Gaver fra gode venninner

"Jeg har bestilt en bursdagsgave til deg" sa hun til meg med ett stort smil. "Du får holde utkikk i postkassa di, for den er på vei dit".

Jeg skjønte ingenting. En gave som kommer i posten? Når da? Imorgen eller om noen uker, eller kanskje på fødselsedagen min?

Nysgjerrig sprintet jeg til postkassen hver dag jeg kom hjem fra jobb, men det var kun kjedelige, hvite vinduskonvolutter adressert til mannen min i postkassa. Hver dag.

Men så en dag var det noe mer oppi der. Ett tynt blad pakket inn i plast, -plast som skinte opp mot meg der den reflekterte sollyset idet jeg åpnet lokket. Jeg grep etter all posten med hanskekledde fingre, løftet det opp, fjernet noen brev som dekket forsiden, -og så rett på en ny utgave av DigitalFoto.

Jeg ble stående og se på bladet, forvirret. "Hæææh? Hvordan havnet den her? Jeg har da ikke bestilt den...!" Jeg snudde bladet rundt og så på baksiden. Jammen var den adressert til meg. Merkelig. Jeg tenkte jo for bare noen få dager siden at jeg kanskje burde begynne å abonnere på dette bladet igjen, siden det er spekket med tekniske råd og tips ang redigering og kamerautstyr, og nå lå det her i posten..!

Sakte gikk det opp for meg. Dette var bursdagsgaven venninna mi hadde snakket om! Glad og full av iver hoppet jeg opp og ned på stedet og ropte JIPPIIIII!! Beina fant veien over vått løv og vanndammer, inn huset, og raskt var plasten vekk fra bladet. 

Her måtte det sendes melding, med én gang...! En hastig sms til venninna mi ble sendt, med stooor takk for den PERFEKTE gaven, og med beskjed om hvor glad jeg ble. 

Men i meldingen etter kjeftet jeg litt på henne for at hun hadde satt seg i gjeld pga meg med dette abonnementet. Jeg tenkte nemlig oppi hodet mitt at hun nå kom til å få én faktura hver måned som hun måtte betale, -og bruke penger på meg hver måned en god stund framover.

"Klart jeg har betalt allerede, -ellers hadde du jo ikke fått det!" svarte hun tilbake, litt ergelig over den dumme bekymringen min, samtidig som hun ga uttrykk for at hun jo syntes at jeg var litt søt. 

Jeg stod der og følte meg dum. Klart abonnementet betales for periodevis! Venninna mi får ikke en regning per måned som hun må betale, -hun har betalt alt med en gang!

Igår kveld satte jeg meg ned med bladet, og kjente den dårlige samvittigheten sive inn i meg mens øynene raste over innstillinger, ord og uttrykk, tips og kameraspesifikasjoner. Noen ganger kan jeg være så kort. Her hadde venninna mi ordnet den perfekte gaven til meg, også fikk hun kjeft for å bruke penger på meg. Jeg har helt klart ikke skjønt meningen med "bursdagsgaver", -iallefall ikke så lenge de er til meg.

Men dette er helt klart en utrolig flott gave, som jeg setter veldig pris på..=) Ett halvt år, eller hvor lenge det nå er, får jeg denne gaven i posten fra venninna mi, og jeg skal smile og takke henne hver gang! =)

Igår kom hun innom med enda en liten gave, en søt liten gave med litt intern mening i...=)

Det er hovedsaklig badeanda som det er noe internt med..=) Det passet jo bare utmerket! Konfettien lukter så godt at jeg kunne sniffet på det lenge, dersom jeg ikke hadde blitt ør i hodet av det..=)

Da jeg tok bilder av disse to søte gavene, kom jeg til å tenke på en annen søt gave jeg fikk for en stund siden, av en annen god venninne.

