Jeg er hekta!

Når jeg først setter meg ned en ettermiddag eller kveld for å bygge lego sammen med unga, kan man egentlig være sikker på at jeg blir sittende utover natten.. Jeg klarer ikke å stoppe!! Å bygge lego er vel én av de to tingene jeg klarer å sitte stille med i timesvis uten å merke at tiden flyr. Nå er klokken plutselig 0213, og jeg må bare hoppe til sengs! Fortsette byggingen imorgen, -ennå mange ting som gjenstår..:-p

Graviditetsfotoshoot!

For ganske lenge siden, hadde jeg en fotoshoot med min gravide venninne. Nå nylig hadde vi enda en fotoshoot, -da med enda større mage såklart..=) Nå er det like før den lille skal ut, og jeg har ennå ikke blitt ferdig med å redigere alle bildene. Ikke bra.. Jeg vet jo at hun venter spent på dem, så jeg burde jo vært ferdig med de for lenge lenge siden. 

Jeg syns alle dagene går i ett nå om, det er så mye å gjøre, og med sommeren godt på vei, blir det litt mindre datasitting må jeg innrømme. Jeg har mye mere lyst til å tilbringe så mye tid som mulig ute i hagen og paviljongen med unga mine, enn å sitte med bilderedigering, -og det enda jeg elsker macbooken min og Photoshop CS4 så høyt! =)

Jeg har iallefall fått lov til å poste ett innlegg med dette bildet, -det bildet jeg ble aller mest fornøyd med etter shooten. Det var faktisk det aller siste bildet vi tok før vi ga oss for dagen. Og det er første gangen jeg har jobbet med ekte STUDIOUTSTYR!

Jeg syns hun er tøff som lar meg få lov til å blogge dette..=) Men jeg hadde kanskje gjort det selv også. Hmmm..

Jeg fikk mange bra bilder fra denne shooten, men det er dette bildet jeg liker best, for her har jeg lekt meg med studiolampene slik at jeg fikk ett slikt motiv jeg lenge har ønsket meg å få til. Noen syns kanskje at dette er litt "oppbrukt" såvidt jeg forstår, men det gjør det ikke mindre morsomt å gjøre fordet. Jeg gleder meg til å leke meg mere med ordentlig lyskilder. Det setter virkelig en prikk over i´en når man får det til..=)

Jeg har også hatt en fotoshoot med en liten gutt på 5mnd. Da brukte jeg også studioutstyr, men jeg ser på bildene at jeg ikke er trent i det å bruke slike lyskilder. Dessuten så hadde jeg problem med at "studioet" var en bitteliten trang gang hjemme hos pappaen min, -så trang at de to softboksene stod og buttet i hverandre. Det ble så trangt om plassen at moren måtte krabbe innunder mellom softboksene for å komme inn i det lille, improvisoriske studioet jeg hadde laget. 

Som bakgrunn brukte jeg forresten papirduker fra Europris. Hehe. Billig og greit. Blir litt redigering etterpå for å få vekk mønsteret i duken, men det var bedre enn å ha VEGGEN bak. Den er jo furufarget.

Bilder fra den shooten, kan jeg ikke publisere før jeg har fått lov av foreldrene. Har ikke spurt om det ennå. Og jeg er heller ikke ferdig med å redigere alle bildene der.. 

Gleder meg til neste shoot! =) Jeg har noe spennende i vente, men enkelte ting er litt usikkert ennå, så jeg tør ikke utbasunere noe som ikke er heeeelt sikkert ennå...=)

Men jeg skal få være assistent snart, og dét gleder jeg meg til! En i familien til mannen min gifter seg, og Aril fra butikken jeg jobber i (ARIL FOTO) skal være fotografen i bryllupet. Jeg skal da få være med som assistent i både vielsen og under fotograferingen ellers. =) Jeg gleder meg til å lære mere om lyssetting i praksis! 

Ellers å har jeg ett herlig tips til dere fotointeresserte der ute!

Jeg kom over en flott bok, "Captured By The Light", på en amerikansk blogg. Det er bloggeren selv som har skrevet boken. Jeg bestilte den med engang jeg så at han hadde skrevet en slik, og én måned etter kom den i posten. Jeg har allerede lest meg langt ut i boka, og jeg bare elsker opplegget i den! Den er så forklarende og flott, med masse bilder til eksempel. Jeg har lært masse av den, og gleder meg til å få prøvd ting i praksis.

Ellers?

Fortum var her og tok strømmen for ett par uker siden, så jeg måtte ut med ALT JEG HADDE av sparepenger, så der røk pengene til kameraet jeg sparer til. Jeg vet at det fortsatt står at jeg har spart så og så mange prosent, men jeg klarer ikke å sette den i null.. Det ville bare blitt for vondt.. Så jeg sparer til jeg er der igjen, også får jeg heller ØKE prosenten til jeg er i mål igjen. Hehe.. Jeg vet jeg er rar men... Det er ikke noe godt når en sånn drøm blir knust til støv..

Hos Aril Foto er det mye å gjøre om dagen. Det er så herlig når butikken er full av kunder hele tiden, alle i godt humør pga sommer og sol. Vi har det også litt ekstra koselig denne uken, for vi har en søt jente på arbeidsuke hos oss! =) Hun er virkelig trivelig, hjelpsom, lærenem og selvstendig, så allerede igår følte jeg at jeg bare kunne ta ferie..=) Gleder meg til en ny dag imorgen, sammen med henne og min gode sjef! 

Nå er det heller ikke lenge til Aril´s sønner kommer og er i butikken. Kristoffer har gått på fotoskole i Paris ett år (første norske eleven på den skolen faktisk!), og har sikkert masse å lære bort (håååååper jeg).

Jeg begynner å få skikkelig lyst til å stikke ut på noen kule locations med en "modell" og ta noen røffe bilder..=) Vil bare ha en blitz i boks først i det minste.

Bare overse meg, -men husk at jeg har følelser jeg også

Dette innlegget er skrevet over mange dager. Jeg har korrekturlest det utallige ganger, og valgt alle mine ord med omhu. 

Sansynligheten er stor for at jeg av enkelte kunne blitt anbefalt å "holde kjeft" rundt dette temaet, eller at noen kan komme til å ønske at jeg fjerner dette innlegget etterhvert, -men jeg velger å bruke min rett til ytringsfrihet og snakke åpent om det jeg føler, både i min egen blogg, og ellers i hverdagen. 

Stygge og dømmende kommentarer vil bli slettet umiddelbart, og sansynligheten for at min nysgjerrighet vil komme til å spore opp eventuelle "anonyme" kommentatorers ip-adresser, er stor.

Jeg har faktisk følelser jeg også. Tro det eller ei. Alle mennesker har følelser, uansett opprinnelse, kultur, oppvekst eller religion. Dette er noe så godt som alle mennesker verden over skjønner og godtar, -og som de også viser ovenfor de menneskene de møter, enten de kjenner dem eller ikke.

Men på en eller annen måte, kan det se ut til at enkelte mennesker ikke lenger innbefatter meg innunder gruppen "mennesker med følelser og verdi". Jeg har visst heller ikke noe håp lenger.

Jeg var venn, bestevenn, bekjent og "ett godt eksempel" for veldig mange mennesker. Så lenge jeg gjorde det de forventet, tenkte, følte og mente akkurat det samme som dem, fikk jeg masse ros, oppmuntring, skryt og kjærlighet av dem. De syntes jeg var ett fint og godt menneske, med gode moralske holdninger, og de likte meg for den personen jeg var.

Mange av disse var mine nære venner, venner som til tider hadde det fryktelig vondt, og som jeg var der for, og hjalp og trøstet da de hadde psykisk vonde perioder. Jeg var (og er fortsatt) inderlig glad i disse, og de var også gla i meg og støttet meg da jeg hadde det tøft.  Disse ba meg huske at de er gla i meg.

Men når jeg treffer på enkelte av disse nå, blir jeg fullstendig oversett. De sier ikke hei, de smiler ikke, -de ser ikke på meg engang. Jeg føler meg som luft, som ett spøkelse. Jeg blir nærmest behandlet som om jeg skulle vært en kriminell og farlig person, en som har gjort noe forferdelig grusomt og ulovlig. Vet de at jeg er i nærheten av dem, vil de likevel ikke se direkte på meg, og blikkene deres viser usikkerhet, sorg, sinne eller hat.

Jeg har faktisk ikke gjort noe galt. Ingen verdens ting. Det eneste jeg gjorde var å være uenig med enkelte læresetninger, -og å stå for det. That´s it. Der har du min "forbrytelse".

I motsetning til mange andre Jehovas Vitner, har jeg IKKE vært utro mot min ektemann, IKKE flørtet med andre menn, eller prøvd å stjele noen andres menn. Jeg har IKKE drukket meg sanseløst drita og gjort alvorlige umoralske ting. Jeg har IKKE løyet, -jeg har derimot alltid vært hundre prosent ærlig.
Jeg har heller ikke drept noen, mishandlet noen, voldtatt eller plyndret noen, og jeg har ikke tilbedt noen andre guder enn den ene og samme Gud jeg alltid har trodd på.
Jeg har til og med klart å holde meg unna røyken, i alle år som ett JV, -enda jeg har kjent suuuuget etter den i alle år siden jeg sluttet (glad for dét).

Men likevel blir jeg (og min venninne, og MANGE andre eks-JV´s verden over) behandlet VÆRRE, -og mer ukjærlig, enn hvordan mange av disse menneskene med dobbeltmoral blir behandlet. (Jeg sier ikke at ALLE JV´er lever i dobbeltmoral. Mesteparten er helhjertede og gode mennesker, og det er sant at alle mennesker kan gjøre feil. Jeg har også gjort dumme ting.)

Mange av de som faktisk har gjort noen av disse umoralske tingene, enda de (i noen tilfeller) gjorde det på de mest utspekulerte og planlagte måtene, blir likevel støttet og oppmuntret, godt mottatt og behandlet høflig og vennlig av alle "innenfor", -og dette til og med mens det er KJENT at de faktisk gjør noe galt.

Det er ikke logisk at slike som meg blir ignorert. Hadde jeg for eksempel vært utro mot mannen min, eller vært voldelig mot noen, og blitt utstøtt og hatet for dét, hadde jeg kunnet vise forståelse. Jeg hadde tatt imot min straff, og sonet den.

