Jeg kan jo ikke la være med å legge ut bilder idag, siden jeg var så "flink" igår!
Siden den første delen av dagen ble tilbrakt på storsenteret Alta Amfi, er de fleste bildene tatt ikveld fra da vi gikk en liten tur her i Hjemmeluft. Jeg syns noen av de siste bildene ble riktig så kule..=)
I morgen skal vi treffe en del av slekten jeg har lengtet etter å møte, så det blir spennende..! =)
Nattinatt folks!
(og sorry for at jeg er så fraværende fra deres blogger nå om dagen, jeg har egentlig ikke tilgang til ordentlig nett... jeg bruker nettet via iphonen min....)
Det å finne en stor veske eller bag som kan passe til både fotoutstyr og MacBook, er fortsatt ett dilemma for meg. Det finnes virkelig ikke..! Og hvorfor ikke? Er det ingen andre enn meg som ønsker seg en feminin fotobag med plass til laptop?
Idag måtte jeg lete igjen, for min Bjørn Borg bag (nevnt i ett eldre innlegg) har røket i glidelåsen der MacBook'en skal være. Slik kan det såklart ikke være, spesielt ikke når jeg nettopp har fått ny jobb som innebærer fotografering. Jeg må jo ha noe presentabelt. Jeg kan ikke komme med en lurvete og ødelagt bag når jeg skal være selger!
Men som vanlig var det ingen som hadde hverken bag eller veske som passet mitt formål. Butikkene kan ha varierte utgaver av laptopvesker, både tøffe og fine, men da uten plass til kameraet. De kan ha fine vesker med plass til alt mulig rart oppi, men såklart uten plass til MacBook. Og dersom du ønsker noe som er laget for både kamera og laptop, er det kun slike stusselige ryggsekker man har å velge mellom. Jeg vet det er bra for ryggen, men jeg vil ikke ha en slik en! Ikke ennå iallefall.
Samtidig som jeg lette etter en passende veske, prøvde jeg også å finne pudderet jeg hadde gått tom for. Men det var ingen som hadde det merket jeg ønsket.
Etter å ha trålet hele Alta Amfi uten å ha funnet hverken pudderet eller vesken jeg trengte, kjente jeg at jeg begynte å bli lettere motløs. Den fillete bagen min hang og slang på skulderen, og tanken om å holde ut med den stort lenger tynget meg.
I ett siste desperat forsøk på å finne iallefall pudderet, gikk jeg inn på Park Senter og lette der. Allerede i første butikken vi gikk innom, var jeg heldig. Endelig kunne noen bekrefte at de hadde Art Deco sitt mineral foundation powder..!
Og på vei ut, -hva fikk jeg se...?
En helt nydelig veske. Eller bag. Der stod den på øverste hyllen og strålte i all sin glans. Jeg måtte definitivt titte på den og tok den ned. Deretter måtte jeg prøvde den med min selvtilpassede kamerabeskyttelse oppi, såklart etter å ha spurt ekspeditøren. Jeg ble veldig glad da hun viste meg ett laptoprom på innsiden i vesken også. Denne vesken var da både flott, stor og romslig! Men bittelitt dyr. Ugh.
Fornuften fikk bestemme, så den ble satt tilbake på hyllen. Men så spurte jeg om de ikke kunne holde den av fram til onsdagen. Det er jo da jeg får penger, og som mamma sa: det kan være lurt å tenke litt på det først.
Så vesken ble tatt ned fra hyllen igjen, og ble med bak disken merket med navnet mitt.
På vei ut av senteret kjente jeg at dette ikke stemte. Vesken kunne da ikke bli igjen der..? Hvorfor skal man vente og tenke på noe som allerede var ferdig tenkt ut ved første øyekast? Joda, den ville vente på meg der i forretningen fram til onsdag, men hvorfor skulle jeg gå å være misfornøyd med den ødelagte bagen min fram til da..?
Tilbake i bilen ble det raskt vedtatt, -vesken måtte være med hjem idag. Jeg følte jeg nesten hadde vinger da jeg gikk tilbake til forretningen for å hente den.
"Jeg er her igjen allerede!" sa jeg til ekspeditøren. "Hvorfor skal jeg tenke på noe som var ferdig tenkt ut i samme sekund som jeg så den..?"
Damen smilte til meg og jeg la pengene på disken. Etter en kort kjøretur hjem til mormor flyttet jeg inn i ny veske, og deretter ble det en liten fotoshoot med iPhone som kamera og dagslys+reflektor som belysning.