En søt liten bok med noen visdomsord inni. Jeg likte så godt den ene siden (den jeg har brettet opp), for den passer litt på meg. Jeg er nemlig ikke spesielt glad i at telefonen ringer. Men jeg kan jo faktisk la være å ta den...! =)

Jeg må innrømme at når det kommer til smågaver til venninnene mine, er jeg helt elendig. Jeg ser nemlig for meg at dersom jeg skal kjøpe en gave til en venninne, må jeg kjøpe til alle venninnene mine (det skal jo være rettferdig), og det må være noe flott og dyrt. 

Men så ser jeg hvor glad jeg selv blir for sånne søte små ting som den lille boken, og konfettiesken med badeanden oppi. Det skal jammen ikke mye til for å glede en venninne, og ting behøver ikke å være dyrt! Det burde ikke være dyrt! Ikke må jeg kjøpe til ALLE på en gang heller, jeg kan bare ta det som det kommer..=)

Men så var det ett annet problem jeg sliter med da: jeg shopper nesten aldri. Så hvordan skal jeg da komme over slike søte, små ting..? Man må jo faktisk gå i butikker for å se sånt.

Tusen takk til dere to av mine gode venninner, for så søte og gode gaver! =)

And then she cried...

Det er merkelig hvordan følelsene kan ta fullstendig overhånd, selv når man ser ting man slettes ikke har vært involvert i, om personer man aldri har møtt, og sansynligvis aldri kommer til å møte.

Jeg tittet nettopp innom vg.no, for så lite oppdatert som jeg er, har jeg i pur trass lagt den til som startside i nettleseren min, slik at jeg SKAL få en flik at oppdatering med meg før jeg går videre i nettvandringen min.

Da kom jeg over denne videoen. En liten minidokumentar om Ida som nettopp døde av kreft, bare 28 år gammel. 

Tårene rant, og barna spurte hva som var galt.

"Ikke noe å gråte for mamma, det er ikke virkelighet." prøvde eldstemann på 6 år å trøste meg med. For én gangs skyld måtte jeg svare "beklager gutten min, men det ER det, og sånt skjer hele tiden....".

Han fortsatte å leke, og sitter fortsatt og synger en egen sang mens han bygger lego, lykkelig uvitende om alt det forferdelige som kan skje med gode, snille, uskyldige mennesker.

"Det er derfor jeg ikke leser avisen og ser på nyhetene!", tenker jeg sint inni meg. For hver gang jeg sniker til meg en flik av virkeligheten, blir jeg bare overveldet av sorg når jeg ser hva som skjer der ute. Enten dét, eller jeg blir skremt. Jeg føler at jeg ikke trenger å vite alt dette!

Men så slår en annen tanke meg, (en tanke som kanskje er litt selvsentrisk, når jeg tenker meg om); det er godt å se at empatien min ER der. Tårene rant da jeg så minidokumentaren, om Ida´s kamp mot kreften.

Det er godt å FØLE, selv om det er triste følelser, -og jeg hadde kanskje hatt godt av å lese og se andre nyheter også, og latt meg få bli sint og engasjert. Det er trossalt viktig å vite hva som skjer rundt en.

"Når du er svært alvorlig syk, skal du være trygg på at helsevesenet har gjort alt for å hjelpe deg. Ida Wassås var ikke trygg på dette da hun døde sist søndag, bare 28 år gammel." skriver VGTV på siden jeg linket til.

Jeg blir sittende å lure på om de virkelig gjorde alt. Ida var ikke sikker på det.

Kan noen som helst være sikker på det? Jeg ville ikke klart å være sikker, dersom det var jeg som var i den situasjonen. Det er helt forferdelig at man skal være nødt til å sette sin lit til andre mennesker, når man står ovenfor noe så livsfarlig. Men hvem andre har vi å stole på her og nå? Det må jo være mennesker med utdannelsen og erfaringen som gir den hjelpen og ekspertisen de kan. Man har ikke noe valg.

Jeg tviler ikke på at enkeltpersonene som jobber innen helsevesenet virkelig engasjerer seg i jobben sin og gjør sitt beste, -men jeg tror at det er mye som kan gjøres bedre, uten at jeg kan vite hva som må til..

