Jeg har fått nok. Nå utfordrer jeg deg.

Denne dagen har jeg kjent at det har toppet seg helt fullstendig.

Jeg våknet opp alt for sent. Helt automatisk begynte jeg å stresse over at jeg måtte rekke stell av meg selv og barna, smøre mat til oss alle sammen og få dem levert før jeg skulle på jobb. Men jeg orker ikke stress lenger. Jeg skyr stress, og alt som kan påvirke stress. Så jeg valgte å roe ned tempoet og ta det rolig, -noe som resulterte i at jeg kom for sent til det første møtet. Deretter forplantet forsinkelsen seg videre til neste møte, og også til det tredje møtet. Mellom hvert møte stresset jeg mens jeg kjørte bil og måtte overholde fartsgrenser, og gjennom møtene stresset jeg også over tanken på at jeg sikkert kom til å bli forsinket til neste møte. Slik holdt jeg på helt fram til 1300.

Jeg hadde da fått ett avlyst og utsatt møte, og bestemte meg resolutt for at jeg rett og slett skulle ta "en pust i bakken". Jeg parkerte bilen og gikk til en café hvor jeg bestilte sjokoladekake og kaffe mocca.

Pust i bakken. Slappe av..

Men hva gjorde jeg? Jeg satte meg ned i sofaen og tatt av meg jakken mens jeg tenkte "hva skal jeg finne på nå da? Jeg gidder ikke lese avisen. Og det er så lite lys her at det ikke vil være fornuftig å slite ut øynene på å lese noe blad heller." Jeg fant opp gode unnskyldninger til å logge på Facebook, og var dermed pålogget omtrent før jakken var av.

Så der ble jeg sittende å rote bort min dyrebare lille pust-i-bakken-tid, og det enda jeg satt på en koselig café med en deilig kake og kaffe foran meg. Jeg satt på Facebook.

Jeg innså at jeg har ett problem.

"Det er ikke ett alvorlig problem ennå", -det er iallefall det jeg liker å si til meg selv. Men likevel så må jeg bare innse at for meg ER det ett STORT problem at jeg ikke kan klare å sitte inaktiv i noen få sekunder før jeg automatisk logger på facebook. Jeg er til og med på facebook mens jeg lufter hunden! Så istedet for å nyte den friske luften i dype åndedrag, eller å se på stjernehimmelen og omgivelsene rundt meg, lar jeg den lille mobilskjermen lyse opp ansiktet mitt i mørket mens jeg går omtrent i blinde og lufter hunden, som heller ikke får noe oppmerksomhet. Det er helt vanvittig. Det er sykt.

I går gjorde jeg og unga noe svært fornuftig. Etter å ha hentet dem i SFO og barnehage, kjørte vi innom Rema og handlet mat, dro hjem og tilberedte og spiste mens lekser ble gjort. Deretter luftet jeg hunden, og så dro vi på ett vaskeekte besøk hos en hyggelig familie. Planen var egentlig å gå dit, men tanken på å traske hjemover på sene kvelden med slitne barn i regnvær fristet ikke stort, så jeg tok med riskremen mannen min hadde laget, og kjørte den lille veien bort til Elin og Olav.

Elin hadde invitert oss over etter at jeg hadde spurt henne på Facebook om de nå hadde fått den nye sofaen, og om de var fornøyde. Hun svarte at de er kjempefornøyde og at jeg måtte "komme å prøvesitte den". Men vi kom aldri lenger enn til kjøkkenet. Vi ble sittende ved kjøkkenbordet i noen timer mens vi bare skravlet om alt fra ordet "pedoblikk" (fjortisuttrykk jeg ikke liker), til hjernens venstre- og høyre halvdels oppgaver, -og facebook´s negative påvirkning rundt det sosiale.

