Drømmer og frykt

Sittende i sofaen tidlig en fredags morgenen, irriterer jeg meg grønn over at jeg ikke rakk toget innover til Oslo da jeg skulle. Men jeg fortviler ikke. Jeg velger og snu dette til noe positivt og heller nyte både frokostmatpakken min og kaffen jeg kjøpte på Navesen istad, i sofaen med en liten bloggings...=)

Mens jeg funderer på om det var mine snasne og ganske så høye sko sin skyld at jeg ikke rakk toget, eller om det var fordi jeg bare "måtte" ha en kaffe inne på Narvesen og skravle litt med den hyggelige dama bak kassa først, -lastes noen bilder opp slik at jeg kan legge de til her i bloggen min sånn ca ...... nuh!

Disse bildene satt jeg da og strevde med i hele går. STREVDE! Jeg brukte vel kanskje 4 timer på det første...?? Det er det lengste jeg noen sinne har brukt på ett bilde...

Dette er en megakompositt, supermanipulert. Hehe... Jeg har aldri tatt motet til meg og gjort noe slikt tidligere, men nå syns jeg det er helt utrolig morsomt å se meg selv i en slik flott omgivelse. 

Buegangen er fra Oslo (husker ikke hva den bygningen heter), utsikten er tatt fra klokketornet på Fredriksten Festning, og bildet av meg ble tatt i studio på tirsdagen. 

Det eneste som ligger bak dette bildet er at jeg drømte om å fotografere noen i fine klær i nettopp denne  buegangen, og fjerne den stygge gate-bakgrunnen. Så da ble det meg, siden jeg ikke rakk noe annet. 

Jeg har vært irvig med å planlegge skyggenes retninger og slik, men ser det jo nå at selv om jeg plasserte meg bak en av søylene blir det kanskje bittelitt utroverdig at jeg er såpass opplyst bakfra. Hmmm... Den må jeg tenke litt på...

Denne her har jeg bare kalt Gullstrupedrømmen... Jeg drømmer intenst om å utvikle stemmen min ytterligere, slik at jeg kommer så høyt opp i tonene som jeg innsert inne vet at jeg kan.. Jeg går nå til en sangpedagog i Oslo, og bare på første timen lærte jeg litt som jeg nå prøver å trene på..=) Men det er ennå lang vei tror jeg!

Jeg vet ikke helt om andre klarer å tolke bildet slik da. Det var ikke lett å lage gullfarge på strupen min, og få det til å se flott ut... Og dersom jeg hadde klart det ordentlig, er det ikke sikkert det ville blitt forstått likevel.. Syns jeg nå går glipp av å høre hva lærer og klassen sier om bildet, dersom de ser på det.... 

Vi kunne også lage bilder med blant annet frykt. Denne kalte jeg Fryktens Hjørne i farten. Jeg er veldig fornøyd med hvordan den ble, men orker lixom ikke se på den så mye. Den sier litt for mye for meg..:(

Hmmm... I mangel på noe bedre.... Dette er fra Hjertet av Fortet eller hva man kaller det. Jeg la til litt støy. Bildet er tatt håndholdt på 6400 ISO. Jeg bare EEELSKER KAMERAET mitt!! =)))

Skummelt der inne, sant? Hehe.

Nå må jeg rekke neste toget!! =)

But now I´m stronger! =)

Da vi fikk i oppgave å produsere ett bilde som skulle fortelle noe som var vesentlig ved oss selv, må jeg innrømme at jeg først så for meg ett ganske så teknisk fotografi med meg selv stirrende opp i lufta, med massevis av rotete tankebobler surrende over hodet. 

Da læreren tok meg (og kanskje flere i klassen) på fersken ved å be oss tenke over prosessen vi gikk gjennom fra og med vi fikk oppgaven og til vi begynte å planlegge den, -for å granske om vi da tenkte teknisk med venstre hjernehalvdel, eller kreativt og med følelse og intuisjonen fra den høyre hjernehalvdelen, -ble jeg flau og måtte stille innrømme for meg selv at den venstre hjernehalvdelen hadde tatt fullstendig over i så måte. 

