I'm alive!

Jeg er ikke akkurat den hyppigste bloggeren om dagen, det skal være visst. Men jammen får jeg kjenne at jeg lever..! :))

Ukene på skolen (inntil denne uken) har egentlig bestått i informasjon og introduksjon ovenfor de forskjellige lærerne og fagene. 

Faget Kamera og Kamerabruk er vel de timene jeg føler at vi har hatt mest av, og fy så interessant det er! Jeg som er så teknisk interessert får virkelig stor glede og utbytte av disse timene, og læreren er den mest engasjerte og entusiastiske jeg har vært borti! Han nærmest sprudler over av iver etter å fortelle oss LITT mer, og kommer av og til ut på noen sidespor som jeg virkelig er glad for å forville meg ut på. Uten dem hadde landskapet blitt litt mere flatt.

Vi har såvidt det var borti ett par timer med Digitalt Mørkerom, hvor vi skal lære oss å jobbe med bildene i Bridge og Photoshop, helt fra bunnen av. Jeg føler jeg kan masse fra før av, men det er jammen nyttig å få fyllt ut tomrommene i kunnskapen, og å se nytten av verktøy man aldri har giddet å prøve før. Det dukker stadig vekk opp nye og nyttige ting jeg ikke visste fantes en gang! Denne læreren er også veldig engasjerende av seg, og tålmodig med oss alle sammen. Jeg gledet meg til en ny time i dette faget på fredag! 

Forrige uke hadde vi en time i Rutiner med skolens "datanerd". Jeg følte at jeg var litt på samme bølgelengde som han, -en følelse jeg egentlig kjenner ovenfor alle lærerne vi hittil har hatt. Jeg innser bare mer og mer, sterkere og sterkere at jeg er NØDT til å være på rette stedet nå. Når Kalle gikk igjennom rutinene med oss, og blant annet begynte å snakke om tjeneren (serveren) og opplasting til den, klarte jeg ikke la være å skravle med han om nettsiden min, domene, pointing og CyberDuck etterpå, og vi ble stående å diskutere dilemmaene jeg har en liten stund før klassen gikk videre til skolens studioer og fikk en rutinegjennomgang der.

Så langt har det ikke vært noen sak å være på skolen. Med disse fagene og introduksjonen vi har fått i den, har vi blitt fødd lett fordøyd morsmelk.

Men på tirsdag endret det seg.

Den dagen hadde vi TO nye fag: Bilde Kommunikasjon og Portefølje Utvikling.

BK var utrolig interessant, og vi ble vist masse flotte og historiske bilder av kjente fotografer. Læreren pratet litt rundt hvert bilde, og anbefalte oss forskjellige bøker vi kunne kjøpe og evnt låne, samt en DVD laget av BBC som han viste oss en liten teaser av. Det ble mye snakk om budskapet i det visuelle, samt bruk av komposisjon og farger. Dette er noe jeg sliter veldig med, så jeg prøver så godt jeg kan å få med meg det som blir sagt. (men det gjør jeg jo i alle fagene såklart..) Etter endt time fikk vi vår første oppgave, som går ut på at vi skal velge oss to bilder hver, fotografert at kjente fotografer, -og kopiere de på vår egen måte (eller så likt som mulig, -det bestemmer vi selv). Ett i sorthvitt og ett i farge. Jeg har ennå ikke bestemt meg for bilder, men har fortsatt seks dager til innlevering.. =)

I PU fikk vi også oppgaver å gjøre, -to stk-, som skulle være ferdig to dager senere. Hjelpes! Så da jeg startet dette innlegget, satt jeg på toget til Oslo med sommerfugler i magen, -for da skulle bildene få en gjennomgang på storskjerm foran hele klassen, alle elevene, en etter en..

Her er bildene jeg tok i oppgave 1, del 1 (selvportrettere oss selv):

Del 2 av oppgaven var å vise hvordan vinteren påvirker oss og omgivelsene våre. Disse bildene stilte jeg med...:

Jeg er ikke fornøyd med vinterbildene. Jeg hadde ikke fattet poenget om at jeg skulle tenke SERIE, og jeg hadde heller ikke fattet poenget ang dette med forskjellige perspektiv; nærperspektiv, det vide perspektiv, og det i mellom. Jeg har jo nesten bare nærbilder...! Irriterende. Jeg må lære meg å ta inn omgivelsene.. men derigjen, så fikk jeg ros og skryt av disse bildene på lik linje med resten av klassen, -enda jeg trodde slaget var fullstendig tapt før mine bilder ble vist. Det var en godt trøst! Men jeg skal gjøre det bedre neste gang! Iallefall prøve!!

Idag var jeg på Eventyrfabrikken med Linda J og alle barna (vi har to hver, så det ble jo 4 barn da...), etterfulgt av McDonalds. Jeg er så sliten nå at jeg rett og slett bare skal gå å legge meg. Det begynner å bli en vane å legge seg tidlig, og det er ikke lenger nok timer i ett døgn! 

Ha en flott helg folkens!

Trivsel og velvære

Klokken er 0654, og jeg har allerede sittet på toget i ett kvarter. Med ett flott, langt, lunt og koselig skjerf rundt halsen, og varme, myke skinnvotter foret med ull, sitter jeg med en kopp kaffe i handa mens jeg ser ut av vinduet. Kaffen kjennes så varm gjennom votten at jeg ikke tør smake på den før om iallefall ti minutter, men det går bra. Jeg setter koppen i fanget og tar fram iPhone'n istedet. Skrivelysten kom nemlig krypende inn i meg.

Jeg kommer ennå ikke over det faktum at jeg klarer å hoppe ut av sengen så umenneskelig tidlig om morgenen.
"Jeg har ikke følt meg så motivert på... På...." tenkte jeg mens jeg gikk i trappene som førte meg ned fra den lange overgangsbroen denne morgenen. Jeg lette gundig gjennom hjernebarken for å finne ett sted å feste tidsnålen, uten å komme fram til noe.
"Jeg har aldri følt meg så motivert før...!" konkluderte jeg med ett stort smil om munnen.

Tenk på det. Jeg måtte bli ganske så voksen før jeg fikk mot til å gå for det jeg virkelig brenner for.

"Det jeg virkelig BRENNER FOR. For et merkelig uttrykk det egentlig er." stusser jeg mens fingrene fortsetter å skrive tankene mine rett inn på bloggen. Å brenne for en ting, kan det stamme fra slike martyrlignende hendelser hvor folk valgte å brenne levende på ett bål framfor å gi opp en bestemt ting? Eller stammer uttrykket fra følelsen en har i hjertet når man virkelig ønsker å gjøre en ting, og man lengter så fælt etter nettopp det, at det føles som en flammende svie innvendig? Den følelsen har jeg hatt tusenvis av ganger selv, til og med i halsen min. Det skjer gjerne når jeg hører noen synge så sterkt og bra, at hele meg verker etter å synge med, -men stemmen slipper ikke ut på grunn av frykt og mangel på kunnskap om stemmebruk. Jeg brenner for å synge bra også.

