Lego på hjernen!

Idag måtte jeg sette igang med en skikkelig ryddings på rommet til unga. David hadde nemlig sagt til Philippe at før han fikk bygge Imperial skipet sitt fra legoland, måtte han finne alle delene til sjørøverskipet sitt og bygge det. Noe som i ordets rette betydning betyr at JEG måtte gjøre det.

Men Imperial skipet ble bygget likevel, for David tøyset nok da han satte ultimatet, eller kanskje han innså at det ble for mye for guttungen?

Da David dro avgårde på fiskeferie igår, fikk jeg likevel lyst til å ha en legobyggerdag igjen, noe jeg ofte hadde da vi bodde på Frydenlund. Så rett etter frokost satte jeg igang med å rydde rommet til unga. Jeg bygger nemlig ikke NOE SOM HELST av Lego før jeg er sikker på at jeg har absolutt alt av lego liggende foran meg på bordet.

Bare det å rydde rommet til unga tar mange timer. Rommet er lite, og de har mye leker. Lekene ligger som regel utover gulvet, nesten alt på en gang, og stort sett er det så ille at jeg må bruke moppen og måke vei fra døren og fram til sengene deres når de skal sove.

Innimellom alle lekene blir det såklart fjær (etter puta til Philippe, men nå har den tatt kvelden, så fra nå av er det nok slutt på fjær på gulvet...:-), sand og hundehår i massevis, så når jeg har ryddet alt av biler, duplo og brio togbane i hver sine esker, må jeg ta små håndfuller med lego og helle de over til den andre handa mi mens jeg samtidig blåser vekk hundehår, sand og fjær mens de faller. Det er det eneste som funker, og det tar forderdelig lang tid..

Så var legoen til slutt funnet. Man kan iallefall håpe at man har fått samlet alt. Da var det vare å finne delene til det som skal bygges..!

 A bunch of lego før jeg begynte å sortere det....

Etter å ha sortert bittelitt i det jeg har av skåler og boller.

Før har jeg sittet med tegningen foran meg og lett etter delene etterhvert som de trengtes, men det gadd jeg ikke idag. Det er så mye mere kos å bygge ting i Lego når man har alle delene klare på bordet! Så idag (eller, nå er det visst "igår") kopierte jeg listene med oversikt over alle delene som trengtes, og krysset av etterhvert som jeg fant.

Det tok hele ettermiddagen og kvelden.

Endelig kun de utvalgte delene til sjørøverskipet på plass.

Såklart jeg ikke fant ALT. Til slutt ga jeg opp og satte meg i sofaen for å bygge skipet, med Twilight rullende på teve'n for å bare høre lyden og føle at jeg så den samtidig (det funker faktisk å bare høre den, -jeg kan den utenat uansett). Det var ikke mange deler som manglet, -bare 5-6 stk som jeg klarte meg uten. De dukker nok opp imorgen!

Til slutt ble skipet ferdig. Det er endel mindre enn Imperial flaggskipet Philippe nettopp fikk, men fint det også...:

Ferskt og flott sjørøverskip ferdig bygget!

Jeg snek meg inn på rommet og hentet Imperial skipet og satte det på stuebordet med det nybyggede gamle skipet. Philippe kommet til å få "anfall" når han våkner imorgen (om noen timer actually) og oppdager at skipet hans er vekk, men han blir nok hoppende glad når han oppdager at det nå står sammen med ett ferdig oppbygget sjørøverskip også...!

Imperialskipet sammen med sjørøverskipet. Nå kan unga virkelig leke "kætæin djækk spællow" til krampa tar dem! =)

Syns jeg var flink jeg. Det er visst ikke mange mødre som gidder å bygge opp legoen for unga sine, -jeg har ennå ikke møtt noen..:-p 

Imorgen må jeg nesten bygge litt for "lille gullhjerte" også. Han var lei seg idag, fordi jeg brukte så mye tid på å finne deler til skipet istedet for å bygge hans bil med hestehenger..

