Koselig hyttetur med goood venninne!

Da jeg var på jobb torsdag sist uke, kunne ikke tiden få gått fort nok. Jeg tittet på klokken hele tiden, og hver gang jeg tenkte på DET, kjente jeg en herskare av sommerfugler vekkes til liv i magen min og lage fullstendig kaos der, slik at jeg rett og slett ble KVALM av forventning. Jeg ble så overrasket over det, for jeg kan ikke huske å ha kjent en sånn følelse i magen siden dagen jeg giftet meg, og dét er lenge siden!

Så fort jeg så klokken nærme seg 1600, pakket jeg meg klar til å svippe avgårde. Klokken rakk vel ikke å slå 1600 før jeg var ute av døren og på vei hjem for å bytte bil og slenge alt jeg hadde pakket kvelden i forveien opp på pick-up´en jeg skulle bruke for anledningen. Turen gikk videre til barnehagen for å hente to forventningsfulle barn, og dermed til snuppa mi som stod klar utenfor huset sitt med sine to rakkerunger og en masse bagasje.

Omsider kom vi oss inn i bilen og jeg satte den i gir. Vi var på vei!! Stemningen i bilen var bare helt herlig, med fire guttunger og to venninner med humøret på topp! =)

Vi tok oss god tid på turen. Det ble stopp innom Sokna, hvor vi hilste på elgen og bjørnen, og tok bilder av oss sammen med dyra (utstoppede ja). Jeg ble innviet i "Lille Frankrike" og "Kvalmebakkene", og mange steder vi passerte ble forklart i full fart sammen med diverse minner venninna mi hadde fra de forskjellige stedene. Hun hadde laget en herlig kyllingsalat med fetaost, som vi stoppet og kastet i oss på en spiseplass der de har hatt for vane å ta ett lite måltid. Det var så herlig mat!

Kjøreturen var lang, men overlevbar for oss voksne så lenge vi hadde iPod´en med musikk, og det humøret vi hadde=) Unga mine har aldri spurt "er vi framme snart??" før, men denne gangen tror jeg at jeg hørte spørsmålet ti ganger eller noe før vi endelig nærmet oss Gol. De var temmelig forundret over at hytta kunne være "så lang!" (så langt borte).

Etter en liten tur innom Kiwi for å handle til kvelds og kommende frokost, kom vi fram til hytta.
-Jeg ble forelsket ved første øyekast! =)

Da jeg ble med i denne hytten, ante jeg slettes ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde aldri sett den før, aldri sett bilder av den, og jeg visste ikke stort om området rundt den heller. Etterhvert ble jeg fortalt mere om den, men jeg så likevel for meg noe som var litt mindre og kanskje mere stusselig enn det jeg nå fikk se. Jeg hadde gått med tanker om at jeg kanskje kunne kjøpe en herlig fargesprakende duk og noen lys å ha med på hytta for å gjøre det koselig der, men da jeg kom inn tenkte jeg bare én ting: "her skal ingenting endres!".  (Og godt var dét, for jeg fikk vite etterhvert at der fikk ingen lov til å gjøre endringer, hehe..=)

Hytten hadde nettopp den hyttesjarmen den burde ha, og sofakroken var utrolig hyggelig med sine nydelige små møbler ved vinduet. På andre siden av det lille rommet var det en liten spisekrok med benk og stoler, innhyllet av slitte tømmervegger, og bjelker i taket (I løøøøv it!). Mellom spiseplassen og en liten vedovn, var det en inngang til en liten gang med en benk rett fram, og en liten kjøkkenbenk til høyre. Gangen hadde to dører som førte inn til hvert sitt soverom, og en tredje dør, helt på venstre siden, førte ut mot skogen bak hytta. Jeg kunne ikke kommet til en mere koselig hytte..=)

Raskt fikk vi mat i ungene og sendte de ivrige små kroppene i seng. Det hørtes lenge latter fra begge rommene før alle guttene sovnet. Madelén og jeg koste oss med resten av kyllingsalaten og litt vin.
Det ble en helt knall kveld/natt..=) Vi spilte yatzy og 10.000, og etterhvert tok praten helt fullstendig over og smeltet over i latter...=) Langt på natt fant vi ut at vi burde legge oss slik at vi kunne være litt i form for ungene dagen etter..=)

Dagen derpå måtte vi ta en liten vask. Mine små hadde tisset litt på seg, og jeg så for meg at jeg måtte vaske dyne og laken i bekken, men jeg ble fortalt om en campingplass hvor jeg kunne vaske klær i MASKIN, så vi dro dit med en gang etter frokost. Unga lekte på lekeplassen, og vi satt og beundret fjellene og det herlige været..=) Etter å ha handlet mat for noen dager, dro vi tilbake til hytta og lot dagen gå videre med lek og hygge.

