Vafforno´????? Jaaaaaaa!!!!! =) =) =)

På jobb idag tok jeg fram iPhonen min for å sjekke diverse mails som hadde poppet inn via det trådløse nettverket i butikken. Jeg tittet ned på den første mailen som dukket opp, leste de første setningen, og ropte bare ut

"vafforno´?????????"

Kiffa, som satt på kontoret var den første som fikk vite det.

Jeg tok iPhonen med inn til han, og viste han mailen jeg hadde fått.

Det tok ikke lange tiden før han smilte over hele ansiktet og gratulerte meg med ett håndtrykk, og masse entusiasme.

JEG HAR KOMMET INN PÅ BILDER NORDIC SCHOOL OF PHOTOGRAPHY!! =) =) =)

(sjekk dette innlegget fra da jeg hadde søkt på skolen)

Dette måtte såklart deles med alle med engang, men jeg ringte min kjære først, som dessverre var litt opptatt. Deretter gikk det ut felles-sms til mine nærmeste venner og familie, og gratulasjonene strømte på. Jeg syntes ikke det var nok, og delte det på fjesboka også, og der raste det inn med hyggelige kommentarer og masse "liker"...=)

Jeg er så glad!!

Men jeg tør ikke være altfor glad ennå. Jeg må finansiere dette her, og uten lånekassen kan det bli vanskelig. Jeg håper det ordner seg der også, for nå er jeg nærme å realisere en av mine drømmer..! =)

Dette bildet tok jeg selv på stativet mitt med selvutløser og 3"2 i lukkertid da jeg var på vei ned til bilen igjen etter å ha fotografert koret ikveld. 

Fotograferingen gikk raskt og smertefritt. Jeg er nesten litt stolt over meg selv som faktisk klarte å spøke og skrike litt ut ovenfor så mange mennesker, enda jeg føler at det slettes ikke er "meg". Må man, så må man...=) Og jeg klarer det jo bare jeg vil! 

Leif Ingvald stilte opp med sitt portable studioutstyr og sin Canon 5D mk II, så jeg følte meg jo nesten som den klysefotografen som kom der og bare knipset ivei, hihi...=)

Før jeg dro, sa jeg til David at jeg kom vel til å komme hjem forelsket, og da trodde han at jeg mente at jeg kom til å bli forelsket i Leif, -men der tok han grundig feil; -jeg snakket nemlig om kameraet hans! Haha!! =) :-p

Dessverre ble det så kort tid, og vi måtte bare få det unnagjort raskest mulig slik at koret kunne få øve videre, så jeg fikk ikke utforsket kameraet så mye jeg skulle ønske. Derimot så føltes det egentlig ut som en forvokst utgave av mitt eget kamera, og DET er jeg jo lommekjent på. Men den store, fine skjermen... Og kvalitetene jeg VET at det kameraet har...! SOM jeg gleder meg til å få meg en slik en vakker dag..!

Nå må jeg bare få gjort neste skritt langs mitt livs landevei; jeg må få lånekassen til å hjelpe meg med støtte til skolegangen jeg har fått JA til...=)

"Hei, vi ønsker deg velkommen til studiestart våren 2011 på Bilder Nordic School of Photographys

 halvårige studie på dagtid i Oslo."

Det er den beste setningen jeg har sett på LENGE LENGE! =)

Jeg vant, jeg fant, og bikkja var ramp!

Idag har jeg hatt en skikkelig flott dag sammen med lille Daniel.

Vi startet dagen med å levere storebror på skolen. Unga frydet seg over å gå i puddersnø, trass i at "munnen ikke kunne snakke" (stivnet vel av frost), og at lillebror ble kald på hendene.

Deretter tok minsten og jeg turen ned til pappaen min for å hente uteklærne som var blitt glemt igjen der etter at han og lillemor var barnepassere fredag til lørdag, mens David og jeg var på julebord og hadde det veldig gøy.

(tok dette flotte bildet på vei til Halden, da jeg stoppet for å skrape størknet spyleveske vekk fra frontruta.. Nydelig lys om morgenen, og jeg elsker alléer!)

Vi hygget oss med trivelig prat og kaffe med After Eight til, etterfulgt av litt lunch. Men plutselig var kosen over, og vi måtte hjemover for å hente skolegutten.

Turen gikk deretter innom Mekonomen for bildeler, og videre til Bole etter hundeför. Men hos Bole ble jeg skuffet (for n´te gang), for der var det STENGT pga vareopptelling. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å ha stengt hver gang jeg kommer dit..!

Unga måtte ha nye sko, så vi kjørte videre til OBS. Neste Steg hadde ikke barnesko lenger, og jeg kjøper ikke sko på Økonomisko med mindre jeg "må", så vi tittet inne på OBS, uten å finne noe som det stod Gore-Tex på. Men mat trengte vi, og unga var blitt lovt en bitteliten pakke med lego hver som belønning for at de hadde spist litt rosenkål kvelden i forveien, så en liten handletur ble det likevel..=)

Heldigvis vet jeg hvor de har Gore-Tex sko. Kort tid etter var vi på EuroSko i Mysen og handlet vintersko i SympaTex. Disse var det også 200kr avslag på der og da, så jeg følte meg ganske fornøyd da jeg gikk ut av butikken. Det beste av alt var vel det at NAV ringte meg mens jeg var inne i skobutikken, med beskjed om at jeg får være hos Aril Foto ut desember likevel. En stor lettelse å få vite det!

Bare noen skritt utenfor butikken, tittet jeg opp mot vinduet der venninna mi Linda A jobber, -og jeg så henne. "Jasså, er du på jobb? Søta!" skrev jeg til henne pr sms, og ventet på å se at hun skulle reagere der oppe. Det tok ikke lange tiden før hun tittet litt søkende ut av vinduet, og jeg hoppet opp og ned og vinket. Hun vinket tilbake at vi måtte komme opp, og både unga og jeg ble veldig glade og sprang opp trappa..=)

Der ble vi sittende en liten stund, før vi kjørte videre hjem. Jeg måtte rett og slett hjem til husarbeid og kokkelering, for huset så temmelig bomba ut.

Men da vi låste opp hjemme og åpnet ytterdøren der, var det dette synet som møtte oss:

(bilde tatt med mobilen min)

Dette var bare halvparten av rotet. Hele gangen så slik ut. Og for en stank...!

Men jeg klarte ikke å være skikkelig sint. Stakkars XO har tydelig vis kjedet seg noe helt enormt! Jeg får bare skylde meg selv som var så DUM å la en søppelpose stå igjen i gangen, med tacokjøttdeig pakket i en liten boks innimellom alt sammen. Klart han fikk lyst på den lille fristelsen når han uansett ikke hadde noe å finne på...

Han må tydeligvis ha vært temmelig sulten også, for han hadde klart å dra ned kjelen som lenge har stått stødig oppe i vindusposten (den hører til i campingvogna, og er "på vei" ut dit). Han vet nemlig at det hender det er mat i kjelene. Du kan tro han hadde dårlig samvittighet for rotet han hadde stelt i stand! Han har ikke helt vært seg selv idag, bare luntet slukøret rundt i huset, eller lagt seg i senga si.

Det komiske var at da jeg kom hjem uten favorittforet fra Bole, og heller serverte han noe billigmat fra daglivaren, tittet han bare på skålen sin, og så opp på meg med ett blikk som sa "TULLER DU?? SKAL JEG SPISE DET DER????"

Hahahaahahaaa! Søte hunden..=)

Etter noen timer med rydding og vasking i hele underetasjen, var boffe tilbake i sengen sin:

(dårlig bilde ja, jeg vet...)

Han går ennå med kragen, for vi er så redde han skal klore opp såret på nytt. Det er best at han går med den for lenge, enn for lite syns vi... 

(gulvet ER forresten nyvasket, men det ser ikke sånn ut, æsj.. Hater det belegget... hvitt gulvbelegg er ikke å anbefale til noen..)

Forrige uke gjorde vi litt forberedelser i butikken, siden det skulle være julegateåpning på lørdagen. Kiffa og jeg snakket om pynt til bordet i show-rommet, så plutselig befant jeg i interiørbutikken rett over gaten og ba innehaverinnen om råd. =) Hun ble med over i fotobutikken sammen med meg og pratet litt, for så å hente inn til oss blant annet disse telysestakene her:

Jeg forelsket meg sånn i de, så (som du kan se) måtte de bli med meg hjem. Aril Foto kjøpte også to av hver til vinduet sitt. De er så flotte!

(Jeg kan informere om at bildet i bakgrunnen er av mine to små nydelige nurk, og dette er tatt med kameraet på mobilen min Noka N95 8GB uten blitz i den slitte trappen vår. Det er vel det flotteste bildet jeg har av barna, tro det eller ei! OG det er tatt med en mobiltelefon....! Jeg forstørret det opp på lerret.)

Mens jeg var hos pappa idag, fikk jeg forresten vite at jeg hadde 

vunnet konkurransen jeg deltok i igår..! =) 

Jeg deltok med dette bildet av meg selv:

Så da får jeg vel varmebeskyttende hårprodukter i posten snart...=)

Til slutt må jeg bare vise dere hvordan jeg belyser stua mi nå ikveld (med unntak av litt levende lys):

(knis)

Jeg vet at det hadde vært enklere å kjøpe ny lampe til stuen, men dette fungerer faktisk bedre for lommeboken min akkurat nå, og er slettes ingen dårlig løsning...:P Reflektoren sprer faktisk såpass mye lys at det blir skygge på veggen etter meg, så jeg skal ikke klage...=)

IMORGEN har jeg ett aldri så lite fotooppdrag. Jeg grugleder meg! Gleder meg fordi jeg skal få bruke studioutstyr og drømmekameraet mitt, men gruer meg fordi jeg skal ta bilde av veeeeldig mange folk på samme tid, og ikke er vant til å ta "ledelsen" sånn. Jeg håper Leif I deltar så mye han kan i dette her, ellers får jeg "hetta"...! =)

Jeg vil vinne gavekort fra Coolstuff!

