!

Vottene til Philippe begynte å bli våte, så vi hang de på en kvist over bålet, som der og da bare hadde noen små flammer å vise til. Men plutselig blafret flammene opp etter en stund, og spiste seg inn i vottene som hang der. Stakkars Philippe ble kjempelei seg, men fikk ett lite smil om munnen igjen da han fikk låne farmors herlige saueullshansker.. =)

Etter en stund gikk vi tilbake igjen. Ungene var eksemplariske, -ikke noe syting over tung snø, eller våte klær. Bare to små og fornøyde kropper som tasset raskt avgårde, og av og til satt litt på akebrettene og slappet av.. =)

Søndagen ble så koselig!

Hadde impulsiviteten blitt kvalt den dagen dermimot.. Da hadde det vært ett sympfoni av tastelyder og museklikk på oss istedet. =)

Photo is my life..=)

En liten update? =)

Forrige uke hadde jeg fotoshoot med en søt liten guttebaby, noe som resulterte med en liten inspirasjon til bildet i forrige innlegget mitt; min egen lille sønn oppi en tekopp.

Idag fikk jeg "betaling" for den fotoshooten (enda jeg ikke er ferdig med å redigere og bahandle bildene ennå), og her er hva jeg fikk:

En MAGIC MOUSE!! =) Jeg er så gla! Den er utrolig flott å se på, og fungerer som en drøm. Endelig får jeg det litt enklere når jeg skal etterbehandle bilder! Tusen takk Camilla! 

Idag hadde jeg en ny fotoshoot, -da med en gravid venninne som modell. Det var kjempemorsomt! 

Etter at hun hadde overrukket den vakkert innpakkede Magic Mouse-gaven, spiste vi litt rundstykker og drakk te, skravlet og hentet litt inspirasjon på nettet,- jeg på deviantart, og hun på diverse andre sider. Etterpå så var det bare å knipse ivei. 

I anledning fotograferingen hadde hun tatt med seg utstyret til faren sin (som er grafisk designer), så jeg fikk da prøvd ut Canon 30D en liten stund (inntil batteriet døde ut etter ca20 bilder), og Canon Speedlite 580EX (som jeg ønsker meg og trenger til fotoshoots, si ifra om noen vet om en brukt..). Det satt også ett ganske bra objektiv på kameraet.

Vi koste oss med daimkake og mere te, tok litt fler bilder, tømte kortene hver gang de ble fulle, og lekte oss litt mere med poseringen hennes. Gleder meg til å eksperimentere med bildene og se resultatet!

(men jeg får vel kanskje begynne med babyshooten først såklart, hehe..=)

-------------------------------------

Etter shooten var det bare å komme seg avgårde å hente barna i barnehagen. Solen var iferd med å gå ned, og det var så ufattelig vakkert. På vei hjem fra barnehagen, med to blide små gutter i baksetet, fikk jeg helt hetta da jeg oppdaget favorittreet mitt stående med DEN flotte solnedgangen i bakgrunnen. Jeg ergret meg over at jeg ikke har med meg fotoustyret mitt når jeg er ute og kjører, og kjørte videre hjemover med ett noe skuffet uttrykk i fjeset. Jeg sendte melding til Anette, som jeg visste var på vei hjem med sine barn og MED kamera i bilen, om at hun burde ta bilde der, for det var jo bare... WOW..

Men underveis bestemte jeg meg for at "NEI, nå kjører jeg hjem og henter utstyret, kjører tilbake og TAR BILDER!! Jeg har da trossalt tenkt på dette lenge, uten å få det gjort!".

Jeg var så redd for at sola skulle forsvinne helt for meg, så da jeg hadde passert treet på vei tilbake igjen, svingte jeg rett ut i åkeren på første og beste stedet (det var tegn på at det hadde kjørt en traktor der eller noe slikt). Jeg ble litt overrasket da jeg hoppet ut av bilen og kjente hvor DYP snøen var, -ville jeg komme meg opp derfra igjen med bilen?