Marthe, med bloggen www.mirakela.blogg.no, er en av de altfor mange som sliter med kreft. Hun har blitt behandlet med cellegift lenge, men likevel fikk (eller får?) hun stadig vekk bekjed om at hun ikke hadde lang tid igjen.

Men så fikk hun forsøke en alternativ behandling. Første forsøket gratis, men resten måtte hun skaffe penger til selv. Det har vært helt fantastisk å lese hvordan svulst(ene) har forsvunnet, og å se hvordan hun kjemper videre! Det har også vært fantastisk å se hvor mange som engasjerer seg, og har bidratt med penger til behandligen!

Men hvorfor hører jeg så lite om slike alternative behandlinger? Er det fordi jeg ikke er oppdatert og leser nyheter, eller ER det rett og slett kun cellegift som er "løsningen" dersom en får kreft? Jeg har hørt opplevelser bli fortalt der personer har vært til blodanalyse i utlandet, og fått medisiner og kurer som har gjort at kreftsvulster har blitt borte, og personen kurert...!

Dersom slikt er sant, og at slikt kan skje, -hvorfor vet ikke flere om det, og får den hjelpen de trenger?

Er det fordi ingen hører om det? Eller VIL IKKE helsevesenet tillate slik behandling av en eller annen luguber grunn?

Det som kanskje gjør det hele enda mere komplisert er det faktum at alle mennesker er så forskjellige.. Det er merkelig at vi mennesker, som er skapt likt, ikke får samme virkningen av samme behandlingen. Det som hjelper én person, er ikke nøvdendigvis løsningen for en annen. Det er fortvilende!

Jeg kjenner jeg blir harm her jeg sitter, for folk dør der ute. Av slike forferdelige og "dustete" sykdommer som kreft. For det er nettopp det det er. Dustete. Alvorlig dustete. Alle sykdommer er dustete og helt unødvendig!

Kan de ikke bare bli VEKK?! Her og nå! Jeg er utlåmodig!

Men realiteten er og blir den den er. Realiteten til Marthe kan du lese litt om her i dette intervjuet, skrevet av en journaliststudent.

Over til min realitet: jeg må gjøre rent her før møkka kryper opp etter veggene..

Bloggest!

Fotoutstilling på Grand Café!

For en ukes tid siden fikk jeg denne hyggelige invitasjonen via mail som en slags påminnelse om at Anette og Elisabeth skulle ha fotoutstilling i Rakkestad. Kjempekoselig! Jeg hadde allerede bestemt meg for å dra, men med en invitasjon som dette føltes det enda mere virkelig, og jeg begynte å glede meg til å se hva de hadde hengt opp på veggene i de hyggelige lokalene. 

Lørdagen kom og jeg hadde nettopp hatt besøk av den kjære pappaen min. Philippe og jeg kastet oss i bilen og kjørte til Rakkestad, hvor vi traff på Anette utenfor Grand Café, iferd med å avslutte en prat. 

Det var så koselig å se henne igjen, men jeg glemte helt bort klemmen jeg ville gi henne, og stilte meg heller opp for å ta bilde av henne utenfor kafeen. "Skal vi ikke ta med Elisabeth?" foreslo Anette, og jeg nikket ivrig til det, slik at hun måtte gå inn og hente Elisabeth..=)

Etter å ha tatt ett par bilder av fotografene utenfor kafeen, gikk vi ivrige inn, -de for å vise meg bildene sine, og jeg for å beundre de. 

Jeg ble ikke skuffet. 

Det var ett flott utvalg de hadde hengt opp på veggene! =)

Anette med sin stilleben-serie. Jeg elsker bildet med eggene, og det øverste med tønnene og lyset som siver inn!