Jeg føler meg svært deltakende idag...:)

Her kan man være med på trekning om ett gavekort på 500kr fra Coolstuff, bare man poster dette bildet på bloggen sin, og samtidig linker til både Coolstuff og LinnJones. Blogginnlegget hvor man kommenterer at man har deltatt, finner du her. 

Det skader ikke om jeg hadde vunnet noe slikt, -jeg er jo konstant blakk..

Håret mitt er med i en konkurranse

Jeg kom over en konkurranse hvor man kan vinne hårprodukter som beskytter mot varme. Oppdraget er å delta med ett bilde av seg selv, der håret er i fokus, og da tenkte jeg bare at DET HAR JO JEG!!

Så her er mitt bidrag til konkurransen..:

Konkurransen finner du her.

Det blir spennende å se hvordan de andre har gjort denne jobben...=)

Wish me luck! =)

"Julebord" på Lundeby! =)

Igår var jeg heldig igjen;  jeg fikk være med på "julebord" med fotoavdelingen på Lundeby&co...! =) Det kom mange folk, hvorav så godt som alle var fotografer fra Østfold. Jeg gledet meg som en liten unge!

Jeg ankom Lundeby ca 1800, og gikk etter den kjente stemmen til Aril (Aril Foto) og sønnen hans Kristoffer. De stod sammen med fotograf Tore Holt fra Halden, en skikkelig trivelig kar som jeg pratet masse med den kvelden. Sammen gikk vi ned til "Helges Hall" hvor vi ble møtt med en kopp kaffe servert med engang vi kom ned trappen.

Jeg ble skikkelig storøyd da jeg kom inn i det lokalet. For ett hyggelig lokale! Alt var laget i tømmer og naturpanel, inkludert møblene. Det var varme og hyggelige farger, med litt hyttepreg, og en varm stemning, -enda det ikke var spesielt varmt i lokalet.

Etter å ha minglet litt og skravlet i en halvtime, ga Kåre Lundeby oss en liten briefing ang agendaen for kvelden. Jeg skjønte fort at dette ikke ville bli det jeg kaller "julebord", -og var glad til..=)

Agendaens først punkt var en omvisning i fabrikken, spesielt fotoavdelingen. Lundeby har ett utrolig stort og flott utvalg av rammer, album og scrapbookingutstyr. Jeg kunne ha handlet amok der, hadde jeg hatt penger å bruke!

Da vi hadde skravlet oss gjennom de laborintaktige gangene som førte til de forskjellige arbeidsrommene, endte vi til slutt opp i kantinen hvor det ble servert julemiddag (ribbe, medisterkaker, og julepølse, mmmmm). Middagen gikk ned på høykant, sammen med en flaske cola. Jeg kjørte, så jeg hadde en god unnskyldning til å takke høflig nei da de kom for å servere akevitt.. (letta der ja, hihi)

En av personene som satt litt på bordet sammen med oss, viste seg å være Benny Ottosson, en utrolig flink bryllupsfotograf fra Sverige. Det viste seg at det var han som skulle holde ett foredrag etterpå. Hadde jeg vært flinkere til å huske navn og ansikt, hadde jeg jo husket dét etter at Kåre introduserte han før omvisningen, men såpass hukommelse har nok dessverre ikke jeg. Jeg hadde nok  med å se på det flotte lokalet.

Da fotograflauget hadde endt sitt møte i lokalet, fikk vi andre lov til å forlate kantinen til fordel for Helges Hall..=) Jeg gikk ned trappen på ny, og fikk en ny kaffekopp og kose meg med, mens jeg skravlet masse med Janne, "den blide stemmen i andre enden av røret" som jeg så gjerne kaller henne..=) (hun jobber på Lundeby, og er kontaktperson ved enkelte bestillinger vi gjør). Det viste seg at vi har barn i samme barnehagen, og også på samme skolen. Verden er ikke stor! (iallefall er ikke Mysen det, hehe...)

Da Janne fant fram til dessertskålen, ble jeg stående å stirre utover lokalet meg ett noe forvirret uttrykk på leting etter Aril og Kiffa, men fikk heller øye på Marion Haslien som satt og vinket på meg med ett stort smil. Jeg trippet bort til bordet der hun satt sammen med mannen sin, datteren Jeanett, og Jeanett´s kjæreste. Det var koselig å se de igjen!

Mens vi satt der, ble det utdeling av diplomer. Marion og Jeanett fikk utrolig mange av dem; hederlige omtaler, bronse, sølv, gull, daguerreprisen og enda en pris jeg ikke husker navnet på. Det ble en flott liten bunke med diplomer på dem, og jeg kjente jeg ble skikkelig stolt på deres vegne..=) Men de får nå ett problem: -hvor skal de henge alle de diplomene..? Det er jo ikke plass i lokalene deres! Men det ordner de jo på nå, for de pusser da trossalt opp. Uansett; de skulle nesten scannet de opp og latt de rullere på en digital fotoramme, -så mange ble det på hver av dem.

Da utdelingen var ferdig, fikk vi en slags forelesning av Benny Ottosson, hvor han pratet om seg selv, måten han fotograferer på, framgangen han har hatt, og litt veiledning innen markedsføring av seg selv, osv osv. Han kom også med masse inspirasjon ang lyssetting og hvordan bruden, brudgommen, og brudeparet sammen burde posere. Jeg skulle ha notert som en gal, hadde jeg hatt noe å notere med. Jeg hadde iPhone´n, men jeg hadde ikke lyst til å ta blikket vekk fra skjermen en eneste gang underveis, for da hadde jeg kunnet gå glipp av noe. Keynotes for foredraget var sirlig blandet med flotte bilder av brudepar. Tenk at denne mannen begynte med dette i 2007, og nå har fått fullt opp med oppdrag hvert år, med gode inntekter..! Det er jo bare drømmen! Og for noen flotte bilder han tar!

Det beste ved han var vel det at han hadde en slik rolig, behagelig og ydmyk måte å være på. Han stod og presenterte sine proffe bilder og ga oss utrolig bra veiledning, og det med en oppførsel som gjorde at man bare måtte like han. Slike behagelige mennesker kan man lytte til lenge uten å bli lei. Jeg gleder meg til vinterseminaret hvor han skal ha samme forelesningen, med enda mere informasjon (som han ikke fikk tid til i det tette skjemaet igårkveld)..! Han skal blant annet ta for seg "arbeidsflyt", noe jeg helt klart trenger litt veiledning på.

Da han var ferdig med sin del, begynte folk å trekke hjemover etter å ha pratet sammen litt til. Jeg ble litt kjent med søte fotograf Tone Haugerud da jeg kjørte henne hjem på sene kvelden. Hun jobber i smaalenene-avisen deltid, og fotograferer i tillegg. Med utdannelse fra Bilder Nordic er det kanskje ikke så rart at hun tar så bra bilder som hun gjør, men bildene hennes viser også at hun virkelig kan dette, og at hun også virkelig interesserer seg for nettopp fotograferingen. Virkelig en hyggelig og talentfull jente!

Jeg var hjemme døøøø-sent... Så jeg var ikke spesielt brukbar på jobben idag føler jeg. I tillegg hadde jeg glemt å fornye resepten min på ritalin, noe som resulterte i at jeg måtte gå uten medisin idag, og ble "meg selv" igjen, -med hodet fullt av kaos og en voldsom uro i kroppen min. Det er rimelig frustrerende å kjenne at dette her returnerer så fort jeg ikke bruker medisien min, så jeg kan vel åpent innrømme at jeg gleder meg til fornyet resept slik at jeg kan bli rolig og avslappet i kropp og sinn igjen. Heldigvis for Aril og Kiffa hadde jeg ikke noe spesielt utfordrende å gjøre idag, så de slapp å se meg klikke for alt og ingenting, hehe... Jeg blir jo så fort utålmodig og irritert (les: sint) når jeg ikke har tatt medisinen min....

Men jeg fikk gjort NOE på jobb idag iallefall. Butikken/studio har trossalt vært under oppussing en liten periode nå, og vi har hatt masse forberedelser å styre med foran julegateåpningen som er nå på fredag. Det skal bli koselig å få vise fram nye og freshe lokaler! Mer om dette i neste blogginnlegg... =)

XO sier hei! (mobilpost)

Det går mye bedre med lille boffe nå. :) Siden vi ikke syntes det så helt grodd ut etter at han klorte seg opp litt, tok vi ikke stingene før på mandag. Det var visst en god ide, for da var det iallefall grodd bra igjen!
Håret har begynt å vokse tilbake, og hevelsen er nede, så nå ser han slettes ikke verst ut!

FotoVideo og Canon produktmøte!

Wooooh, for en dag.