Men at slike helhjertede, ærlige og oppriktige jenter som min venninne og jeg (høres nesten ut som selvskryt ja) blir oversett og ignorert, selv av egen familie, er IKKE moralsk riktig. Det er ikke logisk, det er IKKE naturlig, og det er veldig, veldig ukjærlig.


Det er ikke ubetinget kjærlighet. -Det er maktmisbruk.

Se for deg at du har vært uenig med en person om noe, eller at du kanskje av en eller annen grunn fornærmet han/henne på en eller annen måte. Det er ikke sikkert at du i det hele tatt gjorde eller sa noe som helst galt.
Hvis denne personen som konsekvens velger å overse deg fullstendig, og ignorere deg helt,- helt til du kommer krypende tilbake og ber om unnskyldning, trass i at du muligens IKKE har gjort noe galt,- da har han/hun brukt maktmisbruk for å presse deg tilbake dit han/hun ville ha deg. (Dette er ikke mine ord, men psykologers og pedagogers ord.)

Flere av de som nå overser meg, var (og er) enige i at den slags framgangsmåte er maktmisbruk, og en meget uetisk, ubibelsk og uriktig handle- og væremåte. Men hva er det de selv gjør nå? De gjør akkurat det samme. De utøver maktmisbruk på meg og alle andre "frafalne", og det (forhåpentligvis) uten å se og skjønne det selv.

Det som er enda mere ulogisk er at disse menneskene, som sier de er så glad i meg, men likevel ignorerer meg, også sier at de har en "egen fri vilje". Men sannheten er at de IKKE har en egen fri vilje. Spør man noen av dem hvorfor de ikke har kontakt med med slike som meg lenger, svarer de at de ikke har noe valg, at det er slik det skal være, og at det er dét organisasjonen krever av dem.

Men ingen mennesker velger av egen fri vilje å kutte all kontakt med nære familiemedlemmer eller venner de har kjent lenge eller hele livet, sånn helt uten videre, -uansett hva det skulle måtte gjelde.
Disse velger å ignorere meg fordi organisasjonen nekter dem det. De får rett og slett IKKE LOV TIL å ha kontakt med meg lenger. Så hvor er da den frie viljen de selv sier at de har?

De sier de respekterer "de verdslige" (alle de som ikke er JV) og at de ikke dømmer dem, for man "må jo få ha en egen fri vilje", -men de viser det helt motsatte når en person velger å trekke seg ut. Hvor er respekten? Hvor er respekten for den "frie viljen" alle mennesker innehar?

Jeg har vært borti tilfeller der enkelte har mistet "privilegiene sine" som følge av at de har vært i samme selskap som en utstøtt, eller en som har trekt seg. I noen av disse tilfellene hadde de ikke engang snakket med den "utstøtte". Så ikke bare forbyr organisasjonen sine medlemmer å være sammen med "slike", men de skremmer dem også på plass med (noe bortgjemte) trusler/sanksjoner. Dette er bare enda en måte å bruke maktmisbruk på, spør du meg.

Ingen ønsker å bli straffet. Ingen ønsker å gå mot mengden, eller å bli ydmyket som konsekvens at at de har gjort nettopp dét. Ingen ønsker å bli utstøtt og miste alle sine venner og familie. Så de velger den letteste veien, og velger å ignorere den de sier de er "glad i". Og da med sorg, sinne, eller hat i blikket.

Fordi jeg er gla i mange av de som velger å ignorere meg, må jeg bare respektere deres handling og beslutning, men det betyr ikke at jeg syns det er GREIT at min gode venninne, og jeg selv, skal bli behandlet på den måten. Vi har faktisk følelser vi også, og den måten de oppfører seg på er faktisk VELDIG sårende for oss! Vi er fortsatt de samme gode, snille jentene som de var gla i og roste så mye, -vi har ikke forandret oss noe som helst! Vi har bare modig stått for det vi tror på, og vært ærlige om det.

Jehovas Vitners organisasjon skryter av at over halvparten av de som trekker seg eller blir ustøtte, kommer tilbake. Men jeg spør, -er det så fryktelig rart?

Mange av disse, meg selv inkludert, er oppvokst innefor dette lukkede miljøet, og har dermed som regel ikke omgang med noen andre venner eller familie enn de som er Jehovas Vitner. Grunnen til at man blir anbefalt å omgåes kun trosfeller, er den at alle andre er "dårlig omgang" og kan være farlig for ens moralske og religiøse personlighet ("trosfeller" vil si "kun JV". Det hjelper ikke om du er kristen og tror på samme Gud, for i deres øyne er ikke din tro gyldig med mindre du tror akkurat det samme som dem selv).

Når noen da trekker seg eller blir utstøtt, og plutselig havner på "utsiden",  står de der totalt venneløs, gjerne med familiemedlemmer som unngår dem, overser dem og dømmer de nedenom og hjem. En slik respons/straff blir rett og slett en VOLDSOMT stor psykisk belastning for de fleste.  Reaksjonene er mange. Her er noen av de jeg har sett:

1) De freaker ut og begynner å leve ett hardt og utagerende liv, siden de nå tror at de ikke har noe håp lenger og uansett er dødsdømte (for det er jo det de blir fortalt når de melder seg ut. Velger du vekk "Jehovas Organsiasjon", er du ikke lenger noe verdt for Jehova, -for da har du valgt Satan selv, og vil miste livet i Harmageddon).

2)  De sliter vanvittig psykisk resten av livet, med store depresjoner og voldsom dødsangst. Mange går jevnlig til psykologer og psykiatrere for å få hjelp til å leve ett normalt liv. Er de heldige, klarer de å få ett greit liv etterhvert.

3) Noen tar selvmord.  (Jeg har lest utallige steder at "selvmordsstatistikken er høyest blant Jehovas Vitner", men siden jeg ikke har noe konkret å vise til her og nå, skal jeg ikke si at det ER slik. Men jeg tviler ikke ett sekund på at det jeg har lest er sant, og det av mange grunner). Enkelte forsøker også å begå selvmord mens de fortsatt er Jehovas Vitner (jeg kunne fortalt om slike hendelser også..), og noen lykkes (heldigvis ingen jeg har kjent..).

4) De velger å komme tilbake, slik at de kan få være sammen med familien sin igjen, og samtidig få tilbake vennene sine og oppnå den kjærlighet og beundring de en gang hadde. Om den egentlige hensiktet ved å melde seg inn igjen, kun var for å få ha kontakten med sine tidligere relasjoner, så behøver de ikke å være spesielt deltakende, -det viktigste er jo at de er medlem. Mange av de som da kommer tilbake, mener fortsatt noe annet, men tør ikke å si det, for de vet hva konsekvensene blir, -og sjansen for at de vil takle konsekvensene psykisk, er ganske liten.

Den mest sjeldne reaksjonen ser ut til å være:

5)  Å lage seg ett nytt liv med nye venner på utsiden, og å klare å leve videre uten altfor store påkjenninger, -forhåpentligvis med så lite bitterhet som mulig. (Jeg føler at jeg hører med i denne kategorien, men jeg jobber stadig med å presse bitterheten litt tilbake. Og er dét så rart da..? Man blir bitter når man blir oversett som om man er en verdiløs dritt.)

Selvfølgelig er det også noen som:

6) blir utstøtte fordi de har gjort noe "galt", og ønsker oppriktig å komme tilbake. Disse kommer tilbake med stor glede og sterk tro. Bra for dem. Det viktigste er jo å følge sin tro og samvittighet, og så lenge de går i DEN retningen, møter de velvilje og støtte fra sine trosfeller.

7) Noen av de som trekker seg ut eller har blitt utstøtte, ender opp med å bli sterke "motstandere" av Jehovas Vitners organisasjon, -og nærmest vier sitt liv til å motarbeide dem. (NEI, jeg har ikke tenkt å bli en av dem, men jeg velger å benytte meg av min ytringsfrihet og snakke om det som plager meg, akkurat nå, i skrivende stund. Skulle noen ønske å kalle meg en "motstander", kan jeg si meg enig i at jeg iallefall er motstander av maktmisbrukt, og mangel på egen fri vilje.)

Det virker som om at de fleste tror at min beslutning om å trekke meg, kun var en en dum og impulsiv, lite gjennomtenkt ADHD-handling som jeg gjorde helt ut av det blå, sånn helt plutselig. Jeg har blitt beskylt for å være forvirret, -og andre tenkende og medtroende personer jeg er glad i, har fått skylden for å skulle ha påvirket eller hjernevasket meg i den retningen jeg nå har gått. For alt jeg vet, får jeg vel også skylden for hva visse andre kan ha valgt å gjøre.

Unnskyld meg, men hva er det egentlig disse tror at jeg er? De samme personene som alltid roste meg for å være så gjennomtenkt og reflekterende, så smart, klok og kunnskapsrik, sitter nå å kaller meg for forvirret og dum, blind og uten evne til å tenke selv..? Det er utrolig frekt å insinuere at jeg ikke har egen tankegang! Men det er jo det de er vant til; -man skal helst ikke tenke selv, -man skal bare være føyelig ovenfor organisasjonen og tillitsfullt godta alt de skulle finne på å skrive i bladene de utgir. Såklart jeg da blir "forvirret" og dum i deres øyne, for det er jo livsfarlig å tenke selv, eller å mene noe annet enn det som står skrevet i publikasjonene.

Jeg har også blitt beskyldt for å skulle "starte min egen sekt". Hjelpes... Det finnes da tusenvis av andre trossamfunn der ute, hvorav noen av dem tror på det jeg nå tror på, så hvorfor i all verden skulle jeg ha noe ønske å gjøre noe slikt? Jeg er overrasket over å se at mange andre kristne faktisk har samme tankene og troen som meg selv.

Tro det eller ei, men jeg brukte faktisk ett helt år til å tenke gjennom dette her. Og før dét hadde jeg gått en ytterligere stund (kanskje halvannet år eller så) med tanker og følelser om at ting jeg lærte ikke harmonerte med det jeg leste i Bibelen. Det var ofte jeg satt på møtene og reagerte på ting som ble sagt, nye bestemmelser som tredde i kraft (spes. den nye angående blodoverføring), og hvordan ting ble håndtert, -men jeg valgte å "sitte det ut".