Nå må jeg soooove...

Nattinatt!

Skummelt dette her...

Lille Vikki syns det var litt skummelt da både Front Leader og Ludde hele tiden skulle utforske henne. Ikke nok med dét, -Ludde syns det var ustyrelig morro å nappe henne i ørene. Det er helt utrolig hva lille Vikki holdt ut..=)

HDR dilla! =)

En av tingene jeg har hatt lyst til å utforske mer, er dette med HDR fotografering (og redigering). Det som har stoppet meg hittil er det at jeg sjelden har med meg stativ når det dukker opp ett passende HDRmotiv, noe som hadde vært en stor fordel for å få best mulig resultat.

Men da vi var på Holmenkollen denne uken følte jeg at det var ett MUST å finne en utvei, -jeg fikk bare klare meg uten stativ! =) Dermed ble det noen lynforsøk med bracketing.

Bracketing ligger allerede i kameraet, men det tok litt tid før jeg fant ut hvor det var. Det er ikke noen innstilling som heter det, så jeg lette og lette til jeg endelig fant eksponeringsvalgene og kunne "spre" den slik jeg ønsket.

Jeg syns bildene ble greie til å være mine aller første HDR foto, men jeg vet at jeg burde og kan få til noe mye, myyyye bedre! Neste gang skal jeg ta flere bilder og ha litt mindre sprang i eksponeringene. Denne gangen hadde jeg kun tre eksponeringer pr bilde, og de var overdrevne i hver sin retning. Jeg må også finne en måte å få mer korrekte farger, -noe som sikkert skjer i redigeringen også.

Siden jeg ikke syntes Photoshop´s "merge to HDR" fungerte spesielt bra, brå-googlet jeg "bracketing hdr photography lightroom" (LR fordi jeg syns da at man kan prøve å holde seg litt til programmene man allerede har...) og kom over plugin som heter HDR Express. 

Alt jeg trenger å gjøre er å markere bildene, og eksportere de inn i denne plugin. Men jeg åpnet de i Photoshop etter å ha lagret de som HDR-tif og tok noen standard justeringer på de, for jeg ble ikke fornøyd med HDR resultatet som plugin´en gjorde (enda jeg dro masse i spakene og prøvde. Som jeg sa, så har jeg nok endel å lære ang denne type fotografering..=)

Her er noen av resultatene:

Hva syns dere?

Har dere noen tips til meg?

En liten tur til Holmenkollen

Mannen min jobber på Holmenkollen. Der har han jobbet ganske så lenge nå, faktisk i godt over ett år, uten at jeg og ungene har tittet innom og sett hvordan han har hatt det, eller hva han egentlig har drevet med. Men denne uken tok vi endelig turen!

Siden det er så langt å kjøre dit, har det endt opp med at David tar campingvogna med inn hver mandag morgen, og overnatter i den fram til torsdagen når han kommer hjem. Det er merkelig å ha han borte fra hus og hjem, men det er alltid herlig å se han igjen...=)

Da unga og jeg tok turen på tirsdag kveld, fikk vi en omvisning av David, både i området rundt det vogna står og etterpå der han jobbet med maskinen akkurat der og da. 

Dagen etter stod ungene og jeg tidlig opp for å være på Holmenkollens topp før alle turistene kom. Vi var innom Ski museumet, og tok etterpå heisen hele veien opp til toppen. Det var en herlig opplevelse! Iallefall syntes jeg det. Jeg kunne vært på toppen der lenge lenge, men Philippe var redd og Daniel begynte raskt å kjede seg. 

Her er en liten collage jeg laget i farta. Tror egentlig jeg vil gjøre det annerledes neste gang, for slik ble jo bildene litt små igrunn.... 