Etter endt arbeidsdag hos Aril Foto, kastet jeg meg i bilen og gled gjennom svingene mot Mysen for å hente eldstemann på skolen (langt å gå opp til den skolen!!) og lillegutt i barnehagen, -for så å kjøre de til Madelén som var så snill å stille opp som barnevakt på veldig kort varsel, enda hun allerede hadde sine egne tre barn hjemme, og det nye familiemedlemmet Kaiser.. Deretter var det bare å bile tilbake til Rakkestad hvor jeg møtte 6 andre medlemmer fra Rakkestad Fotoklubb, -for nå skulle vi ut på tur igjen.

Denne gangen hadde vi vært så heldige å bli invitert sammen til produktmøte med FotoVideo og Canon. Gjett om jeg gledet meg! Favorittbutikken min og merket jeg higer etter å kjøpe toppkameraet til (ikke bli lei deg dersom du er Nikon-tilhenger, -husk at jeg elsker Nikon D3S også, og gjerne skulle hatt det...).

Vi var vel omtrent 40 personer tilstede i Fokus Fotoklubb sine lokaler i Sarpsborg. Alle var blide og muntre, og man kunne kjenne på stemningen at det var litt forventninger og iver ute å gå blant alle fotoentusiastene. Selv hadde iherdige samtaler med ett par hyggelige mennesker, blant annet med en fotograf fra Sarpsborg som erklærte at jeg kunne kjøpe hans Canon 5Dmk II, for han bruker det kun av og til, og da som backupkamera.....! 5D mk II som backup... Hva var det han skøt med da? Joda, det var da 1Ds mk IV. Wow...

Produktmøtet var knall. Vi lærte hvor viktig det er med rette skjerm. Man kan redigere i Adobe RGB så mye man bare gidder, men er ikke skjermen bra, og kalibrert, så kan det egentlig bare være det samme hvor mye man redigerer.

Dette visste jeg jo, for jeg har da brent meg endel i det siste på farger som kommer ut helt totalt annerledes enn hva jeg hadde sett på skjermen, -og ergret meg over det. Men det var godt å få litt informasjon rundt dette her, og få forsterktet tanken min om at når jeg en gang oppgraderer utstyret mitt, skal jeg går for en stasjonær mac, med en helt annen type skjerm. Og den skjermen skal være matt, og kunne vise Adobe RGB. For selv om min herlige Macbook er nettopp herlig, så viser den ikke annet enn sRGB...! (Skuffa over dét ja... Jeg hadde da virkelig trodd at jeg kunne "se" Adobe RGB fargene mens jeg redigerte, men sannheten er at jeg egentlig redigerer i "blinde", for jeg redigerer i Adobe RGB, men skjermen viser sRGB, og ut kommer noe helt annet enn hva jeg trodde jeg så.)

De kunne anbefale Eizo ColorEdge-skjermer, for de viser Adobe RGB og er matte, noe som er en stor fordel ved redigering av bilder... Lyset i rommet hvor man redigerer, har også litt å si, og det ble nevnt i forbifarten at det beste ville være om man hadde "kaldlystempererte" lamper som holdt rundt 5000kelvin.  (Selv tror jeg at jeg skal holde meg til det lyset jeg har nå jeg, hehe... Kan jo ikke bytte ut ALT på en gang..)

Vi ble vist hva slags prosedyrer man burde gå gjennom når man skal printe bilder, slikt som å velge rette mediatype (papirtype) og rette profil, -ting jeg har vært borti bare såvidt det er, en gang i fotoklubbens lokaler da jeg skulle printe bildene mine ut for å delta i NSFF sin landskonkurranse med de. Interessant og viktig!

Til min fortvilelse ble jeg igjen fortalt at Color settings i Photoshop alltid burde stå på Adobe RGB. "Hva da med de som printer bildene på f eks en minilab som kun tar sRGB?" spurte jeg. Forklaringen skulle jeg få etter at de hadde gått gjennom skjemaet de holdt, men jeg glemte jo å spøre ordrett om dét da jeg pratet med den ene representanten etterpå...

De tok en rask gjennomgang rundt den økonomiske siden ved det å printe med egen printer. Blekk og papir koster jo endel penger, men alt i alt så blir det ikke så ille dyrt likevel. Tar man f eks en print på A3, vil kostnaden av blekk og papir komme på omtrent 50kr. 50kr er jo ikke dyrt for ett A3 format i knall kvalitet.

Men visste du at det er mer økonomisk med en printer som printer i A1 og A2 format...? Da blir utgiftene 30,- dersom du printer i A2, og 20,- for en A3. Og da printer du helst med papir på rull, hvor du selv kan velge hvilken retning du ønsker å printe bildene i, og spare på papiret. Genialt. Men printeren er fortsatt litt for dyr til at jeg ønsker å bruke penger på det, -for jeg er nødt til å få meg ett kamera som klarer å levere litt bedre ISO nå, uansett hvor morsomt det hadde vært å eid en Image PROGRAF IPFS100...

Etter en kort liten pause, som jeg forresten brukte helt opp på å skravle med Elisabeth og Liv Johanne, introduserte FotoVideo og Canon oss for DSLR og videofunksjonen. 

Nå er det jo sånn at mesteparten av oss som satt i rommet, er ihuga fotografer som kanskje ikke syns det er så veldig morsomt med videofunksjonen på DSLR. Men noen av oss var det som hadde kamera med funksjon (ikke jeg), og som hadde prøvd det litt. 

Vi ble forklart at dersom du ønsker å livnære det med fotografi, må du bare lære deg å bruke videofunksjonen også, for det å ha tatt noen filmklipp her og der, kan virkelig gjøre at du tjener litt ekstra. Dessuten så er HDfilmkvaliteten hos f eks Canon 5DmkII så bra at det blir brukt mere og mere som det eneste kameraet under filming av f eks diverse filmer og serier, deriblant "Gråtass2" (se artikkel her), sesongfinalen av TV-serien House, og TV-serien "Dag". Selv gleder jeg meg veldig til å filme barna mine med nettopp Canon 5D mk II når den dagen kommer.. (Can´t wait...!!!)

Anbefalte innstillinger ved filming fikk vi også en liten gjennomgang i:

Skal man filme, burde det alltid skje i 1/50 sekund/lukkertid, -aldri raskere (jeg har forklaringen på dette helt klart oppi hodet, men dropper å forklare det her og nå). Siden man ønsker full kontroll, burde man alltid filme i Manuell innstilling, slik at lukkeren står fast på 1/50, og blenderen er forhåndsinnstillt etter hvor mye dybdeskarphet man ønsker. Filmer man f eks i Tv, vil kameraet ha rette lukkertid, men den vil hele tiden jobbe med eksponeringen, og overgangen vil oppleves som hakkete. Det rette vil som sagt være å filme i M, og heller filme i små intervaller og endre blenderen ettersom man har flyttet på seg (i Canon kan man endre blenderen mens man filmer, men det er ikke å anbefale siden man da får den brå overgangen i eksponeringen).

En stor fordel man har ved å filme med DSLR er at man har valget rundt dybdeskarpheten. Man kan endelig filme med skartp ansikt og diffus bakgrunn, og få en ekte filmfølelse, -i motsetning til når man filmer med ett vanlig videokamera som leverer ett bilde som er skarpt og flatt hele veien.

Blir det ikke nok å justere blenderen for å få nok lys, har man nå den sterke ISOen, -en av de store grunnene til at det nå blir brukt 5D mk II til innspilling av film og serier. Vi fikk se testklipp hvor det ble vist hvor lite støy det er, allerede nede i 6400ISO. Jeg ble mektig imponert! Da det ble spurt "hvor mange av dere er det som sliter med ISO nå lenger" for å illustrere at det ikke er noe problem lenger med kameraene som er på markedet, rakk jeg opp handa mi og sa JEG!, -bare for å få en hyggelig latter tilbake med påfølgende svar "hun skyter med 350D...=)". Hehe.. Det er ikke rart jeg trenger ett nytt kamera. Teknologien har kommet LANGT siden mitt kamera kom på markedet!

En av kvinnene tilstede spurte ett bra spørsmål: hva om man er UTE og det er veldig lyst, og man ønsker den lille dybdeskarpheten (stor blender), og ikke skal filme på raskere lukkertid enn 1/50...? Ett veldig godt spørsmål. Det vil jo bli helt overeksponert.... Men dette hadde de svar på; "gråfilter..! Endelig kan vi bruke filter igjen!". ND2, 4 og 8 ble nevnt. 

Nå man filmer med DSRL er, er det også viktig med bra lydopptak. De hadde såklart produkter å anbefale oss da, som f eks NTG-3, en retningsstyrt mikrofon som tåler litt vær og vind, eller "RØDE videomic" som ligger på rundt 1000,-

Vi ble også anbefalt å aldri zoome mens vi filmer, og å bruke stoppknappen mye (gjennomsnitts filmintervaller ligger på 4sek på teve). Når du har stoppet filmingen opp litt, kan du heller zoome og endre blender for så å filme litt i den innstillingen, før du bytter videre/tilbake. Det gjør filmingen mere interessant, proff og helhetlig å se på. (Det forklarer jo hvorfor mine gamle filmer fra da unga var små blir så uinteressante.. Jeg har filmet samme greia i 5min (ofte lenger..), og zoomet ut og inn utallige ganger underveis, uten at videoen ble noe mere interessant å se på. Korte intervaller er tingen!).

Man lager en bedre filmopplevelse dersom man filmer med bøyde knær (så man fjærer, istedet for å trampe rundt og riste kamera) og bruker ett skulderstativ (Hobbycam Brace). Dessuten burde man ha MINST ett 8GB minnekort dersom en skal filme, for film tar STOR plass. 