Jeg satte igang tenkeprosessen på nytt med én gang, og kom fram til at ett bilde av noe så enkelt som en krussedull på en lys farget bakgrunnen egentlig ville holde for å forklare essensen av meg selv, siden jeg lider av ADD og alltid har kaos i hodet, -men etterhvert som høstferien var i ferd med å renne ut i tidens vann, kjente jeg at det var noe annet som måtte ut. Og ut skulle det.

En ting som er ganske så vesentlig ved meg selv, er at jeg er så godt som usynlig for ganske mange mennesker. Derav bildet. 

Når man trekker seg ut av organisasjonen Jehovas Vitner, blir man med ett en "dødsdømt" person uten håp og verdi, og tidligere venner og bekjente går gjerne rett forbi deg uten å unne deg så mye som ett blikk. Det har hendt at noen glemmer seg bort og smiler til meg når jeg smiler til de, men de tar seg fort i det og ser vekk og later som ingenting. Det mest normale er faktisk at jeg blir fullstendig ignorert, som om jeg var luft og ikke eksisterte, eller at jeg får noen stygge eller sure blikk dersom de ikke allerede har klart å unngå meg på en eller annen måte.

(Her kommer noe i mindre skrift, fordi det er vesentlig, men mindre nødvendig:......)

Det skal nevnes (som jeg også har nevnt før) at det en sjelden gang hender at noen av dem smiler til meg og nikker, og DE vil jeg takke fra dypet av mitt hjerte og hilse og si: 

"Takk! Hadde flere av deres medtroende fulgt deres eksempel, hadde det kanskje fristet å komme innom møtene deres av og til! Dere gleder mitt hjerte, og gjør dagen min enda litt bedre de gangene jeg er så heldig å oppleve dette lille og sjeldne tegn på gjenkjennelse og respekt." =)

Til de andre; jeg syns inderlig synd på dere. 

Jeg vet at den fordømmelsen og oppførselen dere legger for dagen i så måte, er fordi en menneskelaget organisasjon forlanger dette av dere og hevder at Bibelen sier at det skal være slik. Men dersom dere hadde tatt dere "bryet" ved å undersøke Skriftene selv og sett på sammenhengen, -og samtidig tillatt dere å tenke litt selv, hadde dere ikke hatt problemer med å se at det er drøssevis av ting som ikke stemmer med det dere lærer på møtene. 

Men det er såklart enklere å bare la seg föres av ferdigtygd spedbarnsføde, -og få både tanker, meninger, følelser og tro servert til faste tider uten å måtte gjøre stort på egenhånd i så måte. Jeg syntes det var praktisk selv en stund, men jeg vokste fra det og ønsket å finne ut hva bismaken var, -i tillegg til at det fristet med fast føde i stedet. 

Dersom jeg skaffer meg en bok, vil jeg helst lese den fra perm til perm og få med meg hele sammenhengen, framfor å kun nappe ut ett vers her og ett avsnitt der, hist og pist i boken, kun for å understøtte noe som blir meg fortalt. Hva ville jeg fått ut av bokens historie og sammenheng dersom jeg gjorde slik...? Bare bruddstykker! 

Hvorfor nekter dere å se sammenhengen??

Dere hadde også skjønt at det å vise så mangel på respekt som det dere gjør ved å ignorere en tidligere venn/bekjent (slik som dere ignorerer meg), strider fullstendig imot kristen skikk og væremåte, og også imot normal folkeskikk. Jesus skal være deres forbilde, og likevel gjør dere det stikk motsatte av hva han gjorde. Jeg syns det er helt horribelt. 

Bare tenk på hvordan han behandlet de som var utstøtt av samfunnet pga urenheter. Tenk på hvem han spiste sammen med, og hva slags folk det var han ga ros til. Tenk på hvem han døde FOR, og hvem han døde sammen med. Er det noe som helst i hans eksempel som støtter oppunder ekskludering og utstøtelse av andre mennesker? Og har dere noen som helst rett til å dømme noen som helst av dem, uansett hva de har gjort eller ikke gjort...?

Hensikten deres er å overse meg slik at jeg skal innse hva jeg "går glipp av" og "savne dere eller det jeg hadde", og komme tilbake, -men det kan dere trygt glemme så lenge dere fortsetter med det der.

Nok krutt for idag.