År 2009 var for meg det VERSTE ÅRET JEG NOENSINNE HAR MÅTTET GJENNOMLEVE. Jeg har slitt med alvorlige depresjoner. Så og si alle nettene mine var søvnløse, jeg har hatt tendenser til utmattelsessyndromet ME (jeg har vært så psykisk nedbrutt at kroppen sviktet helt over lange tider), jeg har grått til jeg ikke hadde mere tårer igjen, og jeg har hatt en menneskefrykt uten like.  Jeg har også vært svimmel og kvalm så og si hver eneste dag i snart ett helt år, og som følge av enkelte situasjoner kunne jeg reagere med å fryse så voldsomt at jeg har hakket tenner, enda jeg i utgangspunktet satt i ett varmt rom og slettes ikke frøs. Jeg hakket tenner og skalv selv under min store dun-dobbeltdyne! Jeg har hatt alvorlig angst, masse hjertebank, og det har hendt beina bare har sviktet under meg.

Hvorfor alt dette?

Jeg legger ikke all skyld på organisasjonen, for psyken min led under vår dårlige økonomi, og også vonde ting fra fortiden som jeg ennå ikke har klart å bearbeide, -men det verste og mest vanskelige jeg hadde å slite med var at jeg visste at om jeg så mye som nevnte én liten uoverstemmende ting av det jeg hadde oppdaget, omså i all fortrolighet ovenfor en av mine venner, ville en liten "bekymringsmelding" resultert i at jeg ville blitt  tuppa på trynet ut av hele samfunnet etter noen advarsler som jeg såklart ikke hadde lystret (så lenge de ikke hadde stemt med Bibelen såklart. Men det hadde de ikke gjort i denne sammenhengen.). Da jeg begynte å innse at det rette ville være å trekke seg, måtte jeg slite med skrekken for å skuffe alle, miste alle, bli sett ned på og dømt av alle, og jeg måtte også bearbeide tankene mine rundt hva alle andre kom til å tenke, føle og tro angående meg. Sansynligheten for at folk ville tro at jeg hadde gjort noe "galt" var (og er) veldig stor, og jeg visse også at det kom til å bli endel "snakk".

Jeg måtte gjenvinne min tro og tillitt, jeg måtte få tilbake livsvilje og livsgnist, jeg måtte bli trygg på at jeg fortsatt hadde ett håp og en mening med livet, og at jeg og mine barn ikke var dømt til døden. Slikt er ikke gjort over natten, og det måtte skje i skjul slik at ingen kunne hindre meg med sine "bekymringer og tilrettevisninger". Det at prosessen var så "hemmelig" gjorde dessuten at jeg gikk med en sterk skyldfølelse av å "føre folk bak lyset". Det har vært ett psykisk blodslit uten sidestykke.

De dagene jeg endelig hadde det bra for en liten stund, var jeg redd for å vise noen at jeg var glad og hadde en god dag, -for da kunne de raskt trekke slutningen at jeg da var i så god form og hadde så bra psyke at jeg såklart også var i stand til å komme på møtene eller delta på andre måter. (Dette med psyke er blitt mere forstått med tidene, men det kan fortsatt være vanskelig for folk å ha tilitt til at du sliter så sterkt som du sier at du gjør. De kan lett velge å tro at du er lat i stedet.) Da jeg sa "jeg klarer ikke dette stessende livet lenger jeg.." fikk jeg bare høre at "joda, det gjør du, bare vent å se. Du må bare komme igang igjen.". (Sagt med en helhjertet medfølese såklart.)

20.april 2010 endret det seg drastisk for meg. Fra og med den dagen, da det var blitt opplyst at jeg hadde trukket meg ut av Jehovas Vitners organisasjon, hørte jeg ikke lenger fra noen av mine venner og bekjente. Skulle jeg være lettet eller trist?

Det var GODT å få det selve avgjørelsen opplyst, avgjort og gjennomført. Jeg følte meg med ett så FRI, sterk, modig, og lykkelig! Og det gjør jeg fortsatt! Jeg har det faktisk bedre nå enn jeg har hatt det på minst to år! Jeg er ikke lenger svimmel og kvalm (med mindre jeg får en uhyggelig overraskelse i posten da såklart, da kommer mye av de psykiske plagene tilbake), og jeg kjenner at energien er på vei tilbake.

Og jeg ER modig, for bare se hva jeg har gjort! Jeg har gått MOT hele mengden, gått MOT alle jeg kjente med full viten om at jeg kom til å skuffe dem. Jeg har stått for det jeg tror på, og åpent og ærlig erklært det. Samtidig har jeg tatt på meg den store sorgen det var å miste alle vennene jeg hadde, og noe familie samtidig.

Dét er mere enn hva mange av Vitnene tør, for jeg vet at det er flere som tenker slik som meg (eller noe lignende), -noen av dem har til og med innrømmet det for meg etterhvert som jeg fortalte om mitt valg. Men de erkjenner samtidig at de ville tape så altfor mye om de hadde fortalt folk hva de tenker på. Det er jo slik det er, dessverre. Men jeg forstår de godt og takker for den respekten de har vist meg.

Selv om jeg har det utrolig bra etter å ha trukket meg, så må jeg bare si, at de dagene jeg treffer på noen av de jeg hadde som venner da jeg var ett JV, folk som sa de var gla i meg og likte meg "for den jeg var", -og blir fullstendig ignorert som jeg er en ånd eller bare luft, -da får jeg også vondt.
Tro det eller ei.

Det er ikke bare de som har det vondt. Men jeg har vel den "fordel" at jeg har sørget meg ferdig, -gjennom ett helt år. Det betyr ikke at jeg ikke savner dem, for det GJØR jeg, men jeg har rett og slett ikke noen tårer igjen, og klarer derfor heller ikke å stå der å vise sorg, skam, og smerte, når jeg nå har det så godt og bra med meg selv.

Selv om jeg (som ett tidligere JV) har handlet på akkurat samme måten selv, faktisk mot min egen bror, min egen far, og også en venninne en gang for lenge siden, -og dermed skjønner tankegangen og handlingen til de som velger å behandle meg slik, føles det hele nå så falskt, unaturlig, og skammelig ekkelt. Min naturlige reaksjon når jeg ser en av mine tidligere venner vil være å smile, si hei og gi de en klem, men deres stive og avvisende holdning får meg til å FØLE at de syns jeg burde føle meg som en liten og verdiløs dritt. Jeg tror ikke at det er dét de ønsker at jeg skal føle, men det føles som om at det er dét de ønsker at jeg skal føle. Skjønner?

Når de da overser meg slik; -hvor verdifulle blir da ordene "husk at jeg er veldig glad i deg.."...? 

Når man er glad i noen, venner eller familie, så elsker man den personen UBETINGET. Uansett hva den andre personen tenker, føler eller mener, så er man gla i den personen, og respekterer han/henne som den personen han eller hun er, -akkurat slik Gud selv gjør det. Ifølge Bibelen elsker han oss usle mennesker uansett hvor mye vi til tider skuffer han. (Han VET til og med at vi kommer til å skuffe han, og ofret derfor sin sønn for oss.) Så selv om jeg skuffet mine venner og bekjente ved å velge å tro noe annet, og dermed trekke meg ut, burde de fortsatt respektere og elske meg for den person jeg er.

Mens jeg var ett Jehovas Vitne, hadde jeg selv en venninne som var ateist. Jeg hadde også en venninne som valgte å kalle seg selv for "heks" (ingen magi eller spiritisme der i gården, selv om det kan høres slik ut). Det har hendt, og hender fortsatt at vi diskuterer våre trosretninger litt, og vi er helt klart uenige i enkelte ting, -men vi har alltid repektert hverandre for hverandres meninger, og vært like glade i hverandre uansett. Disse, og flere andre "ikketroende", har alltid vært der for meg, -og det setter jeg så enormt mye pris på!

Men nå blir jeg behandlet som om jeg skulle vært DØD, av de som tror på den samme guden som jeg selv tror på. Hvor lite logisk er vel det...? Det er så ulogisk at det ikke kan støttes av Bibelen engang.

Jehovas Vitner henviser til 1 Kor 5: 9-11 og 1.kor 6: 9-10 for å vise hvem som skal utstøtes og bli behandlet som utstøtte, men jeg har ikke gjort NOE av det som nevnes her. Det står for den saks skyld heller ikke noe som helst om at man skal utstøte og ignorere de fullstendig slik som det blir gjort i praksis av organisasjonen. (Det nevnes derimot at man ikke skal omgåes med "slike", og dét er derimot en logisk tankegang for selv "ikketroende". De fleste ønsker f eks ikke å omgåes, eller spise sammen med en som har vært utro mot en bekjent man er glad i, eller noen som f eks har dolket ens venn i ryggen.)

De sier jeg har "valgt Satan" siden jeg valgte vekk "Jehovas organisasjon", men Bibelen viser helt klart noe HELT annet. (Jeg kunne ha skrevet mange sider om dette, men siden jeg av erfaring er sikker på at nesten ingen av de som er JV kommer til å sjekke mine henvisninger til Bibelen for å se om det stemmer, gidder jeg heller ikke å ta meg bryet med å skrive om det. Skulle det derimot være noe interesse for ett slikt svar, -feel free to ask.)

Hvem er DE til å dømme meg? De kan ikke se min hjertetilstand eller granske min tro, og de har ingen rett til å gjøre seg opp noen meninger rundt dette. Det er ikke de som skal dømme meg til syvende og sist, -det er en helt annens oppgave. Men likevel motsier de meg, påstår at jeg lyver, eller sier at jeg bare er forvirret når jeg forklarer at jeg tror på den samme Gud som de selv. Samtidig dømmer de venninna mi og meg nedenom og hjem, med sin sterke overbevisning om at vi nå er blant  "de urettferdige". De tror rett og slett at vi kommer til å dø i Harmageddon, -og våre barn med oss. (Også temmelig selvmotsigende, i og med at de selv sier at det skal finnes oppstandelse for "både de urettferdige og rettferdige", og at alle får en ny sjans i "tusenårsriket").

(Det skal nevnes at jeg HAR møtt respekt fra mange forskjellige også, og det er jeg utrolig takknemlig for. Disse har tatt min avgjørelse på en veldig fair og grei måte, og ønsket meg lykke til videre i livet. Men de har fortsatt ingen kontakt med meg, med unntak av ett par personer som har kontaktet meg i all hemmelighet.).

Man kan lure på hva slags avslørende hemmeligheter det er jeg har kommet over, siden jeg nå er så farlig at jeg må unngåes for enhver pris av alle og enhver. Man kan også lure på hvor dårlig selvkontroll de må tror at de selv har, siden de tror jeg ville hatt så vanvittig dårlig innflytelse på dem. Selv har jeg vært masse sammen med både "ateisten" og "heksa", ja til og med "bitcha" (hehe), uten å ha mistet noe som helst av min egen tro og samvittighet, -og jeg har samtidig klart å bevare mine gode holdninger og oppførsel.