Nåvel, jeg hadde ikke tid til å være bekymret for dét, -solen kunne jo forsvinne. Så jeg sprintet litt oppover veien mens jeg dro ut beina på stativet, før jeg satte det opp og rigget meg til, og tok noen bilder. 

Det var meningen at det skulle bli ett HDR aktig resultat, men jeg aner ikke hvordan jeg lager HDR uten lightroom, photomatrix osv osv.. Så dette var det nærmeste jeg kom..

Det ble da ikke SÅ ille, gjorde det? =) Det ble ikke som planlagt, og det er noe utbrent noe der rundt treet, men det får duge for nå. Anette hadde klart dette så mye bedre! (håper hun fikk sjansen!)

For noen dager siden opplevde jeg noe herlig: jeg satt sammen med 8 andre fotoentusiaster, hvorav alle, inkludert meg, hadde tatt med seg to av sine bilder til en uhøytidelig konkurranse som skulle holdes. Bildene var uten navn, så man måtte gjette seg fram til hvem som hadde hvilket bilde, om man gadd å forsøke. Vi slokket lysene, og så på alle bildene på storskjerm/lerret, 20sek på hvert bilde. Alle var helt stille mens de hver for seg vurderte hvert enkelt bilde. Så så vi på de én gang til i stillhet, men denne gangen skulle vi tildele våre tre favorittbilder 3poeng på det vi likte best, 2poeng på det vi likte nestbest, og 1poeng til den vi ville ha på "tredje"plass. 

Jeg syntes bildene var helt utrolig nydelige, så jeg tenkte jeg ikke hadde sjans i havet. Jeg var trossalt med for første gang, og endel uerfaren i forhold til de andre entusiastene. Men da stemmene ble talt opp fikk jeg DELT FØRSTEPLASS med den karen som tydeligvis alltid går av med seieren....! Det ble omkamp, og vi fikk ett poeng hver helt til vi hadde 4poeng hver. Det var da én stemme igjen, og han som holdt lappen stod der og dro ut tiden, sånn bare for å pine oss litt. Så leste han opp nummeret på bildet, og det var da den andre fotografen. Jeg fikk andreplassen, men jeg var så glad og stolt! =) Første gangen, og delt førsteplass! =)

Det ene bildet jeg deltok med, som kom på delt førsteplass

Etterpå gikk vi gjennom alle bildene én gang til, men denne satt skravla løs rundt bordet. Folka hadde advart meg om at de var fæle til å pirke og kritisere, og at noen kunne bli skremt pga det. Men jeg syns det var utrolig digg å høre konstruktiv kritikk, og jeg (som alltid har trodd at jeg ikke SER ting og ikke klarer å kritisere andre konstruktivt) tok meg i å tenke både det ene og det andre om de forskjellige bildene, uten at jeg turte å si noe, -bare for å høre at de andre kom fram til de samme tingene én etter én selv.. Det økte selvtilitten min litt, -for jeg er tydeligvis ikke helt bak mål! Neste gang må jeg bare prøve å SI det jeg mener høyt. Jeg er spent på hva slags tema det er da. 

Nå skal jeg kose meg med Macbooken min, resultatene fra mine to siste shoots, og lille magic mouse..=)

Den siste uken har jeg fått så mange nye inntrykk rundt dette med kameravalg, objektiver, og masse annet ang RAWfilbehandling osv. Jeg har også fått en ny venn/kamerat å prate foto med, og det syns jeg er så koselig!

Via foto.no sitt forum startet jeg en tråd som tok fullstendig av. Jeg måtte sette noen litt på plass, for som en annen der inne sa; "det er mange gamle gubber og elefanter" der inne. Man blir lett forhåndsdømt og hengt ut, og alle har forskjellige meninger som man blir bombardert med på kryss og tvers, så jeg kommer nok ikke til å starte flere tråder der nei, hehe..