Mens vi var på hytta, var vi innom Huso, hvor barna padlet rundt i kanoer mesteparten av tiden, og hvor Madelén også grillet oss ett skikkelig digg måltid..=) En av dagene fisket vi fisk med "bulle", men fikk ikke noen siden kroken var altfor stor. Ungene lånte noen håver og fanget småfisk de hadde i bøtter, og de badet litt. Til og med jeg badet...=)

Madelén stod for matlaginga alle dagene vi var der. Som den jenta kan kokkelere!!! Hun tryller utrolig gode matretter ut av "ingenting", -en fantasi uten like. Og godt er dét, for er det noe jeg slettes ikke kan, så er det å lage mat.. Jeg kan stå der med en pakke kjøttdeig og se for meg lasagne eller kjøttboller. That´s it. Men spør man Madelén, ramser hun opp mange, mange gode matretter man kan få utav nettopp den tingen. (Trist jeg har teflonhjerne da.. jeg husker ikke hva hun har sagt, allerede ett minutt etter at det er nevnt..) Jammen godt hun kan matlaging og syns det er gøy, for uten dét ville matveien blitt temmelig stusselig på hytta..=)

Vi ble lettet over å finne ut at vi ikke fikk ett eneste problem mens vi var der. Madelén og jeg liker begge to å holde det ryddig og rent, og å ha orden og system rundt oss (det er ikke alltid man ser det hjemme hos meg da, men noen ganger kapitiulerer man hjemme...). Aldri følte vi at vi måtte prate for å holde den andre med selskap, eller at vi ikke kunne lese bøkene våre når vi fikk lyst, osv osv. Vi stresset ikke, hastet ikke, maste ikke, -alt gikk som smurt! =) Vi satt til og med i mange timer på kvelden, i total stillhet og bare leste hver vår bok uten å føle oss "slemme" eller ensomme av den grunn. Jeg tror faktisk ikke jeg kunne gjort slikt med hvem som helst, og det var så GODT å kunne ha det sånn!

Barneoppdragelse og forskjellige rutiner rundt barna, gikk på kryss og tvers av oss begge. Slettes ikke noe problem, når man er så like og tenker så likt, og også har samme tankene og holdningene til hvordan man burde oppdra og behandle barn..=)

Jeg kunne ha skrevet sider og opp og sider ned med utbrodering av hvordan vi hadde det på hytta, hva vi gjorde, og hvordan jeg opplevde alt sammen, -men sannheten er den at jeg slettes ikke interesserer meg for hverken teve, Macbook, internett, facebook, blogging og mobiltelefon nå... Det eneste jeg vil, er å reise tilbake til hytta der det så godt som ikke finnes strøm, hvor vi må hente vann i bekken, eller ha vann på dunker, og hvor jeg ikke hører noe som helst annet utenfor hytta enn....vannet som sildrer i bekken...?

Jeg lengter sånn tilbake at jeg nesten holder på å bli sprø.. Og tanken på at snuppa mi er der fortsatt, og at min andre venninne også reiser avgårde dit imorgen, gjør meg nesten enda mere sprø.. Jeg vil være der sammen med dem!!! :( Men noen må jo jobbe... Æjs.

GLEDER MEG TIL NESTE GANG!!! =)



---------------

Ellers så testet jeg ut ett nytt layout på bloggen min idag, og lar det være med det for her og nå. Jeg er som sagt ikke så veldig datafiksert akkurat nå...
Jeg holder på med å lage en BOK utav min eldste blogg nå, og nærmer meg slutten på dét prosjektet. Det er så herlig å få alle ordene sine innbundet i bokformat! Kan nesten ikke vente med å få den levert=)

Jeg leker med tanken om å kutte ut bloggen min, men vet lixom ikke heller.. Jeg leker også med tanken om å sperre bloggen og kun "blogge" i facebook hvor jeg har større kontroll på hvem det er som leser innleggene mine, men det får bare bli med tanken her og nå.. Jeg liker trossalt ikke tanken på at facebook eier alt man legger ut der heller... Jeg vil selv eie det som er mitt! =)

Nå skal jeg atter engang flykte fra teknologien og heller så legge meg i senga med en god bok...! =)

Snakkesssss..=)

:')

Jeg er så glad nå.. Noen har tatt meg inn i varmen igjen, noen jeg er veldig veldig glad i. Jeg som trodde jeg aldri skulle få se disse igjen! Vi hadde en hyggelig telefonsamtale, hvor jeg ble bedt om å komme innom om jeg var i nærheten. Jeg drøyer ikke! Er på vei allerede! Gleder meg til gjensyn med familie jeg trodde jeg hadde mistet..:) :) :)

Vel talt!