Jeg titter ut av vinduet og grunner litt på uttrykket. I ca to sekunder. "Burde jeg Google det?" tenker jeg, og kjenner at jeg av en eller annen grunn blir irritert og rastløs inni meg.

Fingeren finner knappen som leder til iPhonens hovedmeny, hvor ett lite, rødt ettall forteller meg at jeg har fått en sms.

Meldingen er fra en venninne, en av de nyeste jeg har. Før jeg gikk på toget, hadde jeg vært hos henne og levert barna. Linda var den første venninnen min som foreslo at jeg kunne levere barna hos henne om morgenen de dagene hun har mulighet, slik at både guttene og jeg slipper stresset med levering hos barnehage og SFO når jeg skal rekke toget. Tenk så omtenksomt gjort! Jeg er så takknemlig!

Morgenen er trossalt ingen enkel sak for meg, for både barnehagen og SFO åpner (ikke før) 0630, -og dersom jeg skal rekke inn til Oslo i tide, slik at jeg kommer punktlig til første skoletime, må jeg ta toget som går 0648. Da er jeg i Oslo ca 0800, og har god tid til å gå de ti minuttene det tar å tasse til skolen, for så å sitte en stund alene før de andre elevene kommer heseblesende. Det er både uvant og deilig å være så tidlig ute til ting, men det koster endel. Barna må legges litt tidligere, og jeg legger meg nesten rett etter. De blir vekket igjen fryktelig tidlig neste morgen. Siden jeg er skikkelig redd for å ikke rekke toget, og supermotivert for fotografi, klarer jeg å beregne nok tid om morgenen slik at vi ikke får noe stress, -men så begynner den fryktede leveringen som egentlig er klin umulig.

Det hadde vært mye enklere dersom man slapp å gå opp den lange bakken opp til skolen.

For noen uker siden dristet jeg meg til å kjøre opp bakken, enda det er forbudt. Da rakk jeg akkurat toget etterpå, og var veldig fornøyd med det, -selv om det likevel ble ett voldsomt stess. Men på toget etterpå ble jeg tynget av en vond skyldfølelse. Jeg hadde trossalt gjort noe galt. Hva tenkte den faren som gikk i bakken med sønnen sin, da han så meg komme ned veien i den gigantiske bilen, i all hast? Han må ha blitt veldig irritert på meg. Det hadde jeg blitt. Jeg BLIR irritert når barna og jeg går i samme bakken, og det kommer biler kjørende. "Der er ikke lov å kjøre her!!" tenker jeg da irritert, og ser olmt etter den skyldige bilisten.

Jeg sendte mail til ledelsen, bare for å innrømme, forklare, og håpe på ett unntak. Men svaret var at de ikke har myndighet til å tillate meg den turen opp bakken, uansett hvor tidlig jeg hadde kjørt der, og hvor lite folk det er der i det tidsrommet. Jeg ble ikke overrasket over svaret, men jeg hadde iallefall fått innrømmet at jeg gjorde det, og på en måte bedt om unnskyldning, -og det føltes godt. Jeg skulle gjerne hatt sjansen til å si unnskyld til faren jeg møtte på også, men jeg husker ikke ansiktet hans. Kanskje, dersom han kommer bort for å kjefte på meg, får jeg sjansen til å si at jeg angrer? Det er trossalt ikke vanskelig å kjenne igjen bilen jeg kjører. Den er den eneste av sitt slag i Mysen, og rett og slett enorm. Man kan ikke ta feil. Så det er best jeg holder meg i skinnet og ikke finner på noen sprell..:)

I meldingen stod det masse søte ting, men det øynene mine ble mest interessert i, var dette: "Du er kjempeflink til å organisere utfordringer, også er d så godt å se at du funnet noe som motiverer deg til rutiner."

Det gikk opp ett lys for meg. Jeg har endelig fått rutiner! Jeg som aldri har hatt det, aldri ønsket å ha det, aldri klart å få det, -har nå en masse rutiner som alle dreier seg om å få hverdagen til å gli vest mulig for meg og familien min, slik at jeg kan gå skole også.

Det var jammen på tide.

Det digge skjerfet mamma har strikket til meg surres tettere rundt halsen, og jeg gjør meg klar til å ta på vottene hun også ga meg. Nok en morgen skal de få gjøre den gode nytten for seg, og nok en gang vil jeg sende henne takknemlige tanker mens jeg trasker til skolen.

Pinhole...!

Fredagen klarte jeg å forsove meg til skolen for første gang...! =( Gjett om jeg var frustrert. 

Planen hadde først vært å ta 0648-toget slik jeg hittil har gjort, og dermed være i Oslo i goood tid til å rekke timen som begynte 0830. Men siden det betyr at unga og jeg må stå opp 0500 om morgenen, bestemte jeg meg sent på torsdagskvelden for at jeg skulle ta neste toget istedet, -trass i at det da betød at jeg ville bli 15 min for sent ute til timen. 

Men jeg våknet ikke til tiden. Da jeg endelig våknet MÅTTE jeg dusje, og alt annet ble forsinket deretter, -så da toget gikk 0727,  kom jeg ikke til stedet før noen minutter etterpå. Slik endte jeg opp på kjøkkenet til Madelén fredag morgen, og ble med på hennes morgenrutine der hun kokkelte varm frokost til barna sine og etterhvert sendte de avgårde til skolen. Til og med jeg fikk med meg nistepakke, bestående av rundstykke med karbonade og stekt egg..=)

Da jeg omsider kom meg innover mot Oslo, satt jeg på toget og fordypet meg i boken "Light Science and Magic". Det er helt utrolig at jeg kan sitte å lese om noe slikt uten å gå lei, og holde konsentrasjonen på topp! Det må da vel bare tyde på at jeg har valgt rett..? Jeg har forsøkt å lese utrolig mange tekniske og teoretiske bøker opp i gjennom tidene, uten å ha klart å komme stort lenger enn samme avsnittet ti ganger, -og deretter husket kun to ord utav det. Så dette er en ganske herlig opplevelse!

Etterhvert var jeg framme på skolen, og kom heseblesende inn døra hvor klassen da var godt inn i Kamera og Kamerabruk. Jeg var skikkelig bekymret for å ha gått glipp av noe, men da jeg fikk en liten oppsummering i en kort liten pause, skjønte jeg at de da hadde gått gjennom ting jeg allerede kunne godt; AV og TV bruken i kameraet med overstyring av lysmålingen.

Men så kom det noe veldig interessant.