Tilbake til bildet:

Som bildet viser, har jeg det FLOTT. Jeg har det bedre enn jeg noensinne har hatt det, og det er ingen klisje. Jeg lever fortsatt, trass i at dere tenker på meg som død i Guds øyne. 

Jeg er fortsatt glad i dere, og kommer alltid til å smile og være hyggelig mot dere, for jeg vet hvordan dere tenker, og hvorfor dere tenker slik, -og unnskylder dere med det.  

-Jeg har vært der selv, og jeg synes som derfor synd på dere. 

Men jeg har rett til å ytre min mening, og å stå fram og protestere mot noe som ikke er rettferdig. Det er altfor få som tør å gjøre det, men jeg forstår hvorfor... 

Dette bildet viser på en ganske sterk måte "noe som er vesentlig ved meg selv". Bildet fikk bra respons i klassen og av vår nye lærer, og jeg kjenner at det var GODT å få satt "bilde" på følelsen jeg har av å være som luft av og til. Men jeg vil også vise at jeg fortsatt er glad og sterk, og at jeg ikke lar meg knekke så lett. Now I´m stronger than ever! =)

Mi casa....

Så ligger jeg her da, i sofaen, med voldsom hodepine, og en skrekkinngytende anger over å ikke ha klart å gjennomføre noen som helst av skoleoppgavene mine i ferien. Stress. Helgen gikk med til jobbing, så jeg orket ikke å bruke ettermiddagen min igår til å drive med fotorelaterte ting. Egentlig har jeg skydd Mac´en som pesten i ferien, og heller bare ønsket å lese boka mi eller nyte solskinnet. Skolen og alt som har med foto å gjøre, har nok kommet i siste rekken...

Det har vært endel som har hatt lyst til å se hvordan vi bor nå, men jeg har egentlig ikke vært så ivrig på å vise det fram. Jeg føler lixom ikke at jeg kommer på plass her noen gang. Irriterende. Det stedet i leiligheten jeg liker best, er faktisk der jeg ligger nettopp nå, i ungas lille sovesofa tildekket med det brune teppet mitt. Det er nok også det eneste jeg jeg har vist dere hittil. 

(Ingen av bildene i dette innlegget er redigerte i hverken farger eller kontraster, jeg har så vondt i hoooodet....:( Men jeg ser jo at de kunne trengt noen minutters gjennomgang...)

A.t.m ligger jeg med hodet mot den rosa puta, med mac´en i fanget.
Det jeg liker best ved dette hjørnet er  kuskinnets bruntoner mot den blå fargen i den fine kista mi, og den andre kisten inne i kroken...=) Etterhvert må jeg få hengt opp bildene som står på kistelokket, men jeg har faktisk ikke følt meg inspirert til slikt ennå, og jeg syns man burde være litt engasjert og interessert når man henger opp bilder. Det er kun da det blir bra.

(Trine, du sa noe om putene. Kan det være det at de fargene ikke passer sammen med den stilen du følte at resten av interiøret i kroken her hadde? Tips mottaes med takk..=)

Utsikten fra sofaen jeg nå ligger i, er omtrent slik (dersom jeg gidder å vri nakken min til høyre, hehe)..:

Det er vel egentlig ikke stort å være misfornøyd med der. Dette er faktisk det enste stedet jeg har hengt opp bilder hittil.. Jeg tror det bare kom automatisk, fordi jeg har hatt ett par faste ting til sjenken fra før av, og leopard/panter bildet har samme fargen i rammen som det bordet har. Afrikatingene mine er jeg for gla i til å pakke vekk, så dermed ble det slik.

Men dersom man snur seg enda litt mere til høyre ser man litt mere rot:

Jeg lurer på om dette er en av grunnene ti lat jeg ikke trives helt. Jeg savner å ha klare rom inndelinger, tror jeg. Og borte ved kjøkkenet (ca midten i bildet) er det fortsatt en masse materialer som ikke har blitt ryddet vekk etter at kjøkkenet kom opp. Jeg har hatt lyst til å rydde det vekk selv noen ganger, men siden kjøkkenet ikke er helt ferdig ennå, har jeg latt det stå der, tilfelle det er noe av det som trengs når tiden kommer. Håper det er snart! Det hadde vært litt greit å kunne bruke den plassen til noe annet.