Såklart de hadde med diverse produkter de anbefalte, og dette havnet med engang på ønskelisten min (om de ikke var der fra før av, hehe)....: 

-Aurora firefly softboks med bracket (1195,-)

-Phottix Radiotrigger (1995,-)

-Lastolite Tri Grip 8 i 1 (1609,-)

-Bamboo tegnebrett Pen and touch (995,-) OOOOH vil haaaa!!

-Hydrofobia (regntrekk til kamerahuset og objektivet) (999,-)

-Spyder Color Checker (1295,-) 

-Elinicrome D-lite kit (fra 5895,-) med trådløs styring.

Til slutt ble det loddet ut ett Canon kompaktkamera, Canon Powershot S95.

 

Selvfølgelig var det ikke jeg som vant den. Hadde jeg vunnet den, hadde DET vært overskriften ikveld... 

Vi var en sulten gjeng i bilen til HG, så det ble ett lite stopp på en bensinstasjon for litt mat underveis. Det var godt å få litt mat i skrotten, for jeg hadde ikke spist siden lunch. Nå skal det bli godt å legge seg, og jeg vet hva jeg kommer til å drømme om... når alt kommer til alt, så er og blir jeg en gadgetfreak...=)

Nettsiden min er oppe igjen!

Igår kveld fikk jeg ordnet det slik at domenet mitt koblet seg opp mot nettsiden igjen, så nå er det bare å stikke innom! =)

Det var forresten ikke selve domeneoppkoblingen jeg slet med. Problemet lå i at jeg ønsket å kunne få mere ut av domenet mitt enn hva jeg gjør nå. Men det viste seg at når jeg har domenet mitt pekende til ett annet domenenavn, forsvinner alle de andre tingene jeg kunne gjort med domenenavnet, -som f eks det å lage mapper til visning av bilder (eks. "www.monicahelen.com/fotografering/brudepar").

CyberDuck er lastet ned og jeg har forsøkt å bruke det, men så lenge domenenavnet mitt peker ett annet sted, går ikke det jeg vil. Nok en gang er jeg overpirkete, og satser litt høyere enn hva som egentlig er nødvendig..

Men det går bra, -jeg har funnet andre løsninger..=) Jeg eksporterer bildene fra fotograferingene til en mappe i mitt mobileme-gallery. Der har jeg en mappe pr shoot, som hver får sitt brukernavn og passord til innlogging. Slik kan "kunden"/modellen sitte og bla seg gjennom bildene mine, og sende mail med info om hvilke bilder de ønsker.

Det er så utrolig digg å ha gått over til dette, for hittil har jeg redigert ALT fra hver shoot (iallefall alt jeg selv syntes ble bra, og det som det kunne hende at personene ville like, og da ble det jo utrolig mye), og det tar så sykt lang tid.

Nå er det jo også gjerne slik de bildene fotografen liker, ikke nødvendigvis er de samme som kunden velger, så det er veldig greit å møtes på halvveien slik.



iPhonen min er også oppe og går, -så og si.. SIM kortet fungerer nå, men fy fillern så rævva dekning jeg har.... Jeg har ikke kunnet føre en eneste sammenhengende samtale idag, uten å bli brutt. Må jeg levere den tilbake? Kjedelig at det skal være sånn. Jeg er jo vant til min Nokia´s superdekning.. Mens denne her viser full dekning og bryter likevel....!

Sett bortifra DET er jeg hittil ganske forelsket i den. Jeg har nesten ikke klart å legge iPhonen fra meg i hele dag.. blir vel en utfordring på jobb imorgen det der...:S

Nattinatt!!

Vielse, iPhone, og trøbbel med nettsiden...

Bilder fra vielsen i Heggen Kirke

Idag har jeg sittet og redigert litt. Jeg skulle egentlig bare lage takkekort til brudeparet, men siden jeg ikke vet hvilken størrelse de skal være i, begynte jeg med dette her istedet...=)

Jeg er igrunn veldig fornøyd med bildene fra vielsen. Jeg tok utrolig mange bilder for å prøve meg fram med kameraet, ekstern blitz og alle innstillingene. Mange av bildene ble ganske fine, men jeg sliter med at kameraet mitt ikke klarer å gi støyfrie bilder. Allerede på 800 ISO sliter det. Men jeg kan vel kanskje ikke regne med annet av ett gammelt og slitt Canon EOS 350D som ikke går lenger enn til ISO 1600...?

Brudeparet hadde gitt meg ett par vanskelige oppgaver.. Det var ett par personer i ett par bilder de gjerne ville ha vekk. Jeg tenkte at dét orket jeg ikke å gi meg løs på, for det kunne da umulig bli noe bra..? Men jammen klarte jeg det likevel...:

De ønsket at jeg skulle klippe vekk damen i blått (hun til venstre som filmer), men da ville så mye av motivet blitt borte.. Så jeg croppet og malte henne vekk istedet. Samtidig måtte beinet og hodet til den andre personen til venstre vekk.

Da jeg fikk det ryddig på den venstre siden, innså jeg at jeg nesten måtte ta vekk kameracrewet på høyre siden også, og SIM SALABIM:

(Men jeg ser jo nå at jeg glemte å croppe litt, for å få vekk kjolen helt til høyre i bildet. Det hadde/har jeg jo planer om.)

Jeg slengte sammen en slideshow med noen av de andre bildene jeg ble fornøyd med. 

En liten gave til meg

Igår var jeg så heldig å få en helt splitter nye iPhone 3gs av mannen min. 

Venninna mi ble nemlig frastjålet sin da hun var på Østfoldbadet. Siden hun nå ønsket seg iPhone 4, ville hun selge sin helt nye 3gs og heller bruke pengene på 4´ern. Så samme dagen den kom i posten til henne, var den allerede solgt veldig rimelig til David, som ga den videre til meg..=) Jeg ønsket meg egentlig 4´ern jeg også, men samtidig så er jeg ganske så likegyldig til dette med iPhone nå om dagen, for jeg ønsker meg mye mere ett nytt speilrefleks.. Ny mobil hadde jeg lagt helt på hylla! 

Det eneste som er litt kjipt akkurat nå, er at simkortet mitt ikke fungerer i den. Så jeg må ta ett par telefoner imorgen og ordne opp i det. (Operatørlåsen er åpnet av telenor, så det er nok bare en liten filleting..) Siden jeg må RINGE, er det jo godt jeg fortsatt har en annen fungerende mobiltelefon!

Nettsiden min monicahelen.com er "nede".

Nettsiden min kommer ikke opp nå, dersom du taster inn monicahelen.com. Den ER der, men den vil ikke koble seg opp mot mitt domene...:( Jeg må få ordnet opp i det snarest, for snart kommer jo brudeparet og jeg på teve!! (jeg skal si ifra..)

I mens kan dere følge denne linken.

Dette problemet (og ett par til) satt jeg med store deler av lørdagen. Jeg var så sint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg...:( Men det ordner seg nok...

Nå tar jeg kvelden! =)

Diverse på sengekanten (mobilpost)

Ikveld måtte jeg legge meg tidlig. Dette er andre uken jeg sliter med hodepine, en hodepine som forplanter seg i kjeven, venstre øre, nedover nakken og inn bak øyehulene mine. Det er så vondt! Heldigvis er jeg ikke kvalm idag da.
Jeg må ha noe å finne på mens jeg ligger her og venter på søvnen, så jeg fant fram boken min. Min helt egen bok, skrevet av meg selv. Bloggboken min fra den eldste (fungerende) bloggen jeg hadde. Første blogginnlegget er datert Mandag 8. januar 2007.. Det begynner å bli lenge siden!
Valget falt på innlegget mitt "Langt for en is", bare fordi dette er ett langt innlegg, og fordi jeg liker å lese det jeg selv har skrevet. Jeg lærer noe av det, og utvikler meg slik.
Her om dagen tegnet jeg to tegninger i full fart. Jeg tegner nesten aldri, så jeg er ikke spesielt flink. Hadde jeg giddet å bruke mere enn en halvtime på hver tegning, hadde det sikkert blitt bedre også, men.. (jenten med den stygge tiaraen skjeler faktisk litt med øynene på orginalbildet også, men jeg overdrev kanskje litt.. Øyne er ikke min styrke, hehe..)
Ellers så syns jeg at bildet av lille gutten min i tekoppen er så morsomt. "Skal du djikke mei mamma?" spør han når han ser det..:)

Oups, I DID IT!!

Sakte klikker jeg meg gjennom bilde etter bilde, mens jeg kjenner motløsheten og den skumle, oppgitte følelsen krype inn i sjela. 

"Skal ikke det å se på andres bilder fungere som inspirasjon??" tenker jeg irritert mens jeg klikker meg videre gjennom bildene til en ny person. Jeg lener hodet mitt i den ledige handa med albuen plassert hardt på bordet, og sukker dypt. Bildene jeg blar gjennom er jo så utrolig bra!

Jeg ser på bilder for å hente inspirasjon, for å få en idé om hva det er jeg selv burde delta med til opptaksprøven, -men mine egne ideer dør sakte ut.  Hvor ble det av den oppspilte gleden jeg hadde før idag?

Jeg hadde sittet i bilen på vei hjem fra sentrum etter å ha levert guttungen på skolen, målbevisst om hva denne dagen skulle gå til. Jeg skulle redigere masse bilder, og kanskje få begynt på redigeringene fra en ny shoot. Det var bare å sette minstemann foran teveen, og komme igang, -benytte tiden mens huset var rolig.