Med ett rampete glis tittet læreren utover klasserommet mens han tok objektivet av kameraet sitt. Deretter tok han fram aluminiumsfolie, rev av en passe stor firkant, og dekket til åpningen på kameraet hvor objektivet egentlig skal sitte. Klassen satt med forundrede øyne og stirret på han med åpen vantro, mens han tettet sølvpapiret til rundt objektivfestet, og teipet det fast. Han demonstrerte hvordan bildet han da tok, ble helt svart. Deretter tok han fram en nål og stakk ett bittelite hull midt i folien, og tok ett nytt bilde, da rettet mot en av elevene i klassen. 

Alle, inkludert meg selv, satt og måpte åpenlyst av forundring. 

På skjermen fikk vi se ett tydelig BILDE av en klassekamerat, -og dette var tatt med ett kamera med aluminiumsfolie som objetiv...!! "Haha, sjekk alle de uttrykkene!" lo læreren da han iakttok oss, vel vitende om at han nettopp hadde vist oss noe skikkelig kult.

Han forklarte oss at det som nå hadde skjedd var virkningen av betegnelsen Camera Obscura. Camera betyr kammer/rom, og Obscura betyr mørkt. Så ett kamera er igrunn ett mørkt rom. Har man noe som samler lyset inn i det mørke rommet, får man ett bilde. Nettopp dette har kunstnere benyttet seg av i lange tider, både herskapelige rikmannsfolk som ville se omgivelsene utenfor slottet sitt uten å gå ut, og kunstnrere som ville skisse opp hjelpestreker til ett kunstverk de etterpå kunne tegne videre på. 

Jeg kom plutselig til å huske at jeg jo har sett en og annen fotoblogg blogge om nettopp pinhole-kameraer, der i blant de av dem som går fotoskole. Noen av dem har til og med laget slike pinholekameraer fra bunnen av selv, og som læreren fortalte oss, kan man også kjøpe ferdig pinhole-kameraer i både plast, papp og andre materialer, som fungerer helt flott. 

Vi skulle prøve dette selv. Ett par sekunder kjente jeg at magen min vrengte seg av motvilje mot å skulle ta av objektivet for feste aluminiumsfolie utenpå det, akkurat som jeg hadde gispet av åpenlys motvilje da samme læreren skulle ha oss til å stikke fingeren INN i kameraet og dra opp speilet i første timen vi hadde med han, -men dette var da noe han gjorde selv, og kameraet hans tok ikke skade av det, så jeg måtte pent ta meg sammen og følge strømmen. 

Først tok vi ett bilde uten objektiv, og uten aluminiumsfolie på. Det ble slik:

Deretter tok vi aluminiumsfolien på. Vi tok ett nytt bilde for å forsikre oss om at det ikke slapp noe lys inn..:

Da vi hadde forsikret oss om at vi hadde tettet bra nok, og at resultatet ble ett helt svart bilde, kunne vi stikke ett lite hull med knappenålen og prøve å ta bilder. Mine første ble omtrent som dette:

Det var gøy å få ett bilde utav bare aluminiumsfolie, men jeg reagerte på at jeg ikke fikk like skarpe bilder som det læreren hadde fått. Jeg klaget litt på det, og han tittet på nålestikket mitt. 

"Jeg kan jo nesten stikke fingeren min gjennom det hullet der", overdrev læreren da han så hullet jeg hadde laget. 

Jeg tittet forundret på nålestikket og forklarte at jeg hadde da bare stukket nålen gjennom. Det var visst nettopp DET som var feil; jeg skulle bare ha stukket såvidt med tuppen, til jeg hørte ett lite klikk. Jeg fant en liten alu-bit og tettet igjen hullet mitt, og stakk ett bittebittelite nytt hull rett ved siden av hvor det første hadde vært. Bildene ble straks litt bedre...:

(Exif: ISO 6400, 2 sek lukkertid)

Med ett enda mindre nålestikk kunne man mye tydeligere se motivene. Jeg syntes de rødmalte neglene og ringen til jenta bak meg var så stilig mot kameraet hennes at jeg måtte knipse ett bilde av det. Kristine, jenta jeg satt sammen med, tok jeg også bilder av.

(Exif: ISO 6400, 0,2 sek lukkertid)

Fotografering med sølvpapir krevde såklart at vi fortsatte å endre på innstillingene. Jeg tok bilder på veldig høy ISO (6400 tror jeg) og hadde kameraet stående så rolig som mulig på litt lengre lukkertider for å få klare bilder. Men da jeg gikk bort til vinduet og tok bilde ut kunne jeg såklart endre endel på lukkertiden. 

(Exif: 1/30 lukker, fortsatt ISO 6400)

Jeg følte meg som en kvinnelig McGyver. Tanken på at man med en tett pappeske, ett knøttlite hull, og ett eller annet med lysfølsom overflate, kan ta bilder som tydelig viser motivet man peker mot, var utrolig fasinerende. 

Læreren (som forøvrig heter Ivan) fortalte at da han var liten, hadde han måttet legge seg ganske tidlig, enda det var sommer og fortsatt lyst ute. Rommet hans var ganske mørkt, men en det slapp litt lys inn ett bittelite luftehull som gjorde at han dermed ble nødt til å se bilde på veggen av nabolagets unger som fortsatt var ute og lekte. Hadde jeg ikke testet dette ut selv med DSLR´en min nettopp den timen, hadde jeg stemplet han som en storskrøner..:P Men dette skal faktisk kunne gå an dersom man er inne i ett helt mørkt rom, med kun ett knøttlite hull til å slippe inn lyset gjennom. Jeg har virkelig lyst til å prøve det en gang!

Da denne timen var over, følte jeg meg proppfull av nysgjerrighet og fasinasjon, og samtidig føltes det som om at dette var noe jeg trengte å fordøye over en liten stund. 

Etter en rask liten lunch, gikk en liten gjeng av oss bort til studioene vi skulle være i resten av dagen. Det var tid for første time innen lyssetting. 

Denne var også veldig interessant. Læreren vi hadde denne timen var fra Interfoto, og startet med å nærmest reklamere for bedriften han var så tydelig stolt over..=) Det er helt klart at Interfoto er for profesjonelle fotografer og de som ønsker litt mere enn ett vanlig kompaktkamera, så hvem vet hva man kan komme til å handle derfra etterhvert.. (hadde man bare hatt masse penger,..)

Timen startet med grunnleggende opplæring om hva lys egentlig er, og viktigheten av å forstå nanometer og fargetemperatur. Han forklarte oss hvordan pigmenter reagerer i lys, og ga oss litt tips ang bruk av sorte isoporvegger for å hindre lyset i å sprette til alle kanter helt ukontrollert.

Som en del av informeringen gikk han gjennom utrolig mange flotte fotografier, og viste oss hvordan man kan se hvilken lyssetting som er blitt brukt, kun ved å studere gjennskinnet i øynene til personen som er fotografert (utrolig lurt!). Han viste oss også bilde av blant annet den svenske kongefamilien, hvor han selv hadde lyssatt til fotograferingen (morsomt!).