Til høyre i bildet over syns litt av teve-kroken vår:

Sofaen er like digg som den alltid har vært, iallefall til å sitte i (den er ikke alltid så digg å se på, for den suger til seg alt skitt), men den er veldig upraktisk når vi får gjester opp innimellom. Derfor har jeg dratt en av stolene/setene ut slik som det står nå. Det ser ikke like ryddig og flott ut, men da slipper man iallefall å sitte på rekke og rad når man har gjester. Jeg fikk fort ett ønske om å hente opp den andre sofagruppen vår og ha den i stedet, med jeg tror David er litt lei av å bære tunge ting etter flyttingen, så jeg har latt det være enn så lenge.. =) Jeg savner også å ha ett bord her, for det å plassere kaffekopper og kakefat på slike myke puffer fungerer heller dårlig..

Siden vi ikke har hengt opp parabolen vår, har vi ikke noen kanaler i det hele tatt. Tevekroken blir derfor ikke brukt stort til tevetitting. Men etter at vi koblet høyttalerne til, og naboene under soverommet til unga flyttet ut, har jeg kunnet nyte litt høy musikk igjen. Endelig! (men ikke nå, ævve... vondt i hodet) Det varer vel ikke lenge før vi må liste oss på tå her igjen...

Soverommet vårt er litt allright syns jeg, fordi det har hele fire vinduer, OG en glassvegg.



(vanskelig å ta ett flott bilde av en stor seng, fant jeg ut...)

Vi har ikke hengt opp gardiner, for vi bestemte oss for at persienner ville fungere bedre her. Men det har vi heller ikke skaffet, ennå. Det går greit uten, for vi bor såpass høyt opp at ingen ser inn helt uten videre, -og uansett hva man holder på med i senga, ligger man gjerne litt lavt i terrenget...:-p

Men persienner trengs likevel, for nå som sommer og varme kommer er vi nødt til å ha noe som hindrer solsteika i å komme inn. Jeg gruer meg litt for tropevarmen her! Men med fire vinduer, kan man jo kanskje klare å lage gjennomtrekk på rommet?

Pga plassmangel måtte vi lage kontorkrok på soverommet. Jeg hadde egentlig tenkt å bruke det gamle kjøkkenbordet vårt til skrivebord, og det ble igrunn koselig, men dette store kontormøbelet stod her da vi flyttet inn og ingen meldte seg frivillig til å bære det ned, så da ble det som det ble.

Det mangler noen lister rundt døren, -noe jeg kan ligge å irritere meg over på morgenen (den over døra. Jeg stirrer på den hele tiden, hehe...) Vi har ikke noe klesskap, så alle kjoler og dresser lagres i pappesken helt til høyre i roteklynga på bildet. Der er også arkivboksen min (blå), speilet jeg ikke vet hvor jeg skal henge, og esken til tegnebrettet mitt (kan da ikke kaste den...!). Siden vi ikke har noen bokhylle som passer inn her (lav takhøyde), har jeg brukt bananesker til å ha bøker og permer i inntil videre. Det ser både stusselig og halvferdig ut, men det fungerer på en måte, enn så lenge...

Klærne våre lagres i ELFA kurvene vi tok med fra huset vi solgte. David og jeg har hver vår høye rad, som står plassert med sidene opp mot den høye veggen til venstre (utenfor bildet) i bildet over. Ikke fint å se på, derfor ikke noe bilde av dette. Ungene har også kun ELFAkurver på rommet sitt. Det er praktisk med slike, men slettes ikke dekorativt, og heller ikke enkelt å finne skap til...

Ut gjennom soveromsdøren vår, kommer man ut i gangen som ser slik ut:

Her tok jeg ikke med trappeoppgangen og døren inn til badet (som kommer helt til venstre utenfor dette bildet), og ikke gadd jeg ta vekk klesvasken heller...:-p Dette er vel det mest halvhjertede innlegget jeg har laget på lenge....

I mangel på lagringsplass kjøpte jeg ett stativ på europris hvor yttertøyet henger (høyre i bildet), og vedsiden av den (heldigvis ikke med i bildet) står to store esker med jaktutstyr oppå hverandre og blokkerer deler av vinduet. Jegeren min vil nemlig ikke ha dette noe annet sted enn i gangen.

