Liten, men mektig.

Jeg merker
at marken
har en merkelig
makt over meg.

Dersom det regner og jeg ser en mark komme kravlende på asfalten, våt, hodeløs, og med ett løfte om å overleve omtrent hva som helst, blir jeg så gele i beina at jeg nærmest ikke klarer holde meg oppreist.

Hva er det den har, som skremmer meg såpass? Æsj, jeg har en lang liste.

For det første så kan jeg se innvollene dens allerede før den blir smørt utover veien. Hvorfor i all verden må den være gjennomsiktig? Hvem er det som har lyst til å se innvollene på den måten? Siden den er skapt sånn, er det nok en rimelig god grunn til at den er sånn, men fysj, jeg får helt grøssninger av å se noe slikt.

For det andre så har den ikke hode, men er derimot så ekkel at den føler seg frem og sanser med begge endene sine. Så uansett om jeg kommer mot den bakfra eller forfra, føler jeg at den ser på meg, og det enda den sikkert ikke har øyne engang. Hvordan vet man hva som er foran og bak på en mark...? Jeg skulle gjerne ha kunnet forholde met til om jeg kommer MOT den eller går FRA den. Det at den kravler mot meg er ingen betingelse for at den kanskje bare lurer meg ved å rygge.

Det faktum at den har to hjerter gjør det ikke bedre. Blir den delt i to, fortsetter den bare å sprelle og sno seg, sansynligvis av smerte. Jeg skulle gjerne hatt to hjerter selv, nettopp fordi jeg da kanskje hadde hatt større mulighet til å overleve alt som kan skje, men hvorfor må det lille krypet der overleve nesten hva som helst? Hvorfor skal den være så uovervinnelig? Er det fordi den har så mange fiender?

Trer man den på en krok blir alle disse greiene bare forsterket. Ett gjennomsiktig og hodeløst minimonster som snor seg med kroken stukket inn i innvollene.. Jeg FØLER smerten...!

Hvordan kan den overleve så lenge under vann forresten..? Det hender man har snøret uti ganske lenge, og likevel fortsetter den å sprelle når man har snøret inn. Jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke lage fæle grimasjer og si "ææææsj" hver gang jeg ser noe slikt, -og da kun for at barna mine ikke skal ta etter meg. "Neida unger, mamma syns det er heeelt greit å mishandle det lille krypet til døde." Særlig.

Noe som tar meg videre til neste punkt; har du sett en druknet mark? Drukna mark er nesten værre enn levende mark. For da er den ikke bare ett gjennomsiktig og hodeløst monster med to hjerter og ett voldsomt overlevelsesinnstinkt. Da er den også slapp og dvask. Gjerne med innvollene på utsiden. Og den er død. Klint utover asfalten oppi en liten sølepytt.

(der mistet jeg offisielt lysten på matpakka mi)

Men litt ære må jo det lille krypet ha. Den er jammen tøff og modig (eller bare dum..?) som tør å komme kravlende midt i veien oppå noe så ugjennomtrengelig som asfalt, bare for å utfordre de enorme monstrene av kjøretøy med en sikker død i sikte.

Det er tøft gjort å vise seg så naken for allmennheten, at til og med innvollene synes.

Og den må jammen ha ett spesielt syn på livet siden den tar jobben sin så seriøst som den gjør, enda det består i å spise jord med den ene enden sin og drite det ut i den andre enden. Hva skulle vi gjort uten den lille og ekle marken? Den fine matjorda blir ikke til av seg selv. Og trass i at fluebinderne er utrolig flinke til å binde fluer, så er liksom mark på kroken likevel ofte det beste.
Men jeg føler at jeg godt kunne vært en forkjemper av å gjøre markfiske forbudt i Norge, for det å pine en slik liten skapning på en så forferdelig måte er slettes ikke humant!

Lille mektige mark, jeg merker at du har en merkelig makt over meg. Du forundrer meg og gjør meg kvalm på samme tid, og jeg viker alltid av veien for deg.

Grøss.