Fotografiene han viste på flatskjermen var tatt av diverse kjente fotografer, blant annet disse:

Robert Mapplethorpe, Albert Watson, Annie Leibovitz (fant ikke noen nettside, men bare masse bilder), Jonas Karlsson, Morten Kvale og George Tourell (usikker på det siste navnet der, for jeg fant han ikke når jeg googlet det...). Sist ble det anbefalt å stikke innom bloggen til Erik Almås. 

Nnnnå må jeg få rævva i gir her.. Jeg skal på jobb..

Seeyah! =)

Mobilpost på reisen

Jeg har blitt en storforbruker av slike alkoholholdige papirpads. Er der noe jeg virkelig misliker må det være fettete overflater, enten det er tastaturet på Mac'en eller skjermen på min iPhone. Har skjermen på Macbooken min noen flekker eller fingermerker får den en vipe med den lille papirlappen, og det samme gjør skjermen til speilrefleksen min. Hva med brillene mine, tenker du kanskje? Jeg bruker skjelden briller igrunn, og dersom jeg vil vaske de bruker jeg faktisk varmt vann og zalo! Så disse pad'sene kjøper jeg ene og alene for å få skinnende overflater på alt annet jeg bruker daglig.

Har du noen gang tenkt på hvor EKLE brukstingene våre kan være? Det er ikke alle som vasker hendene sine skikkelig, uansett hvor voksne de er. Jeg satt f eks akkurat og spiste brød med salami, og brukte iPhone'n samtidig. Vips så var skjermen så ekkel at jeg skar grimasjer her jeg satt. Jeg hadde riktignok ikke sjansen til å vaske hendene her på toget, men jeg kunne gi iphonen en liten vipe med brillerens, og etterpå fikk fingrene en liten rens også..:)

Hverdagen min har blitt todelt nå. Det føles nesten som å leve ett dobbeltliv, men ikke i samme forstand som den jeg har vokst opp med, der det er snakk om dobbeltMORAL. Nei, jeg snakker om følelsen av å kjøre to separate tilværelser samtidig. To forskjellige liv i en og samme person.

Vi har Monica, student og pendler. StudentMonica står opp klokken 0500 (!!!) om morgenen og vekker barna litt etter. Morgenen går rolig for seg, ikke noe stress, -og kl 0648 sitter hun på toget inn til Oslo for å møte opp på skolen hvor hun kan sitte i timesvis og sluke all lærdom om kameraets indre funksjoner og innstillinger, lysteknikk og rutiner. Denne Monica er ufattelig lykkelig og glad med situasjonen, og jobber som stasjonsmedarbeider for Statoil noen helger for å få endene til å møtes. Man skulle tro at det å stå så tidlig opp om morgenen ville bli ett problem, men dette fikser hun helt bra, uten å bli hverken trøtt eller gretten..:)

Så har vi den litt mer hverdagslige Monica; -mor til to, husmor, kontordame for ektemannens firma, venninne til drøssevis av gode venninner og medlem av fotoklubb. Denne jenta er også ufattelig lykkelig og har det utrolig bra, men kan på enkelte kvelder bli litt sliten og oppgitt over studenten som ikke alltid ser ut til å se realiteten i sine valg. For når man er sliten ser ting mere håpløst ut. Jeg er dessverre avhengig av endel mennesker for å kunne ha muligheten til å få med meg hele skoledagen. Så nettopp slike ting som å plassere unga bort de dagene jeg er ferdig 1600 på skolen, er en ting denne Monica'en bekymrer seg mye for. Men der har blitt studentMonica sin oppgave å ta seg av dette. Litt ansvar må hun også ta! :) Heldigvis for henne er det ikke noen byrde å ordne dette, for hun har målet klart for seg og takker ja til all den hjelpen hun kan få.

Den ene delen av meg prøver å få meg til å forstå at jeg burde heller ta en FORNUFTIG utdannelse, eller jobbe fulltid og tjene penger istedet for å bruke penger på en utdannelse innen noe kreativt. Men den andre personen holder trassig på sine drømmer og vil ha MER. Vil lære mer. Vil følge hjertet og gjøre det hun kan aller best og elsker aller mest.

Det er ikke lett nei. Og sannheten er at denne starten på utdannelsen har gjort meg litt mere forvirret nå. Mine fotografiske interesser må nullstilles og vaskes rene med alkoholpads, slik at jeg kan starte med en ren og blank overflate, og prøve å finne den ene sjangeren innen foto som jeg ønsker å reflektere.

Jakten på dette er mitt nye eventyr.

Snik-titt i leiligheten!

Jeg fikk litt lyst til å vise litt fra leiligheten vi bor i nå. 

 Den er ganske åpen og lys, noe som gjør at jeg trives veldig godt i den. Men ikke alt er på plass ennå, -som blant annet bildene som står oppå kisten i kroken på bildet her under. 

Uansett, jeg syns nettopp denne kroken ble litt koselig. Det er barnas sovesofa som er tatt i bruk her, med ett sengeteppe over. (En av våre gamle sofaer hadde helt klart vært mere behagelig å sitte i, og definitivt ligge i, men jeg orket ikke tanken på å drasse en av de opp trappa nå i første omgang, -ei heller å bære denne ned pga plassmangel..) 

Kisten hadde guttene opprinnelig på lekerommet sitt, og den er fortsatt full av leker (det har de ikke husket ennå, så hysj...). Siden rommet deres allerede er ganske fullt, fikk jeg endelig grunn til å bruke kisten som bord! Kisten med bildene plassert på lokket inn mot veggen, har jeg masse bøker og blader oppi. Slik har det vært lenge, for jeg liker å ha den til nettopp det bruket..=)

 Spisestuen stod først med langsiden mot veggen, men det ble så trangt for de som satt innerst der at det ikke tok lange tiden før jeg snudde bordet slik som det står nå. Som dere kan se har jeg ikke klart å legge fra meg Afrika-stilen min..=) Jeg er nok altfor glad i giraffen, elefantene og bildet med geparden på. I tillegg kom mamma med noen flotte afrikanske saker i gave til meg som også måtte inn i interiøret.

Blant gavene var denne flotte figuren av en afrikansk dame med sitt barn..:) Den er så høy, slank og flott!

Dette halssmykket var én av to jeg kunne velge mellom. Jeg klarte ikke velge, så mamma og jeg ble enige om at vi har hvert vårt en stund, og bytter etterhvert...=) Nå må jeg bare finne en god grunn til å bruke det! Jeg syns den krever en litt annerledes klesstil enn hva jeg har til hverdags. Flott er den iallefall!