Men da jeg kom hjem, satte jeg meg ned og sjekket mailen først, -noe som ledet meg videre til facebook og alle gratulasjonshilsningene der. På siden av facebooks nettside var det en annonse som sugde blikket mitt til seg i ett eneste stort vakuum. "Utdannelse innen foto?" stod det. "JA TAKK", tenkte jeg og klikket på banneret, lett distrahert som jeg er når det dukker opp fotrelaterte ting. 

Siden handlet om en utdannelse innen mulitimediadesign. Jeg følte at dette var noe for meg, virkelig, for jeg interesserer meg trossalt for grafisk design også, og har vært inne på tanken om en slik utdannelse opptil flere ganger. Jeg klikket og leste, og interessen vokste samtidig om iveren klemte til. 

Men det var noe som ikke stemte med denne utdannelsen. Det var for lite foto. "Er det foto i det hele tatt?" tenkte jeg oppgitt, og klikket på ordet FOTO. Ordet jeg er så glad i, førte meg videre til en annen side som forklarte hva foto var, og hvordan utdannelsen ville gi meg opplæring innen dette.

Men fortsatt for lite foto. 

Jeg kom til å tenke på Jeanett Haslien. Hvilken skole var det hun gikk på igjen? Med noen klikk på nettet, var jeg inne på nettsiden hennes og fant ut at hun hadde gått Bilder Nordic School of Photography. Endel tastelyder og noen klikk til, så befant jeg meg på nettsiden deres. 

De tilbyr tre typer utdannelser. Halvårig fotoutdannelse, ettårig fotoutdannelse på kveld, og til slutt ønskedrømmen: torårig fotografutdanning. Pekeren min lå og dvelet over "toårig fotografutdanning", men etter noen tenketanker skled den sakte og målrettet over ettårig fotoutdanning (kveld)", og rett opp til "halvårig fotoutdannelse".

*klikk*

Øynene mine saumfaret den hvite teksten i kontrast mot den mørke bakgrunnen. Dette likte jeg. Dette hørtes mere ut som noe jeg ville stortrives med. Fordypning i foto, og ikke noe annet. Masse praksis. Og det beste av alt, -neste skolestart er allerede februar 2011. Jeg behøver ikke vente til høsten.

Jeg har drømt om dette lenge. Altfor lenge. Jeg har klaget, mast og tenkt, vridd, drømt og snakket om at jeg ønsker meg en utdannelse, eller en fast stilling ettellerannetsted. Den faste stillingen kommer ikke, uansett hvor mye jeg søker jobber, for stillingene jeg søker på krever at jeg kan bevise mine ferdigheter enten med bevis om relevant skolegang, eller bevis på relevant praksis fra ett sted som stemmer overens med firmaets ønsker.. Så jeg har bare måttet innse at skal jeg komme noen som helst vei i livet, er jeg nødt til å ta en utdannelse.

Men hvilken utdannelse? 

Det tok meg mange, mange år å forstå og innse at det er fotografi hele min akse spinner rundt. Jeg interesserer meg også for piano, sang, scrapbooking og tegning, men fotografi er fortsatt den eneste tingen som får meg fullstendig oppslukt, -så oppslukt at hele verden rundt meg forsvinner helt, -og tiden sammen med den. Jeg drasser med meg speilrefleksten og blitzen min overalt, hver dag, i den store vesken min, kun fordi jeg liker å kjenne vekten av kameraet og sikkerheten ved at jeg har det med meg tilfelle det skulle dukke opp noe ekstra fotograferbart. Og den store tjukke boken om lyssetting under fotografering av brudepar, er den første fakta-/læreboken jeg noensinne har lest, og da på engelsk(!), uten å miste konsentrasjonen og interessen..!

Men det å ta utdannelse innen fotografi har jeg likevel avfeiet fullstendig. Hvorfor? Fordi det så og si aldri er slike fotorelaterte stillinger å finne på  finn.no eller nav.no. Og når man er arbeidsledig, må man tenke fornuftig. Utdannelse innen foto virker dårlig begrunnet når det er så lenge mellom hver lille annonse med en slik stilling..

Derimot er det alltid ledige stilinger innen regnskap. Jeg liker regnskap også jeg. Jeg kan til og med litt allerede, og de stillingene jeg har hatt hvor jeg har jobbet med regnskapsrelaterte oppgaver, har jeg stortrivdes i. Det ligger i meg det der med orden i papirene, oversikt og organisering, punching av tall og oppfølging via kundekontakt. Jeg blir gira, systematisk og oppglødd av slikt også, og jobber utrolig effektivt. Så siden jeg trives slik med regnskap, er det vel bare å ta utdannelse innen regnskap?

"Følg hjertet ditt!" sier folk til meg. Nesten alle sier det. "Gjør det du har LYST til. Og det er fotografi du har lyst til og brenner for, -så gjør noe med det." 

"Joda. Jo takk... Det er jo det jeg drømmer om, men.... Hvordan får jeg jobb etterpå?".  "Hva om ..". "Hva hvis...?" "Kanskje dersom...." 

Unnskyldningene har vært mange. Den største unnskyldningen min har alltid vært at jeg har "så små barn", og at jeg vil være så stor del av livet dems nå som overhodet mulig, og "ikke gå glipp av denne dyrebare tiden".

Men idag innså jeg en ting. 

Hele livet til ungene mine kommer til å være dyrebar tid jeg ikke vil gå glipp av. Og fortsetter jeg slik som jeg gjør nå, kommer jeg til å utsette alle drømmene mine, tankene mine, og ønskene mine, -sette alt på hold-, kun fordi jeg ikke vil gå glipp av ett eneste sekund av mine barns liv, -noe jeg helt klart kommer til å måtte gjøre uansett, nettopp fordi mesteparten av livet uansett består av nettopp hverdag, -hvor barna kommer til å være okkupert med skole, mens jeg (forhåpentligvis etterhvert) kommer til å være i en eller annen fulltidsstilling. Og i den fulltidsstillingen vil jeg fortsatt gå å tenke det jeg tenker nå: "åååååh jeg har så lyst på en utdannelse innen foto....".

Tankene mine gikk til Elisabeths oppgitte ord til meg på facebook, da jeg hadde skrevet i statusen min at jeg ønsker meg utdannelse innen foto..: "Dette har du maaast....om leeenge...". 

Det er sant. Jeg har det. 

Og jeg kommer til å gjøre det helt til jeg får gjort noe med det.

Det begynte å skje en forandring inne i meg idag. Sakte men sikkert gikk jeg over fra en klaging og ønsker  over til nysgjerrighet og besluttsomhet. Nysgjerrigheten leste glupsk alt som stod om den halvårige utdannelsen, mens besluttsomheten vokste i takt med hjerterytmen som steg. "Hva er det som hindrer meg? Hvem er det som hindrer meg? Det er bare MEG SELV som hindrer meg! Hvor lenge skal jeg la meg selv stå iveien for meg selv? Det er på tide å få ut finger´n!" . 

Jeg befant meg plutselig på lanekassen.no og forsøkte å logge inn. Ved innloggingsfeltet stod jeg og banket desperat på døren "halloooo, er dere der inne???? Jeg trenger penger nå, for nå har jeg endelig bestemt meg! ENDELIG! Jeg vil på skole, nnnnnååååååå!". 

Med dyster stemme svarte lånekassen "bruk PIN-kodebrev datert xx.xx.xxxx, eventuelt PIN-kodebrev datert xx.xx.xxxx."

Utålmodig flakket blikket mitt over siden noe uforstående, til musepekeren fant veien til linken hvor jeg kunne bestille nye PIN-koder. Æsj. Fillern. Fikk ikke søkt. 

"Men vent!" tenkte jeg, og gikk tilbake til Bilder Nordic´s infoside ang utdannelsen. "Jeg kan faktisk søke først, og så høre med lånekassen DERSOM jeg kommer inn.". 

Plutselig befant jeg meg der. På siden hvor man sendte inn den elektroniske søknaden. Fingrene mine fløy over tastaturet mens bokstavene flommet utover i hvert eneste felt nedover skjemaet. Det var akkurat som om dette her hastet noe veldig, for tenk om motløsheten kom og  slo meg i svime før jeg hadde rukket og trykke SEND...? 

"Last opp CV" stod det nederst i skjemaet, og jeg stoppet opp noe frustrert mens jeg lot hjernen prossesere informasjonen. "CV? Har jeg ikke en helt nyredigert CV innunder mappen Dokumenter? Den jeg brukte til å søke på den ledige stillingen jeg fant her om dagen...?". Den ble funnet fram, dobbeltsjekket, og med ett lettelsens sukk kunne jeg laste den opp. CV´er er noe av deg kjedeligste jeg vet å skrive. 

"Nå kan jeg trykke SEND!" 

Men neida. Det var visst en masse tekst innunder søkeskjemaet. Og slike tekster er det jo viktig å lese. Jeg kastet utålmodig ett blikk rundt meg, nesten som for å sjekke om motløsheten stod og snek på meg, -og så fant øynene tilbake til teksten og jeg leste. 

Ikke noe problem. Dette hadde jeg da lest fra før av, og godtatt, så det var bare å avhuke i feltet at jeg hadde lest det, og SÅ kunne jeg trykke SEND.

*SEND*

"SHITT, der gjorde jeg det!" 

Jeg ble sittende med store, oppspilte øyne og stirre på skjermen. "Hva var det jeg nettopp gjorde...?? SØKTE jeg på en utdannelse...? Innen FOTO?? JEG???? Jeg som aldri kommer noen vei og bare stagnerer hele tiden?? Jeg som bare prater, prater og prater...?"