Carrie har virkelig rett her.. Jeg holder nesten på å slite meg selv ut noen ganger, ved å tenke på alt jeg SKULLE ha gjort, og å ha dårlig samvittighet for alt jeg IKKE har klart å få gjort.
Dette rådet skal jeg ta til meg..:)

Bryllupsdagen..:)

Idag er det 8år siden jeg sist brukte denne tiaraen..:) har nesten lyst til å ha den på i hele dag, men kan man dét da? På jobb og sånn? Hihi..:)
Syns forresten det var ett flott bilde lille minsten min tok av meg der..:)

Bryllupsdagen vår..:)

Idag er det 8år siden David og jeg møtte forloverne våre i "sentrum", og gikk til byfogden for å vie oss. David hadde på seg t-skjorte og ola-bukse, og jeg var kledd i ett kort olaskjørt og en vinrød singlett. "Nå skal vi gå og gifte oss litt". Morsomt og uhøytidelig..:)

Vielsen gikk fort unna, med bare oss 4 tilstede, og noen bilder ble tatt. Da vi kom ut fra rettslokalene, ventet mine svigerforeldre der. De tok oss med inn på en restaurant hvor vi spiste middag og hadde ett hyggelig avbrekk før vi dro til festlokalene og gjorde noen små forberedelser.

Senere på kvelden kom venninna mi Trine til meg. Trine og forloveren min Evylyn overnattet hos meg den natten, mens MANNEN MIN var ett helt annet sted. Jeg husker egentlig ikke stort fra kvelden før bryllupsfesten, annet enn at jeg ønsket at venninnene mine skulle bedømme om jeg sang bra nok til å kunne framføre en sang til mannen min dagen etter. Det hadde nemlig vært en ønskedrøm helt fra jeg var liten... Men jeg hadde aldri sunget for NOEN før, så jeg var temmelig usikker på om jeg ville klare å stå det ut, uansett hvor målbevisst jeg var.

Dagen etter ble det fullt bryllupsstyr, med sminke i Askim og håroppsett hos ABCfrisør, hvor kjolen kom på. En flott amerikaner av ett flak hentet oss til den lille vigselsseremonien på Folkenborg Museum. Selve fotograferingen tok plass hos Fotograf Grinna, hvorpå vi dro videre i den fjonge bilen til middag og fest i Bøndenes Hus på Hærland.

Vi må ha vært rundt 250 tilsammen utover kvelden, og kakebordet var kjempelangt. Men det var synd jeg ikke fikk smakt på de, -jeg var nemlig så dårlig i magen min fordi jeg gikk og mannet meg opp til å synge SANGEN til mannen min.

Og den ble sunget. Jeg overrasket mange den kvelden, -meg selv aller mest. Valget av sang var helt idiotisk, for tema og tekst passet slettes ikke inn. Dessuten så knakk stemmen min fullstendig sammen under "bridge" (der hvor sangen bygger seg opp før eller etter refrenget) da EKTEMANNEN MIN kom og stod foran scenen med blikket opp på meg.

Jeg har aldri klart å synge den sangen igjen uten å begynne å grine..<3 (unntatt på en karaokestand på Momarkedet da eldstemann var baby da..)

Jeg møtte David på sensommeren -99. Vi var sammen i tre år før vi giftet oss, og det syns jeg var verdifulle år å ha på baken. Jeg er glad vi kjente hverandre såpass da vi endelig sa JA til hverandre..:)

Det ble to guttunger med årene, i tillegg til katt, hund, drøssevis med kaniner, biler, campingvogner, hengere, anleggsmaskiner, hus og småbruk. Det er så godt å kunne føle seg trygg på at selv om mange av de materiale tingene kan bli borte etterhvert, har vi iallefall hverandre fortsatt. Vi er faktisk som nyforelsket etter 11år sammen! :) Det er jammen ikke værst spør du meg!

Jeg elsker den kjære mannen min!!

Nå er jeg spent på om han liker gaven sin.. Jeg har til og med snekret ett kort selv.. :)

Litt glitter i hverdagen

David satt oppe på kontoret og sjekket mailen sin. Jeg satt nede på kjøkkenet med min Macbook, skrev en liten kjærlig hilsen, og trykket på print-knappen. Sekunder etter kom arket ut i etasjen over, og David kunne lene seg bakover og nysgjerrig strekke seg etter en utskrift, -med hilsen til han..=)
Litt glitter i hverdagen, det trenger man. Og akkurat der og da var det teknologien som fungerte bra..=)
Nattinatt!

Ett stort savn..

Da jeg våknet idag, ble jeg liggende å kjenne etter bena mine. Var de der?

Jeg prøvde å bevege de litt, og jeg ble litt redd da jeg kjente at de var like tunge og ubevegelige som i drømmen min. En smule bekymret slengte jeg av meg dyna, svingte bena over sengekanten, og prøvde å reise meg opp. Beina var der, men jo, de var fortsatt merkelig slappe og vinglete å stå på.

Jeg hadde en skikkelig urovekkende drøm. Den begynte med at jeg pratet med en hyggelig dame som satt i rullestol. Hun hadde kortklipt, lyseblondt hår, og lignet veldig på av de som gikk på kurs der jeg var resepsjonist for mange år siden. Beina hennes var tynne og slappe, og lå alltid samlet til den ene siden, akkurat slik som på denne damen jeg pratet med.