Vi ble sittende å prate litt i den koselige kroken, -tre fotointeresserte jenter fra Rakkestad Fotoklubb..=)

(Riktig nok bare én fotointeressert jente på dette bildet, men...=)

Elisabeth skjønte raskt at Philippe kjedet seg litt, så hun ga han penger til is. Da ble han litt mere positivt innstillt med en gang! =) Valget falt på en Daim Balltopp denne gangen, som han nøt i all stillhet under Anettes bilder...=)

Ganske rett etter at Philippe og jeg ankom kafeen, entret også en hyggelig representant fra Rakkestad Avis lokalene for å ta en prat med fotografene. (Jeg husket ikke navnet hans, og det enda han tidt og ofte er innom fotobutikken jeg jobber i.. *skammeseg*... Men nå har han vært innom både nettsiden og bloggen min, og presentert seg på nytt som Morten Erik Olsen..=) 

Etter en kjapp prat der han stilte spørsmål og noterte iherdig, viste jentene fram bildene sine og fikk forklart litt rundt hvordan de hadde gjort arbeidet, om det var blitt manipulert, osv.

Her tar de en titt på bildene til Elisabeth. 

Bildet som henger rett ved skulderen til den hyggelige herremannen (som hilser og sier at han er da ingen "herremann", men en gutt..=) var ett av mine favoritter fra Elisabeth; -ett vinterbilde av en allé. Jeg elsker alleer!

Bildene som henger til venstre for Anette (i den sorte toppen)  er fotografert av Anette, og blir her presentert på lerret. Utrolig flotte!

Ett bilde av fotograf Elisabeth og (noen av) hennes bilder måtte jeg ha...=)

Her forklarer Anette litt om bildene sine, blant annet hvordan hun hadde blitt sluppet inn for å ta bilde av gaupen, kun fordi det var blitt forstått at hun var spesielt interessert i fotografering. Noen ganger er det en stor fordel å ha med seg ett digitalt speilrefleks med stor linse...=)

Blant bildene Anette hadde utstilt, likte jeg helt klart dette best:

Og av Elisabeth sine, falt dette virkelig i smak:

De to bildene er svært forskjellige, men så utrolig flotte på hver sin måte. Anette sitt med de nydelige jordfargene, nettopp slike farger jeg ville foretrukket i ett maleri, med flotte tretønner badet i naturlig lys, -og Elisabeths friske og syrlige nærbilde av blomsten, presentert i akrylglass (sier jeg rett nå Elisabeth?). 

Etter å ha forklart litt av bildene, måtte jentene stille pent opp til ett bilde for avisen..=)

Jeg benyttet meg av at de var ferdig stilt opp, og tok ett bilde selv også:

Det hele var så hyggelig og koselig. Jeg vil også ha utstillig en gang..! =) Det må være gøy å få vise det man gjør, og kanskje til og med få solgt noen bilder samtidig. Det ligger helt klart litt arbeid bak noe slikt, men det er det verdt!

Kafeens innehaver Gabrielle syntes tydeligvis også at det var hyggelig med de flotte bildene på veggene i kafeen sin, og Anette og Elisabeth virket takknemlige for å kunne samarbeide med den blide jenta..=)

(det ble spurt om tillatelse fra hver person til å bruke disse bildene i bloggen min)

Takk for titten Anette og Elisabeth! Dere er flinke jenter! =)

(jeg velger å ikke linke til nettsidene deres her og nå, siden de visstnok ikke fungerer nå..)

______________________________

La dere merke til hvor flott lys det er i bildene jeg tok idag? Jeg blir så fornøyd når jeg ser de selv. Det gjør seg virkelig godt med rette bruken av en ekstern blitz, og det å bounce lyset i de veggene..! =) Blir det noen skygger i det hele tatt, er det kun snakk om myke skygger. Virkelig å anbefale! =)

Fotograf Marion Haslien i Fotografi! (mobilpost)

Nå blir det to mobilpost på rappen, kun fordi jeg ligger i senga, ikke får sove, og ikke gidder å gå ned etter macbooken min..=)
Fikk bare lyst til å vise dere at fotograf Marion har blitt intervjuet av Fotografi, og at dere nå kan lese dette i den nyeste utgaven. =) Jeg får ikke laget link til Marion via denne mobilen, men gå inn på www.haslien.no (tror jeg det er) dersom du vil titte på arbeidet hennes. Datteren hennes er nyutdannet innen foto og tar også utrolig bra bilder! Ta en titt!
Jeg derimot, jeg skal sove..=) nattinatt!