Den er innredet likt som før, men den er litt mere åpen, og helt klar mere feminin!
Tenk at jeg faktisk befinner meg i Alta nå. Det føles helt merkelig! Jeg har ikke vært her siden jeg var temmelig liten, så det er ikke stort jeg husker her fra.
Her er dagen i bilder. =)
De fire siste bildene er fra huset til en av mine onkler. Jeg syns han har det flott til mann å være! =)
Nå må jeg sove! Spent på hva morgendagen bringer! =)
Det er mange, mange år siden jeg hørte om DeviantArt gjennom en venninne og tok det i bruk. Bildene jeg la ut var ganske random; ett bilde av en padde, noen av solnedganger, hundemat i bunnen av en dunk, pusekatt og søte barnefjes. Hadde jeg latt alle disse bildene få bli i min deviantartprofil, hadde man kunnet bla seg gjennom dem fra den spede begynnelsen og fram til slik jeg mine bilder har blitt nå, -og det hadde vært en morsom reise.
Men en eller annen gang i min deviantart-historie bestemte jeg meg for å rydde opp, så mye av mine eldste bilder er gått tapt. Jeg syns det er litt trist, -men likevel har jeg lurt på om det er på tide med en ny opprydding.
Da jeg logget inn idag, for første gang på kanskje over ett halvt år, kunne jeg sitte og smile litt da jeg leste kommentarer på mine gamle bilder, i tillegg til at flere hadde trykket "favourite" på mange av dem. Man kan da ikke fjerne sine gamle fotografier da? Folk liker dem jo, og dét er virkelig stas!
Det herlige med DeviantArt, er at man kan dele sine bilder med hele verden, i motsetning til foto.no som kun er basert på lille Norge, -hvor janteloven henger så hardt i. Det er ikke meningen å snakke negativt om foto.no i dette innlegget, men jeg vil gjerne ha det frem at dersom du ønsker å dele dine bilder og få litt tilbakemelding; bruk DeviantArt. (Flickr and so on, har jeg lite peiling på, så de tar jeg ikke opp her i innlegget).
DeviantArt er gratis å opprette, gratis å ha, og du kan også lage egen nettside utrifra de bildene du har lagt ut i dine gallerier på din profil. Enkelt og greit.
Kommentarene du får på bildene dine er gjerne entusiastiske og herlige kommentarer, i motsetning til hva du ofte får på en profil hos foto.no hvor kommentarene er stive og avmålte, og sterkt påvirket av janteloven.
Sleng deg på!
Her er noen av go´bitene jeg kom over idag da jeg tok turen innom min profil og bladde gjennom mine favoritter av fotografer.
(Jeg skriver litt engelsk fra nå av fordi jeg har fortalt fotografene at jeg har linket og vist deres bilder i dette innlegget.)
Here are some of the beautiful photo´s I´ve seen today.
Here´s a couple of cool photo´s linked directly from D-Generation´s profile at DeviantArt:
D-generation belongs to Toope, also to at DeviantArt.
Here´s one of his amazing photos from his Toope-profile:
The name behind D-generation and Toope is Roope Salonen. Visit his website at rs-foto.com/
So, now do you get me?
There are a million reasons (as explained in norwegian before in this blogpost) to join DeviantArt, ant theese photographers shown today are only the few of the reasons.
Make yourself a profile, upload some of your stuff, and then tell me about it; cause I would love to see your work!
Meanwhile; I´ll try to submit some of my stuff more often at my own profile, Snupijenta. =)
Denne uken har jeg vært så heldig å få være på "arbeidsuke" hos StudioCB i Askim.
Som jeg nevnte i forrige innlegg var jeg med han på shoot for KK på onsdagen, noe som helt klart var veldig morsomt å få oppleve. Det er gøy å se hvor enkelt ting kan gjøres. Jeg vet hvordan jeg selv ville gjort det dersom jeg skulle tatt bilder av en familie i trapp, eller rundt ett kjøkkenbord, men jeg hadde ikke trodd at en proffotograf gjorde det på den måten, da bare med én ekstra ting jeg ikke har; en trådløs sender til blitzen (og en assistent). Amazed..=)
Bildene kommer i KK om ca halvannen mnd.
Idag fikk jeg en utfordring, eller skal vi heller si ett prosjekt av CB. Han foreslo at jeg skulle fotografere ett stilleben med en liten kommode, en hakkespett og ett gammelt kamera, -alt er ting han har i den kule forretningen/studioet sitt.