Ellers så har jeg jo masse å fortelle ang skolen, og livet mitt som på en måte har begynt på nytt, -igjen. Men jeg er skikkelig sliten idag etter kveldsskift på Statoil igår, så nå skal jeg rett og slett legge meg å SOVE litt før jeg henter barna i SFO og barnehage! =)

Byline...=)

Jeg syns det er litt morsomt når navnet mitt blir nevnt forskjellige steder, så jeg må såklart vise dere at jeg hadde bilde i avisa for en stund siden, og etterpå også stod som byline med bilde på mysenposten.no:

Bildene fra fotograferingen av korslaget skal ha vært med i Smaalenene også, men den utgaven har jeg ikke klart å få tak i dessverre...:( Det hadde da vært gøy å hatt det! =)

Fyren nederst til høyre er forresten Leif Ingvald Skaug, en veldig flink fotograf med masse flotte bilder på nettsiden sin www.superleif.no. Det er han som stilte med kamerautstyret, studioutstyret og som redigerte bildene jeg viser til..=)

Ellers...? Ellers så kom jeg nettopp hjem fra kveldsskiftet på jobb, så nå er det rett i seng! =)

Første skoledag

Igår var det 08.februar 2011. Dagen da jeg skulle starte som student i Oslo. Dagen jeg så lenge har drømt og fantasert om; først som ett uoppnåelig ønske, -og etterhvert som en fastsatt dato for noe jeg ikke helt klarte å innse som virkelighet.

På toget på vei til første skoledag, satt jeg og blogget ett lite innlegg om forventning. Tåkedisen lå som ett mykt teppe over snøkledde jorder, og soloppgangen var så vakker. Inspirasjonen til både fotografering og skriblerier boblet i meg mens jeg kjente hjertet dunke hardere og raskere ettersom toget nærmet seg Oslo S. Snart skulle jeg sitte på skolebenken og suge til meg lærdom!

Det var litt lenger til skolen enn jeg hadde trodd, kanskje fordi man alltid får følelsen av at det tar lang tid første gangen man skal ett sted, og hele tiden går med forventningen om at "DER må det være", uten at man kommer fram likevel.

Da jeg kom til bygningen hvor skolen holder til, tenkte jeg med en gang slik som jeg var blitt fortalt at jeg sansynligvis ville tenke; det så ikke ut som en skole i det hele tatt. Alt jeg kunne se var ett lite skilt som pekte mot en dør hvor man måtte taste inn en kode for å komme inn. Jeg ble stående utenfor litt og lure på hva jeg skulle gjøre, før jeg trykket på en ringeklokke og hørte en spørrende stemme i den lille høyttaleren. Gutten i andre enden lurte på hva jeg ville. "Eeeeeh, Monica til Bilder Nordic...?" svarte jeg litt usikkert inn i call´en, og fikk ett OK tilbake etterfulgt av ett lite klikk i dørlåsen. Raskt dyttet jeg til døren i frykt for at den skulle låse seg igjen, og gikk inn i en liten bakgård.

Trappen opp til klasserommet var trang og svigte seg oppover. På dørene stod det bokstaver og tall som ikke harmonerte med hvilken etasje jeg var i, og jeg møtte stadig vekk på andre smilende mennesker. Jeg fant fram til  ett rom som så ut til å romme en litt desorientert gjeng, og gikk inn dit siden jeg regnet med at de var forvirrede og søkende med blikket av samme grunn som meg; de var ferske studenter.
"Nye til halvårig fotostudie?" spurte jeg, og fikk ett nikk fra en av guttene. Jeg følte ett lite snev av samhørighet og ble stående med disse til vi etterhvert ble ført inn i ett annet rom.

Jeg nølte ikke lenge med valg av plass. Jeg ville sitte helt til venstre, helt forrest, bare for å ha oversikten. To av jentene til høyre for meg pratet litt sammen, og jeg kjente at jeg gjerne skulle ha kjent noen av de nye jeg også, eller kanskje ha gått dette semesteret sammen med noen jeg kjente. Følelsen fikk derimot ikke bli så lenge, for jeg var brennende innstillt på at jeg skulle bli kjent med alle sammen og involvere meg så mye som mulig. Det ville da ikke bli noe problem!

Det ble litt venting mens elevene satt og iakttok mannen øverst i klasserommet. Han så ut til å ville starte, uten å kunne starte, selv om han gjerne bare skulle kommet igang siden vi alle så åpenlyst ventet på nettopp dét. Hefter og skjemaer ble delt ut for å få tiden til å gå, og etterhvert, da alle var på plass, startet informasjonstimen for oss; -de nye studentene ved Bilder Nordic.

Mye av det som ble sagt handlet om hvordan man burde oppføre seg som student ved skolen, hvordan man kan booke timer for bruk av studio, bruk av nøkkel og kodene man fikk utlevert, innlevering av filer osv osv, -alt av informasjon som også står i studenthåndboken vi fikk utdelt.

Etterhvert fikk vi en liten informering ang hva vi skal lære i tiden framover. Jeg følte at jeg satt og tenkte "det kan jeg, det kan jeg, det kan jeg også" til veldig mye av det, samtidig som følelsen av å ha kastet bort masse penger sakte sank inn. Men så fort "budskap og historie bak bildet" ble nevnt, og arbeidsflyt samt lyssetting, kjente jeg at hele kroppen våknet til liv, og jeg satte meg brått opp i en våken stilling.

Etterhvert sank det inn enda en ting i meg; hva så om jeg føler at jeg kan alle de første tingene som ble nevnt..? Kan jeg de egentlig? Hvor mye kan jeg? Mye av det jeg har lært meg, har jeg lært meg selv, og når man lærer seg ting på egenhånd, legger man også til mange dumme uvaner, og samtidig kanskje også en destruktiv arbeidsflyt. Jeg innså at uansett hvor mye jeg føler at jeg kan fra før av, skulle jeg fra da av late som at jeg ikke kan noenting, iallefall ovenfor meg selv, og suge til meg all lærdom som om den ikke allerede fantes i meg. Det burde være nesten som å skrive over de gamle filene mine av lærdom, men samtidig likevel beholde en del av det bare fordi de allerede er der og har en viss verdi. Jeg skal lære noe nytt, men ikke bli formet i en fast form heller. Det handler om å gjøre dette til en peronslig ting med en egen vri, dersom jeg vil.

Det ble en liten pause, og jeg tenkte "hva nå?". Raskt snudde jeg meg, tittet på tre blide jenter bak meg og hilste på dem. Raskt var vi i prat om bosted, pendling, bakgrunn og hva vi driver med utenom skolen. Det var ikke mye vi rakk å fortelle noen av oss, men vi var iallefall igang med å bryte isen, og det føltes utrolig godt, -så da vi gikk ned til "studio Grå" for å ta passbilder til studentbevis, hadde jeg allerede noen å prate med.