Da jeg gikk derfra følte jeg meg så glad og lykkelig. Jeg hadde vært på besøk hos en herlig jente, og pratet om interessante temaer leeeeenge mens barna lekte i andre etasjen, og på vei ut døren hadde jeg fått og gitt en helt ekte klem. Latteren, smilene og den muntre stemningen hang rundt meg som i en egen atmosfære hele veien hjem. Slike ting opplever man ikke over Facebook.

Vi kom hjem rundt leggetid, og barna var helt opp under taket. De fikk en liten timeout og roet seg ned slik at jeg kunne takle de litt til, og deretter spiste vi litt før de la seg. Som ett resultat av å ha vært på besøk hos venninne, begynte jeg deretter å gjøre litt husarbeid. Det kan virke ulogisk det jeg nå skriver; men når jeg har vært på besøk hos venninner og hatt det koselig i noen timer, har jeg alltid ekstra energi og arbeidslyst som jeg tar ut på husarbeid etterpå, -og gårsdagen så ut til å skulle ende slik.

Men det ble avbrutt.

Jeg ønsket bare å skru på Macbooken min slik at jeg kunne sette på litt rolig musikk å lytte til mens jeg skulle henge opp klær. Men da Mac´en var på, ble det altfor vanskelig å ikke stikke en "liten" tur innom Facebook for å sjekke om det hadde skjedd noe der. Så dermed ble jeg sittende å sløse bort masse tid igjen, på slike ting som å bla meg nedover i statusoppdateringer som nå forteller meg alt om hva mine venner har kommentart her og der, hva de LIKER, hva de har gjort de siste timene, og hva de har spilt osv.

En av de andre grunnene jeg har til å bruke Mac´en på kvelden er en at jeg må drive research før hvert møte jeg skal ha neste dag. Men med facebook i bakgrunnen er det lett å bli distrahert, og plutselig har jeg brukt to timer på en arbeidsoppgaver som kun tar 10-15 min. Jeg kom for sent i seng som ett resultat av null selvkontroll på facebook, og dermed ble denne dagen min forvandlet til ett eneste STRESS. Stessangsten satt i brystkassen min helt til jeg la meg ned på sofaen for å skrive dette innlegget hvor jeg nå ønsker å dele en liten målsetting med dere:


Jeg har tenkt å holde meg unna Facebook en hel uke. 

Men siden jeg vet at det blir vanskelig å holde seg HELT unna Facebook en hel uke, spesielt i helgen, har jeg allerede bestemt meg for å fire litt på målsettingen og "unne meg selv" 15-30 min med slik søppeltid fordelt på to kvelder. Så for å konkretisere mitt mål: Jeg skal ikke innom Facebook i det hele tatt på en hel uke, men dersom det kniper noe voldsomt, har jeg toppen ett kvarter hver kveld til å sløse vekk, -og dersom jeg bruker en halvtime den ene kvelden, får jeg ikke noe fjasetid den neste kvelden.

Hva er formålet?

Jeg ønsker å ta tilbake livskvaliteten i livet mitt. 

Vær helt ærlig med deg selv; tenk over hvor mange timer du bruker hver kveld, hver uke og hver måned på nettopp Facebook. Har du noen gang tenkt over hva annet du kunne ha gjort all den tiden, istedet for å sitte på Facebook? Hva om du hadde brukt det samme antall timer, eller iallefall 50% av den tiden på noe som faktisk kan gi resultater? Hva drømmer du om å gjøre? Hva drømmer du om å beherske eller få til?

Jeg har en LANG liste over ting jeg ønsker å lære, eller som jeg ønsker å bli god på: jeg vil synge bedre, tegne bedre, fotografere bedre, lære meg å spille piano på nytt, sette igang med å skrive boken jeg har startet på, lage bloggbok av gammelt materiale, redigere bilder og lage fotobøker og kalendere, gjøre ferdig gamle fotoalbum, gå turer med hunden (og helst familien), prate med unga og spille spill med dem, besøke venner og ha det koselig med middagsgjester. Jeg vil investere i livskvalitet. 

Hva investerer vi i mens vi er på facebook? 