Så her er resultatene! =)
Jeg er litt stolt over at han likte bildet så godt at han slengte det nederste inn på facebooksiden til studioet sitt, og faktisk skal bruke det..=)
Det nederste bildet redigerte han i sin redigeringsstil, og det øverste redigerte jeg slik som jeg ville, med hans tips om Lens Flare. Syns det ble skikkelig kult!
Denne uken spurte Fotograf CB om jeg har lyst til å være hos han noen dager, mens lærlingen hans var på ferie.
Fotograf Marina Tennefoss (også i Askim) har også foreslått å ha meg i studio på samme måten som Aril, men jeg orket ikke å være innom NAV-systemet igjen, så det ble til at jeg utsatte bestemmelsen om å takke ja til tilbudet, inntil jeg bare måtte innse at jeg ikke kom til å få en jobb. Jeg hadde tenkt å kontakte Marina neste uke og takke ja dersom jeg ennå ikke hadde fått noen jobb,
men så fikk jeg jo en igår!
Men ja, jeg er heldig. Jeg er så heldig som snubler over (eller er det de som snubler over meg?) slike involverende og greie fotografer, for den første fotografen jeg var i kontakt med fantes slettes ikke innvolverende. Han bare "rullet ned en gardin" så fort jeg spurte om fotorelaterte ting. Slike nesa-i-sky-fotografer orker jeg ikke, så jeg er gla jeg stort sett støter på de som ikke er det! =)
På mandagen kontaktet Fotograf CB, Christian Berset meg og lurte på om jeg var interessert i å være hos han på “arbeidsuke”, noe jeg takket ja til med én gang. Jeg hadde ikke mulighet alle dagene denne uken, men (onsdag), torsdag og fredag skulle jeg iallefall kunne få til.
Like etterpå lurte han på om jeg hadde lyst til å være med på shoot for bladet KK (Kvinner og Klær) i Oslo denne ettermiddagen, og jeg hoppet i taket av begeistring og svarte at jeg såklart ønsket det, men at jeg da måtte ordne med fri fra evnt arbeidssdag, og skaffe barnevakt for å få det til.
Etter noen sms hit og dit, var både fridag og barnevakt i boks. (Yeeeyyyyhhh!)
På morgenen idag møtte jeg opp i Fotograf CB´s studio i Askim, hvor jeg stort sett bare satt og skravlet høl i huet på han. Koselig! Etterhvert måtte jeg stikke hjem for å hente barna i SFO og barnehage, vente på barnevakten som idag var min kjære pappa, -for så å bile i full fart tilbake til Askim hvor Christian var klar til avreise.
I bilen fikk jeg vist han forsiden av Foreldre og Barn nr 9 (som ennå ikke har kommet ut, men som jeg har fått servert på gullfat før september drar med seg årets vakre høst). Det viste seg nemlig at bildet på forsiden, som jeg hadde sittet noen kvelder før og beundret, er fotografert av nettopp Fotograf CB. Bildene viste han meg tilfeldig i studio idag, og jeg ble kjempeoverrasket over å kjenne igjen forsidebildet, -og han like overrasket over at jeg hadde sett det allerede, for bladet er da ennå ikke er gitt ut. Utrolig kult! (Løøøøp og kjøp septembernummeret av Foreldre og Barn så fort det kommer. Flott forsidebilde, -og nyttige og herlige artikler på innsiden.=)
Vi skravlet hele veien til Oslo, og da vi nærmet oss location for shoot, ringte telefonen.
Ukjent nr.
Grøss.
Jeg hater ukjente nr..!
Men man må jo bare ta telefonen fordet. Det kan jo være viktig. Så jeg tok den.
“Wow, det var da svært høflig...” tenkte jeg.. “Tenk at de faktisk gidder å ringe ut til folk for å fortelle dem at de har ansatt en annen...”
Jeg var 100% sikker på at det var derfor de ringte. Prøv da å se for deg hvor overrasket jeg ble da det viste seg at han var blitt satt til å ringe meg for å fortelle meg at jeg hadde fått jobben, dersom jeg ville ha den. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte! De ville ansette meg! Om jeg ville ha den...? Klart jeg ville!
“Var det en god nyhet?” spurte han på svensk i andre enden av røret. “En god nyhet??” svarte jeg. “Jeg ble helt dårlig i magen jeg nå..! Jeg er helt satt ut..!” Og det var jeg virkelig. Jeg følte meg rett og slett svimeslått. Da samtalen var over hadde vi akkurat kommet fram til location for KK-shoot, og jeg kjente at jeg nærmest ikke klarte å holde meg oppe på egne ben. Jeg var rett og slett svimmel og uvel av glede og skrekkblandet fryd.