Plutselig var det jeg som satt i den rullestolen. Jeg stirret skremt ned på de slappe bena mine, og ble helt fortvilet da jeg prøvde å løfte de og legge de i en bedre posisjon, -og så at de ikke lystret. Da jeg forsøkte å løfte ett ben med armene mine, ble jeg overrasket over hvor TUNGT beinet var. 

Hele kroppen var tung. Det var slettes ikke enkelt å løfte hele kroppen bare ved å støtte seg på armlenene. Bare det å komme seg fra rullestolen og over til en sofa var ett rent mareritt, og jeg endte ofte opp på gulvet med ett brak.

Etterhvert ble jeg vant til rullestolen og de ubevegelige bena, men å treffe på folk jeg kjente, som ennå ikke hadde fått med seg hva som hadde skjedd (HVA hadde skjedd egentlig..?), var ikke noe morsomt. De ble helt rare i ansiktene sine, og visste ikke helt hvor de skulle feste blikket, eller hvor de skulle gjøre av seg når de så meg. Akkurat som om jeg var skummel og farlig der jeg kom i den blanke rullestolen min.

En person var omsorgsfull, og så visst på det som sin oppgave å hjelpe meg, enda jeg ikke hadde sett han på mange, mange år. Hans kone var også hyggelig og hjelpsom ovenfor meg, og det overrasket meg siden hun en gang hadde vist tegn på usikkerhet og sjalusi. Kanskje hun nå følte seg trygg og ikke så på meg som noen trussel lenger, siden jeg var ubrukelig fra livet og ned? 

I drømmen min var jeg borti flere forskjellige rullestoler. En av dem hadde ikke fotstøtte. Den var helt umulig å bruke, for jeg kunne ikke løfte beina selv, og de ble bare sopende etter gulvet hver gang jeg beveget meg. Men armmusklene mine bulet etter påkjenningene ved å flytte en hel kropp kun ved hjelp av to store hjul. 

------ ------- ------

For en merkelig drøm!

På en måte er jeg litt takknemlig for den, for den var så livaktig at jeg føler jeg har fått ett bittelite innblikk i hvordan en rullestolbruker må ha det. Men hvorfor i all verden drømte jeg en sånn drøm?

Det er nå ett par timer siden jeg stod opp, og bena mine er fortsatt vinglete, tunge og uten styrke. De var slik igår også. Jeg bekymret meg ikke så mye over det igår, for jeg regnet med at det bare hadde med psyken å gjøre. Gårsdagen var nemlig ett sant mareritt, enda jeg var på jobb (jeg stortrives jo der..).

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye psyken kan gå utover det fysiske. Jeg var svimmel, kvalm og energiløs i hele 2009, og jeg var mye redd for å få (eller at jeg hadde) utmattelsessyndromet. 

Men nå var det iferd med å bli så bra! Jeg har jo ikke vært svimmel og kvalm på flere måneder, og energien har tiltatt i styrke..!

Men så får jeg en sånn dag som igår. Svimmel, kvalm, null matlyst, og bein som svikter under meg hele tiden. Merkelig, skummelt, ekkelt... Og helt klart psykisk...

Jeg savner dem, de vennene jeg "mistet"..  Jeg savner dem så det gjør vondt i hele meg.. Ja, jeg har gode og herlige dager, og avgjørelsen min har vært en stor lettelse for meg, -men savnet etter vennene mine er til tider mere enn jeg klarer å bære.. 

Det er så vondt å tenke på at jeg ikke lenger blir sett på som deres venn, -bare fordi jeg har valgt bort det de setter sin lit til.. Det er vondt å vite at det ikke blir noe kaffe i sofakroken til den muntre og blide S, at jeg ikke skal få nyte solen fra verandaen sammen med min herlige Sø, at det ikke blir noen flere fotoshoots med fantastiske A, og ingen flere koselige interiørpratende kvelder med snuppa mi I... 

Jeg er så utrolig glad i de vennene jeg fortsatt har. De har alltid vært der for meg, uansett tro og meninger, og de er ufattelig verdifulle for meg. Det er også de nye vennene jeg har fått, og alle nye bekjentskaper som stadig dukker opp. Jeg er så takknemlig for all den hjelp og støtten jeg får av disse hele tiden, og at de ser alt det gode i meg, og minner meg på det..

Men mennesker kan ikke erstatte andre mennesker, -sånt er bare ikke mulig. Jeg kommer alltid til å føle ett sterkt savn etter de vennene jeg hadde, uansett hvilken sterk og munter maske jeg kan gå å bære dag ut og dag inn. Jeg har masse følelser, -men alle de vonde følelsene kommer ikke frem før jeg er alene, og det er jeg sjelden, -så da renner det fort over når jeg minst ønsker det..

Og da blir bena mine gelé. 

Jeg håper det bare er det som er galt med beina mine idag. Men jeg leste i en blodtypebok en gang, at de med min blodtype er utsatt for muskelsvinn, og den teksten får jeg ikke ut at hodet. For en skrekkelig sykdom å få..! Når bena mine blir sånn som de er idag, blir jeg ufattelig redd for å havne i rullestol med tynne, slappe bein. Jeg har da trossalt ingen Avatar jeg kan leve igjennom, slik som Jake Sully gjør i filmen Avatar. Jeg har bare mine egne bein, og min egen verden å leve i. Og min verden er ikke alltid så grønn og fin som man skulle tro og ønske, uansett hvor mye jeg smiler og ler..