Man kan også spørre seg selv om hva det er organisasjonen føler at de må skjule, siden de forbyr sine medlemmer i å ha samvær med "frafalne". Selvfølgelig ønsker de ikke at medlemmene skal få innblikk i historien bak organisasjonen, historien om alle feiltakelsene de har tatt og fortsatt tar (men ikke ønsker å innrømme), deres sporadiske vranglære (som jeg heldigvis har oppdaget), og deres måte å nappe skriftsteder ut av sammenhengen på. Selvfølgelig ønsker de ikke at medlemmene skal miste skylappene de har for øynene, for hadde dét skjedd, hadde de med ett kunnet se helt klart at slike ting som å for eksempel overse sine egne familiemedlemmer eller venner totalt, kun fordi de tror på noe LITT annerledes enn dem selv, er en helt gal handlemåte, både ifølge Bibelen og ifølge menneskers etiske og moralske prinsipper. Det er ukjærlig, dømmende og ukristent.

Det er maktmisbruk.

Joda, jeg valgte SELV å TREKKE MEG, men husk at jeg trakk meg fra ORGANISASJONEN. Jeg har ikke "valgt vekk" noen av mine venner eller familie selv om de kanskje kan velge å se slik på det. Jeg er fortsatt her, og jeg står med åpne armer og mange klemmer på lur om de skulle finne på å stikke en tur innom. Men jeg holder meg unna fordi de så klart og åpenlyst viser at de ikke lenger ønsker kontakt med meg. Men jeg kan love at om de hadde vært hyggelige mot meg og sagt "hei" tilbake, hadde jeg ikke pushet meg videre til å lage en samtale av respekt for deres valg. Men litt normal høflighet syns jeg at de kan vise.

Isteden for å dømme og kritisere meg, burde mine tidligere JV-venner og familie heller stille seg dette spørsmålet: "Hva var det egentlig hun fant ut? Hva er det hun nå tror på?",  også burde de vise tilitt til at jeg taler sant når jeg sier at jeg TROR, -og lese brevet jeg sendte dem. De burde også faktisk undersøke det jeg har skrevet litt mere grundig med en dæsj godvilje. (Tusen takk til dere som gjorde det!) Som mine venner, SKYLDER de meg såpass. Det er alltid flere sider av en sak, og de fleste mennesker vet det og ønsker også som regel å ha sjansen til å se de forskjellige sidene av en og samme sak, -nettopp for å danne seg ett helhetsbilde, og en egen mening om det. Men som en "frafallen" har man "mistet sin rett" til å forklare sin side av saken.  Veldig få ønsker å lese, høre, eller prøve å forstå. De kan også bli frarådet å gjøre nettopp dét.
Men hør meg; de skylder en frafallen venn/familiemedlem såpass. Spesielt når de sier til dem: "husk at jeg er veldig glad i deg."

De burde også tenke: "Det må virkelig ha vært noe veldig viktig, stort, og interessant hun oppdaget, siden hun gjorde noe så vanskelig som å ta FARVEL med alle sine venner og familie. Det må jammen være noe HELT spesielt, siden hun hadde MOTET til å gå mot strømmen." (Tro meg, det ER interessant det jeg har funnet ut! Jeg prøvde å nevne noe av det for folk, men det var slettes ikke alt.)

Merkelig nok har jeg derimot fått høre: "Det er lettere å gå, enn å bli."  Det har også blitt brukt en "lignelse" der jeg er blant de som har "hoppet av på neste stasjon". Hvis en slik lignelse skal få mening, kan jeg svare: "Javel, jeg hoppet av "toget" dere satt på. Men det er kun fordi jeg ønsket å ta ett lite tog-bytte, -og dermed kjøre mere komfortabelt og raskere fram til samme endestasjonen som dere."

Prøv å gå selv du, om du er ett Jehovas Vitne. Jeg kan love deg at det er det mest vanskelige du noensinne kan få deg til å gjøre! De fleste tør ikke tenke tanken engang, og de tør iallefall ikke å prøve. Det er lettere å BLI innenfor og følge strømmen, enn å bryte ut av den, -når man vet hva konsekvensene blir.

Hvis du som nå leser dette her, er ett Jehovas Vitne, -vær så snill å ta til deg disse rådene:

1) Les Bibelen på egenhånd og se på SAMMENHENGEN i det du leser der. Tillat deg selv å reflektere over det du leser, tenk fritt og BE om hjelp til å forstå, og ha TILLITT til at du vil få den hjelpen du trenger, selv om du er alene der og da.

2) UNDERSØK de skriftstedene du får servert, og se de i SAMMENHENG med det kapittelet de står i. Du vil se at mange av skriftstedene er nappet ut av den sammenhengen de opprinnelig ble skrevet i, til fordel for den tanken og de reglene organisasjonen ønsker å presisere/fremme. (Eks: ER det noe grunnlag bak at JV´s ikke får feire fødselsdager? Skal man virkelig ikke ha kontakt med frafalne, trass i at de i noen tilfeller kan være av nær familie? ER det bare 144 000 som skal til himmelen? ER det virkelig slik at det er KUN Jehovas Vitner som har håp om evig liv? ER det virkelig slik at det er kun Jehovas Vitner som er Guds Folk/Guds Barn? Hvorfor bruker ikke andre kristne Guds navn like flittig som Jehovas Vitner? Hvorfor viser andre kristne Jesus så mye oppmerksomhet og ære, og litt "mindre fokus" på Gud?)

Ser man på den hele og totale sammenhengen i enhver anledning, vil man bli overrasket over hva man "ser" og forstår mens man leser. For meg har det vært befriende, -tro meg! Jeg er ikke lenger redd for mitt og mine barns liv. Jeg har mere tillitt til andre mennesker (de JV´s velger å kalle "de verdslige") og jeg har erfart at stort sett alle av disse er superkjærlige og omtenksomme folk. Mange har tatt meg til seg, støttet meg og hjulpet meg, enda de ikke kjente meg engang.

Det er faktisk lettere å prate om sitt eget livssyn med folk "utenfor", for de kommer ikke med innøvde fraser og "har svar på alt" hele tiden. De kan være voldsomt uenige, men de gir ikke utløp for sine uenigheter, og prøver ikke å presse sine meninger på meg. De ser heller ut til å reflektere over det andre sier, og spør mange spørsmål for å finne ut mere om hva det er jeg tror, og hvordan jeg tenker. De kommer med sine tanker og meninger, uten å presisere at "SÅNN er det! Jeg har rett og du tar feil." Det er en gjensidig respekt, -og dermed også lettere å være åpen ovenfor hverandre om hva man tenker, tror og mener. Jeg behøver ikke lenger å være redd for å "vekke anstøt" hos noen av mine venner, for jeg vet at de vil respektere mine meninger, og fortsatt være der for meg, trass i at de kan være uenige med meg.

Sånn sett kan det være "like greit" at man ikke lenger har kontakt med Jehovas Vitnene.. For det er dessverre slik at de fleste Jehovas Vitner man prater med ikke viser denne respekten ovenfor en, -om man er uenig med dem. De kan være tankefulle og spørrende om de kommer på døren til deg, og vise personlig interesse, men likevel forteller de deg "hva som er rett" og hevder at de har "sannheten". Er du ett døpt vitne og har andre meninger, blir du "tilrettevist". Velger du å trekke deg, får du høre at du er forvirret, at du har valgt Satans side, at du ikke lenger er ett av Guds Folk, at du kommer til å dø i Harmageddon, -og de nekter å høre på deg om du prøver å forklare deg.

Hvor er den frie viljen? Hvor er respekten?

Ikke misforstå meg, -jeg hadde det lenge GODT som ett Jehovas Vitne, og mange har det faktisk ganske bra der de er. Men det innebærer at man er en føyelig person, med en fullstendig og urokkelig tilitt til at den lille gruppen ufullkomne mennesker som sitter på "toppen" i Brooklyn´s hovedkontor og styrer hele organisasjonen, -som IKKE er direkte inspirert av Gud (de innrømmer det selv i den digre grønne boken), kan servere deg "mat i rette tid", som er fullstendig korrekt til enhver tid. Når man viser en slik tilitt til mennesker, er det heller ikke noe problem å glede seg over "den åndelige føde" en får, og det "broderskapet" Jehovas Vitner har verden over.

Er man en person med en slik fullstendig tilitt til mennesker, er det også veldig godt å føle den "trygghet" og det "samhold" man har når man er med i ett slikt samfunn. Man har alltid klare retningslinjer å følge, og man mottar sanksjoner og belønninger alt ettersom hvordan man oppfører seg og hvor "bra" man presterer i sin menighet. Er det noe man ikke skjønner, eller noe man trenger ett svar på, kan man bare spørre en av de eldste i menigheten om hjelp, og få ett svar som forhåpentlig viser hva Bibelen sier (dessverre blir svaret som regel ett resultat av det organisasjonen ønsker at du skal tro, uansett...).

Men det er ufattelig mange jeg kjenner, som nærmest stresser seg selv ihjel, fordi de "må" på alle møtene, "må" gå så og så mange timer hver måned, "må" forberede seg til alle møtene, og ofre all sin tid i tjenesten, -samtidig som de har fulltidsjobber og kanskje overtid, skolebarn og oppfølging i så måte, osv osv.. Mange tror oppriktig at hvis de ikke gjør alle disse handlingene, er de ikke lenger verdifull i Guds øyne. Så mange Jehovas Vitner sliter med utmattelsessyndromet ME, at sykdommen i Sverige blir kalt "JehovasVitne-syndromet". Selv led jeg lenge med stressangst så sterk at jeg hadde alvorlige pusteproblemer, fordi jeg hele tiden prøvde å være overalt med mine to små barn på drass, og likevel følte at jeg aldri klarte å gjøre NOK. (Husk igjen at det var flere ting som plaget min psyke, men igjen slet dette mest på meg.)