Jeg hadde lyst til å hyle det ut til alle og enhver med en gang. Jeg hungret etter å sende SMS og oppdatere statusen min på Facebook. Men vi skulle jo på shoot.
Mamma ringte like før vi gikk inn, så jeg fikk fortalt henne det. Deretter måtte jeg bare pent holde meg (følte jeg iallefall) fram til etter shooten. Men så fort shooten var over, måtte jeg lette litt på trykket, så jeg fortalte det til journalisten for KK siden vi allerede stod og pratet om jobben hennes og hvordan hun fikk den. Familien som ble fotografert av CB måtte også få vite det. Jeg var jo så glad! Og alle var glade med meg. =)
Turen tilbake gikk så fort. Jeg var så glad, og skravlet (om enn mulig) enda mer enn tidligere idag. Christian må jo være helt utslitt i hørekanalene nå..(hihi)
Jeg tittet stadig vekk på den knuste iPhonen min (jada, den gikk rett i bakken igår, og traff såklart en stein i fallet, så skjermen er helt knust) og tenkte “tenk, snart har jeg kanskje råd til å kjøpe meg ny mobiltelefon selv. Med egne penger.”
Dette her kommer til å bli utrolig spennende. Skummelt, og helt klart en utfordring, men spennende, -og kanskje en springbrett videre til noe annet senere en gang...?
Det morsomme med framtiden
er at jeg ikke vet noe som helst om den.
Skummelt?
Ja.
Men også spennende!
(Litt om hva jobben min kommer til å gå ut på:
En variert hverdag som går ut på å reise ut til kunder, intervjue dem og fotografere dem, og etterpå selge de annonseplasser i magasinet Norske Bransjemagasin.
Teksten skal jeg dessvere ikke skrive selv, men jeg har på forhånd spurt om jeg kan skrive dersom jeg føler for det, og sende den inn sammen med alt annet materiale fra kundebesøkene. Det kan jo hende de syns teksten er grei?
Det eneste jeg foreløpig savner, er at det ikke står noe credit ang tekst og foto; eks Fotograf: Monica H A Snopestad, Tekst: ettellerannetnavn. Det syns jeg alle magasiner burde ha altså. Kanskje det er noe jeg kan foreslå for dem? =)
En av de mange tingene jeg elsker ved fotografi, er at det er en så synlig interesse. Er man spesielt interessert, vises det både i hvor man leter etter motiver, hvor mye man ofrer seg for å få de bildene man ønsker, hva slags kamera og objektiver man har, og hvor lang tid man bruker på det.
Hadde det ikke vært for at jeg ringte Aril Foto en dag for lenge, lenge siden, og spurte etter priser på en ekstern blitz, hadde jeg aldri fått låne hans blitz, -og heller ikke kommet i kontakt med han og endt opp med å jobbe der i hele ni måneder. Samtidig fikk jeg en venn for livet, ett anker i min tro, og jeg ble kjent med den herlige sønnen hans Kiffa (Kristoffer) i samme slengen.
Hadde det ikke vært for at jeg kjente Aril, hadde jeg kanskje heller ikke fått spesielt godt kontakt med Marion Haslien den dagen da jeg var med fotoklubben en tur innom henne for å se studioet hennes og høre om hennes historie som fotograf. Da hadde jeg vel heller ikke møtt Jeanett, datteren hennes, som også viste seg å være en tidligere elev ved Bilder Nordic. Jeg elsker å følge bloggene til både mor og datter Haslien.
Hadde det ikke vært for at jeg drasset med meg mitt daværende Canon 350D med nytt objektiv (med rød ring rundt) på Philippes første skoledag for ett år siden, hadde ikke Leif Ingvald skjønt at jeg var "spesielt interessert" i fotografering og kommet bort til meg for å spørre meg om nettopp dét. Slik ble jeg kjent med enda en entusiast, som har lånt meg objektiver ett par ganger, og også engasjert meg som fotograf da bildene av kommuneslaget skulle taes.
Hadde det ikke vært for at jeg tasset rundt på Markens Grøde forrige året med diger blitz og nytt objektiv, hadde jeg kanskje heller ikke reagert spesielt på at Bjørn Torper dukket opp i døren med drømmekameraet mitt, ett Canon 5D mk II, med 70-200mm objektivet godt montert på. Jeg fikk kontakt med han også, og skriver litt med han av og til.