Min avatar

Macroverdens fantastiske mystikk

Det begynte å bli lenge siden jeg hadde ligget på kne i gresset, på jakt etter småkryp å fotografere med macrolinsa mi..

Men da jeg denne helgen satt i sola, og intetanende lot den brenne overkroppen min, endte jeg til slutt opp liggende helt nede i gresset med nesa i en bok. Det var da jeg fikk øye på ett par små insekt, kravlende over boken jeg leste. Automatisk skulle jeg til å blåse de vekk, men så slo det meg en ting..:

 du verden så små de er!! 

Det ene insektet jeg så på var så lite som ett knappenålshode. Men likevel hadde den seks bein, ett mikroskopisk hode med en tenkende hjerne, og jeg vet også at den hadde ett lite, hamrende hjerte ett sted inni der. Det er helt utrolig at så mye LIV kan få plass i en knøtteliten, limegrønn, insektkropp...!

Så liten at den ikke blir sett. Så liten at den forsvinner i det store gressteppet sammen med familien sin, uten at vi mennesker ofrer den så mye som en liten tanke.. Men likevel ikke ubetydelig..

Jeg løp inn etter kameraet mitt og macrolinsa. Jeg måte prøve å få foreviget denne lille tærten på den gigantiske boka. Men da jeg kom tilbake, var den borte. Hva skulle jeg nå ta bilde av?

Jeg ventet litt, og da kom det kravlende en liten sak. Den utforsket kanten av hele boka mi, tok seg en liten klatretur oppover Nokiafjellet, spradet over slitte taster og steg så ned derfra, og tilbake ned og bortover på boken igjen, -helt til den fikk en ny nedoverbakke å bryne seg på.

Bitteliten, men fortsatt ett liv..

Da den lille tassen datt ned i gresset og ble borte, måtte jeg se meg om etter noe annet å ta bilder av. Jeg fikk øye på de flotte fargene i solstolen min, og knipset utallige bilder av den, med forskjellige blenderåpninger. Ikke så altfor overraskende, likte jeg det med stor blenderåpning best.

Denne skal jeg nok tilbringe mange timer i denne sommeren..=)

Jeg ville ikke reise meg opp, -jeg var for lat. Så jeg måtte se meg om etter motiv der jeg satt. Boken lå så flott og fin i gresset, og skapte en kontrast jeg visste ville ta seg godt ut med liten skarphetsdybde. Jeg tok ett med den største blenderåpningen igjen (f2.8).

Det ble stilig det, men det manglet lixom noe. Bildet ble så kjedelig og livløst. (Det ble så kjedelig at en jeg viste bildet til via MSN senere på kvelden ikke helt klarte å se hva det var..) 

Så jeg endret fokuspunktet litt.

...Og straks fikk jeg ett litt mere interessant bilde. 

Jeg ble liggende å knipse masse bilder av samme motivet, med endringer i blenderåpning, men jeg liker ikke når for mye synes i bildet, det blir rett og slett uinteressant. Hvem ønsker å se alle de herjede gresstråene pistrende til alle retninger, hele veien innover i bildet? Liten skarphetsdybde og ett selvvalgt fokuspunkt derimot, funker utrolig bra, spør du meg..=)

Etterhvert ble det rett og slett tomt for flotte motiv der jeg lå. 

Jeg kjente lukten av syriner blåse mot meg. Jeg reiste meg opp og gikk mot dem, mens jeg kjente at det svartnet litt i hodet for meg (reiste meg opp for fort ja...). Sjanglende gikk jeg bort til syrinene, luktet litt på de, og tok ett par bilder.

Lukten av syriner er helt spesiell.. Jeg kunne hatt huset full av en lukten blomstene, men mannen min bare nyser, så jeg får holde de utendørs, sammen med katten..

Jeg tasset bort til det nedgrodde blomsterbeddet mitt, og tok en titt. Det var kommet opp noen nydelige blomster der, og jeg knipset ivei. Men uansett hva jeg gjorde, ble alle bildene utbrente av den ene spesielle blomsten. Kveldssolen skinte for skarpt, og da jeg tok hånden og skygget til for blomsten, ble den bare livløs og grå å se på.

Men blikket falt på noe som egentlig var litt mere interessant. Bladene på en annen plante (eller kanskje det er ugress?) fikk sollyset sitt fra baksiden slik at hver lille åre ble blottet for meg. Det var ett utrolig syn, og jeg forklarte ivrig til guttungen min hva det er, og hvorfor de er der.

Men det kan jo hende jeg tar feil, kanskje de ikke er årer? Kanskje det er skjelett? 

Samma det! Det er stilig!