Men når dét er sagt, har jeg fått kontakt med noen entusiaster som sender litt tips i ny og ne, og jeg har også lært mye den siste uken. Så jeg har (igjen) bestemt meg for (samme) kamerahuset, og nå gjenstår det bare å få spart penger til det, og etterhvert objektiver. Jeg gleder meg som en unge, og har drømt "nytt kamera"drømmer flere netter på rad, og også hatt noen fotoshoots i løpet av drømmene mine..:-p

(bare trist det er så MYE å spare, men det er koselig å ha ett mål å se fram til)

Jeg hadde en fotoshoot forrige onsdag, og av og til sitter jeg og jobber litt med bildene derfra. (Jeg legger ikke noe ut her nå, for jeg har ikke spurt om det er greit ennå.)

 Men mens jeg jobbet med noen av bildene fra shooten, fikk jeg en idé, men det innebar at jeg måtte kjøpe ett stockbilde. Jeg kjøpte ett bilde av noen digre lotusblad som flyter på vannet, og oppå der plasserte jeg babyen. Det ble kjempesøtt!

Det inspirerte meg videre, og her er ett resultat av en annen idé, med min egen unge:

Lille gutten min syns dette her er ett utrolig morsomt bilde..=) 

"ska du djikke meg opp mamma?" sier han og smiler.

Egentlig sitter han oppi en diger kjele vi har, men jeg syns den kjelen var så kjedelig å se på, og Indiskakoppene er så nydelige, så VIPS, der var resultatet..=)

Jeg har en ny fotoshoot denne onsdagen, -denne gangen av en gravid venninne. Nå har jeg jo levert tilbake blitzen jeg lånte, men det gjør ikke noe, for venninna mi tar med seg utstyret til faren sin, blant annet noen ganske bra objektiver, og en Speedlite 580. Så vi kommer nok ikke til å lide noen nød! =)

Idag var takstmannen her og tittet på huset, så nå begynner det vel å skje noe framover. Plutselig henger det vel også ett TIL SALGS skilt på huset. Jeg håper bare ting kan gå litt fort, for det er jo ikke lenge til eldstemann begynner på skolen, og jeg vil helst komme på plass i nytt hus/leilighet før det.

Nå har jeg masse å gjøre! Også skal jeg ta en liten surferunde gjennom noen blogger også. Seeyah!

Vanskelige valg må taes. Nikon? Canon? SONY???!

Igår ble jeg litt stresset da jeg innså at jeg ikke har nok LYS når jeg tar fotoshoots med små barn og babyer. Det har lenge vært ett problem, og sta som jeg er, har jeg ikke villet vurdere å bruke blitz, for naturlig lys er jo så mye bedre! Jeg har heller ikke villet gå høyt opp i ISO, for jeg syns det blir for mye støy på resultatet da.

Men når det er manko på naturlig lys, og objektivet ikke har høy nok blenderåpning (noe som egentlig ikke er noen fordel dét heller egentlig, i og med at man mister masse dybdeskarphet med større blenderåpning), må man bare rett og slett begynne å vurdere andre lyskilder.

Derfor ringte jeg til fotovideo.no igår, og pratet med en hyggelig kar som het Ingar. Jeg spurte om forskjellen mellom Canon Speedlite 430 og 580. Jeg skjønte jo raskt at jeg burde går for 580, men dét har jeg slettes ikke råd til. Dessuten så skal jeg jo gå over til Nikon!

"Hvorfor dét?" spurte Ingar undrende i andre enden, etterfulgt med lange forklaringer om at han ikke syns det er noe lurt å bytte til Nikon når man allerede har Canon, og at Canon faktisk var det han ville anbefale meg, om han skulle anbefale noe. Han hadde selv hatt Nikon, og gått over til Canon, og med noen tiår på baken som fotointeressert burde han vite hva han prater om, mente han.

Jeg ble usikker. Jeg hadde jo tatt ett valg!

Deretter ringte jeg Aril Foto i Rakkestad. Det var Aril selv som svarte, og vi hadde en hyggelig samtale blant annet om forskjellige blitz´er. Han foreslo ett merke jeg ikke husker (nissar eller noe?) , som går til både Canon og Nikon (da såklart med forskjellige punkter i koblingen), en ganske rimelig blitz til 1990,-. Men jeg er redd for å kjøpe ett merke jeg aldri har hørt om, -og ikke har jeg råd til noe slikt heller.