Jeg tok egentlig mange bilder av badet, fra alle vinkler, men det er rett og slett for rotete til å ta seg noe godt ut. Dette bildet ble det beste...



Til venstre (utenfor bildet) er det ett høyt skap og dusjkabinett. Sistnevnte irriterer meg grenseløst fordi det står skjevt og lekker vann utover gulvet, i tillegg til at den ene døren bare triller igjen hele tiden (frustrerende når man prøver å dusje unga og ønsker å ha den oppe). Men dette blir fikset etterhvert.

Vaskemaskin og tørketrommel ønsket jeg egentlig å ha ved siden av hverandre til høyre (utenfor bildet) opp mot veggen som er mot gangen, men pga avløpets plassering måtte det bli til at vaskemaskinen står foran vinduet, og tørketrommel alene mot veggen til gangen. XO (hunden vår) har sengen sin mellom disse to maskinene, men når sollyset kommer inn vinduet legger han seg lenger inn i stedet. Vi trenger nok persienner her også...! =)

Kjøkkenet hadde jeg egentlig ikke tenkt å vise i dette innlegget, siden jeg på en måte allerede hadde vist det (i innlegg med sekvensbilder til skoleoppgave), men her er det:



Her er alt rotet foran benken (byggematerialene vettu) eliminert med vilje, hehe....=)
Det er sjelden kjøkkenet er så strøkent som på dette bildet, -det skal være sagt. Akkurat nå f eks, er det slettes ikke i blottbar stand... Det gjenstår å få fliser opp over benken, og uttrekksvifta må på plass. Også skulle jeg ønske at noen kunne gjort noe med hvordan oppvaskmaskinen står, for hver gang jeg ruller ut en av skuffene med tallerken o.l. detter hele maskinen utover. Dette har ført til at hver gang jeg åpner en skuff bak disken på jobb, eller andre steder, står jeg og støtter opp resten av benken i ren refleks, i frykt for at mere skal dette ut. Grøsslig..:S

Soverommet til unga gjenstår å vise. Jeg har litt mere lyst til å vise det en dag jeg har tatt ryddesjau´en der inne, for der er det som regel leker overalt, og dette rommet er ikke ryddet på ett blunk akkurat....


Hvordan trives jeg her? Hmmm... jeg vet ikke egentlig. Jeg tror at trivselen her er mer basert på overlevelsesinnstinkt eller noe slikt. Da vi skulle flytte inn her, kunne jeg nesten ikke vente, for jeg gledet meg så enormt til en forandring, og i tillegg fikk jeg en gryende storby-følelse av å skulle bo sentralt igjen, og da i en leilighet i toppetasjen. Jeg lengtet etter å sitte her helt alene, i ett av de store vinduene, og høre på Frank Sinatra og spise snacks. 

 

Men så kom hverdagen med ønsket om å ta hensyn til det eldre ekteparet som bodde under oss, og en hverdag som ble ganske så stille og lydløs. Deretter ble jeg klar over ett MANGLENDE ønske om å dele uteplassen med alle barna i nabolaget. Det å ha en stor og dyr campingvogn og mange biler stående på en plass som alle nabolagets barn ser på som en felles lekeplass, er slettes ikke morsomt.

Nå er sommeren godt på vei, og jeg lengter etter en uteplass. På solskinnsdager kan jeg stå og se ut av vinduet i stua, ned på den ene naboen som har stor veranda både oppe og nede, Nina som har solveggen sin, og naboen rett ovenfor oss med sin skyvedør og veranda. Selv har vi en hageflekk som sikkert må deles med mange. Klart jeg kan sette opp paviljongen min der,  og sikkert få det ganske så koselig, -men kan jeg det uten å måtte dele det med alle andre i bygningen, og nabobarna...? Jeg vil ikke at uteplassen min skal bli invandert av mange andre, for det skal da være MITT krypinn.. Er jeg egoist?

Hittil har jeg hentet kun bordet og benken min, samt en stol jeg kan lene meg bakover i. Jeg prøvde å sitte der litt i ferien å lese boka mi, men ble hele tiden forstyrret av nabobarna som ville utfordre sjebnene ved å hilse på den "skumle" hunden vår. 