Fingrene fant knappene som gir snarvei til print screen på Mac. Dette måtte jeg dele, med én gang. Til de jeg er gla i. Eller nei. Jeg måtte dele det med de som KAN foto, de som kan hjelpe meg. For nå har jeg sagt A og plutselig må jeg si B. 

Og B betyr "opptaksprøve"...! 

WHAT DID I DO??

En mail gikk straks ut til de fotointeresserte vennene jeg har og noen proffe fotografer også, sammen med printscreenbildet av at jeg hadde søkt på utdannelsen. Nå måtte jeg sette igang hjernebarken min her! Og det skulle da bli lett, siden jeg da trossalt har noen bra bilder!

Men da jeg tittet på opptaksprøven leste jeg dette: "Lever inn en bildeportefølje på 10 bilder. Velg ut 5 som dine beste bilder og forklar hvorfor du har valgt disse bildene og hvordan de representerer deg som fotograf. Det er bildenes innhold som teller, så ikke bli bekymret om du har manglende tekniske ferdigheter. Tenk nøye på budskapet og historien du forsøker å formidle."

Der var det. "Budskapet og historien du forsøker å formidle"....?  Jeg fikk med ett en voldsom fotosperre. "Har jeg noe budskap og historie i bildene mine???" tenke jeg fortvilet og skrek ut om hjelp til venninna mi Trine på MSN. "Du burde høre med Eva (søsteren hennes), for hun tar bachelor i fotografi og kan dette her" svarte hun stolt tilbake. Jeg åpnet messengerprofilen og sjekket om Eva var på, og jammen var hun der. Så fort chatten var åpnet, bombarderte jeg henne med info om hva jeg hadde gjort, og hva jeg nå trengte hjelp med.

Det tok litt tid før hun svarte. Men med ett var hun der, og vi var igang. Hun lurte på hvilke bilder jeg tenkte på, hva jeg hadde, og om hun kunne få se. Da jeg sendte over bilde etter bilde, sa hun "fortell meg om dette bildet", og jeg satt og lette etter ord å komme med. Jeg satt helt fast. 

"Er det noe å si om dette bildet? Det sier jo ingenting. Det er jo ingenting. Det er ikke noe budskap, det er ikke noen historie, -det er bare en baby som skulle bli fotografert, -og fotografert ble den." svarte jeg noe frustrert.

Jeg fikk beskjed om å se bak bildet, tenke tilbake til da jeg tok det, og erindre stemningen vi hadde da. Jeg lette. Jeg fant litt, men Eva oversatte det.

"Tenk på settingen".

"Husk at bildene ikke behøver å være teknisk supre". 

"Velg heller kreative bilder framfor enkle portretter med fint lys, -de er mere spennende å prate om."

Etterhvert kom det noe, litt etter litt. Jeg viste henne bildet mitt "The fake apple" og hun kom med en tolkning av bildet som bare passet rett inn. Jeg hadde essensen i bildets tittel, men hun tolket det rett ut, just like that. Jeg ble inspirert og fant ett par til.

Ett annet bilde valgte Trine ut, og med Eva også på chatten, fikk de meg inn på ett budskap og en historie til det også.

Etterhvert kom jeg på flere bilder, én etter én. Det løsnet litt. Trine sjekket mine gamle deviantartbilder og sendte meg link til de hun likte, -merkelig nok noen av de jeg allerede hadde tenkt på. Igjen fikk jeg brekreftet tanken om at jeg er nødt til å bli flinkere til å lytte til magefølensen min ang kreative ting.

Flere bilder var samlet. Men det er vanskelig å tenke i nye baner. Jeg har trossalt noen bilder med ett klart budskap i, hvorav noen ligger gjemt på lager, mens andre er blottet og vist mange ganger, over and over again.  Men mesteparten av bildene mine er portretter, og da gjerne portretter tatt kun med formål om å forevige den personen som sitter der. Det slo meg at jeg igrunn har gått litt vekk fra det jeg egentlig brenner for; det å forevige essensen av personens personlighet og hverdag, livet, og nåtiden. Det er en vanskelig ting å få til, kanskje mest fordi de har kommet til meg for å bli fotografert, -noe som ikke er en del av deres hverdag. Og dét syns i bildene.

Bare ikke på baby og barn. De er mere ekte og direkte, men bildene avslører likevel at de er i en setting de ikke er vant med. Så dette med å jobbe opp ett budskap og en historie rundt portrett-/studiofotografering, det er noe jeg må lære meg. 

Det var da jeg innså dét, at motløsheten kom snikende bakfra med den store slegga, hevet den for slag, og holdt pusten for å slå til, 

-bare for å bomme. 

Jeg kom nemlig plutselig til å tenke på HVORFOR jeg søkte på denne skolen igjen. Var det ikke for å lære noe? Hva er vitsen med å søke på en fotoutdanning, dersom jeg i utgangspunktet stiller med like bra bilder som avgangselevene fra 2010 i mitt portefølje på opptaksprøven...?? 

Jeg burde helt klart stille med noe av det beste jeg har, det som forklarer noe om meg som fotograf og har ett budskap, men de som sitter og evaluerer disse bildene, er nok fullstendig vitende om at jeg som person og søker, kanskje ikke engang vet hva det er som er min styrke innen foto. Det er trossalt noe man finner etterhvert. 

Charlotte Larsen har ikke alltid visst akkurat hva hun helst vil fotografere, men nå begynner hun kanskje å bli sikker, etter å ha gått foto i bartebyen over en periode. 

Kiffa forsøkte forskjellige sjangre innen foto mens han tok utdannelsen i Paris, men han fant raskt ut hva han ikke likte, og havnet på Fashion og Produkt som de sterkeste talentene og interessene. Og det er slettes ikke vanskelig å se hvor Marion Hasliens (besøk Marions blogg her) datter Jeanett har tatt veien etter at hun gikk ut av Bilder Nordic. 

Betyr det at jeg "må" ta samme veien som en av de? Slettes ikke. Jeg "må" ikke ta noen som helst retning, -jeg kan jo bare la kunnskapen få ta meg med på den spennende veien i en eller annen retning og finne ut hva det er som er min fotostyrke. Rett og slett. Og det er jo dét lærerne ved Bilder Nordic har som oppgave. Å hjelpe slike som meg til å utvilke meg videre.

For det er trossalt slik som jeg så det stå skrevet på noroffs nettsider under info for utdannelsen multimediedesign: "Sannheten er at kreativitet ikke er medfødt, men noe du kan lære gjennom forståelsen for kreative prosesser og idéutvikling."

Kunnskap og kreativitet, -her kommer jeg! Åpne døren nå, dersom dere vil ha meg! =)

Summasumarium, uken er slutt..=)

I mitt forrige innlegg fortalte jeg om det ene mysteriet som hadde plaget meg temmelig lenge; sangen Hello (Lionel Richie) som så lenge har minnet meg om noe jeg så på teve da jeg var yngre, -serien som viste seg å være "Mysteriet med det levende lik".

Det andre mysteriet som har plaget meg var ang musikken på en av kassettene jeg vokste opp med, med orgelmusikk på. Den kasetten hørte jeg MYE på da jeg var liten, og jeg savner den musikken virkelig. Den er da trossalt endel av min oppvekst.

 Jeg har brukt mye energi på å irritere meg over at jeg ikke visste hvem det var som spilte den musikken, og hvor jeg skulle kunne klare å finne den. Hvordan finner man musikk som kun eksisterer som vage minner oppi ens hode?? Man kan jo ikke google nynning! (det hadde virkelig vært til stor hjelp!)

Jeg brukte mange timer en kveld denne uken, kun til å forsøke å spore opp denne musikeren, -uten hell. Derimot kom jeg over mange andre bra artister, som spiller musikk innen sjangeren jazz, blant annet med hammond/organ/orgel (dere skjønner vel at jeg ikke snakker om sånt kirkeorgel her nå? Det er den typen som besteforeldrene dine kanskje hadde i stua, de med to etasjer med tangenter...). 

Jeg har igrunn aldri sett på meg selv som en jazzy person, men det ER noe med enkelte jazz-sjangre som får en til å føle seg så eksklusiv. Det å sitte å redigere bilder til Frank Sinatra´s "I´ve Got You Under My Skin", blir f eks noe helt annet enn å sitte å redigere til Hip Hop R & B. 

Det er ekslusivt, beroligende og herlig å høre på. Som om man svever på en sky.

Så var det dette med den mystifistiske orgelmusikeren da. 

Det viste seg at alt jeg trengte å gjøre var å sende en frustrert og desperat sms til min kjære pappa, og VIPS så fikk jeg ett par navn til svar, med ett lite snev av usikkerhet om det var rette personen. 

Da jeg kom på jobben dagen etterpå, var jeg tidlig ute. Jeg låste meg inn, slo på lysene i butikken og startet minilaben, etterfulgt av å ta meg en tur bort til den nye kaffemaskinen for å fylle en kopp med varm kaffe. Deretter tok meg med meg mobilen min og sms´en med navnet for å sjekke personen på YouTube. 

Akkurat da kom sjefen min Aril og hans sønn inn i butikken. Jeg hadde nettopp sjekket det ene navnet, uten å finne det jeg lette etter, og forklarte min frustrasjon ovenfor min forståelsesfulle sjef..=) Han stod og lurte litt på om jeg kanskje snakket om samme musikken han hadde på en plate hjemme, men han husket ikke navn.