Tenk, nå er snart høsten over den også.. (mobilpost)

Da jeg kom hjem fra jobb igår, valgte jeg å bare kaste fra meg vesken og alt annet inne i gangen, og gå rett ut igjen. Jeg hadde nemlig kjøpt meg en ny rake på felleskjøpet noen dager i forveien, og også nye arbeidshansker, -klok av skade etter å ha fått vannblemmer flere år på rad, så fort rakingen av høstløvet var igang. Med de nye hanskene og den herlige Fiskars-raken var det INGEN SAK å rake alt løvet i skråningen! Og hvem gidder vel å bruke trillebår når det er plass til så mye mere på en henger? =)
Da barna fikk øye på at jeg raket, kom de raskt ut igjen de også, og hjalp til. De fylte faktisk så mye som 1/4 del av det endelige lasset, kun de to alene..! Flinke små gutter!
Klart jeg måtte ha musikk mens jeg jobbet. Jeg satte AC/DC på full guffe i bilen og hadde dørene åpne, slik at jeg kunne nyte blant annet "Let it be rock" og "Stiff Upper Lip" mens jeg vekket noen sovende muskler til liv. =) Da alt løvet var flyttet fra skråning til henger, sladdet jeg lykkelig rundt på åkeren vår med bil og henger for å få lasset av, men jammen satt det godt! Til slutt måtte jeg bare hoppe opp på hengeren og sparke det at selv, -og samtidig hindre meg selv i å skli på det sleipe underlaget. Hvordan kunne løvet ligge så fast og kompakt på ett så GLATT underlag??
Idag er musklene mine morgengretne. Fortsatt. De likte ikke å ha blitt vekket etter en så lang dvale, og som hevn lar de meg virkelig få kjenne at de er der. Men jeg bryr meg ikke. Jeg er bare lykkelig og glad, for sannheten er at jeg har det så utrolig godt med meg selv, med mannen min, med familien min som aldri svikter meg, med vennene mine, med min tro og mitt håp, mine ønsker, mål og drømmer, -mitt alt! JEG HAR DET SÅ BRA! =) =)
Det eneste jeg virkelig ønsker og trenger nå, det er en fast jobb. En fast stilling med fast inntekt og stabilitet. Men samtidig gruer jeg meg for den dagen jeg får noe slikt, -for det betyr jo bare at jeg ikke jobber hos Aril lenger!
Men jeg får kose meg der mens jeg kan..=) Og det gjør jeg virkelig. Så får vi se hva som skjer framover. Jeg viser iallefall interesse ett sted, ang jobb, mener jeg. Men hva er egentlig forskjell på det "å mase" og det "å vise interesse"? Dét skulle jeg likt å visst!

Har forresten hatt en KNASENDE bra kveld! Takk INC! =)

En liten fotoshoot ved Tenor ruinene idag!

På vei hjem fra en shoppingrunde på OBS idag, stoppet jeg ved Tenor Ruinene og hoppet ut av bilen med barna, klare for en liten shoot. Det var slettes ikke planlagt, men solen var i ferd med å gå ned, og kameraet har jeg jo alltid med meg i den digre Bjørn Borg bagen min uansett, heldigvis! =)

Her er de bildene jeg likte best...=)

Jeg syns det ble en ganske vellykket shoot! =)

Nydelige, lykkelige og glade barn!

Ta en titt på nettsiden min nå, -jeg har brukt noen timer på å laste inn noen nye bilder idag, og er iferd med å gjøre meg ferdig med layouten..=)

Til slutt vil jeg gjerne få vise ett portrett jeg tok av min nydelige "lånedatter"..<3

Vakra! Er så gla i deg! =)

Familiefotografering!