Motløs arbeidssøker lengter ut

Ute skinner solen. Jeg kjenner at hele kroppen kribler av rastløshet, og jeg sier til meg selv, -om og om igjen-, at nå er det på tide å få baken ut av stolen, og komme seg UT og oppleve noe, fotografere noe, GJØRE NOE.

Men jeg klarer ikke. Jeg blir sittende å surfe gjennom de 258 nye blogginnleggene som bloglovin har klart å samle opp siden sist gang jeg hadde tid, og lar meg inspirere, imponere, og drømme meg vekk.

Av og til registrerer sideblikket mitt at lyset på bladverket utenfor soveromsvinduet endrer seg i takt med solens gjemsel bak skyene, og følelsen av å være på feil sted siger inn over meg igjen. Hva er det som gjør at jeg ikke orker å gå ut?

Jeg føler meg overlesset av inntrykk nå om dagen. Og det gjør meg motløs.

Økonomien er fortsatt helt på bånn, og mannen min kjemper en evig kamp for å holde strømmen av penger flytende inn på kontoen. Kontoen på sin side, fungerer som en sil. Den finnes ikke tett i det hele tatt. Alle pengene forsvinner like fort ut som de kommer inn, -og det uten av vi har unnet oss hverken tiltrengte nye klær, nye opplevelser i form av fornøyelsesparker eller severdigheter, -eller noen spesiell ferie. Her har vi rett og slett ikke råd til å unne oss noe annet enn hverandres samvær.

Da jeg avsluttet min halvårige fotoutdannelse ved Bilder Nordic School of Photography, gjorde jeg det i trygghet om at jeg hadde mere jobb å gå til da skolen var ferdig. Men når man er så og si alenemor og må holde seg til SFO og barnehagens åpningstider (0630-1700) er det ikke lett å få jobb som passer inn i puzzlespillet. Enten rekker jeg ikke tidlig nok til Ørje til å kunne åpne stasjonen i tide, eller så er vakten såpass sen at jeg ville trengt noen til å hente barna for meg fra barnehage og SFO for å kunne jobbe kveld.

Jeg er ferdig med det.

Hele tiden mens jeg gikk på skolen i Oslo, fikk jeg hjelp av andre mødre til å hente barna mine.
Linda A, Elin, Inger, av og til Grete, og etterhvert enda en Linda, -de hentet Philippe i SFO samtidig som de hentet sine barn.
Daniel ble hentet av Mimi, Mona, Tabu og Tone da de hentet sine egne gutter.
Til sammen har 9 (NIIII!!!) mødre stilt opp for meg og hentet barna mine, i tillegg til at mammaen min har kommet langveisfra, enda hun bor tre timer unna, og pappa har kommet fra Halden ett par ganger, i tillegg til at svigerfar har stilt opp de dagene jeg ikke klarte å få til noe på sparket.

Det har vært utrolig slitsomt å sjonglere alle disse dagene og mødrene fra uke til uke, spesielt fordi skolen jeg gikk på ikke hadde noen fast timeplan å gå utifra. Jeg innså fort at denne planleggingen var noe jeg måtte gjøre på vei til skolen mens jeg ennå var våken og positiv, glad og full av energi. På kvelden var jeg bare sliten og en smule motløs igjen, og da var det ikke lett å skulle manne seg opp til å "mase" på alle mødrene igjen.

Men de stilte opp. Jeg kan telle på én hånd de antall gangene at jeg har fått "nei, det passer ikke" som svar fra disse fabelaktige mødrene, -og da kun pga sykdom eller andre prekære grunner. WOW. Det strider så imot alt hva jeg har lært om "ikketroendes mangel på broderkjærlighet" oppigjennom livet mitt.
Uten disse herlige menneskene hadde jeg aldri kunnet gjennomføre hele skoledager. JEG ER SÅ TAKKNEMLIG...!!

