Trivsel og velvære

Klokken er 0654, og jeg har allerede sittet på toget i ett kvarter. Med ett flott, langt, lunt og koselig skjerf rundt halsen, og varme, myke skinnvotter foret med ull, sitter jeg med en kopp kaffe i handa mens jeg ser ut av vinduet. Kaffen kjennes så varm gjennom votten at jeg ikke tør smake på den før om iallefall ti minutter, men det går bra. Jeg setter koppen i fanget og tar fram iPhone'n istedet. Skrivelysten kom nemlig krypende inn i meg.

Jeg kommer ennå ikke over det faktum at jeg klarer å hoppe ut av sengen så umenneskelig tidlig om morgenen.
"Jeg har ikke følt meg så motivert på... På...." tenkte jeg mens jeg gikk i trappene som førte meg ned fra den lange overgangsbroen denne morgenen. Jeg lette gundig gjennom hjernebarken for å finne ett sted å feste tidsnålen, uten å komme fram til noe.
"Jeg har aldri følt meg så motivert før...!" konkluderte jeg med ett stort smil om munnen.

Tenk på det. Jeg måtte bli ganske så voksen før jeg fikk mot til å gå for det jeg virkelig brenner for.

"Det jeg virkelig BRENNER FOR. For et merkelig uttrykk det egentlig er." stusser jeg mens fingrene fortsetter å skrive tankene mine rett inn på bloggen. Å brenne for en ting, kan det stamme fra slike martyrlignende hendelser hvor folk valgte å brenne levende på ett bål framfor å gi opp en bestemt ting? Eller stammer uttrykket fra følelsen en har i hjertet når man virkelig ønsker å gjøre en ting, og man lengter så fælt etter nettopp det, at det føles som en flammende svie innvendig? Den følelsen har jeg hatt tusenvis av ganger selv, til og med i halsen min. Det skjer gjerne når jeg hører noen synge så sterkt og bra, at hele meg verker etter å synge med, -men stemmen slipper ikke ut på grunn av frykt og mangel på kunnskap om stemmebruk. Jeg brenner for å synge bra også.

Jeg titter ut av vinduet og grunner litt på uttrykket. I ca to sekunder. "Burde jeg Google det?" tenker jeg, og kjenner at jeg av en eller annen grunn blir irritert og rastløs inni meg.

Fingeren finner knappen som leder til iPhonens hovedmeny, hvor ett lite, rødt ettall forteller meg at jeg har fått en sms.

Meldingen er fra en venninne, en av de nyeste jeg har. Før jeg gikk på toget, hadde jeg vært hos henne og levert barna. Linda var den første venninnen min som foreslo at jeg kunne levere barna hos henne om morgenen de dagene hun har mulighet, slik at både guttene og jeg slipper stresset med levering hos barnehage og SFO når jeg skal rekke toget. Tenk så omtenksomt gjort! Jeg er så takknemlig!

Morgenen er trossalt ingen enkel sak for meg, for både barnehagen og SFO åpner (ikke før) 0630, -og dersom jeg skal rekke inn til Oslo i tide, slik at jeg kommer punktlig til første skoletime, må jeg ta toget som går 0648. Da er jeg i Oslo ca 0800, og har god tid til å gå de ti minuttene det tar å tasse til skolen, for så å sitte en stund alene før de andre elevene kommer heseblesende. Det er både uvant og deilig å være så tidlig ute til ting, men det koster endel. Barna må legges litt tidligere, og jeg legger meg nesten rett etter. De blir vekket igjen fryktelig tidlig neste morgen. Siden jeg er skikkelig redd for å ikke rekke toget, og supermotivert for fotografi, klarer jeg å beregne nok tid om morgenen slik at vi ikke får noe stress, -men så begynner den fryktede leveringen som egentlig er klin umulig.

Det hadde vært mye enklere dersom man slapp å gå opp den lange bakken opp til skolen.

For noen uker siden dristet jeg meg til å kjøre opp bakken, enda det er forbudt. Da rakk jeg akkurat toget etterpå, og var veldig fornøyd med det, -selv om det likevel ble ett voldsomt stess. Men på toget etterpå ble jeg tynget av en vond skyldfølelse. Jeg hadde trossalt gjort noe galt. Hva tenkte den faren som gikk i bakken med sønnen sin, da han så meg komme ned veien i den gigantiske bilen, i all hast? Han må ha blitt veldig irritert på meg. Det hadde jeg blitt. Jeg BLIR irritert når barna og jeg går i samme bakken, og det kommer biler kjørende. "Der er ikke lov å kjøre her!!" tenker jeg da irritert, og ser olmt etter den skyldige bilisten.

Jeg sendte mail til ledelsen, bare for å innrømme, forklare, og håpe på ett unntak. Men svaret var at de ikke har myndighet til å tillate meg den turen opp bakken, uansett hvor tidlig jeg hadde kjørt der, og hvor lite folk det er der i det tidsrommet. Jeg ble ikke overrasket over svaret, men jeg hadde iallefall fått innrømmet at jeg gjorde det, og på en måte bedt om unnskyldning, -og det føltes godt. Jeg skulle gjerne hatt sjansen til å si unnskyld til faren jeg møtte på også, men jeg husker ikke ansiktet hans. Kanskje, dersom han kommer bort for å kjefte på meg, får jeg sjansen til å si at jeg angrer? Det er trossalt ikke vanskelig å kjenne igjen bilen jeg kjører. Den er den eneste av sitt slag i Mysen, og rett og slett enorm. Man kan ikke ta feil. Så det er best jeg holder meg i skinnet og ikke finner på noen sprell..:)

I meldingen stod det masse søte ting, men det øynene mine ble mest interessert i, var dette: "Du er kjempeflink til å organisere utfordringer, også er d så godt å se at du funnet noe som motiverer deg til rutiner."

Det gikk opp ett lys for meg. Jeg har endelig fått rutiner! Jeg som aldri har hatt det, aldri ønsket å ha det, aldri klart å få det, -har nå en masse rutiner som alle dreier seg om å få hverdagen til å gli vest mulig for meg og familien min, slik at jeg kan gå skole også.

Det var jammen på tide.

Det digge skjerfet mamma har strikket til meg surres tettere rundt halsen, og jeg gjør meg klar til å ta på vottene hun også ga meg. Nok en morgen skal de få gjøre den gode nytten for seg, og nok en gang vil jeg sende henne takknemlige tanker mens jeg trasker til skolen.