Jeg vet akkurat hvordan jeg ønsker å bo, men det ser ut til å drøye med noe slikt. Uansett så kan jeg røpe at drømmen fortsatt er å bo på en stille og litt avsides plass, helst en gård, med utsikt over åkre og noen dyr, og tilgang til en koselig hage med en skiferstensbelagt uteplass og en hyggelig bålplass. Jeg ønsker meg en liten dam, og håper at mine fingre kan bli like grønne som farmor sine etterhvert, slik at det spirer og gror flotte planter og blomster overalt.

Kan man få drømmen?
Denne leiligheten er iallefall ikke drømmen. Dette er mellomlandingsplassen.

Vinnords herlige kjøkken

Her kommer enda ett lite bildeskred fra Trines herlige Vinnord. Denne gangen fra kjøkkenet! =)

Det har på en måte blitt en vane at dersom jeg kommer med barna mine på besøk hos Trine, spiser vi vafler. Og greengatekoppene blir flittig brukt.

Rømme kan være vakkert!

I anledning påsken, har hun pyntet med påskeegg her og der. Nydelig!

Jeg har alltid undret meg over hvorfor jeg ikke får noen bra bilder av denne kroken. Men nå har jeg innsett at det er pga den svarte, lange "pipa" (eller hva det nå enn er). Den drar blikket etter seg... Men man kan jo ikke fjerne den heller! Det jeg ønsker å vise med dette bildet er nok heller det at hun har flyttet all redskapen sin opp på den høye veggen til venstre i bildet..=)

Det er VÅÅÅÅÅR! =))

Jeg elsker Trines evne til, og ønske om å bruke gamle ting i hverdagen. Det er ikke bare til pynt, men har en hensikt, -alt sammen.

Den flotte hanen er ett nytt tilskudd i interiøret..=)

Både knappene på forrige bildet, og sommerfuglene i bildet over, er festet med magneter. Søte og flotte detaljer!

Jeg elsker den gamle vekten hennes.. Var det den onkelen hennes brukte til å veie spiker med, i garasjen, tro? =)

Lengter allerede tilbake til kjøkkenet ditt Trine!

Equestrian style (hest) i interiøret! =)

Det er så herlig med påskeferie! Jeg kan ikke fordra tanken om at vi allerede er halvveis gjennom den..:( Men nå burde jeg vel heller nyte den i det fulle drag, mens jeg kan. Carpe Diem!! =)

Det henger ett lite press over hodet mitt og flagrer, nemlig tanken og viten om at vi har ett par innleveringer til uken som jeg burde få gjort noe med i ferien. Jeg har en helt klar idé til den ene, hvor vi skal levere kun ett bilde som skal vise noe som er vesentlig ved meg selv. Til den andre innleveringen skal jeg lage mellom 6-10 bilder (husker ikke helt antallet) som skal være fra en drøm jeg har hatt, en drøm jeg har, eller fantasi, frykt og fobi. Jeg har veldig mange ideer rundt dette, men de er på en måte litt vanskelige å gjennomføre. 

Jeg fikk én idé som jeg tenkte ville være lett å gjennomføre, til den sistnevtnte innleveringen, men så innså jeg at det er en ting som hindrer denne ideen akkurat nå, og det er det faktum at det ennå ikke er nok grønt løv på trærne til å gjøre bildene troverdige. Dermed havner dette prosjektet oppi "esken med det rare i", hvor jeg lagrer mine ideer til prosjekter jeg vil gjøre noe med senere.

Ideen til dette prosjektet fikk jeg faktisk etter at jeg hadde fotoshoot med Linda Johansen (ikke hun du tror nei, men en venninne av meg) og Anne Sofie. Jeg tok noen bilder av Linda J der hun rett og slett ser ut som en indianer jente, -og det trigget fantasien min ytterligere med tanke på meg selv og drømmen jeg hadde som liten om å være indianer.. Jeg har da trossalt EKTE indianerblod rennende i årene mine, enda det er veeeeeldig lite (tip-  eller tiptipoldemoren min var indianer av ettellerannet slag). Det ble forresten utrolig mange bra bilder fra den shooten, men jeg må høre med modellene først om hva jeg kan publiserer og ikke, for jeg glemte jo å gå gjennom dette med de FØR shooten, slik man jo skal gjøre.