Da vi var tok Krøderbanen i sommer, stoppet en fotograf med to kameraer og lange linser opp i midtgangen til vogna vi satt i, og lurte på om han kunne ta bilder av oss der vi hang ut av vinduet. Hadde det ikke vært for at jeg hadde med meg mitt lille monster av ett kamera, hadde vi kanskje ikke kommet i prat litt etterpå, og dermed utvekslet bilder og glade ord i ettertid.
Interessen for fotografi er en ganske synlig interesse ja. Det er vanskelig å skjule at man er spesielt interessert i det å ta bilder, når man drasser på slikt utstyr som på bildene over f eks. Det hender jeg føler meg litt rar når jeg dukker opp overalt, uansett tid og anledning, med mitt store kamera, -men tanken om at en medinteressert kan se at jeg er spesielt interessert i fotografering er fasinerende!
Hvem dukker opp neste gang jeg drar fram kameraet mitt?
Gårsdagen ble en kjempefin dag med besøk av to venninner.
Tabu har jeg kjent en god stund siden vi har gutter i samme barnehage og nå også på samme skolen, og Stine ble jeg kjent med da de kjøpte småbruket vi flyttet fra.
Før jeg visste ordet av det passet det for begge to å komme på besøk samtidig, og vips,
-der satt vi tre blide jenter i stua og drakk kaffe..=)
Da Tabu hadde dratt, ble Stine og jeg sittende igjen og prate om at vi kunne jo bare hente resten av barna som var i barnehage og SFO (Daniel hadde vært hjemme hele dagen), og finne på noe mere sammen mens vi først var igang. Jeg foreslo at vi kunne stikke en tur på Fortet slik at hun ble introdusert ett nytt sted her i Mysen, og slik ble det..=)
Kamera og blitz fikk være med, som vanlig, -og etterhvert kjente jeg at fotografen i meg våknet til liv igjen.. (den døde litt da skolen var ferdig....)
Det ble ett knippe gode bilder..=)
I følge yr.no skulle det begynne å regne kl 1800, og det stemte ganske så bra! Kl var vel ca 1745 da vi kom oss inn i bilene, og rett etter plasket det ned! Vi endte kvelden med pølsespising i leiligheten før de dro hjem, med påfølgende bilderedigering for meg..=)
"Hei, jeg heter Monica. Jeg er ung. Jeg kommer alltid til å være ung. Min alder er kun ett tall. Hvordan jeg ser ut er kun ett utseende. Jeg er mine tanker, mine meninger, følelser og erfaringer. Jeg er en personlighet. Når jeg lukker øynene mine er jeg overalt, og når jeg lukker de for godt... da er jeg ikke lenger bundet til denne kroppen. Da reiser jeg hjem."
Min farfar har reist videre. Han har latt sitt utslitte og gamle legeme ligge igjen her på jorden, og befinner seg nå enten i en søvnaktig tilstand uten følelser og tankevirksomhet mens han venter på en oppstandelse til "tusenårsriket", -eller "somewhere over the rainbow", i himmelen.
Det er ikke godt å si akkurat hvor han er, for hvordan skal jeg kunne vite det? Jeg er jo bare ett skrøpelig menneske uten evnen eller oppgaven til å dømme og forutse. Men jeg er overbevist om at jeg kommer til å se han igjen en gang, uansett hvor det blir. Livet er ikke over selv om kroppen dør. Det er noe etterpå også. Takk og pris for det.. Det er iallefall det jeg tror.
Kaj Larsen 18.08.1926 -- 13.08.2011
Kjære farfar min, du var virkelig en god farfar. Du stilte alltid opp når vi trengte hjelp, enten det var med rå muskelkraft eller med penger. Du oppfant ting, lagde og reparerte ting. Du var aldri uvirksom!
Minnene mine med deg og farmor er så mange, og så gode!
Jeg kommer aldri til å glemme hvordan dere lastet kanoen opp på biltaket og tok oss med på kanotur med piknikkurven. Piknikkurven som alltid inneholdt den grønne termosen med kaffe. Termosen som fra nå av kun vil bli brukt av farmor.
Jeg kommer aldri til å glemme hvordan kreativiteten boblet hjemme hos dere. Farmor sydde puter og bamser med oss, mens du lagde altfor sterke spretterter, og motorstøy til syklene våre, laget av en hard plastbit som gikk inn i eikene. Det var stas å ha slikt bråk når man syklet! (Og sikkert litt stas for nabolaget at vi kunne skru lyden av igjen på en enkel måte..)
