But now I´m stronger! =)

Da vi fikk i oppgave å produsere ett bilde som skulle fortelle noe som var vesentlig ved oss selv, må jeg innrømme at jeg først så for meg ett ganske så teknisk fotografi med meg selv stirrende opp i lufta, med massevis av rotete tankebobler surrende over hodet. 

Da læreren tok meg (og kanskje flere i klassen) på fersken ved å be oss tenke over prosessen vi gikk gjennom fra og med vi fikk oppgaven og til vi begynte å planlegge den, -for å granske om vi da tenkte teknisk med venstre hjernehalvdel, eller kreativt og med følelse og intuisjonen fra den høyre hjernehalvdelen, -ble jeg flau og måtte stille innrømme for meg selv at den venstre hjernehalvdelen hadde tatt fullstendig over i så måte. 

Jeg satte igang tenkeprosessen på nytt med én gang, og kom fram til at ett bilde av noe så enkelt som en krussedull på en lys farget bakgrunnen egentlig ville holde for å forklare essensen av meg selv, siden jeg lider av ADD og alltid har kaos i hodet, -men etterhvert som høstferien var i ferd med å renne ut i tidens vann, kjente jeg at det var noe annet som måtte ut. Og ut skulle det.

En ting som er ganske så vesentlig ved meg selv, er at jeg er så godt som usynlig for ganske mange mennesker. Derav bildet. 

Når man trekker seg ut av organisasjonen Jehovas Vitner, blir man med ett en "dødsdømt" person uten håp og verdi, og tidligere venner og bekjente går gjerne rett forbi deg uten å unne deg så mye som ett blikk. Det har hendt at noen glemmer seg bort og smiler til meg når jeg smiler til de, men de tar seg fort i det og ser vekk og later som ingenting. Det mest normale er faktisk at jeg blir fullstendig ignorert, som om jeg var luft og ikke eksisterte, eller at jeg får noen stygge eller sure blikk dersom de ikke allerede har klart å unngå meg på en eller annen måte.

(Her kommer noe i mindre skrift, fordi det er vesentlig, men mindre nødvendig:......)

Det skal nevnes (som jeg også har nevnt før) at det en sjelden gang hender at noen av dem smiler til meg og nikker, og DE vil jeg takke fra dypet av mitt hjerte og hilse og si: 

"Takk! Hadde flere av deres medtroende fulgt deres eksempel, hadde det kanskje fristet å komme innom møtene deres av og til! Dere gleder mitt hjerte, og gjør dagen min enda litt bedre de gangene jeg er så heldig å oppleve dette lille og sjeldne tegn på gjenkjennelse og respekt." =)

Til de andre; jeg syns inderlig synd på dere. 

Jeg vet at den fordømmelsen og oppførselen dere legger for dagen i så måte, er fordi en menneskelaget organisasjon forlanger dette av dere og hevder at Bibelen sier at det skal være slik. Men dersom dere hadde tatt dere "bryet" ved å undersøke Skriftene selv og sett på sammenhengen, -og samtidig tillatt dere å tenke litt selv, hadde dere ikke hatt problemer med å se at det er drøssevis av ting som ikke stemmer med det dere lærer på møtene. 

Men det er såklart enklere å bare la seg föres av ferdigtygd spedbarnsføde, -og få både tanker, meninger, følelser og tro servert til faste tider uten å måtte gjøre stort på egenhånd i så måte. Jeg syntes det var praktisk selv en stund, men jeg vokste fra det og ønsket å finne ut hva bismaken var, -i tillegg til at det fristet med fast føde i stedet. 

Dersom jeg skaffer meg en bok, vil jeg helst lese den fra perm til perm og få med meg hele sammenhengen, framfor å kun nappe ut ett vers her og ett avsnitt der, hist og pist i boken, kun for å understøtte noe som blir meg fortalt. Hva ville jeg fått ut av bokens historie og sammenheng dersom jeg gjorde slik...? Bare bruddstykker! 

Hvorfor nekter dere å se sammenhengen??

Dere hadde også skjønt at det å vise så mangel på respekt som det dere gjør ved å ignorere en tidligere venn/bekjent (slik som dere ignorerer meg), strider fullstendig imot kristen skikk og væremåte, og også imot normal folkeskikk. Jesus skal være deres forbilde, og likevel gjør dere det stikk motsatte av hva han gjorde. Jeg syns det er helt horribelt. 

Bare tenk på hvordan han behandlet de som var utstøtt av samfunnet pga urenheter. Tenk på hvem han spiste sammen med, og hva slags folk det var han ga ros til. Tenk på hvem han døde FOR, og hvem han døde sammen med. Er det noe som helst i hans eksempel som støtter oppunder ekskludering og utstøtelse av andre mennesker? Og har dere noen som helst rett til å dømme noen som helst av dem, uansett hva de har gjort eller ikke gjort...?

Hensikten deres er å overse meg slik at jeg skal innse hva jeg "går glipp av" og "savne dere eller det jeg hadde", og komme tilbake, -men det kan dere trygt glemme så lenge dere fortsetter med det der.

Nok krutt for idag.

Tilbake til bildet:

Som bildet viser, har jeg det FLOTT. Jeg har det bedre enn jeg noensinne har hatt det, og det er ingen klisje. Jeg lever fortsatt, trass i at dere tenker på meg som død i Guds øyne. 

Jeg er fortsatt glad i dere, og kommer alltid til å smile og være hyggelig mot dere, for jeg vet hvordan dere tenker, og hvorfor dere tenker slik, -og unnskylder dere med det.  

-Jeg har vært der selv, og jeg synes som derfor synd på dere. 

Men jeg har rett til å ytre min mening, og å stå fram og protestere mot noe som ikke er rettferdig. Det er altfor få som tør å gjøre det, men jeg forstår hvorfor... 

Dette bildet viser på en ganske sterk måte "noe som er vesentlig ved meg selv". Bildet fikk bra respons i klassen og av vår nye lærer, og jeg kjenner at det var GODT å få satt "bilde" på følelsen jeg har av å være som luft av og til. Men jeg vil også vise at jeg fortsatt er glad og sterk, og at jeg ikke lar meg knekke så lett. Now I´m stronger than ever! =)