Nå er det lenge siden jeg har blogget bilder fra noen som helst fotoshoot. Igrunn så har jeg ikke tenkt stort på disse bildene (i bloggsammenheng), annet enn at jeg er "sjiiit"stolt av de og lenge har hatt planer om å slenge de ut på nettsiden min. Men så kom jeg på det nå nettopp, at jeg må da såklart blogge de også! For det er dessverre (?) slik at nettsider ikke blir oppdatert like ofte som en blogg, og da går det litt lenger mellom hver gang at folk stikker innom der. (Eller. Skal man tro statistikken så har jo hjemmesiden min bra med trafikk, og endel av de som stikker innom der, går også videre til bloggen min, så det kan ikke være så ille..) 

(Nettsiden min er forresten under oppdatering nå, med litt annet utseende og etterhvert nye bilder, så bare stikk innom om du vil).

Denne shooten hadde jeg som sagt i sommer. Det var en flott lørdag med godt lys inn vinduene på den perfekte tiden av døgnet (dvs at sollyset kom ikke direkte inn vinduene og ødela mitt improvisoriske "studio" og "lyssetting", men holdt seg på andre siden av huset, slik at jeg fikk rette lyset), og jeg brukte min Canon Speedlite 580 EX II fastmontert på kameraet, og bouncet lyset i de hvite veggene (og døra). Det fungerte utrolig bra!! =) Jeg fikk ett jevnt og fint lys på alle tre personene.

Det eneste som var negativt med opplegget, var at jeg da ikke hadde det objektivet jeg nå har (24-105mm´ern), og derfor måtte bruke det beste jeg hadde der og da; Canon 60mm f2.8 USM. Det er ett bra objektiv, det er ikke dét jeg sier, men det er veldig upraktisk å ta portretter med den når man befinner seg i ett rom som ikke er så altfor stort, for det resulterer jo i at når man skal langt vekk fra personene for å få helfigurbilder, blir det også langt for blitzen å nå, og bildene blir fort uskarpe.

Men på nært hold ble det supert!

Linda (moren) hadde en god idé som fungerte kjempegodt: ta ett bilde av alle hendene deres lagt oppå hverandre. Jeg syntes ikke at selve bildet av bare hendene ble noe flott motiv i seg selv, men som bakgrunn ble det både koselig og internt=) Jeg la på de to beste portrettene jeg fikk av barna, og syns at resultatet ble helt supert!

Hun trodde hun skulle få slippe unna enkeltbilde av seg selv, men der tok hun feil..=)

Lille tøffingen. Dette bildet knotet jeg med endel for å finne ut ting rundt dette med sRGB og ADOBE RGB. Så nettopp denne bildet er å finne i mange forskjellige filformat og forskjellige fargerom på mac´en min. Det er sprøtt at det skal ha så mye å si hva det er man lager bildet i, og hvilken printer man bruker! 

Jeg er ikke fornøyd med dette bildet, men det er litt gøy å vise det likevel. Når det kommer til manipulering av bilder, er jeg ganske grønn og idéløs føler jeg, så det gjør jeg så og si aldri... Men det var morsomt å lage dette slik at iallefall jentungen kunne ha noe litt "anderledes", dersom hun likte det..=)

Hyggelig med mor-barn bilder..=) Jeg gleder meg til neste gang jeg får sjansen til å ta slike bilder!

Dette bildet er nok en av mine favoritter. Jeg syns både lyset og barna satt som ett skudd..=)

Men det hadde virkelig vært morsomt å hatt studioutstyret i hus der, slik at jeg hadde hatt hvit bakgrunn også. Den hvite veggen blir trossalt litt grå uten noe ekstra lys. 

Men samtidig... Det ble da ikke så ille? =)

Dette bildet er jeg også veldig fornøyd med..=) Skulle bare hatt tre puffer istedet for to puffer og ett bord, hehe.. Men jeg kunne da ikke gå til innkjøp av slikt bare pga en fotoshoot syns jeg! Jeg kunne kanskje løst problemet ved å la de sitte på gulvet istedet, men da blir det andre ting å tenke på..