Det er vel derfor jeg ikke ønsker å utnytte den slags snillhet videre. Jeg har alltid syntes at man burde klare seg på egen hånd, iallefall så langt det rekker. Og derfor må det bli slik ang jobb også. Jobbtilbudet har jeg fortsatt stående åpent, men jeg kan ikke takke ja så lenge jeg har små barn å ta hensyn til. Dermed blir jeg stående uten jobb, iallefall utenom den jeg har hver tredje helg.

Det er ikke lett så skulle søke jobber igjen. Av ledige stillinger på nav.no og finn.no er det ikke mange innenfor dette området som kan passe til meg, og de som er av interesse er såklart utenfor rekkevidde enten pga manglende relevant utdannelse eller praksis, eller pga avstanden dit. I tillegg til feil arbeidstider.

Da jeg startet på skolen fikk jeg hele tiden høre "så nå skal du starte eget studio som fotograf her i Mysen du da?".  OY. Gid det var så enkelt..

Jeg hadde aldri noe mål om å gjøre dét, men jeg har iallefall sterke ambisjoner om å fortsette å fotografere, ta jobber, tjene inn penger til å kjøpe mere utstyr, -og så får vi se hva det utvikler seg til. Men noe mål om å starte eget studio i nærmeste framtid har jeg IKKE. Det er da hovedsaklig leie av lokaler som stopper meg.
Her i Mysen går butikker konkurs hele tiden, og de flytter seg rundt i lokaler støtt og stadig. Jeg har ikke lyst til å erfare ett slikt nederlag så tidlig i fasen min som fotograf, så jeg kommer nok heller til å fungere som frilans, -og dersom det er mulig ha ett hjemmestudio etterhvert.

Kanskje jeg kan begynne å bruke studioene til fotografene jeg kjenner, som trossalt har tilbudt meg nettopp det å låne studioene deres? Jeg har aldri vært flink til å bruke de mulighetene jeg har, og det har straffet seg. Plutselig er det for sent. Kanskje på tide å få ut finger´n?

Når vi først var inne på uttrykket "frilans"; fra og med august kommer jeg til å ha en liten jobb som frilans med både tekst og foto. Jeg er ganske spent på hva slags oppdrag de kommer til å gi meg, og hvordan resultatene blir. Jeg håper sånn at jeg kan klare å gjøre en god jobb for dem!

Her har solen lekt gjemsel bak mange skyer, og mens dette innlegget har stått oppe og blitt skrevet litt i nå og da, har jeg hatt unger inne, jagd unger ut, svart en telefon og vært på jakt etter barna mine ute, sendt de avgårde med svigerfar sammen med gummibåten deres og en bag med klær.. Det skjer mye på en liten stund, -og jeg får sjelden arbeidsroen jeg trenger.

Nå HAR jeg arbeidsroen jeg trenger, men jeg kjenner fortsatt at blikket stadig søker ut, ut i sola, ut blant mennesker og mulighetene for fotografering og foto. Men likevel kollapser jeg under liten med "du burde..." og blir sittende inne.

I hate it. Dersom dette er begynnelsen på en liten depresjon, er det kanskje på tide at jeg stikker innom NAV igjen, og får meg selv utplassert ett eller annet sted. Og da har jeg ett spesielt sted i tankene. Ett sted jeg ønsker å være. Men tanken på den minimale "inntekten" en slik utplassering gir meg, gjør at jeg får frysninger gjennom hele kroppen.

Alt jeg ønsker meg er en fast stilling. Jeg ønsker å stå på en lønningsliste, og å kunne se teksten "oppsparte feriepenger" lyste mot meg på en lønningsslipp. Jeg har ikke hatt det slik på utrolig mange år nå, og jeg savner det noe så intenst....

(jeg har fast stilling hos Statoil i Ørje, og er takknemlig for den, trives der utrolig godt, -men jeg trenger en større stilling... problematikken er forklart allerede...)

Sååå... nå som jeg har barnefri... hva gjør jeg nå?
Svinge moppen, eller stikke av ett eller annet sted?