De tror hele tiden at Harmageddon er "rett rundt svingen", og mesteparten velger derfor å ikke satse på høyere utdanninger og karriere. De blir faktisk frarådet å satse på slikt. Derfor er det utrolig mange som cruiser gjennom livet med ett arbeid de nøvendigvis ikke liker, -både fordi de da mangler utdannelsen de trenger for å få drømmejobben, eller fordi de uansett ikke skal ha den jobben "så lenge". Min egen far ønsket for eksempel å bli teknisk tegner, men fikk ikke lov til å ta utdannelse, og måtte dermed ta til takke med stillinger som blant annet søppelmann og containersjafør, -noe som endte opp med at han ødela sin egen helse.
(Alle regler uten unntak; det er heldigvis vanlig at ungdommen tar utdannelse på videregående skole, men det er fortsatt mere unormalt at noen tar høyere utdannelse deretter.)

Det er normalt å "sette livet på vent", for man har uansett "all evighet" med "evig liv i Paradis" framfor seg, hvor man skal få reise jorden rundt, lære seg å spille instrumentet man liker, danse osv. (Heldigvis er det likevel mange som reiser mye og opplever verden). Jeg har kjent diverse ektepar som til og med har ønsket å la være med å få barn, før i Paradiset. Det er helt forferdelig å se at enkelte folk er villig til å valse gjennom livet uten barn og barnebarn, trass i at de elsker barn.. Jeg kunne aldri tenkt meg ett liv uten. Jeg er så glad for at de fleste får barn! =)

Det kan høres rart ut, men jeg syns SYND på de som velger å overse meg. 

De lever i frykt for sine egne, og sine barns liv. De lar en menneskelagd organisasjon få styre så godt som alt i livet sitt (uten at de skjønner det), og stresser samtidig livet av seg for å oppnå en frelse (gjennom gjerninger) som de allerede har fått gjennom Jesu offer. De går og tror åpent og oppriktig at familiemedlemmer og venner som har valgt å trekke seg, eller blitt utstøtt av en eller annen grunn, ikke har noe håp om evig liv, og at de kommer til å dø i Harmageddon. De sørger over meg som om jeg skulle vært død. De overser meg selv om jeg ennå lever, og må samtidig gå å føle på at det er vanskelig for dem. De vet at det ikke er en normal folkeskikk, og skammer seg kanskje over det. (Jeg har vært en slik selv, så jeg vet hva jeg snakker om.)

Hvordan forklarer jeg dette for mine barn? Hvordan forklarer jeg at deres tidligere lekekamerater ikke lenger kommer til å komme på besøk? Hvordan forklarer jeg at folk som tidligere stoppet og pratet med meg/oss, ga klemmer og smilte og var hyggelige, -nå overser meg helt fullstendig og bare går rett forbi uten å unne oss så mye som ett blikk?

Man prøver å lære opp sine barn til å godta alle, og å være vennlige mot alle uansett kultur, tro og hudfarge, -men så skal jeg være nødt til å godta at en av mine beste venninner, og jeg selv, ikke blir behandlet slik, og samtidig forklare mine barn at det er "greit", og at "sånn er det bare"...?

Det er skummelt å se hvilken MAKT noen få mennesker på toppen av en organisasjon kan ha over menneskers liv. Bortimot 7 millioner er det vel nå, som føyer seg innunder denne religionen. "Hvordan kan du tro at hele SJU millioner tar feil?" spurte noen meg. Jeg lurer på hvordan den personen kan tro at hele 1/3-del av hele verden tar feil, -og at de skal dø..?

"Hensikten" med å overse og ignorere meg fullstendig, er at jeg skal "angre og snu", og "komme tilbake". De håper jeg skal "savne deg jeg hadde". De ser på handlingen som en "kjærlig handling" til mitt eget beste. Det var slik jeg selv så på det da jeg som ett Jehovas Vitne kuttet kontakten med min egen bror. Men jeg kan love deg at den teknikken ikke fungererte slik på ham, -og heller ikke på meg. Og det er ikke fordi vi ikke er ydmyke, eller blindet. Vi er bare mennesker som krever å bli behandlet med respekt.

Jeg tiltrekkes mere av helhjertet kjærlighet, høflighet og en gjensidig respekt.

Jeg bukker ikke lenger under for dømmende maktmisbruk. Elsk meg for den jeg er! Eller hat meg for min ærlighet. Det er ditt valg som ett menneske med "egen fri vilje".

Nå kommer´em!!

Idag var Norges nasjonaldag, 17.mai, dagen da så godt som alle i dette langstrakte landet dresser seg opp med bunader og dresser, stiller med strigla hus og hage, rene biler og flagg til topps, og møter opp på de sentrale stedene for å enten iakktta tog, eller gå i dem selv. Dette er dagen jeg alltid har flyktet land og strand med familie eller venner, for å komme vekk fra "alt maset og kjaset" som blir satt igang på nettopp denne datoen. 

Men ikke denne gangen...

Nå trodde du sikkert at jeg skulle skrive at jeg hadde deltatt i toget? Nopp, jeg er ikke helt med på den greia. Det ville blitt litt for rart..

Vi holdt oss hjemme og tok det rolig, fjaset med helt hverdagslige ting, inntil vi endelig kom oss ut av huset og dro på en lang kjøretur. Jeg slengte med meg kameraet i siste liten, med tanke om at det kanskje kunne dukke opp noe interessant å ta bilder av, men forhåpningene var ikke store, siden jeg stort sett kommer hjem igjen med tomt minnekortet etter å ha dratt med meg kameraet ut på turer..

Men denne gangen, da vi hadde kjørt langt og lenge gjennom skog og mark, og til slutt endt opp noe nærmere Lundeby, fikk vi plutselig øye på ett par elg ståene ute på jordet å beite. David stoppet bilen og jeg dro febrilsk fram kamerabagen med blikket festet på elgene, redd for at de skulle forsvinne før jeg hadde rukket å sette på det rette objektivet. De ble stående, objektivet kom på, og jeg tok noen bilder. 

"De er for langt unna..." sa jeg til David. "Snik deg innpå dem da" svarte han og foreslo en snikerute for meg. Litt nølende, men fortsatt like ivrig kastet jeg meg ut av bilen og trippet over veien med kameraet dinglende etter bærestroppen. Dette var min sjanse. Endelig skulle jeg få leke villmarksfotograf, og kanskje få tatt noen flotte bilder av elg på ikke så altfor lang avstand, og under greie lysforhold. 

Men hva med mammaelgen? Jeg er pissredd for elgemammaen, for jeg VET at om det er en elgmamma i nærheten, vil hun gi meg grisebank (eller elgebank) om jeg nærmer meg hennes avkom. Tanken på at ett slikt digert mammabeist kan komme til å hamre og slå meg over hele kroppen med sine beinharde hover bare fordi jeg har vært for nærme hennes unger, er ett scenario jeg har sett for meg flere ganger (joda, faktisk), og det er vel en av de siste tingene jeg ønsker å oppleve. Så da jeg snek meg nærmere og nærmere disse to elgbarna, var jeg ikke bare gira over situasjonen, men også en smule redd. 

Jeg forsøkte å holde utkikk etter elgmammaen, og håpet at jeg ville komme til å oppdage henne om hun skulle finne på å være i nærheten. Men samtidig stusset jeg litt over at disse elgungene så litt store ut, og lurte på om de kanskje var såpass store at det ikke kom til å være noen mamma i nærheten. Det roet meg litt ned, og jeg fortsatte å snike meg nærmere dyrene. 

"Gå inn i skogen!" hørte jeg David rope fra bilen. Jeg tittet inn i krattet og tenkte at det ville nok være en god idé. Gikk jeg inn der ville jeg også få muligheten til å se de litt ovenfra, og det ville nok ikke være noen ulempe. Jeg klatret opp en litt bratt mosegrodd bakke, helt til jeg hadde fått plassert meg på huk på toppen av en liten fjellknaus. Og der så jeg den. Den ene elgen som stod på kne og beitet. 

Ivrig reiste jeg meg opp for å få sett den bedre, men jeg huket meg like fort ned igjen da jeg kom på at når man er villmarksfotograf må man ha tålmodighet (hva er dét?) og også snike seg. Man kan ikke være for brå, for da skremmer man bare dyra vekk. Så jeg satte meg noe motvillig ned igjen, og zoomet inn på elgen.

Det var utrolig spennende. Jeg kan ikke huske å ha vært så nærme en elg før. Men jeg hadde en dum buske i veien, så jeg måtte reise meg litt opp, eller bevege meg litt uansett hvilken retning det skulle bli. Jeg valgte å reise meg litt, for jada, jeg har ikke noe tålmodighet, og jeg ville bare sikre meg ett bilde før den uansett ville stikke av. Jeg knipset ett bilde, og da fikk den øye på meg.

Den ble stående slik å titte litt på meg, akkurat som om den evaluerte situasjonen litt. Jeg prøvde å telepatere at jeg bare var der for å ta bilder, men jeg tror den må ha misforstått meg da jeg løftet kameraet på ny for å ta flere bilder, for jammen reiste den seg og begynte å løpe av sted mot sin bror/søster.

Det var vel da jeg burde tenkt at jeg var en stor taper, at jeg var en utrolig dårlig villmarksfotograf, og at jeg da mistet mange gode sjanser til å ta flere gode bilder? Åh neida, jeg var suuuperfornøyd! =) Jeg hadde aldri vært så nærme en elg før, og bare selve opplevelsen av å ha blikkontakt med ett slikt dyr, var stort nok for meg. Dessuten så visste jeg at det ene knelebildet i seg selv var bra nok for meg, og nå fikk jeg attpåtil sjansen til å knipse den mens den føk avgårde for å sladre til lillebror.

Lillebror stod bare stille å tittet forvirret på storebror som travet utover mot han. Men plutselig, som i en ordløs samtale, skjønte lillebror hva som foregikk, og føk avgårde han også. 

Så med begge elgene utenfor rekkevidde etterhvert, begynte jeg å stige ned fra fjellet, fortsatt noe forundret over at elgemammaen ikke hadde vist seg ennå. Jeg konkluderte med at det ikke var noen elgmamma i nærheten, og dristet meg derfor til å snike meg litt etter dem på nytt, så fort jeg hadde kommet ned fra toppen jeg hadde sittet på. De hadde ikke løpt så langt, og stod da å tittet forundret på meg.

Selvfølgelig hadde jeg lyst til å snike meg enda nærmere, men jeg merket at for hver lille bevegelse jeg gjorde, begynte de å vise desto mere usikkerhet ovenfor meg, så jeg valgte å trekke meg tilbake og begynte å gå tilbake mot bilen.

Da jeg hadde rundet hjørnet på den lille fjelltoppskogen igjen, hørte jeg plutselig David rope fra bilen: 

"NÅ KOMMER´EM!!!!!" 