Også dette da..=) Også ett koselig bilde..=)

Jeg er veldig fornøyd med denne shooten, sa jeg det? =)

Linda og barna er også fornøyde, og det syns jeg er bare gull verdt..=)

Da jeg fikk betaling for oppdraget, brukte jeg det med én gang opp på noe nytt fotoutstyr, men det må jeg ta med i neste innlegg..=) 

Forandringer på nettsidene mine

Nå var tiden inne for meg å gjøre litt om på nettsidene mine  igjen. Bloggen fikk gjennomgå først, men jeg er ikke ferdig. Den er egentlig ikke påbegynt engang, så den ser ganske så halvferdig ut. Sånn blir det når man plutselig finner ut at man vil redigere hovedsiden først!

Jeg forsøker å tenke ut en glup måte å slå blogg og nettside sammen på, og jeg har egentlig kommet fram til en løsning, men det vil bety mere utgifter for meg i denne omgang, så jeg skal forsøke å holde på noe av det jeg hadde. Inntil videre må det bare bli en nettside, og en blogg. Det fungerer det også.

Uansett; det skjer veldig mye om dagen, så jeg får ikke blogget så mye som jeg brenner for. Det hender tankene mine går i spinn med saker jeg vil skrive om, men så var det "tid og sted" da...

Bilder til teve´n!

Forrige uke en gang, ringte de fra Rubicon TV (de som filmet for TV3´s serie under bryllypet jeg fotograferte i) og spurte om jeg kunne sende over noen av bildene jeg tok den dagen. De ønsket opptil 10 bilder til å vise i rulleteksten etter endt program. Jeg visste at jeg kom til å få en slik telefonsamtale en dag, men jeg hadde enda ikke noen bilder klare, siden jeg prøver å gå over til en ny framgangsmåte når det gjelder bilderedigering etter shoots. (Skulle jeg redigert alle bildene JEG likte fra den dagen, hadde jeg kunnet sitte konstant i noen uker før jeg ble ferdig, så det er bedre å la brudeparet velge).

Etter litt kommunikasjon med bruden, kom vi fram til følgende bilder:

HummerLimmo. Den var flott! Men Monica, hvordan kunne du glemme kjolekanten..?? Jeg får vel skylde på at jeg var utrolig stressa, og hadde ett filmcrew hengende over skuldra som gjorde meg enda mere stressa...:)

Dette har jeg vist på blogg og websiden min fra før av. Jeg er ikke helt fornøyd med det (pga den hvite himmelen, og at kjolekanten ikke er brettet ut, og at den delen at kjolen som blir holdt er helt feil...), men selve brudeparet er jo bare smashing...=)

Dette nærbildet er jeg utrolig fornøyd med. Det hender jeg savner å se hele albuen hennes, men jeg syns bildet fungerer godt slik som det er nå også. 

Dette bildet (ovenfor) hadde jeg flere utgaver av, men det var dette som så mest koselig ut. Bildefilen derimot gjorde meg litt fortvilet, for kjolen hadde ingen detaljer i seg, og så bare utbrent ut. Trodde jeg. Da jeg gikk inn i lightroom og endret på eksponeringen fikk jeg jo fram detaljer likevel! =) Såklart det da gjorde resten av bildet mørkt, men hva er det man har Photohop til?

Bildet ovenfor er ett av resultatene etter ett lite idésprell jeg fikk. Jeg ville at det skulle se ut som om at han "frir" til henne, og at forloveren hans ikke liker den ideen. Forloveren hennes derimot skulle være ivrig. Jeg tror ikke at folk kan "lese" dette ut av selve bildet, men uten forklaringen blir det likevel ett morsomt bilde.

Lille jentungen. Tenk at jeg nesten glemte henne bort, så dårlig tid som vi hadde.. Men det ble noen få bilder av henne, og dette er ett av det. Utgangspunktet var ett større bilde med hele paviljongen, men jeg croppet det og innså at utsnittet gjorde seg bedre..=)

Så over til bildene jeg digger aller mest her og nå:

Jeg syns dette bildet ble utrolig koselig. Og hipp hurra for RAW!! Takket være at jeg alltid shooter i RAW, kunne jeg få ansiktet hans litt opplyst, for det lå nemlig i skygge. Er ikke brudeparet SØTT her? =) 

En flott brudgom=)

..og en nydelig brud!