Jeg kan ikke komme på en eneste liten filleting. Man kan bruke argumenter som at "man har jo alle vennene sine der", man holder seg oppdatert på det som skjer, man kan følge den ene og den andre bedriften (noe som er helt genialt riktignok, men til tider stressende), -men trenger vi alt dette?

Jeg savner den tiden da jeg var liten og vi som familie tok lørdagsturer med bilen og kjørte innom venner bare for å se om de var hjemme. De voksne ble bedt inn på kaffe og prat, mens vi barna lekte ute i skog og mark gomlende på noe godt, mens fantasien fikk fritt utløp.
Som voksne hadde man mer å prate om da man kom sammen. Da kunne man ha mye å fortelle fra en tur man hadde vært på siden sist man møttes, hvordan det var, hva som har skjedd gjennom uken, -og vise bilder fra opplevelsene sine.

Facebook og andre sosiale medier gir folk muligheten og ønsket om å dele alt med én gang. Mens vi er på tur oppdaterer vi statusen om hvor vi er til enhver tid, check´er inn på forskjellige plasser underveis og forteller hva vi spiser, hva vi har gjort og skal gjøre, samtidig som vi hyppig legger ved bilder og videoer fra alt som skjer.

Når det er 10 venner som holder på slik, er det bare koselig. Jeg kunne kanskje klart å holde tridt med fem av dem på samme måten via telefonsamtaler, MMS og mail også. Men når det er 748 venner (jeg har ikke så mange facebookvenner heldigvis) som alle kommer med den samme mengden informasjon, blir det altformyeformeg..... Jeg trenger virkelig ikke all den informasjonen, og jeg praktisk talt drukner i den.

Og dersom jeg skulle begynne å snakke om det psykiske... Facebook er ikke akkurat noen god arena for allmennheten. Det er stadig flere som syns det er vanskelig å se slike "jeg er så lykkelig og alt jeg gjør og opplever er så fantastisk bra og perfekt hele tiden"-statusoppdateringer fra så godt som alle de kjenner, når de selv føler at de ikke strekker til i hverdagen. De skriver gjerne slike oppdateringer selv også for å henge med i mengden, og får dermed ikke den forståelsen de kanskje trenger. Jeg syns derfor at det er uhyre viktig at dersom man skriver en statusoppdatering, er man ærlig og sier tingene slik som de er, framfor å kamuflere sine stressende følelser og kranglende barn med slike setninger som "Sitter og nyter en kopp varm te i ett nyvasket hus, mens barna leker. Jeg er så lykkelig!". Men såklart uten å baksnakke noen.

Det er heller ikke noe morsomt å følge oppdateringene til de som kun klager og har en slik "stakkars stakkars meg jeg har det så fælt og alle burde synes forferdelig synd på meg"-oppdateringstendens, og/eller dem som stadig vekk kommer med kommentarer som skal gjøre folk nysgjerrige, slik som e eks overskriften på dette innlegget: "Nå har jeg fått nok. Jeg utfordrer deg!".  Slike oppdateringer er som regel et resultat av en uoverensstemmelse med noen, og da burde man heller prate med den aktuelle personen om problemet, uten å blande alle sine 583 venner inn i saken.

Sukk.

Jeg er lei for det, men jeg klarer virkelig ikke å se noe positivt i Facebook akkurat nå. Jeg savner som sagt livskvaliteten, og uttrykket LESS IS MORE betyr bare mer og mer for meg.


Jeg utfordrer deg.

Tenk på hvordan du fordeler tiden din. Tenk på hva du ønsker å gjøre, eller hva du ønsker å beherske. Skaff deg en hobby som ikke innebærer nettbruk, og invester i noe mer viktig en noe så fiktivt som Facebook. Og for all del; skal du oppdatere statusen din, så ikke mal alt rosenrødt dersom det ikke er det. Vi er trossalt medmennesker, og vi tåler å høre det. Vi tåler også å møte deg LIVE og prate om hverdagen med deg.

Tar du utfordringen? Hva ønsker DU å bruke litt mere tid på?