Det stakk i hjertet mitt av skrekk! Jeg så for meg en diger elgmamma med hamrende hover, og begynte å løpe på flekken! Jeg snudde meg samtidig litt for å se tilbake, og finne ut ca hvor langt unna de eller den var. Hvor mye tid hadde jeg på meg? Ville jeg ha noen sjans i det hele tatt? Hvor skulle jeg gjøre av meg...?

 Men da hørte jeg David skratt-le fra bilen. Den tullingen hadde bare tulla med meg!!! En smule irritert, men samtidig også utrolig letta skrek jeg tilbake "din TULLING!! Jeg holdt på å få hjerteklapp!!". 

=)

Jeg har smilt og ledd av denne episoden i hele dag, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det resten av livet..=) Greit nok at to åringer ikke har noen elgmamma til å passe på seg, men man skal ikke kimse av en elgmammas vrede mener nå jeg. Tråkker man rundt i skogen og kommer over en kalv, er nok moren i nærheten, klar til å ta deg..

Men vi fikk oss en god latter, og jeg fikk mange gode bilder..=) OG heldigvis slipper jeg å se film av meg selv fykende sammen i skrekkposisjon, for deretter å ta løpesats for å fly fra noe som ikke er der, -for David hadde ikke vært "lur nok" til å dra fram kameraet/mobilen sin for å filme hele greia...:-p

______________________________________________________________________________

Da vi kom hjem kunne jeg ikke legge kameraet fra meg. Jeg var jo så godt igang. Jeg saumfaret hele tomta for motiv, og fant altmuligrart å fotografere. Med 8GB minnekort hadde jeg litt å gå på! Uvant.

Jeg styrte ISO´en opp på det høyeste og tok ett noen bilder av kaninungene som kom for  noen dager siden. (Hvorfor sier man "kom"? Akkurat som om de "kom med storken"..? Man må ikke glemme bort at den stakkars mammaen faktisk presset de ut og kanskje hadde det litt vondt samtidig.... Ordkløyveri, hehe..)

Er de ikke nydelige? De er så morsomme når de er i den perioden, for de kommer med sånne søte små pipelyder, og hopper opp ivrige etter mat så fort du tar litt på de. =)

Disse tassene er heldige, for de har fått en god mamma som steller godt med dem. Hun har laget ett flott rede til de, med masse selvnappet pels og litt høy, og hun gir de tydeligvis godt med mat. 

Den lille tassen (som på dette bildet ligger under alle de andre) var ikke fullt så heldig, for h*n fikk en mamma som var noe mere likegyldig. Ungen var iskald og nærmest død da vi fant den. Vi stod og pratet litt om vi burde/kan legge den inn til de andre ungene, og til slutt bestemte David seg for at vi kunne prøve det. Så nå ligger den i klyngen med alle de varme ungene. Det skal bli spennende å se om kaninmammaen i denne båsen ønsker å ta den lille til seg... Man kan jo håpe..

Duene har også begynt å få unger, men de er ikke akkurat pene vil jeg si.. hehe.. sorry duemammaer, men duebarna deres er faktisk ikke noe vakre... 

Men de BLIR jo flotte etterhvert da...=) 

Nei, på tide å komme seg i seng.. Nå tippa klokka akkurat over til å bli tirsdag ser jeg..:S

Men jeg har fotografert ELG idag!! Morro ja! =)

Woooh! for en stressende uke!

Ojjjj.. *puuuh* Forrige uke var virkelig hardkjør, det må jeg bare si.. 

Mandagen hadde jeg hundreogørten ting på lista. Først måtte jeg innom ørenesehalsspesialisten med lilletass for å følge opp allergien han slet med forrige året. Han var skikkelig ille den gangen, faktisk gjennom hele sommeren, men denne våren har han (hittil) sluppet unna med kun én natt (med løs netthinne og temmelig røde øyne stakkar). Allergitesten var fullstendig negativ, så jeg håper inderlig den tok rett, og at han slipper mere smerte denne sommeren! =)

Etter det var det bare å stresse avgårde til særp for å få nye dekk på bilen, tilbake til hjemstedet for å levere barna hos snuppa mi før jeg møtte opp til samtale i barhagen, og suste videre til Photoshop-kurset.

Oh yes, du leste riktig! Jeg har vært på kurs i PHOTOSHOP! ENDELIG!! Og det var virkelig banebrytende for meg!

Jeg har (som dere sikkert allerede vet) hatt noen photoshoots allerede, og jeg har også redigert og levert bilder i fleng etterpå, men det var visse komplikasjoner underveis, utfordringer som jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre for å få løsning på. Alle disse problemene/utfordringene fikk jeg svar på under kurset (og mere til)! =)

Blid jente på vei til kurset.

Etter kurset klarte jeg IKKE å komme meg ut døra. Fotograf Marion Haslien er så hyggelig og søt at man umulig klarer å rive seg løs, -med mindre man har sterk selvdisiplin (noe jeg ikke har). Vi ble stående i gangen å skravle i nesten to timer, -jeg sverger på at det føltes som bare 5 min...! Trøtt som en strømpe kom jeg meg hjem og i seng innen kl viste 0030, og dagen etter var det opp og på jobb. Stuptrøtt.

Det var da jeg våknet til dette synet:

Neeeeei ikke snøøøøø!!

Jeg hadde med både kaffekoppen min og en Red Bull for å holde meg våken på jobb, men jeg merket at humøret ikke var heeeeelt på topp. Jeg var egentlig litt irritabel, men vant til å bære maske som jeg er, klarte jeg helt fint å lure allesammen til å tro at jeg var i perlehumør som vanlig (noe jeg egentlig ikke har behøvd den siste tiden, for jeg HAR jo vært i perlehumør den siste tiden!=). 

Jeg måtte forresten le litt da jeg stod og pratet med Aril, og skylte ned en Ritaline med RedBull. Det ble så ironisk! Ritalinen skal jo roe meg ned, mens red bull gjør nettopp det motsatte, seeee? =)

Denne kvelden skulle jeg egentlig vært på fotoklubbmøte igjen, men mannen min jobber seg selv i senk om dagen, så jeg måte holde meg hjemme med mine søte små. Trist at det da ble det andre fotoklubbmøtet jeg gikk glipp av... Savner jentene! (Gutta også såklart, men jeg har nok fått mest forhold til jentene i klubben..=)

Onsdagen skulle jeg åpne butikken selv, og da gikk jo det meste galt kan jeg si. Kaninene hadde ikke fått mat, så jeg måtte brått före dem. Underveis gikk jeg tom for mat, så jeg hastet ut i bilen bare for å oppdage at bilsetene til unga var VEKK. Etterhvert fikk jeg ordet dét problemet på en finurlig måte, og hastet inn til "sentrum" for å levere unga i barnehagen. Da oppdaget jeg at bilen var så godt som tom for diesel, og måtte dermed ta meg tiden til å fylle den. Klokken bare tikket avgårde og etterhvert var vi på plass i barnehagen, men så hadde det seg jo slik at eldstemann hadde bursdag, og det var jo litt stas. Så jammen tok det litt tid før jeg kom meg ut av barnehagen også..! Jeg tror klokka var 0910 da jeg kom fram til butikken. Jeg var på vei til å stresse meg opp til inngangen for å fange inn kunden som stod på utsiden og ventet, idét gårdseieren ropte til meg fra toppen av huset at jeg ikke fikk parkere bilen der jeg hadde satt den. Jeg forklarte hvem jeg var, og så var det plutselig greit likevel, men fysj for ett stress.. Det er akkurat som om at jeg blir en magnet for forsinkelser de dagene jeg i utgangspunktet har god tid!! 

Men heldigvis gikk jo resten av arbeidsdagen utrolig bra selv om jeg var helt alene, -jeg hadde noe å gjøre hele tiden, og det var masse hyggelige kunder innom. =)

Aril hadde forresten ett fotograferingsoppdrag litt utenom det vanlige; han skulle fotografere klokker. Tror du det bare er å fotografere en klokke, tar du fullstendig feil. Det er slettes ikke enkelt å skulle fotografere en klokke slik at bildet blir BRA (bra nok til kataloger og nettsider). Jeg tok ett bilde under prosessen slik jeg kan vise dere hva det ligger bak ett godt klokkebilde:

Lyssettingen måtte prøves fram endel før ett godt bilde var i boks, men Aril har erfaring med dette fra tidligere, så det gikk raskere enn jeg hadde forventet..=)

Etter jobb tok jeg noen telefoner for å finne ut om lekebutikken hadde skjørøverskip på lager, og så hastet jeg hjem for å hente hunden. Da jeg sendte ham inn bak i bilen, oppdaget jeg at jeg hele tiden hadde hatt kaninfor, og ristet oppgitt på hodet over min rotete tankegang og dårlige hukommelse.. Turen gikk innom lekebutikken hvor jeg snappet opp ett par gaver til unga og så hentet jeg de, -to små, glade og forventningsfulle gutter..=)

Blid liten 6åring med legopakken han har drømt om lenge lenge. Tenk at han er 6 år allerede.. Skjønner ikke hvor det ble av tiden!!

Vi kjørte rett til snuppa mi, hvor middagen ventet varm på bordet. Unga pakket opp gavene, og hylte av glede..=)

Da vi kom hjem hadde vi bare EN plan for kvelden, og det var å bygge lego. Jeg elsker å bygge lego, og det vet unga å utnytte så fort de ser sitt snitt til det. Jeg prøvde å skru på lyset i stua, bare for å oppdage at det ikke gikk. Jeg tenkte at pæren sikkert hadde gått, og satte meg heller så ned og gikk løs på legosjørøverskipet. 

Etterhvert ble det temmelig mørkt, så jeg gikk for å finne pære i skuffen i gangen. Men da jeg skulle skru på lyset i gangen, kom det ikke noe lys der heller!! Desperat og full av bange anelser føk jeg rundt i huset og prøvde alle andre brytere. Men jeg måtte bare innse at det ikke var noe strøm i huset vårt. :(

Jeg tenkte at da måtte bare være noe lokalt, for såvidt jeg kunne huske, lå vi ikke etter med noen betalinger ang strøm. Men da jeg ringte Fortum for å høre hva de hadde å si, fikk jeg bare vite at de hadde tatt strømmen pga manglende betaling. FLOTT tenkte jeg bare da.. Jeg kjente hele tilværelsen bare sank fullstendig sammen, for hva gjør man uten STRØM lixom. Ikke hadde vi noe penger heller, så hvordan skulle man få den tilbake...? Jeg kom på at jeg hadde litt sparepenger (til kameraet jeg sparer til ja), og innså at nå måtte sparebøssen knekkes. 