Jeg søkte på det andre navnet pappa hadde sendt; Claus Wunderlight. Men før jeg rakk å skrive ferdig etternavnet, kom autoutfyllingen på Youtube med Wunderlich. "Det stemmer nok dét da" tenkte jeg, og klikket meg inn på en sang som het noe så rart som Tico Tico.

Den følelsen jeg fikk da var helt merkelig. Jeg ble som satt tilbake i tid. Jeg ble stående å måpe, først usikker. Men etterhvert som jeg hørte mere tenkte jeg bare "Er det den? KAN det være den?? DET ER DEN!!! DET er en av sangene fra kasetten!!". Jeg tror jeg faktisk sa det høyt også, når jeg tenker meg om...=)

Man skulle tro jeg hadde funnet en skattekiste full av gull..=) Den skrøpelige og merkelige sangen jeg lyttet til på Youtube, var en av de mange sangene jeg hadde savnet fra jeg var liten.

Her kan dere høre én av de numrene jeg lyttet til da jeg var liten, spilt av Klaus Wunderlich:

Da jeg kom hjem måtte jeg bare vise dette til David. Endelig hadde jeg funnet han. "Det der er jo ikke BRA!" sa han bare med ett stort glis, og smilte oppgitt til meg. 

Jada, jeg vet at det ikke er verdens kuleste musikk, og jeg inrømte det, men musikeren er flink, det kan ingen utdiskutere..=) Han kan det han gjør. Og hva har det å si at musikken er RAR? Jeg vokste opp med den, så for meg betyr den mye..=) Veldig mye faktisk. Den rare merkelige Tico Tico sangen. Nå gjelder det bare å finne noen av de andre, gjerne noen av de som jeg erindrer som litt jazzy.

Hva slags merkelige og rare sanger forbinder du med barndommen?

Samme dagen som dette mysteriet ble løst, fikk jeg meg en skikkelig overraskelse på jobb. Jeg stod i kassen og ordnet med ettellerannet, og plutselig hoppet en person inn i butikken og sa TADAAAA! Jeg tittet forvirret på personen, kjente henne igjen, men det tok litt tid før jeg skjønte hvem det var, for hun skulle da ikke være HER...!!

Men der stod hun, min kjære, kjære mamma, med ett stooort smil og munnen..=) ÅÅÅH så gla jeg ble!! Det ble en skikkelig knuuuseklem! Aril kom litt undrende ut i butikken og lurte på hva som foregikk, og der stod jeg og kunne stolt vise fram mammaen min, og endelig la de hilse på hverandre..=)

Go som han er, ga han meg fri resten av dagen, uten å nøle. Mamma og jeg tok turen bort på Grand Café og koste oss med Kaffe Mocca og ett herrrrlig kakestykke, mens skravla gikk og bilder ble tatt (mamma er nesten like kameraavhengig misbruker som meg selv). 

Den kaken må jeg tilbake å ta en bit av, det er sikkert!! =)

Det var ikke lenge jeg fikk se lille mammaen min før hun måtte stikke igjen, men det var så godt å se henne, klemme henne og holde hardt rundt henne igjen! Håper det ikke er så altfor lenge til neste gang!

Sist lørdag hadde Madelén jenta mi og jeg fødselsdagsfest hjemme hos henne.
Hun fylte 29 år dagen etter, og jeg fyller nå på søndag (14.november).

Vi ble 9 jenter tilsammen, og startet kvelden med goood mat..=)

Jeg fikk gaver, noe som var veldig, veldig rart siden jeg aldri har fått "bursdags"gaver før. Men så koselig!
Nina ga meg en flott ring, alá alliansering. Lillen kom med ett utrolig flott armbånd, som hun hadde kjøpt likt til Madelén også. Linda hadde med en skikkelig koselig kubbelyslampe (eller hva man kaller det) til meg, pakket inn i cellofan sammen med en pakke flotte servietter..=) Ida hadde kjøpt en flaske Martini Asti til meg, og ett skikkelig bråkefødselsdagskort, -mitt livs første..=)
Siw syntes jeg burde gå med mere farger, og hadde derfor kjøpt en skikkelig søt kjole/tunika til meg fra Indiska, mens Madelén (som deler hennes mening ang meg og farger, hehe) hadde kjøpt en stilig tights og en kul topp til. Jeg fikk lyst til å bruke den toppen med én gang, men tok den ikke på meg før senere ut på kvelden..=)

Etter maten syns jeg egentlig tiden bare FLØY. Det er rart hvordan man kan gå å glede seg så lenge til en ting, og så er det over før man rekker å si "svisj"..

(Det var flere på festen, men jeg legger ut bilder av kun de jeg vet syns det er greit..=)


Idag kom DigitalFoto nr 17 i posten til meg. TUSEN TAKK Madelénsnupp! =)

Klart jeg kastet meg over bladet så fort jeg hadde tid.
Jeg ble ganske så stolt og fornøyd da jeg kunne se at drømmekameraet mitt Canon Eos 5D Mark II ble TESTVINNER i den store testen de har tatt, med markedets tungvektere blant speilrefleks som deltakere.
Kameraene i testen var Canons 1D Mark IV ("Utrolig kjapt"), Canon 5D Mark II ("Allsidighetens mester"), Nikon DS3 ("Mørkets hersker"), Nikon D700 ("Et hav av knapper"), Sony Alpha850 ("Usikker eksponering"), og Sony Alpha900 ("Pikseltung debutant").

Det er lenge siden jeg ombestemte meg (igjen) og valgte å gå for nettopp testvinneren Canon 5D Mark II. Og det var ikke lett å ombestemme seg, for jeg var GANSKE sperret på at jeg skulle gå for Nikon D3 (da gjerne med en S bak, men det ville blitt for dyrt). Jeg blogget til og med ett innlegg jeg kalte Sorry Canon, I´m goin' Nikon.

Men som med enkelte andre ting her i livet, har jeg fått andre ønsker og meninger etterhvert som kunnskapen økte.

(Nikon D3S er fortsatt kameraet jeg ville valgt dersom jeg hovedsaklig skulle fotografert sport, action og ville dyr i villmarken (og det er stort sett det jeg skriver om i innlegget nevnt ovenfor når jeg tenker meg om), men jeg har innsett at det er portrett, studio, macro og landskap som interesserer meg mest, og da er det Canon sitt 5D Mark II som er det beste, uten tvil.)

Så nå gleder jeg meg bare enda mere til jeg en dag kan få oppfylt drømmen om å bli en lykkelig eier av Canon 5D Mark II. Oooooooh, måtte det skje snart!!

Mysteriet med det levende lik

En av de mange tingene som har irritert meg i mange år, er det at hver gang jeg hører Lionel Ritchie´s HELLO, tenker jeg automatisk på noe jeg så på teve da jeg var liten/tenåring.

Jeg kunne ikke huske hvilken serie det var, eller om det kanskje var en film, men alt jeg erindret var at det var snakk om en kjekk, død gutt/mann som ble skylt i land, og noen ungdom som fant han. Jeg kunne også huske at mannen ble borte og at de så han levende igjen, men jeg husket ikke om han VAR død og om den levende personen var tvillingen hans..

Det har hendt jeg har lett litt før, uten å finne ut noe som helst. Idag satte jeg igang igjen, for dette var virkelig ett mysterie for meg. Eneste ledetråden jeg hadde (trodde jeg) var sangen Hello, så det var det jeg søkte på først.

Men på IMDb kom det ikke opp noe som helst på denne sangen, -den har ikke blitt brukt som soundtrack eller titlesong i noen filmer...!

En liten tanke falt meg inn her for noen dager siden, om at jeg KAN ha sett denne serien gå på Midt i Smørøyet da jeg var liten, men jeg slo tanken fra meg og forsøkte å gi opp denne besettelsen å finne det ut.

Inntil idag. Da begynte jeg å lete igjen.

Da jeg chattet med venninna mi Trine, måtte jeg slippe ut noe av frustrasjonen. Jeg forklarte dette med sangen, og hvordan jeg husket serien. Jeg husket faktisk mer og mer mens jeg pratet, blant annet at det var forskjellige barn, en norsk, en svensk og en dansk, og at de finner en død mann, som ikke er død.

"Åh, du mener "det levende lik"?" spurte hun med engang.

TENK at der sitter hun og husker navnet på serien, mens jeg har gått og lurt på dette i så mange år uten å ha vett til å undersøke grundig nok (les: google).. (men hadde jeg goooglet, hadde jeg fortsatt ikke kommet fram til noe, for jeg hadde for lite info.)
Nå kunne jeg iallefall søke på "det levende lik" og se om jeg fant noe.

Trine googlet raskere enn meg og fant en nettside der filmene er lastet opp, og nesten samtidig kom vi over en gruppe på facebook også. Det viste seg da at serien gikk på NRK, riktignok gjennom Midt i Smørøyet, og at den het "Mysteriet med det levende lig".

Jeg trykket straks på "del en", og den begynte å laste seg ned, til min store skuffelse. Jeg hadde håpet å få se den direct på nettet....

Men SANGEN var det ikke noe tegn til. Hvordan kunne jeg finne ut om titlesangen var Hello...? Riktignok ved å SE introen, men det tok så lang tid før den ble lastet ned. Jeg kom over forskjellige forum, og det var flere andre som spurte om introsangen, uten å ha fått noe annet svar enn brøkdeler av teksten skrevet på dansk. Jeg begynte å tvile på om denne serien hadde Hello som intromelodi.