Igjen må jeg prise RAW høyt, for de tre siste bildene hadde ett sterkt gulskjær. Slik blir det når man bouncer blitzen i gule vegger for å få flottere belysning. Men dette visste jeg jo fra før av, og jeg visste også at problemet ville løses med noen klikk bare jeg tok de i RAW. Er det noen sak? =)

Jeg føler meg så utrolig heldig som fikk fotografere disse to. Vi fikk mange, mange flotte bilder, og det skal bli så gøy å se det på TV snart! =)

Jeg mottok også mail fra brudeparet der de hadde liste over bildene de ønsker. Så nå vet jeg hva hver ledige stund skal gå med til! Det gjelder bare å finne ut om de ønsker enkeltbilder på en litt klassisk måte, eller om de vil ha collager (slik som har blitt så populært blant brudepar det siste året).

____________

Idag har brutter´n, min gode svigerinne, lille tantebarnet mitt Iselin, mammaen min, unga mine og jeg gått en laaang tur over Haugen (fjellet på Rørvik). Det var HERLIG! Såklart jeg tok masse bilder, og såklart dere skal få se mange av dem, enten dere vil eller ei! =)

De tre små elgene

Jeg sitter i senga i en gammel og hyggelig campingvogn, og lytter til vinden som suser og hveser i trærne på utsiden. Vinden er faktisk så kraftig at den lugger og drar i vogna, slik at jeg nærmest blir vugget si søvn.

Fra andre enden av vogna hører jeg mine to små barn puste rolig i søvnen sin. Det er herlig med litt stillhet etter en livlig dag..=)

Vi har nemlig vært rundtom på øya idag,  på en aldri så liten sightseeing. Vi startet med å ta en titt på vindmølleparken, og det var populært kan du tro! Unga (og jeg med) frydet seg over å nærmest bli blåst overende, og utsikten var helt super. Jeg tok såklart masse bilder, men de får jeg styre med etterhvert.

Videre på veien satt jeg og var frustrert over hvor lite man egentlig får tatt bilder av mens man kjører bil, -så jeg tok opp mobilen min for å filme. Mens jeg filmet ut gjennom bilvinduet, med vindusviskeren susende fram og tilbake, fikk mamma øye på to digre ørn som kretset over veien. Jeg ble helt dårlig inni meg over å ikke ha kameraet klart! Jeg fomlet etter det i vesken min, mens vi holdt en sakte hastighet videre, og jeg til slutt måtte innse at slaget var tapt. Også jeg som alltid har drømt om å fotografere ørn! (uansett hvilken type)

Litt senere fikk jeg vite at vi hadde gått glipp av tre elg som løp over veien for bilen til bror min, kona og datter dems. Vi kom langt baketter, og tittet ivrig etter elgene, men jeg hadde liten tro på at vi skulle være så heldige å få se de. Men så, midt i en telefonsamtale, fikk jeg øye på de, og slang mobilen rett ned i fanget mitt mens jeg ropte at jeg måtte ta bilder av elgen..=)

Og jammen fikk jeg bra bilder også! 

Sist gang jeg tok bilde av elg, var jeg omtrent like gira over det hele, men resultatet ble langt ifra bra. Denne gangen derimot, fikk jeg virkelig til noen bra bilder! Og høstfargene gjorde virkelig sitt her!! =)

Så nå skal jeg legge meg med ett smil om munnen, og håpe på at det kanskje dukker opp noen ørn jeg kan ta bilder av i morgen..=) Hvis ikke de dukker opp, så finnes det da sillioner av andre ting å ta bilder av!! Jeg driver f eks å eksperimenterer rundt forskjellig bruk av ekstern blitz i lang lukkertid..=) SPENNENDE! Jeg kommer tilbake til det etterhvert...:)