"Du kan få låne min Sigma-blitz." sa han i andre enden. Jeg spurte vantro "Tør du det? Jeg mener, jeg er jo en helt fremmed person du aldri har møtt..!" Joda, det turte han sa han, og jeg måtte bare stikke innom etter jobb.

Så etter jobb kjørte jeg til Aril Foto og parkerte på andre siden av veien til butikken. Jeg ventet litt til bilene hadde passert og jeg kunne krysse gaten. Jeg dunket av meg snøen og gikk inn på ett helt nyvasket gulv, og etter noen sekunder dukket Aril opp.

Jeg forklarte hvem jeg var, og han begynte å vise meg (Nissan?) blitzen. Jeg syns ikke det var noe alternativ, og om han skulle bestille en Speedlite til meg der og da ville den uansett ikke komme før min fotoshoot dagen etter.

Vi kom i snakk om det med å bytte fra Canon til Nikon, -noe ikke han heller hadde noen forståelse for. Han viste meg kameraet sitt; ett Canon 5D mark II. Det er det kameraet han bruker når han tar bildene i studioet, og når han er ute på diverse oppdrag (bryllup osv). Han er kjempefornøyd med kameraet, og ser ingen grunn til å gå over til Nikon.

Jeg begynte å vingle... er ikke Nikon bedre?

Da jeg kom hjem var jeg litt fortvilet. Jeg hadde jo bestemt meg for Nikon, og da helt spesifikt Nikon D700. Jeg leste dermed gjennom drøssevis av anmeldelser og diverse VS innlegg der de vurderte Canon 5D opp mot Nikon D700 og D3, igjen.

Det var ikke lett å bestemme seg. Canon 5D skilter trossalt med 21,1 pixler, -noe som er mye mere enn hva Nikon D700 har (12,1mp).

Man får også "mere for pengene" ved kjøp at en 5D, med tanke på at man kan filme i utrolig bra kvalitet om man skulle ønske det. Det hadde jo vært morsomt for meg som mor å ha muligheten til dét, siden det blir alt for lite film av ungene siden det gamle videokameraet vårt har blitt litt ødelagt.

Dessuten så sies det at Canon har ett utrolig godt utvalg av objektiver, -ett "større utvalg" (iallefall etter hva jeg har lest og hørt) innen brennvidder og andre spesifikasjoner. Den blir også flere steder anbefalt til landskapsfotografering, siden den har så mange MP og fanger inn kontrastene bra.

Jeg begynte nå å bli litt forelsket i 5D, men jeg var fortsatt usikker. For (nesten) overalt hvor jeg leser, er det Nikon D700 og D3 som til slutt blir anbefalt.

Hvorfor? Blant annet fordi de har en mye bedre AF med hele 51 punkter, kontra Canons 9 punkter.

I tillegg er D700 og D3 raskere å ta bilder med. Der 5D makter kun 3.9 bilder i sekundet (FPS), klarer D700 5 fps (7 fps om man har bruker batterigrep), og Nikon D3 klarer hele 9 fps. WOoow. Ikke rart naturfotografer velger Nikon D3 sier jeg bare.

OG overalt hvor jeg leser finner jeg skryt av Nikons ISO, som makter bedre bilder under dårlige lysforhold. Det er derfor de fleste fotografer bruker NIKON når de tar bilder på blant annet konserter, -det har jeg lagt merke til.

Men jeg ble fortsatt ikke helt sikker i min sak, så jeg la inn ett spørsmål i forumet på foto.no.
Hvilket kamera ville fotografene der anbefale meg?

Resultatet ble egentlig ikke så altfor overraskende.