Klassene samlet seg og vi gikk til Vika Kino hvor vi skulle på seminar. Nikon Nordic NPS hadde dette seminaret hvor "to av vår tids viktigste fotografer skulle vise bilder og fortelle litt om sitt arbeid. Jan Grarup og Kadir van Lohuizen fra NOOR. Disse to kunne vise utrolig sterke dokumentarbilder fra krigsherjede land, konsekvenser av naturkatastrofer, hele historien bak en diamant, og hvor ille det ser ut etter en Roskilde Festival. Det gikk i sorthvitt hele tiden, og bildene (med unntak av Roskilde) var så sterke at jeg satt med klump i halsen og øyne som ville sprenge over med tårer når som helst, gjennom store deler av programmet. Det er helt utrolig hvor sterkt man  kan bli berørt av ett bilde, bare det er bra nok komponert og forteller en historie bra nok. Det er bare én av de tusen ting jeg vil lære meg innen fotografering, -da helst uten å måtte oppsøke farlige land og se skadede, døende eller døde barn og voksne....


Jeg pratet litt med Jan Grarup etterpå. Jeg reagerte på det han hadde sagt om hvor godt det er for han å være trebarnsfar, med det yrket han har valgt. Det å kunne komme hjem til barna sine og oppleve hverdagens dilemmaer og utfordringer og gleder, etter å ha sett all ELENDIGHETEN han dokumenterer i andre land og situasjoner, er det som holder han i live. 


På toget hjem var hodet fullt av tanker. Bildene berørte meg sterkt, og ønsket om å kjøpe bøkene til begge fotografene (trist for dem at de ikke hadde ett utsalg på seminaret...!) var ganske sterkt. Da jeg kom hjem til familien min, kastet jeg meg over barna mine og klemte de så intenst og hardt at minsten ba meg slippe han (det skjer nesten aldri). 


Det er godt å få være student og oppleve dette, men det føles så lite nødvendig og overflødig når man vet hvordan andre mennesker i andre land har det. Da er det iallefall en trøst å vite at jeg/vi/studentene ved Bilder Nordic kan ha muligheten til å utvikle en interesse for dokumentarfotografering etterhvert og dokumentere hvordan det er i verden, slik at folk kan bli bevisste dette. 

Forventning

Forventning.

Jeg sitter på toget med en slørete tåkedis av forventning svevende over hodet. Blikket mitt saumfarer den vintervakre naturen utenfor, og finner motiver overalt. Jeg ser hvit og tung nysnø, dekorert med dagens tåke, i harmonisk kontrast til den blå himmelen. Varmt lys stråler fra lyktestolper og enkelte hus. Men vakrest av alt er trærne. De står der i svart og hvitt, dekorert med nattens snø drysset som melis på grenene.

Jeg kjenner at jeg er litt glad i vinteren, trass i at jeg av og til utbryter at jeg hater den. Det er kulde, fastfrossede bildører og faren for neglsprett som ødelegger vinteren for meg. Jeg liker varme, sol og fuglekvitter. Men vinteren er unik. Den er rik på vakre og harmoniske motiver for en fotoglad jente, motiver som gjør at jeg får lyst til å hoppe av toget i fart bare for å få knipset nettopp DET bildet.

"KNIPS" sier jeg høyt og inni meg selv når jeg ser noe flott. Filmen "Stolthet og Fordom" får meg til å si det gjennom hele filmen. Alt er nydelig gjort i nettopp den. Lyset, omgivelsene, motivene, menneskene, uskylden og humoren. Men størst av alt: kjærligheten.

Jeg er så spent på hvor dette semesteret vil ta meg. Hva ligger det i meg, som nå kanskje vil bli utløst eller forsterket? Hvilke muligheter har jeg? Hvor er jeg om noen år?

"Kvinner bekymrer seg hele tiden. De tenker så mye på hva de skal gjøre i framtiden og hvordan de skal få det til" sier Nick (Mel Gibson) i "what woman want".

Det er helt sant. Jeg tenker på det hele dagen, hver dag.

Jeg trodde jeg ville slutte å tenke slik da jeg var kommet inn på fotoskolen, for da hadde jeg jo bestemt meg: jeg vil bli fotograf. Men så enkelt er det ikke. Jeg har innsett, allerede før første skoledag er begynt, at jeg har satt begrensninger for meg selv når jeg har fantasert om denne utdannelsen. Mulighetene er så mange fler innen fotografi, -det er bare jeg som ikke vet om de ennå. Og det er bare jeg som ikke vet hva jeg vil ennå. Det å ta denne utdannelsen blir som å prøvesmake en ny matrett laget med ingredienser jeg allerede vet jeg liker. Matretten skal nå krydres og jeg har titalls forskjellige smaksvarianter å velge mellom. Ingen vet hvordan resultatet vil bli, -den blir til underveis. Sommerfrisk og lett slik som Jeanetts fashionbilder? Mystiske og mørke som Bennys? Kanskje jeg utvikler dokumentarfotografen i meg? Hva med å ta en fordypning innen noe jeg ikke aner noe som helst om ennå?

Forventningen er stor, og jeg er veldig, veldig spent. Jeg har lyst til å kaste meg over alt med en gang og trekke en konklusjon her og nå! Men dette er som en matrett: den må krydres og smakes til for at den skal bli bra. Veien blir til mens man går på den.

Fødsel, kamp, vri en svamp!

Da jeg sjekket mailen min idag, hadde jeg fått en interessant kommentar på mitt siste innlegg. Det var ikke en kommentar på selve innlegget, men ett svar på en tankerekke jeg hadde skrevet som kommentar under ett innlegg på hennes egen blogg. Hun skrev:

"Jeg tror ikke tekstene dine har tapt seg kvalitetsmessig. Når du skriver om XO eller noe som ikke handler direkte om fotografi er det de levende tekstene som det ligger ting mellom ordene i. De som er så fine og lettleste fordi de bare glir av seg selv. Men når du blogger om bilder er det mer omstendelig og flatt. Jeg er ikke noe flink på bildeblogging, så jeg vet ikke om jeg har rett, men jeg tror det blir flatt når du bruker teksten til å illustrere bildene og ikke motsatt. Bilde sier mer enn tekst og kanskje det blir flatt fordi teksten bare gjentar bildet, eller drukner det eller er overflødig. Men jeg vet ikke.

Men jeg har merket at noe er annerledes hos deg (en stund nå egentlig), men jeg vet ikke helt hva. Kanskje det bare er temaet, for du blogger jo masse om fotografi nå (og ikke slutt med det!), mens før var det mer generelle betraktninger fra hverdagen. Det er litt mindre filosofi og mer produktanmeldelser, rett og slett. Uansett har du en god blogg som jeg aldri kommer til å slutte å lese. "

Denne kommentaren har jeg gått og tenkt på i nesten hele dag, og jeg tror jammen hun har rett i det hun skriver.