Da jeg endelig kunne åpne filen med den nedlastede del 1, viste det seg at den var en .vod-fil, -noe som ingen mine programmer kunne åpne. Jeg ga nesten opp da. Men bare for en liten stund. Raskt googlet jeg opp ett program som "leser" filen, og lastet det ned.

Da programmet var nedlastet, var det bare å åpne filen i den, og der kom introsangen....


*skuffa*

Det var IKKE Hello.. Derimot sang en dame dette: "en kyst, en strand for håp og drømmer... Skjult i Kattegats mørke bølger finner vi vår lille ø...".

Men så var det noe merkelig med den sangen. Det er en liten del i den sangen som faktisk minner meg om noe av sangen Hello til Lionel Ritchie.  Det kan godt hende at det kun er det at begge sangene går i en slik mystifistisk moll-dur..? Ikke vet jeg. Men jeg tror nok jeg har oppklart mysteriet mitt nå.

Sangen Hello, som jeg så lenge har forbundet med nettopp denne serien, har ingenting med denne serien å gjøre. Iallefall ikke så vidt jeg kan se nå etter å ha sett del 1 igjen, for første gang på maaaange år.

Skuffa? Eller glad for å kunne la den tanken gå til hvile?

Skal jeg fortelle dere en ting?

Jeg har enda ett slikt irriterende mysterie jeg ikke klarer å løse!

Da jeg var liten/yngre, hadde jeg eller foreldrene mine en kassett som bar tydelig preg av å være ett opptak av noe annet. Utenpå stod det skrevet ORGEL med store bokstaver. Den musikken hørte jeg MYE på, og jeg elsket den jazzy stilen den var i. Det var rolig, stemningsfullt og det var trygt.

Det hender jeg går og nynner på noen av de sangene, -og irriterer meg over at jeg ikke husker hvem eller hva det var. Her om dagen gikk jeg på jobben og nynnet og plystret på en av melodiene, og med engang nevnte Per (en jeg jobber sammen med) "jasså, synger du på Louis Armstrong?", og begynte å skravle ivei om den artisten og ett par andre.

Hadde jeg fått løsningen?

Jeg vet ennå ikke.. Jeg søker og søker, men hva skal man søke på? Alt jeg har er vage minner om noen melodier jeg hørte på som liten, og eneste referanse er om jeg nynner den. Jeg skulle ønske jeg kunnet nynnet mysteriet inn i linjen på google, og googlet de tonene, men slik fungerer det ikke. Så jeg har googlet "known organ musician" og funnet blant annet Wild Bill Davis, og jada, han er kjempeflink, men jeg kjenner ikke igjen noen av sangene..

Ooooohh, sånne mysterier irriterer vettet av meg!!!!!

=(

Noen hint om jazzy orgel musikere?

Mitt første dråpebilde, ikke ferdig redigert..

Det er langt over leggetid, men jeg klarte ikke la være å teste dette med dråpebilder.. Og når jeg først kom igang, ble jeg hekta..=)

Dette bildet skal jeg redigere litt på, så jeg får vekk det stygge gjenskinnet du ser i bakgrunnen der (det irriterende hvite). Ulempen ved å bruke en metallbolle... 

Uansett, dette var gøy! =)

XO update..=)

Da jeg stod opp igår, følte jeg meg egentlig bare helt elendig fortsatt, men jeg leverte likevel barna på skolen og i barnehagen. På vei hjemover derimot, følte jeg meg etterhvert litt bra igjen, så jeg bestemte meg i all hast for at jeg skulle dra på jobb. Men jeg trengte arbeidsklær, for nå om dagen er det oppussing som gjelder hos Aril Foto..=)

Jeg svingte innom hjemme, og ble møtt av den håpefulle gordon setteren vår XO. Han hoppet og danset av glede over å se meg, men da jeg gikk inn på badet og lokket på han, falt halen hans rett ned igjen og ble hengende stille, akkurat som han tenkte "åååneeeeiiii.....".

Etter litt lokking kom han likevel, og jeg fikk han til å sitte. Jeg slengte beina mine rundt han, og dro han mot meg, samtidig som jeg holdt han på plass. Nå skulle drenet ut!

Jeg hadde prøvd å manne meg opp til dette. Dagen før hadde jeg nærmest gledet meg til å fjerne drenet, men da David kom hjem på kvelden pinglet jeg helt ut og tryglet han om å gjøre det for meg, for jeg "orket rett og slett ikke synet av de greiene der..". Jeg var hundre prosent oppriktig da jeg sa det til han, men jeg innså en ny ting ved meg selv da jeg satt på badet dagen etter (igår ja) for å fjerne drenet..: så fort kællen er ute av huset, blir jeg TØFF! (Kanskje fordi jeg må være tøff da? Jeg har da trossalt ingen andre til å være tøff for meg..!)

Besluttsomt holdt jeg hodet hans, brukte pinsetten min, tok tak i den ekle greia, og vred litt rundt på den samtidig som jeg dro. Og dro. Og dro. Og dro.

Æ  S  J

Den var lang....! Jeg dro ut hele 6cm med bare dren..:( Og ut kom det masse veske som rant rett ned i kragen hans, og videre inn mot halsen, ned bringen og på gulvet. XO rant fra seg på baderomsgulvet i noen sekunder og fløy rett ut i gangen, og måtte såklart både riste seg (Æ  S  J) og sleike ren kragen etterpå (dobbelt Æ  S  J). Så da var det bare på´an igjen med vaskeklut og rensking.

Jeg må innrømme at det var litt godt å få tatt den ut, for etter at jeg glemte drenet mitt i hullet etter visdomstanna mi en sommer (for en DUST jeg var), har jeg fått helt skrekken for slike dren, og tanken på at det skulle gå betennelse i såret til XO bare pga ett dren, gjorde at jeg bare ønsket den ut raskest mulig. Dessuten så likte jeg heller ikke ideen om at den fungerte som propp, når den egentlig burde fungert som ett dren. Nå kom det endelig ut en masse guffelure, og da var det igjen håp for at han skulle få et åpent øye igjen! =)

Idag var jeg på jobb igjen, riktignok litt dårlig på morgenen, men det tok seg til ganske raskt. Aril hadde malt i galleriet vi holder på med å pusse opp, så jeg vasket gulv, og han ryddet, til det ble riktig så flott. Valget falt på en "varm" gråtone til galleriets vegger. Jeg tror det kommer til å bli en ganske stilig kontrast mot de rammene vi kommer til å henge opp.

Jeg har fått en egen vegg inne i butikken til ett eget prosjekt. Foreløpig har jeg skrevet stikkord bare, så nå gjenstår det å finne bildene, og planlegge fremstillingen av mitt "budskap" (vent å se..:).

Med en liten overtidshalvtime idag, ble det hektisk da jeg skulle hente barna. Vi var ikke hjemme før 1730, så XO var ekstra glad for å se oss, og jeg var så gla for å se han så ivrig og glad! =)

Men den kragen....! Den begynner å gå meg på nervene. Han stanger i meg hele tiden, så det føles som at jeg er full av blåmerker nå. Vi merker virkelig hvor nærme oss han har hodet sitt hele tiden, uansett hvor vi beveger oss i hodet, for den kragen er som sagt hele tiden oppi beina på oss.

Istad forsøkte han alt han kunne å kose meg mens jeg skulle fyre opp i peisen, han dyttet og gnudde, helt til jeg nærmest datt overende bakover, og han fortsatte å presse kragen inn i magen min. Det er vår XO det.. Lille gutten som aller helst skal ha hodet sitt kilt innimellom alle kriker og kroker han finner på oss når vi sitter.

Jeg skjønte også at han klødde noe veldig. Så fort han fikk meg til å kose han litt, la han hele hodet mot venstre inn i kragen og la all sin vekt på det, -bare for å fortelle helt tydelig at han ville bli klødd der. Jeg tok en arbeidshanske og klødde litt rundt stingene, men det var tydeligvis ikke noe lurt, for da var dryppingen igang igjen, -med meg og kluten baketter. Jeg skrek ut i frustrasjon da han gikk bort til en av puffene våre og klødde seg utover der. ÆSJ. En trur på badet etter klut og en tur innom kjøkkenet etter renseveske, så fikk puffen en liten rens med engang. 

Begynner jeg å få "støv på hjernen" eller? Nei, gjør nok ikke det.. Hvem er det som vil ha sånt griseri utover huset sitt?

Det komiske er å lufte han på kvelden, for jeg ser ikke hunden, men kun en hvit krage i løse lufta... =)

Ellers så fikk jeg rammet inn ett av mine bilder idag..=) Det ble kjempefint..=) Valget falt på dette bildet:

Jeg fikk det printet i 20x30 (da uten noen som helst logo, denne logoen er kun automatisk påført for bloggen min), og hadde den i en svart ramme med hvit passepartout rundt bildet. Det er virkelig gøy å få noen av sine egne bilder opp på veggen! =)

Nå har jeg sittet og iakttatt XO lenge, (og filmet han faktisk) mens han har hatt en eller annen drøm hvor han tydeligvis løp veldig fort. Han jaktet sikkert. Han klynket, bjeffet og knurret i søvne. Utrolig søtt...=) Deretter våknet han brått, tittet ergelig på vedovnen med snuten bare 30cm unna varmen, og gikk i lillestua og la seg.

Og nå tror jeg jammen jeg skal gå å legge meg jeg å..=)