D3: anbefalt 9 ganger
D700: anbefalt 9 ganger
(disse to ble deriblant anbefalt i samme anbefalingen flere ganger)

5D fikk 2 anbefalinger, men da til landskapsfotografering, og den fikk trekk av flere fordi den ikke er værbeskyttet.
Det var deriomt én person som var særdeles skuffet over nettopp dette, og mente at den fungerte bra ute i vær og vind, og henviste til ett sitat. Men så kom det ett svar på den igjen som fikk meg til å se vekk fra 5D igjen, -for jeg ønsker ikke ett kamera som kan få fuktskader bare fordi den ikke er tett, og jeg ønsker heller ikke å ikke få noe sympati fra Canon når skaden eventuelt skjer.

Så fikk jeg en anbefaling jeg IKKE hadde regnet med:
Sony A900: hele 5 anbefalinger/støttende kommentarer (linken fører til en artikkel på foto.no, kalt Skråblikk, ang dette kameraet.)

En person ved navn Eirik anbefalte også Sony A850 med denne kommentaren:


"Eg støttar tilrådinga om Sony A900. Glimrande kamera.
Eit nesten like godt alternativ er Sony A850, som du får for ca. 15000 kr. Det du sparar kan du bruke til optikk, gjerne CZ24-70mm og CZ135mm."

Så kanskje dét er en idé for deg Dramalama? =)
(Jeg har ikke glemt at du spurte hvordan Sony stiller i forhold til Canon og Nikon, men jeg hadde bare ikke noe svar, for jeg har NULL erfaring med Sony.. Men nå er det jo ikke sikkert du ønsker/trenger fullformatkamera heller, og da kan man jo vurdere noen rimeligere modeller av Sony. 15 000kr for ett kamerahus er igrunn mye, og man burde kanskje være litt over snittet interessert i foto om man ønsker å legge så mye penger i ett kamerahus. Eller bare stinn av gryn. =)

Så var det da 2 som anbefalte meg Canon 1D IV, men HEY, da begynner vi å snakke syyyyke summer med penger (60 000kr for bare kamerahuset!), noe jeg slettes ikke har, så det er bare å glemme. Jeg gidder ikke vurdere å tenke på det engang.

Som en liten etternøler, kom det inn én anbefaling på Canon 50D (ca 5600kr hos fotovideo). Men da kan jeg jo bare beholde det kameraet jeg har.

Jeg skrev at mine kriterier til nytt kamera er disse:


-raskt
-tåler dårlige lysforhold
-gir skarpe bilder med lite støy
-solid, og beskyttet mot vind og vær
-behagelig å holde i hånden (jeg har ikke små hender) og god å bruke
-sykt bra til portrett, naturfotografering (dyr/fugler i bevegelse), macro, og litt landskap. 


Og utifra hva jeg forventer og krever at ett fullformatkamera, ble jeg dermed anbefalt Nikon D3 eller D700. Nå gjenstår det bare å se hvem av dem det blir. Forskjellen blir da heller om jeg kjøper ett NYTT Nikon D700, eller ett BRUKT Nikon D3 i framtiden. For jeg har ikke råd til ett NYTT D3 (ett D3s ligger på rundt 46 000kr...).

Egentlig har jeg ikke råd til en pakke tyggis engang.



Idag hadde jeg en ny fotoshoot; en søt liten gutt som har trukket pusten helt selv i 9 uker nå. =)
Han syns desverre ikke at det var noe morsomt å bli tatt bilder av naken, så det ble litt få bilder å gå ut ifra, men noen bra ble det jo. Og jeg ser nå fordelen med å jobbe med blitz! Jeg får endelig sjansen til å jobbe med dybdeskarpheten også, -en mulighet jeg aldri har hatt før, siden jeg har måttet forholde meg til kun naturlig lys, og største blenderåpning på F2.8.

Blir spennende å se resultatene. Det er også første gang jeg shoot´er i RAWformat (men valgte da JPEG også, sånn for sikkerhetsskyld, siden RAW er helt nytt for meg, og egentlig "skremmer" meg litt...).

Han synger duett med seg selv=)

WOW, dette må du bare se..=)

Utrolig kult gjort, og bra sunget syns jeg. Og teksten i sangen var jo ganske så passende for situasjonen også, så dette var jo bare KNALL..=)

Jeg er så glad i Youtube! (L)