En snodig liten stilk stod blandt blomstene og så ganske så stusslig ut. Jeg prøvde å se skjønnheten i den, og tenkte at hvis jeg klarte å ta ett greit bilde av den, der den var i fokus, ville den kunne få sole seg litt i en oppmerksomhet som ellers ville gått til blomstene ved dens side.

Avblomstret, men fortsatt vakker på sin måte.

Det kom ett lite insekt flyvende. Det landet på den merkelige avblomstrede stilken, og samlet nektar eller pollen. Jeg knipset masse bilder av den, men flue på blomst er så oppbrukt føler jeg. Resultatet ble ett litt fargemanipulert, og uferdig bilde.

Ett bilde så kjipt og uferdig at jeg ikke gadd slenge på signatur engang, hehe..

Øynene falt på en annen sak, med masse hår på. Minsten og jeg satt og kjente på hårene, klemte litt på den, og undret oss over den rare saken. Her måtte det knipses litt til..

Henger med hodet..?

Det ustelte blomsterbedet mitt sluttet å være interessant, så jeg reiste meg opp (igjen altfor fort) og sjanglet noen skritt i retning bekken vår. Skyggen min la seg så flott over den lille buskeveksten, og jeg poserte villig til skyggen så dekorativ ut i alle de grønne bladene.

Jeg fikk øye på en fargerik liten flue som satt og vasket hodet sitt på ett av bladene. Jeg prøvde å fange øyeblikket da den bøyde hodet ned for en liten "kattevask" i nakken...=) 

Kan du se at den bøyer det lille hodet?

Lenger inn på tomta var det ikke lenger noe sol. Bare kald skygge. Én blomst fanget oppmerksomheten min, og den fikk bli foreviget.

Jeg hadde gått hele runden min nå. Solen var iferd med å gå ned, og jeg begynte å bli litt kald. Men jeg hørte de små fugleungene kvitre fra taket vårt, og tenkte at jeg kanskje kunne klare å fange øyeblikket idét mor eller far fløy til eller fra med mat i munn..

Jeg ble stående lenge med kamera på monopod. 

Lenge..

Leeeeeeeenge.....

Men helt til slutt fikk jeg ett blinkskudd.

Jeg merket at kameraet slettes ikke hang med hverken med ISO og fps (bilder pr sekund)... Dette hadde vært ett unikt tidspunkt å bruke en Nikon D700 eller D3 på... Men dét måtte jeg klare meg foruten, så det ble som det ble..

Kameraet mitt ladet til slutt ut av påkjenningen. Jeg gikk inn med kamera og satte den på lading, før jeg gikk ut igjen og tok til å spa av ett helt lass med grus fra pickup´en til mannen min. Deilig å bruke kroppen sin litt, og å få ut litt innestengt frustrasjon samtidig...!

Da jeg kom inn for kvelden, og barna var i seng, satte jeg igang med å rydde i alle filene jeg hadde rotet til med på macbooken min. Det blir så fort til at man bare tømmer kameraet og slenger alt i mapper med ubrukelige navn som "diverse" eller "til sortering", og der blir de liggende.. 

En av mappene hadde jeg kalt "solnedgang tirsdag kveld", men jeg reagerte med likegyldighet til den, for jeg har mange slike mapper med navnet "solnedgang" i seg. Likevel tittet jeg innom, og da fikk jeg en liten frysegys over hvor vakre bildene mine fra den kvelden egentlig var. 

Jeg må si jeg liker det første best, men det nederste har den spesielle skyen i seg, og slikt er jeg også svak for.. Men det første er definitivt det beste!

Idag var jeg endelig tilbake på jobb igjen. Streiken var fortsatt igang, og barnehagen hadde kun "aktivitetstilbud" mellom 0830 og 1430 der unga skulle være ute hele dagen. Inntil idag hadde dette tilbudet kun vært 0900-1300, så jeg ble glad for den lille utvidelsen da jeg fikk vite om den kvelden før, at jeg med engang meldte sjefen min om at jeg nå VILLE på jobb. 

Det virker som om at mange har nytt muligheten til fridager nå mens streiken pågikk, men selv ville jeg helst være på jobb. Det høres kanskje merkelig ut? Men det er det ikke. Jeg stortrives på jobb, spesielt denne jobben, for der er det så mye variasjon at jeg aldri blir lei (vi "adhd´ere" blir fort lei og mister fort interessen for ting..). Det er mange hyggelige kunder innom, arbeidsoppgavene er mange og varierte, og så er det da trossalt snakk om en FOTObutikk! KLART jeg trives i en butikk som selger kamerautstyr, og som også har studio med to bra fotografer. (Kristoffer aka "Kiffa" har jo kommet tilbake fra Paris, så nå er det to fotografer hos Aril Foto)

Svigerinna mi sendte meg melding mens jeg var på jobb, med bilde av sitt nye objektiv. Sigma 10-20mm. Fotovideo har supertilbud på den nå. Det er nesten gibortpris....! Jeg ble helt dårlig da jeg så pakken hennes på mms. Tenk å ha den brennvidden, og ta masse herlige solnedgangsbilder nede i vannkanten.. I HDR. En drøm...