Når jeg prøver å tenke tilbake på mitt siste levende innlegg, -som ble skrevet bare for å skrive kunstnerisk og levende, klarer jeg ikke komme på ett eneste ett i nærmeste fortid. Derimot så søker tankene mine automatisk tilbake til bloggboken min som er full av slike levende innlegg, -nakne, ærlige og fulle av bilder i ord. Det er disse jeg liker å lese, og det er nettopp derfor jeg ofte tar opp bloggboken min for å finne tilbake til bortglemte følelser og fortellinger fra hverdagen, -ting jeg hadde glemt dersom jeg ikke hadde skrevet det ned.

Men når jeg ser på mitt siste års, eller halvårsverk av skriblerier i bloggen min, føles det ikke som om at den inneholder noe rettmessig innhold til en ny bloggbok. Jeg er bestemt på at det skal bli en bloggbok til, men hvordan har jeg kunnet forsømme bloggens skriveglede så grundig?

Før malte jeg med ord. Nå viser jeg bilder og legger til en flat eller gjentakende tekst til bildet. Det er ikke bra. Slettes ikke bra. Det holder for en fotoblogg, men bloggen min er ikke bare en fotoblogg. Her skal det også handle om følelser, tanker, meninger, litt filosofi, og levende historier fra hverdagen. Likevel har den blitt en litt platt sak av ett sammensurium.

Men så var det dette med å skrive da. Det er ikke alltid lett. Jeg sitter her og er full av følelser og tanker, men jeg klarer ikke å kanalisere de ut på skjermen uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Det er akkurat som om at det er en skrivesperre ett eller annet sted i meg, noe som holder meg tilbake, noe som kontrollerer meg litt. Og det irriterer vettet av meg.

Det er så mye jeg vil skrive om. Jeg har så mye å fortelle, og det er så mye som opptar meg! Men likevel holder jeg tilbake mye av det skjulte, av hensyn til venner jeg hadde før og folk jeg er uendelig glad i. Hvordan kan jeg la den manglende ytringsfriheten hindre meg i å uttale meg om ting jeg føler så sterkt for? Hvorfor skal man tie om så mange ting?

Jeg har noen ganger lurt på om jeg skriver best når jeg har det vondt. Det er da ordene strømmer ut gjennom fingertuppene, levende og smertefulle, fulle av følelser. Det er da jeg skriver lange tankerekker og filosoferer mere over merkelige ting. Men det siste året har jeg ikke hatt noe trist og vondt å skrive om. Jeg føler meg stort sett bare positiv, glad og lykkelig. Jeg har endelig funnet meg selv, og jeg føler at jeg nyter dagene mer enn jeg noensinne har gjort, -trass i at ting er som de er.

Kanskje problemet mitt er at jeg har så altfor mange interesser? Jeg føler at jeg virkelig har funnet ut at det er FOTOGRAFI jeg brenner aller sterkest for, -noe bloggen min helt klart har gitt uttrykk for i det siste, -men det er så mye annet som blir neglisjert oppi det hele. Hva med sang? Jeg elsker jo å synge, men får aldri brukt noe tid til det. Hva med å spille instrument? Jeg har ett stort og dyrt keyboard med ett notehefte som venter på meg, men jeg klarer aldri sette meg ned for å spille på det. Fingrene vil heller spille på tastaturet til Mac´en min, og det ender opp med at de taster meningsløse meldinger rundtomkring på facebook istedet for å la det strømme ut noen levende historier og setninger i bloggen min. Det er så mye enklere å kaste bort tid på slikt, istedet for å bruke tiden på å være kreativ og forsøke å oppnå noe.

Jeg har lyst til å lese mere bøker, men føler jeg ikke har tid, og når jeg leser noe får jeg automatisk lyst til å skrive noe istedet.

Det er så mye som skjer. Kankskje nettopp det er problemet mitt om dagen? I tillegg til alt annet? Vi har trossalt hatt det både hektisk og tøft det siste halvåret, (og mye lengre enn det for den saks skyld), og nå har vi nettopp flyttet også. Før hadde jeg smertefullt kaos oppi hodet mitt og blogget om det, -nå har jeg masse annet kaos oppe i hodet mitt, og klarer ikke å blogge om det. Eller tør jeg ikke?

Binka fra elefantzonen.com skrev det så bra i sitt innlegg: "Jeg har et inntrykk av at det vi forfatterspirer vil mest, er å skrive. Men samtidig, det vi gruer oss mest til, og derfor utsetter, er å skrive. Hva skyldes det? Må skrivingen være en fødsel, en kamp, må det være å vri en svamp?"

Det er omtrent slik jeg har følt det i det siste. Jeg vil så gjerne skrive om alt, men utsetter det. Dagene er hektiske nok, og jeg klarer ikke å fange tanken før den er vekk. Det er akkurat som om at inspirasjonen flyr litt over hodet på meg, men så titter jeg bare opp på den med ett oppgitt blikk og tenker "ikke nå, jeg har ikke tid", og gidder ikke engang å anstrenge meg for å gripe etter halen på den. Den flakser videre, og gidder etterhvert ikke å komme tilbake igjen, for den føler seg kanskje litt uønsket.

Men jeg er her! Jeg vil ha den innom. Lille inspirasjon, hvor du nå enn er; kom til meg! Jeg lover å gripe etter deg og fange deg neste gang du flakser over hodet mitt, og dersom det ikke blir ett blogginnlegg med engang, skal det iallefall bli noen stikkord i iPhone eller notatbok. Kom til meg når jeg sitter på toget på vei til skolen på tirsdag, og få meg til å fortelle om det jeg opplever og føler, uten å måtte illustrere alt med fotografi.

På skolen vil jeg kanskje få lære mere om dette med å illustrere med foto. Jeg er da trossalt glad i å ta bilder, og jeg elsker fotografi mer enn noe annet, så jeg kan ikke gi det fullstendig opp og kun blogge levende i skrift. Men jeg kan lære meg å bli mere kreativ når det gjelder samspillet mellom levende skriblerier og bildene jeg tar. Eventuelt kan jeg skrive teksten rundt fotografiet, la være med å kommentere bildene med platte setninger i kursiv, og heller bare la bildene være noe ekstra, litt krydder til teskten? Og litt av hensyn til de av dere som helst vil se bilder i en blogg, og ikke bare en lang, lang tekst som dere ikke tør starte på å lese?

Hvem vet, kanskje bloggerinnen med interesse for lange skriblerier våkner til liv igjen snart. Det er på tide å tøye enda flere grenser, utvide flere horisonter og bli enda mere modig.