Men over til bildene jeg vil vise idag. Bildene er fra min brilliante venninne Trine sitt hus, -det flotteste, koseligste, herligste huset jeg vet om..=) Trine er en kløpper til å legge sjelen sin fullstendig i interiøret, og huset hennes gir en evig fornemmelse av vår og sommer, selv på den mørkeste vinterkveld. Jeg har blogget bilder fra hennes hus mange ganger tidligere, men går aldri lei. Er jeg hos henne, MÅ kameraet fram og forevige hennes varierende bruk av smånips og pynt, -for der er det alltid litt forandringer ute å gå. Dessuten så har hun endelig begynt på gangen sin, og godt er det. Da jeg kom inn i gangen hennes tidligere, fikk jeg sånn ekkel magasug av kvalme over meg, så mørk og dyster var den. Det hang ikke sammen med resten av det flotte huset. Men nå..... Nå er det så hyggelig der at vi satt i trappa og nøt kaffen i gangen like så godt...=) Det skal bli en fryd å se (og fotografere) gangen igjen, når gulvet er malt og enda mere på plass...=)

Før var gangen mørkeblå, -skikkelig mørkeblå. Men nå har den fått en lysegrå tone på veggene. Bildene av de nydelige hestene er malt/tegnet i pastell, og skal visstnok være det dyreste Trine har i huset sitt..=) Den nydelige alve-aktige lampen kjøpte hun faktisk da vi var på Tøcksfors senteret og shoppet sammen en gang for lenge siden..=)

Dette bisselet/bittet vekket minner om den gangen jeg daglig varmet bittene til hestene jeg stelte. Jeg hadde ikke hjerte til å tvinge iskalde bitt inn i munnene deres, midt på vinteren! Stakkars hester...

Da Trine viste sin idé om å plassere hesteskoene slik i trappetrinnet, ble både mamma og jeg skikkelig ivrige og fasinerte..=) For en annerledes og dekorativ idé! =)

Det var i utgangspunktet fire bilder som skulle opp på veggen ved trappen, men en av dem falt ned under prosessen. Det viste seg at det slettes ikke gjorde noe, for nettopp dét bildet var så annerledes at det ødela hele serien med bilder. Den ble som en sur note i ett flott musikkstykke, så den er slettes ikke savnet på veggen der. Men den kommer nok opp ett annet sted i huset, for bildet er trossalt flott det også. Den hadde bare andre farger som ikke samstemte med de andre tre. 

Fokusert på detaljer som Trine er, løp hun huset rundt etter "den lille grå hesten med vogna" til hun endelig fant den. Hun visste nemlig akkurat hvor hun skulle ha den!

Vi kranglet endel med veggen for å få de små hestekrokene opp. Det må ha vært en kvist eller noe i treverket bak den venstre av dem, for skruene ville ikke inn! Men til slutt gikk det, med masse irritasjon og frustrasjon. Her skal jeg til å lage hull for skruen som skal holde oppe en knagg hvor hjelmen skal henge.

Slik ble det da vi til slutt beseiret veggen..=) 

Døren har også fått ett strøk maling. Denne fargen var mye flottere enn den låverøde fargen den hadde en gang tidligere jah!! =)

Skal jeg fortelle litt om de tekniske finessene bak dette knaggbildet? Hehe... Jeg vet jeg har lett for å bli litt vel teknisk.. Men sannheten er jo trossalt den, at da jeg bare tok ett bilde av disse knaggene, kunne man ikke se noen tegninger og detaljer i ansiktene til hestehodene. Så her måtte det bounces med ekstern blitz for å få fram tegningene. Glad jeg gjorde det! =) (sånn, der var de tekniske greiene på plass. Ødela jeg bildet nå? hihiiii..=)

Som sagt, -vi var så glad for forandringene i gangen, at vi rett og slett satte oss i trappa og tok en kopp kaffe. Greengatekoppen trivdes godt i trappetrinnet...=)