Men foreløbig får jeg nøye meg med det jeg har. Og trossalt er det ikke SÅ ille. Jeg får da til masse interessante macrobilder med det utstyret jeg har, så jeg burde ikke klage. Det er bare fantasien og kreativiteten som stopper en! =) Og ved å snakke litt med henne har jeg kommet fram til at jeg behøver da ikke gå å trakte etter ett dyyyrt kamera (selv om det er noe jeg virkelig ønsker meg og såklart trenger etterhvert), men jeg kan jo begynne å kjøpe meg objektiver istedet! Kjøper man fullformatobjektiver, kan man bruke disse på mellomformatkamera også (men ikke omvendt). Det er mange av de objektivene jeg ønsker meg, som jeg kanskje kan finne til en grei pris på bruktmarkedet, hvis jeg bare har litt tålmodighet.

Men først må jeg ha penger, -og dét har jeg ikke. Så foreløpig får jeg bruke det jeg har!

Koselige arbeidsdager! Og jeg ble vinner av fotokonkurranse..=)

Mens jeg var på jobb idag, kom en av medlemmene i Rakkestad Fotoklubb innom for å flytte bilder fra minnekortet sitt over til CD´er. Han var en av de heldige som hadde vært på fototur denne helgen, -en tur jeg også hadde tenkt å være med, men som jeg måtte avbestille i siste liten pga altfor dårlig økonomi... Jeg tittet på bildene mens de lastet seg inn, og så mange flotte motiv der. Jeg skulle så gjerne vært der og tatt bilder av de nydelige ruinene jeg også!

Han minnet meg på at det var fotoklubbmøte igjen idag, og fortalte at det da skulle bli vist noen bilder fra turen samtidig. Dét kunne jeg da ikke gå glipp av? Men jeg visste ikke om mannen min kom til å jobbe lenge, eller om jeg i det hele tatt orket å reise noe sted ikveld. Selv da jeg var på vei hjem, kjente jeg at øynene helst ville sige igjen, og at hodet mitt føltes som om noen hadde hoppa på det..:( 

Men da jeg kom hjem og slapp unga ut i lek, raste jeg likevel over huset og fikk gjort endel husarbeid. Da jeg satte meg ned og tok en velfortjent kosestund med rester fra middagen igår (mer om den lenger ned i innlegget, *sikle*), så jeg at mannen min svingte inn på plassen. Da var det bare å finne fram Macbooken min og bråvelge noen bilder til fotoklubbens fotokonkurranse, med tema "FRITT".

Jeg valgte å delta med disse to denne gangen: 

To av mine favorittbilder. Strutsen tok jeg bilde av da vi var i Knuthenborg Dyrepark sist sommer, og fluevepsen (eller hva jeg skal kalle den) tok jeg også i Danmark, på stranda med macroobjektivet mitt.

Jeg blir alltid litt glad når det er tema FRITT på fotoklubbmøtene, for da er det (sier seg selv) helt fritt hva man ønsker å delta med. Man får sjansen til å delta med slike bilder som ovenfor, -bilder som har vanskelig for å passe inn i de utvalgte temaene/kategoriene som ellers er på fotomøtene. 

Men det som er litt dumt med tema FRITT, er at når alle tar med slike bilder som ikke passer inn i de utvalgte temaene vi har gjennom året, kommer såklart alle med det beste de har på lager av uviste bilder, -og det gjør det utrolig vanskelig når man skal sitte å gi poeng til kun tre utvalgte. Jeg syns det var så mange bra bilder idag, at jeg måtte skrive en midlertidig huskeliste over alle bildene (med stikkord) for å kunne gi poengene til slutt. Likevel ble jeg sittende etterpå å angre på at jeg ikke hadde hatt mulighet til å gi flere bilder stemmer.

Men så var det jeg som vant! *overraska* Jeg ble så stolt altså! =) Virkelig stas må jeg si=) (Små barn, store gleder?) Begge bildene mine fikk poeng; strutsen gikk av med seier med 9p og fluen delte en eller annen plass med sine 6p. Fornøyd idag ja..=)

Vinnerbildet:

Premie fikk jeg også, -en søt, liten vinflaske (som jeg ikke vil drikke). Den skal være min pokal. =)

Jeg tenker tilbake på kommentaren jeg fikk på dette bildet da jeg deltok i en bloggfotokonkurranse med det: "Det nederste bildet kan da ikke være hun bloggeren som har tatt? det er i en gammel billedbok som jeg har på media ;s" 

Joda, det er jeg som har tatt det, og jeg syns bare det er utrolig kult at noen syns at bildet mitt er så bra at jeg umulig kan ha tatt det...=) For ett kompliment! =)

__________________________________

Forrige uke hadde vi det litt ekstra koselig i fotobutikken (ARIL FOTO). Pga sesong, har Aril vært veldig mye ute og fotografert barnehager, firmaer, konfirmanter og av og til brudepar, så jeg har vært mye alene i butikken. Jeg klarer det helt fint, det er alltid nok å gjøre, og det er hyggelig når kundene kommer innom, men det ER såklart mere koselig når Aril er der han også, eller når Per kommer en tur opp fra kjelleren og snakker litt. Jeg liker ikke å være ensom!

