Det kan stemme at "tiden leger alle sår"

Det har nå gått halvannet år siden jeg trakk meg ut av Jehovas Vitner. På den lille tiden har det skjedd så utrolig mye. Men utviklingen på oppførselen til tidligere bekjente innen JV har vært mest fasinerende.

Da jeg akkurat hadde trukket meg ut, kunne det å treffe på tidligere venner og bekjente fra menigheten jeg gikk i, være utrolig tøft. Folk overså meg, kastet stygge blikk til meg, unngikk meg eller vek med blikkene. De jeg hadde hatt som nære venner kunne bare gå rett forbi meg og hverken møte blikket mitt eller vise noen som helst tegn til å ha sett meg i det hele tatt, enda jeg visste at de var fullstendig klar over at jeg var der. Jeg følte meg som en ånd eller luft. Det var helt forferdelig.

Jeg overlevde det fint der og da, men hadde en etterfølgende stadie som gikk fra likegyldighet til skuffelse, tristhet til sinne, og videre til den sterke følelsen av å bli behandlet blodig urettferdig, -noe som resulterte i sterk sinne og frustrasjon. Jeg skrev ett innlegg om det, som jeg fortsatt står ved, men som jeg nå ønsker å komme med litt tilleggsinformasjon til.

Det har nemlig endret seg litt nå. 

Forrige uke spaserte jeg inn i en matbutikk i Askim for å handle litt lunch. På vei inn i butikken støtte jeg plutselig på en tidligere bekjent, og reaksjonen til oss begge var gjenkjennelse og store smil. Jeg gransket han for å se hva det neste stadiet hans kom til å bli, mens jeg fortsatte å smile. Ville han bli stiv i maska slik som så mange andre, og deretter unngå meg, se stygt på meg, eller oppføre seg rart? Eller ville han kunne ta seg sammen?

Der var det. Ansiktet hans skiftet fra gjenkjennelse til påminnelse, -påminnelsen om at han ikke skulle prate med meg, fordi det får han da ikke lov til.

Men på brøkdelen av ett sekund skiftet ansiktet hans igjen, -da tilbake til gjenkjennelsen og gleden over å se meg, men likevel på en litt mere forvirret måte. Jeg tok motet til meg og hilste.

"Jeg skal ha kald Cola jeg, men finner ikke noe kald Cola!" sa han spøkefullt og hyggelig, akkurat som om ingenting noensinne skulle ha "skjedd". Jeg kjente hele kroppen min ble så inderlig glad, og gikk bort til samme skapet for å se om de hadde Red Bull.

"Det var da skikkelig teit. De må jo ha KALD Cola! Jeg skal ha RedBull jeg, og dét har de ser jeg...=)" svarte jeg og grep etter en RedBull.

Samtalen fortsatte litt rundt hvor merkelig det var at de ikke hadde kald Cola, samtidig som han litt nervøst og travelt lette etter herligheten i skapet. Jeg kjente at jeg stresset han, ville ikke "presse meg på", og satte derfor kursen mot kassen for å betale mens jeg lo litt.

Jeg ble stående i køen og smile. Han hadde vært hyggelig mot meg, og jeg satte så inderlig høyt pris på det. Han hadde til og med åpnet munnen sin og snakket til meg, akkurat som om jeg fortsatt var "like mye verdt som han" i hans øyne. Jeg ble stående å undre over om han kanskje egentlig hadde en slik oppfatning om det, og snudde meg automatisk for å se i retningen hvor samtalen hadde funnet sted.
Der stod han i kø litt lenger bak meg.

Smilet mitt møtte ett streif av smil, men smilet hans var nå ett litt trist smil, med ett snev av undring.

Nei, han tenker nok fortsatt at jeg er "død", og at det er "trist" at jeg ikke lenger tror på "Sannheten", konkluderte jeg. Men han hadde iallefall vært hyggelig mot meg, smilt og brukt stemmen sin, så trass i at han kanskje tror at jeg er "fordømt", så kunne jeg likevel føle at jeg hadde fått en gave den dagen.

Det har vært flere slike episoder de siste månedene. Jeg vet ikke om det har blitt endringer i menigheten her lokalt rundt dette temaet, eller om de bare har begynt å slappe litt mere av i henhold til meg, men det er iallefall utrolig godt å kunne treffe på noen av dem uten å måtte høste sure blikk, fordømmelse, ignorering osv hver eneste gang. Det skjer riktignok fortsatt, men det er litt flere av dem som iallefall sier "Hei!" og smiler til meg. En dag følte meg såpass glad og takknemlig for dette at jeg ropte etter en tidligere venninne "Du ser FANTASTISK UT!!", og fikk ett "Takk!" tilbake som svar. Det hender hun smiler tilbake til meg, eller hilser når hun ser meg, og slik er det med ett par personer til.

Jeg trenger ikke mer enn det. Det er dette som er normal folkeskikk, og det alle forventer av hverandre. Selvfølgelig har jeg inderlig lyst til å kaste meg over dem, snakke masse med dem, være sammen med dem, -men jeg respekterer deres syn på situasjonen og holder meg likevel unna. Dersom de ønsker å ha noe med meg å gjøre, så får de heller kontakte meg, -jeg står her med åpne armer...=)

Apropo uttrykket "Sannheten" som de så fint kaller det; det kunne jeg jo skrevet ett helt innlegg om i seg selv. Men det har jeg ikke tid til nå. Nå må jeg ut og tjene penger! =)