Jeg ble sittende i mørket, med mørkt sinn, å bygge lego, bare på trass. Dette skulle bli ferdig. Kanskje fordi jeg følte at det var det eneste jeg hadde kontroll på der og da? Meldingene fra snuppa mi poppet inn om at vi kunne være hos henne, men jeg la mobilen fra meg hver gang, nedbrutt som jeg var. Etterhvert ble det så mørkt at lommelykta måtte fram, men selv den begynte å lade ut. Så fort den siste legoklossen var på plass, konstanterte jeg at vi måtte rømme boligen, og dermed begynte pakkeferden rundt i det bekmørke huset, med ungene i hælene på meg (det var jo bare rundt meg det var lys). 

Vi gikk ut for å mate kaninene før vi reiste, og da oppdaget vi at DER var det strøm. Endelig var det iallefall NOE som gikk min vei. Vi matet alle, med både kraftfor og høy, og så føk jeg inn til fryseren og nappet ut alt "verdifullt" kjøtt, og flyttet det over til frysreren ute. Kl 2300 var vi framme hos snuppa, hvor barna fikk mat og gikk og la seg. Selvfølgelig kom jeg meg ikke i seng før altforsent selv denne natten heller, for jeg måtte da snakke med den snille venninna mi! =)

Slik fikk jeg da tatt meg en dusj på morgenen, med varmt vann og greier...  (thank yoou min reddende engel!) Jeg fikk til og med en kopp varm kaffe servert på bordet, som jeg faktisk ikke klarte å få ned under alt stresset med å sminke meg selv osv. Unga glante på teveen og klarte ikke konse seg om maten, og før vi visste ordet av det måtte vi kjøre derfra for å rekke barnehage og jobb. 

Mens jeg var på jobb, ringte jeg i hytt og pine for å få tilbake strømmen vår. Det ordnet seg lettere enn jeg hadde trodd, for NAV hadde endelig funnet ut at jeg skulle få litt penger, og det beløpet dekket akkurat hva vi skylte i strømregninger. Jeg sendte mail til bankkontakten min, og ba henne gjennomføre betalingen innen ett kvarter, og satset alt jeg hadde av håp på at det skulle ordne seg samme dagen. VIPS så var jeg tom for penger igjen.

Etter jobb suste jeg hjemom med bikkja og oppdaget at alle lysene stod på inne (YEeeyyyhhh, strøm!!). Så smatt jeg i barnehagen igjen for å hente den ene ungen som var igjen der, levere han hos snuppa (som igjen satt barnevakt, TUUUUSEN TAKK!!), før jeg hvinte avgårde til særp igjen for del to av photoshop kurset. 

Jeg var så trøtt og sliten i kropp og sinn at jeg knapt klarte å følge med, så da vi fikk arbeidsoppgaver på slutten av kvelden, satt jeg og følte meg temmelig idéløs og dum ang hvordan jeg skulle benytte meg av alt jeg hadde lært. Snille Marion satt tålmodig ved min side og guidet meg, gjorde endel for meg, og viste meg framgangsmåter som jeg nå sliter litt med å huske. Heldigvis har jeg notert endel, så jeg titter stadig vekk innom "Pages"dokumentet mitt for å reminde meg på hva det var jeg kunne gjøre.

Jeg skulle så gjerne vist dere resultatene på arbeidsoppgaven, men jeg tør ikke poste det, for jeg har jo ikke copyrigth på det bildet!

Da kurset var ferdig denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for å komme meg hjem tidlig, uansett hvor mye jeg ikke ville det. Men likevel ble jeg stående å skravle med herlige Marion en god stund, så jammen kom jeg ikke sent hjem denne kvelden også! (Som jeg sa første gang jeg var hos henne med rakkestad fotoklubb; der kunne jeg bare blitt igjen!!).

Fredagen hadde jeg bare én plan, og det var å få se min søte niese Pernille. Men jeg var med ett så hjemmekjær at jeg egentlig ikke ville noe sted. Og da jeg kom meg ut i hagegynga etter å ha gjort endel husarbeid, kjente jeg at jeg slettes ikke ville noe sted. Gleden var derfor stor da jeg fikk JA av David, da jeg sendte sms og spurte om han kunne hente snuppene mine hit! =)

Det ble en herlig kveld med masse høy musikk..=) Selv kunne jeg nok gjerne ha unngått å shotte akevitt, men selve strawberry daquirien var jo bare digg da..=)

Snuppa er flink til å lage drinker ja=)

Lørdagen lå jeg bare rett ut. Jepp, for dumme meg fant en nestentom flaske akevitt, og siden vi gikk tom for drinken på bildet, prøvde snuppa og jeg ut litt av det sølet også..

Jeg skal ikke være såpass pingle at jeg påstår at jeg lå "syk" hele dagen. Haha, så teit. Nei, jeg var fyllesyk. Jepp, der sa jeg det. Jeg var rett og slett fyllesyk. Og jeg skal aldri aldri mere drikke akevitt, uansett hvor lite det er jeg tar inn de gangene jeg er dum nok til å sniffe på den slags. Akevitt smaker DRITT, og jeg skjønner absolutt ikke hvordan man kan bli så dårlig av kun tre små shotteglass. ÆSJ. Men den derre strawberry daquirien gjentar jeg mer enn gjerne! =)

Det ble herlig grillmat på kvelden sammen med min kjære og våre søte små. De løp rundt i hagen og  moret seg med både sklie og bekk, i tillegg til den digre sandkassa si. (unga altså, ikke min kjære, -han satt bare stille med øl´en i handa, hehe..=)

Igår tok jeg det temmelig rolig. Jeg satte meg ned og begynte på noen av bildene fra fotoshooten med min gravide venninne.. Det var herlig å få brukt det jeg lærte på Photoshopkurset, men jeg ble sittene å knote da jeg skulle maske på bakgrunnen. Jeg klarte bare rett og slett IKKE å komme på hvordan man gjorde det, og notatene mine rundt dette var slettes ikke fullstendige nok til å gi meg ett hint. Men jeg kom på det etter noen timer, og ble dermed sittende å knote med dét også. For selv om det høres lett ut, er det ikke superenkelt å få det til å se naturlig ut syns jeg.

Men jeg fikk testet ut litt forskjellig, og bare det var morsomt..=)

Her er ett av test-resultatene:

Ikke store forandringene jeg har gjort eeeegentlig, -bare piffet opp hårfargen og økte volumet i det litt, fargern i øynene og leppene er framhevet, huden glattet bittelitt ut, og bakgrunnen skulle lixom bli hvitere, -men den ble egentlig ikke stort forandret når jeg tenker meg om...

Det var iallefall en start vil jeg nå si..=)

Idag er været humørsjukt. Det skifter mellom sol og varme, til plutselig snø og regn om hverandre. Bare mens jeg har sittet med dette blogginnlegget har det endret seg tre ganger minst, så jeg sitter fortsatt og lurer på om jeg skal gå ut eller ikke. For selv om solen skinner nettopp nå, kan det godt hende det halger om tredve sekunder. =)

Neeeeeeeei!!

Hit, men ikke lenger..!

Hm.

Det er noe med meg. Jeg har en tendes til å ALDRI vinne noen konkurranser. Jeg kommer gjerne til finaler (gjentatte ganger i bloggerfotokonkurranser), eller til semifinalen i ting, men ikke lenger...?

Jeg kom f eks til semifinalen i bloggtalenter 2010, men ikke lenger. Det er greit, jeg vet jeg trenger mye mere kunnskap ang stemmebruk, og er som sagt kjempestolt over å ha kommet til semifinalen i det hele tatt! :) (og da med bare musikk og bilde, istedenfor video slik som det var etterspurt). Så jeg forstår at jeg ikke kom videre, og vinneren var jo bare helt suveren! =)

Jeg hadde forhåpninger om at jeg iallefall ville komme til finalen i konkurransen på foto.no, da jeg allerede var kommet til semifinalen der også, men nei, jeg kom visst ikke videre der heller. Og nå er vinnerne kåret. Personlig syns jeg at vinnerbildet er helt....... rævva. Rett og slett. Og den kommentaren kommer ikke av sjalusi (jeg er ikke en sjalu type), men rett fra hjertet. Jeg syns rett og slett ikke at det bildet var noe flott! Jeg syns at ett av de bildene som kom på 2. og 3. plass heller burde fått 1.plass, for de var jo da mye mye bedre! 

Men nåja, jeg kom til semifinalen der også, og jeg er såklart fornøyd med å ha "nådd så langt" og blitt utvalgt blant 2000 bilder eller hva det var.

Men hvorfor vinner jeg aldri noe som helst?

(da med unntak av alt jeg vant på sensommerfesten for ett år siden da, hehe.. men da ble jeg da også dømt nedenom og hjem av en "anonym" i kommentar fordi jeg hadde vært så "syndig" å kjøpt LODD. Fyttikatta sier jeg bare!)

Jeg har lyst til å vinne noe jeg! Jeg vil vinne penger (til å spare til nytt kamera med), eller ett bra kamera....! Jeg vil jeg vil jeg vil! Fortell meg om en bra konkurranse da folkens? =)

Ellers i hverdagen:

Mandag slet jeg noe evinnelig med bilen min. Jeg ble stående utenfor barneskolen i noen timer, og bare prøve å vri om nøkkelen. Den hadde gått helt i vranglås! Heldigvis stilte Nina (ny venninne<3) opp med bil-pass (bilen min var full av verdisaker, og vinduene var på vidt gap. Kunne ikke gå fra den slik.) og sin egen bil til min disposisjon, slik at jeg fikk kjørt hjem og hentet den egentlige nøkkelen til bilen min. Men da jeg hadde funnet den, og fikk prøvd den i bilen, ville tennigslåsen likevel ikke gå rundt. Jeg hadde med en sånn superspray, og brukte den, og mens jeg satt der og skravlet med Nina, gikk plutselig tenninga rundt likvel! Jeg hylte av glede og startet opp, og dro hjem til snuppa hvor unga var. Såklart måtte jeg slite igjen da jeg skulle derfra, så nå har jeg funnet min egen teknikk for å unngå slike problemer i framtiden.