Men denne uken hadde vi Caroline fra ungdomsskolen utplassert hos oss på arbeidsuke. 

Jeg likte denne jenta med engang. Ikke vanskelig å like en som henne..=) Hun var trivelig og koselig, høflig, rolig, søt, lærevillig og sosial. Jeg er så overrasket over hvor fort hun tok bilderedigeringen, og hvor godt øye hun har for å SE hvordan fargesamspillet bør være i bildene, og å rette opp på rette måten der det ikke var bra i utgangspunktet. Hun kjørte mange filmer på egenhånd, men knakende bra resultater. Jeg følte jeg bare kunne gå hjem eller ta ferie med én gang..:-p

Da jeg forklarte henne litt om blenderåpning, lukkertid og masse annet i kameraets innstillinger, var det akkurat som om det satt fra første stund det også, (hvorfor kan ikke jeg ha en slik klistrehjerne??) og hun prøvde seg fram for å få litt praksis i det. 

Siden jeg ikke jobber fredager, tok vi en liten demonstrasjonsfotoshoot før jeg stakk på torsdagen. Jeg prøvde å gå igjennom det Aril har lært meg hittil, og repetere det vi gjorde da Gunnveig var på jobb hos oss én dag for noen uker siden. Da Caroline hadde fått prøve litt studiofotografering, og jeg hadde tatt en drøss med bilder av henne, tok vi en liten shoot sammen med Aril også, -da med Per bak kamera..:) Her er ett par resultat:

Over (nederst): Jeg slengte sammen ett "kort" i 20x20cm til Caroline. Jeg syns selve bildet ble litt mørkt, men hva kan man forvente når man stresser på vei ut av butikken..=)

Jeg har fått tillatelse av både Aril og Caroline til å poste dette i bloggen min.

Da jeg kom på jobb idag, kjente jeg at jeg savnet henne. Det var så hyggelig å ha henne der..=)

_____________________________________________

Igår var det en spesiell dag. Eldstemann min var på "blikjentdag" på skolen han skal begynne på til høsten..! Tenk på det. Det er jammen ikke lenge siden jeg presset han ut, og nå skal han plutselig begynne på skolen... Aiaiaiaiiii... 

Jeg var så spent. Han er en litt usikker og utrygg type, så jeg hadde regnet med at han kom til å klamre seg til bena mine hele dagen, -men neida. Gutten deltok i sang, telling osv. Jeg satt bare å gapte. Og jeg var så stolt. Jeg har aldri sett han sånn før! Kanskje ikke så rart egentlig, siden jeg ikke er i barnehagen når han er der, men likevel. Jeg hadde forventet noe helt annet.

Han var så heldig å få være sammen med en kamerat (minstesønn til venninna mi Madelén) denne dagen, så de hang sammen litt før de av en eller annen grunn skulle ha en jente mellom seg (annenhver gutt og jente).

Lille minstemann min var også med denne dagen, og han ble hele tiden forvekslet med førsteklassinger...=) Må jo le litt.. Han er høy for aldreren, men man SER jo at han ikke er 6år. Uansett, så er det kjempebra at lærerne ønsket å inkludere han og ikke bare tok forhastede slutninger..=) Lille gutten min spiste masse vafler mens vi ventet på storebror, og ettpå gikk vi ut og så storebror få omvisning av fadderen sin. =)

Noen timer senere satt jeg ute i hagen hos Madelén, så sliten at jeg egentlig kunne sovnet der og da. Men jeg hadde ikke lyst til å dra hjem til husarbeid og depressive tanker når det var så herlig vær og sommeren går over så fort. Så plutselig fikk jeg idéen om å slenge med meg snuppa mi og "lånedatter min" med meg hjem på overnatting..=) Impulsiv som hun er (lik meg der ja), ble de med med en gang..=)

Madelén er utrolig flink til å lage herlig mat, så da vi hadde brettet klær og ryddet kjøkkenet, og såvidt rukket å sitte noen minutter på baken i paviljongen min, satte hun igang med å instruere meg i hvordan man lager GRESK KYLLING. 

*vann i munnen*

En stund etter at min kjære kom hjem, kunne vi nyte det herlige måltidet, med rødvin i glassene våre...=) Ooooh så digg mat!! Syns hun burde blogge mere oppskrifter jeg, -foreløpig har jeg bare sett en oppskrift på bloggen hennes, og den har jeg brukt mange ganger. =)

_____________________________________

Nå får jeg vel hoppe til sengs igjen. Blogging blir sånt jeg gjør på sene kvelden nå om dagen, for jeg vil så mye heller være UTE når solen skinner. Herlige sommer..=) Gleder meg til hytteturer til Gol jeg nå. Godt å ha ting å se fram til...=)

Nattinatt!