Vinterseminaret 2011

Denne dagen har jeg gått og ventet lenge på, -helt siden jeg var på julebord hos Lundeby! Alle som var der ble nemlig invitert til Vinterseminaret 2011 på Thon Hotel ved Gardermoen, hvor Benny Ottosson og Trine Bjervig skulle holde foredrag og ha en miniworkshop. Deler av foredraget til Benny hørte vi allerede da vi var samlet hos Lundeby, men ikke alt. Idag fikk vi repetisjon, og vi fikk høre resten..=)

Turen gikk innover i Big Dooley sammen med eks-sjef Aril og Kiffa..=) Jeg må bare si at jeg virkerlig

 H A T E R 

veien innover mot Lillestrøm, men vi kom fram til slutt, trass i at jeg kjørte som en gammel kjerring..

Det var utrolig mye folk som dukket opp til arrangementet. Benny startet med sitt foredrag, og jeg noterte som en gal inntil jeg innså at vi hadde fått alt sammen i ett hefte allerede, men likevel fortsatte å notere stikkord for å ikke gå glipp av noe som helst. Han er trossalt veldig inspirerende å høre på. Mannen startet veldig sent med fotografering (lærdom: det er aldri for sent å begynne!),  og har hverken studio eller studioutstyr, noe som igrunn er litt fasinerende siden man skulle tro at alle fotografer har nettopp dette. Han er dessuten veldig spennende og flink til å finne lyskilder til sin fotografering, og tar spennende bilder. Markedsføring var sterkt i fokus mens han pratet. 

Av og til ble det ett lite avbrekk slik at vi kunne strekke bena og helle i oss noen kopper kaffe. Etterhvert ble vi også servert en herlig lunch med ett bredt utvalg av digg mat. (Jeg kastet meg over brownies og karamellpudding med masse krem etterpå; nammmmmm..)

Det var så hyggelig å treffe gjengen fra "ERFA-gruppen" igjen, samt Monica, Janne, og Kåre fra Lundeby..=) Jeg føler meg igjen så heldig som har fått være med på dette her, enda jeg hverken er en etablert fotograf eller forhandler hos Lundeby. (Jeg håper iallefall at jeg kan bli det etterhvert..)

Trine Bjervig var en skikkelig positiv (og morsom) overraskelse. Hun fortalte blant annet om studioet sitt; det første, det andre, og det tredje som nå er under oppbygging. Det ble også forklart litt om hvordan hun har arrangert studioet sitt med forskjellige bakgrunner (ikke bare hvitt der i gården nei), hva slags propps hun bruker og hvor hun får de fra (etsy.com og ebay.com), samt hvordan hun går fram under blant annet nyfødtfotograferingm og lett redigering av bilder. Foredraget hennes ble avsluttet med en overraskende bildeframvisning med bilder som viste at hun kunne så mye mere enn kun baby- og barnefotografering. Dette er virkelig en talentfull dame med masse overraskelser på lur!

Miniworkshop´en ble holdt ute i hallen hvor vi gikk og hentet kaffe hele tiden. Benny og Trine hadde fått med seg ett ungt og ganske nyforelsket kjærestepar som fungerte som modeller for dem, og de ble plassert i forskjellige lyskilder de fant i lokalet. Jeg hadde såklart med meg kameraet mitt og tok bilder der jeg kunne ha nytte av lyskildene de brukte..

Bruk av spottere i taket..

Kun naturlig lys og litt refleksjon fra glasset til ett bilde holdt over hodet hennes..

Halvparten av folka som hadde møtt opp til vinterseminaret ved Gardermoen.

Benny skulle her ha foto av gutten, med kun bena til jenta, så jeg har beskjært henne vekk slik at jeg fikk noe som ligner, men bildene hans ble jo helt annerledes (bedre såklart..=).

Jeg likte dette bedre, siden han fikk så sterk neseskygge på bidlet over dette.

Demonstrasjon i hvordan man kan lage mønster på veggen ved å lyse gjennom ting man finner på stedet.

Benny tok noen fashionphotos med blitzen her mot denne metallveggen.

Her har Benny Ottosson blogget om dagen.

Jeg avslutter med ett bilde av meg selv og ett fotografisk ekkooooooooooo...:

Jeg vet jeg kunne ha redigert bildene mye bedre, men jeg er så trøtt! Flyttingen tar på.. godt det er over nå, for denne gang....

"Ansatt"

Det er merkelig hvordan ett ord kan ha så mye å si. Jeg har trossalt ikke sett dette ordet i forbindelse med meg selv på mange år..! Jeg var riktignok vikar hos Ørje Tollkontor en stund, og jeg hadde jobb litt hist og pist andre steder, -men sikkerheten i tittelen "ansatt" har jeg ikke hatt siden...siden før jeg fikk barn...? Derfor føles det litt herlig!

Samme dagen som jeg hadde min siste dag hos Aril Foto i Rakkestad, ringte Terje fra Statoil i Ørje og lurte på om jeg fortsatt var interessert i jobb. Klart jeg var det! Jeg fikk høre at de da ønsket å ansette meg, så jeg gikk bokstavlig talt rett fra en type jobb, og over til en annen. 

Idag var jeg på opplæring kveldsskift, og møtte derfor opp kl 1500. Skiftet varte fra til 2300, og jeg fikk god opplæring av en skikkelig hyggelig jente innen alt mulig rart man må huske på og ha rutiner på. Jeg tror jeg kommer til å DRØMME om PLUkoder og matlaging inatt...!

Uansett; opplæringen gikk skikkelig bra, og jeg hadde det både hyggelig, koselig og gøy sammen med Anne Lise. Det skal bli godt å komme inn i rutinene slik at jeg føler meg mere sikker og kan slappe litt av bak disken. Det er så herlig når man har kommet såpass langt, for det gjør at man samtidig klarer å spøke mere med kundene og ha det litt gøy..=)

Vi har flyttet. 

Det skjedde denne helgen. Fredagen kjørte jeg unga til faren min, og brukte resten av dagen på å pakke ut endel stæsj. Lørdagen fikk David og jeg hjelp av en god kamerat til å ta alle de store og tunge møblene/hvitevarene (det ble TRE fulle hengere...!), og søndagen fikk vi uvurderlig hjelp med å vaske huset fullstendig ned av en jeg er utrooolig glad i. Huset har aldri vært så rent før, og jeg er utrolig takknemlig for å ha fått den hjelpen! 

Barna ble kjørt tilbake søndag kveld, og jeg kunne gi pappaen min en stor klem som takk for hjelpen med å passe barn. Unga fikk kooooos og klemmer, for gjett om jeg hadde savnet dem! =)

Gårsdagen brukte jeg på å sette opp senga vår og spisestuebordet (grisetungt!!). Samtidig var rørlegger her og ordnet med dusjkabinett og rør til oppvaskmaskin. Med andre ord, igår kveld kunne jeg legge meg både sliten, ren og lykkelig..=) 

Imorgen skjer det masse rart og hyggelig. Gleder meg. Men OJ. Nå er det jo "imorgen" allerede, for klokken viser 00:36....:S JEG MÅ SOVE NÅÅÅÅ!!

Nattinatt bloggerverden! =)