Torsdagen fikk jeg plutselig "mannefri". Jeg satt da hjemme hos snuppa mi, og hadde akkurat spist herlig middag. Da vi fikk vite at min kjære ikke kom hjem den kvelden, bare tittet vi på hverandre med lure smil smil om munnen, og lot impulsiviteten ta overhånd..:) Madelén slengte seg rundt og pakket, jeg føk til bilen min for å rekke "polet". Selvfølgelig ville ikke tenningslåsen gå rundt da heller, og jeg ble sittende å hyle av frustrasjon i bilen, mens jeg nærmest mishandlet tenningslåsen med nøkkelen. Plutselig fikk jeg den rundt igjen, og suste ned bakken i all hast. Jeg rakk akkruat over dørstokken idét dama reiste seg for å stenge butikken! :) Deretter ble det litt kjøring for å få alle unga med hjem til meg (kunne egentlig trengt en 7-seter jeg nå...). Vi hygget oss med vafler og is, MJ musikkvideoer på full guffe, etterfulgt av leggetid for de minste, og musikk for oss store..=) Madelén og jeg koste oss med rødvin, skravlet leeeenge i telefon med gode Siw, spiste litt rester fra før på dagen, og hørte på enda mere musikk. Det var så koselig!! =)

Fredagen stod jeg opp bæltidlig for å sende to av barna på skolen, og dro hjem og så litt film etter å ha matet noen barn. Jeg var heldigvis i toppform, for smart som jeg er (og skrekkelig redd for å bli full, og dårlig dagen derpå), drikker jeg alltid masse masse vann så fort jeg kjenner at jeg blir litt mere enn brisen. Funker fett..=) 

Etterhvert skulle vi sende unga ut en tur for å leke, og jeg lot XO løpe litt fritt. "Stikker han ikke av?" spurte Madelén, og jeg forklarte noe stolt at "neida, hvis jeg passer på, og ikke lar han løpe akkurat noen sekunder for lenge løst, så blir han her. Jeg burde antakelig ta han inn ganske straks." Da jeg var ferdig med setningen ropte jeg på han, men da var bikkja VEKK. Dermed måtte Madelén være hjemme med unga og passe på de, mens jeg kjørte rundt i nabolaget på jakt etter "en stor svart hund". En av naboene hadde sett han, men han hadde forsvunnet i samme sekund. Jeg kjørte den retningen han var blitt sett, men fant han ikke. Jeg lette LENGE, men til slutt følte jeg at jeg måtte returnere slik at jeg fikk se folka litt mens de var hos meg. 

Jeg skulle egentlig kjøre dem hjem, men med bikkje på rømmen ble det ikke noe av. Jeg tok med hele gjengen på hundesafari, og lette overalt. Underveis fikk jeg postmannen bak meg, så jeg stoppet og tok en prat med han, og ba han ringe om han så en løs svart hund. Hyghgelige mannen sa ja! =)

Vi lette lenge lenge, og plutselig ringte han. "Det står en svart hund ute på jordet ved Lekum Mølle." fortalte han. YES! skrek jeg ut, og nærmest sladdet avgårde dit full av forhåpninger, men også med grøsninger over at vår kjære hund kunne ha krysset trafikkerte veier.. 

Da vi kom dit, var han såklart ikke der. Jeg ringte postmannen igjen, og lette som anvist, men fant ikke noe før jeg skulle tilbake til oss. Da fikk jeg øye på en svart hund bundet utenfor ett hus, rett over veien, med en litt forvirra og kontaktsøkende person på utsiden. Jeg kjørte over dit og spurte "det er vel ikke tilfeldigvis en bikkje på rømmen du har der? Fant du han ute på jordet?". "Joda, han stod midt i veien da jeg fant han. Er han din?" svarte mannen. "Niks, feil rase..." svarte jeg bare da. Jeg forklarte hva slags hund jeg lette etter og han fikk nr mitt.

Skuffet kjørte jeg tilbake mot Eidsberg kirke, -da jeg plutselig fikk øye på noe svart som beveget seg langt, langt vekke, i sidesynet mitt. Der var han! Han løp rundt på sin forvirrede måte på gårstunet på gården rett på andre siden av veien, ovenfor kirken. Jeg satt akkurat i tlf med David der og da, og bare skrek ut "jeg SER han!!!", mens jeg nærmest vrengte inn på den lille grusveien og hastet oppigjennom alléen for å se hunden vår igjen. 

Da vi kom inn på gårdsplassen var han vekk, som om han skulle vært ett spøkelse. Jeg ble noe fortvilet, ropte på han, og plutselig var han der igjen. Han virket kjempeforvirra stakkars, og skikkelig distrahert, ufokusert, men han kom etterhvert da jeg ropte på han. Jeg løftet han om som om han skulle vært en hvalp, kjente at øynene fylte seg med ufrivillig "musepiss", og gikk imøte med David som nettopp hadde kommet etter meg i sin egen bil. Gjett om vi var glade for å se hunden vår igjen!

På kvelden var jeg, og noen jeg er fryktelig gla i, blitt invitert bort til noen nye mennesker, som tror på masse av det samme som meg. Det var interessant, varmende, spesielt og rørende å prate med de..=) Jeg takker for en herlig kveld, og håper jeg ser de snart igjen..=)

Vel hjemme igjen fra denne hyggestunden, ringte plutselig telefonen igjen. "Hei, var det du som lette etter en sort gordonsetter før idag? Har du funnet han?", spurte stemmen. Jeg svarte at jeg hadde funnet han, og at han var vel hjemme igjen. "Det var da merkelig, for nå står det nemlig en svart gordon setter bundet på trappen til noen her." Jeg ble litt småbekymret og sprintet bort til huset vårt, åpnet døren og fikk se hunden vår komme løpende med én gang. "Joda, han er her han..." sa jeg, og vi ble enige om at det var nok bare mange hunder på vift nettopp den kvelden. Da jeg kom inn måtte jeg nesten dobbeltsjekke at jeg hadde fått med meg rette hunden hjem! hehe...

Lørdagen ble det litt husstell, før Madelén og jeg stappet BigDooley´en stappfull av unger (alle fire guttene våre) og tok en tur på kjøpesenteret i Töcksfors...=) Vi var der for å kjøpe mat, ikke noe annet, men da jeg fikk vite at D&me skulle på fest samme kvelden, gikk jeg innom BikBok og kjøpte meg en ny topp, og innom Glitter for å finne smykke som passet til. Jeg ble kjempefornøyd!

På vei fra senteret, skjedde det plutselig noe rart med bilen..Den ville plutselig ikke dra seg framover lenger, og jeg fikk helt hetta! Jeg satte den i manuellgir (man kan det med automatgir-biler også, de har girene 1,2,3), men den bare trillet bakover. Jeg satte den i "park" og den bare trillet bakover. Revers funket ikke, -ingenting funket. Takk og pris så funket bremsene!! Og det var godt at jeg stod i en oppoverbakke der og da, for slik kunne jeg da trille bakover på den daværende bilfrie veien, og inn på en liten parkeringsplass. Der stod jeg og rigte David utallige ganger på mobilen, uten å få svar, mens jeg fortsatte å knote med bilen som ikke ville noe som helst. Skjønte ingenting jeg... "Er det noe med meg og biler når jeg sitter på med deg eller?" sa Madelén, og vi lo litt..:-p

Plutselig fikk jeg øye på spaken i midkonsollen (transferkontrollen eller hva man kaller den) og reagerte på at den stod litt langt fram i posisjon. Det gjorde den da ikke tidligere, tenkte jeg, og tok en ekstra titt på den. Jammen stod det ikke "N" på den posisjonen!! Jeg utbrøt AHAAA!, la på mobilen hvor jeg enda ikke hadde fått svar, rykket spaken i "2wd", -og VIPS, så funket bilen igjen gitt...:) *letta* Glade og fornøyde kom vi oss hjem.=)

Unga overnattet hos snuppa denne kvelden, og D&me stakk på fest hos Erik og Linda. Det var så herlig og godt, jeg fikk dansa en del, pratet masse med noen jeg er gla i, og jeg flørta masse med min egen mann..<3 =)

Idag hentet vi unga igjen, og skulle ta de med på en liten båttur. Stemingen var på topp, og jeg hadde sekken min full av godsaker og kakaodrikkesaker, samt fotoutstyr (i en annen bag ja, -vil ikke utsette kamerautstyret for kakaodrikkesaker). Men da vi kom til Glomma, var den så og si uttørket (okey da, kanskje ikke såå ille men). Vi satte båten ut, men den ble stående på grunn, og vi kom oss ingen vei. Så båten måtte opp på hengeren, og to skuffede, små gutter måtte bare pent gå inn i bilen igjen. Vi fant veien til en kro, hvor unga fikk ett par is hver, og så ble dagen på en måte litt reddet for de likevel.

(mobilbilde)

Jeg avviklet ettermiddagen ute i hagegynga mi. Jeg har endelig fått satt opp paviljongen min, og hagegynga! (det er riktignok en uke siden eller noe nå men). 

Det var herlig å sitte og gynge igjen, med en bok i venstrehanda, og en kopp varm kakao i høyrehanda. Det blir egentlig litt mørkt (med tanke på leselys) i paviljongen/hagegynga sånn utover kvelden, så jeg lurer på om det finnes noe slik lyskveiler (lys i rør/tube) jeg kan få tak i noe sted? Jeg tenker jeg kan jo feste det langs rammen på "taket" til hagegynga mi, slik at jeg har leselys der inne...=) Jeg ser for meg noe slikt, i hvitt så klart:

Men jeg trenger da ikke TI METER?? Aiiii....

Nop, nå er det nok bloggings, nok utlevering av seg selv på nettet, hehe.. Jeg hadde faktisk no plans what so ever, men det bare ballet seg på. Haha..:p

(mobilpost)

Det er jammen ikke mye jeg blogger om dagen. Jeg har hatt lyst flere ganger, men tiden strekker lixom ikke til, tro det eller ei..:)
Jeg føler jeg har fått ett veldig sosialt og opptatt liv igjen, og det er så godt! Humøret er på topp hele tiden, jeg føler meg sterk, fri, og lykkelig, -og det trass i at enkelte overser meg fullstendig om de treffer på meg, og at huset tvangsselges og alt er temmelig usikkert ennå. Det hjelper nok endel at jeg har så gode venninner, at det er sommer snart og fuglene kvitrer ute. Jeg ser veldig lyst på livet! :)
Vedlagte bilde er fra igårkveld..:) Fikk i meg litt hvitvin, danset og hadde det koselig hos Linda og Erik med mannen min..:) Godt med barnefri av og til..:)