Og ovenfra hørte vi Huldra romstrere oppi en eske. Heldigvis hadde jeg allerede blitzen montert på kameraet, så jeg fikk foreviget Huldra den lille synder´n oppi eska mens alt pappsponet ennå var der til å avsløre henne...=)

Huldra kom forøvrig tassende med en fin fangst noen timer tidligere på dagen. Jeg lærte da at det finnes ikke bare mus og rotter, men også noe så rart som en VOND, eller åssn man nå skriver det.  Trine har peiling på slike ting, også...=)

Sittende i trappetrinnet med kaffekoppen i hånda, fikk jeg øye på dette motivet. Jeg syns det ble litt kult igrunn...=) Hesteskoen stod egentlig i trappetrinnet under, men jeg flyttet den opp, og bouncet blitzlyset bakover for å få den også framhevet. (uten det bouncede lyset, ble hesteskoen og trappetrinnet undereksponert) 

(gratulerer til meg selv, -jeg ødela enda ett bilde med tekniske opplysninger, haha,....=)

Slik så gangen ut da jeg avsluttet mitt besøk for denne gang. Gulvmalingen kom utover kvelden, så snart vil dette rommet bli en del av resten av huset. Jeg gleder meg til å se mere!! =)

Flere bilder fra Vinnord i neste innlegg..=)

Her er Trines innlegg om gangen, med mine bilder.

Vakre jorden vår!

Dette er vel nødt til å være noe av det vakreste jeg har sett....!!!

NYT DET! Helst i fullskjerm! =)

The Mountain from Terje Sorgjerd on Vimeo.

Minirepotasje ved Edwin Ruud

Da vi fikk i oppgave å lage en minirepotasje, kjente jeg at jeg bare fikk ett fyrverkeri med ideer til hva jeg ville skrive og fotografere om. Men valget måtte taes. Av rundt 20 forskjellige ideer, ble det Edwin Ruud som vant.

Linda Andresen satte meg i kontakt med en av de ansatte på Edwin Ruud. Det ble avtalt en dag jeg kunne komme å ta bilder, så to dager før innlevering var jeg på plass kl 0900 med kamera og masse annet utstyr jeg kanskje kunne få nytte av.

Oppgaven var å lage minirepotasje rundt ett miljø med mennesker i, så sånnsett hadde jeg helt klart gjort det vanskelig for meg selv; man kan rett og slett ikke fotografere mennesker som sliter psykisk og helst vil gjemme seg. Men jeg ønsket å gjennomføre dette likevel, og gjorde det så godt jeg kunne uten å tråkke noen på tærne. Vi løste problemet ved å holde oss i en avdeling som var helt menneske-tom akkurat der og da, og eneste personen jeg fotograferte var den hyggelige renholderen. =)

(Kommentar om dette bildet (over) helt nederst i innlegget)

Jeg er så GLAD og fornøyd med lærerens bedømmelse på denne innleveringen..=) Jeg hadde gjort god bruk av aller perspektivene (oversikt, nærbilder og det som er imellom), og det at jeg hadde valgt sorthvitt var helt rett for nettopp denne repotasjen. Komposisjon var bra, og jeg hadde fått fram stemningen såpass bra at iakttakerne fikk følelsen av å være der, og hvordan det ville være å oppholde seg der.

Det siste bildet i oppgaven (det nederste) skapte også litt ekstra følelser og tanker hos elevene, -for det at barn også blir involverte og kan ha det vodnt pga foreldrenes psykiske problemer, er en ganske sterk ting.

Ang bildet lenger opp, som jeg skulle kommentere:
Dette bildet må ut av serien. Grunnen til det er at den personen som sitter i stolen på bildet, IKKE er en av pasientene ved Edwin Ruud. Jeg tok regi i dette bildet, og fikk en person som ikke har psykiske problemer til å late som om at hun har det, og dét kan man ikke gjøre i dokumentar/repotasje. Men at samme personen er i bildet på kjøkkenet var derimot greit, siden hun er renholder på stedet. =)

Jeg likte denne oppgaven veldig godt! Læreren anbefalte meg å gjøre det samme på nytt igjen, og da fra ett sted med mennesker.

Neste oppgave blir morsom! Håper bare jeg finner noe fornuftig å ta bilder av! =)