Det var en stor dag for lillebror og meg da dere kom hjem til oss med en hjemmelaget hest. Den var fantastisk! Hvordan kunne du komme på slike anretninger? Jeg husker den som om det var igår.. Kroppen var ett sort motorsykkelsete, hals og hode var skåret ut av en hvitmalt treplanke med påmalte øyne og nesebor, manken og ørene var av sort skaiskinn skjært opp i hårstrimler, tøylene av hardt jern til å holde i, og halen.. den var av ett tjukt hamptau. Alt dette hadde du (og farmor) satt så flott sammen og sveiset fast i en diger fjær festet til den store treplaten i bunn. For en fantastisk gave å gi sine barnebarn! Som du må ha gledet deg til å overraske oss med den! Den hesten, farfar... Den var høyt skattet...
Jeg glemmer heller ikke huskestativet du lagde til oss. Det var det største og mest solide huskestativet som fantes. Gult og grønt, -og digert! Alle andre barn hadde de små og spinkle huskestativene som så lett bikket overende, med liten svingradius og lav høyde. Vi var så heldige.. Vi husket, hoppet av i fart og turnet i huskestativet vårt.
Dere lagde også dukkehus til meg, og garasje til lillebror. Du snekret og hun innredet med tepper, tapet og gardiner. Hvilke besteforeldre gjør slikt lenger...? Det er en slik besteforelder jeg selv vil bli. Bank meg flat dersom jeg ikke blir det!
Barndommen vår var så flott, -mye takket være deg og farmor. Dere lærte oss å sette pris på små gleder. Som for eksempel da vi fikk ha hytte i den digre pappesken kjøleskapet deres kom i. Det var så gøy å være liten og få skjære ut vinduer og dør i den. Vi fikk til og med gardiner i vinduene, og det lille bordet var med inn der det også.
Du var en tålmodig farfar. Vi bygget hytter rundt i huset deres, og må ha laget masse rot og støy, men både du og farmor holdt ut med oss.. Den eneste gangen jeg så deg sint, var den gangen da lillebror kastet vann på deg ovenfra balkongen. Åååh, så morsomt det var!
Jeg har så gode minner om da vi gikk fra skolen, gjennom skogen på den koselige stien, og hjem til dere. Der sloknet vi i hagegynga, og ofte våknet vi til varme pannekaker og is. Den hagegyngen har alltid betydd mye for meg, og jeg vet den betyr mye for lillebror også.
Jeg kjøpte min egen hagegynge med penger jeg fikk av dere, nettopp fordi jeg har disse herlige minnene.. Hagegyngen min er dere. Nåde den som skader min hagegynge.. Men den kommer aldri til å vare så lenge som det deres hagegynge har gjort. Du ville bare rett og slett ikke la den forfalle. Den ble reparert om og om igjen, til den ikke lenger kunne forfalle stort mere. Den står der fortsatt, men nå uten min farfar..
Gjennom hele min oppvekst har dere alltid hatt en hund, men de siste årene var dere uten. Da jeg stakk innom og hadde med hunden vår, var du alltid bekymret for om han hadde mat og drikke, og om han ble luftet ofte nok. Da du ennå var i form, gikk du turer med han, enda han dro hardt og stresset sikksakk langsmed veien. Omsorg hadde du mer enn nok av..:´)
Du pleide å ha lakris i skapet ditt på soverommet. Lillebror og jeg gikk og tok noen i ny og ne. Det var ikke meningen å stjele fra deg, men lakris var jo så godt.. Jeg har "betalt tilbake" lakris til deg mange ganger i ettertid. Men sist gang spiste du ikke stort av lakrisen.. Posen jeg kjøpte til deg da du lå på sykehuset, fant jeg igjen hjemme på stuebordet, -og da var du innlagt igjen.. Matlysten din var virkelig ikke stor det siste året. Jeg var så bekymret for deg, farfar.. Og sint. Du har alltid vært ett stabeis uten like, men det å nekte legehjelp var å gå over streken...:´(
Det var så vondt å se deg visne hen på den måten.. Du var alltid så full av liv, og du var så rampete! Du lekte med guttene mine og fikk dem til å le og hyle av latter, enda de sjelden så deg og dermed helst ville vært sjenerte og tilbaketrukne. Du hadde ett fantastisk lag med barn.
Jeg husker med ett smil at du ofte spilte kinasjakk med meg. Du må ha latt meg vinne med vilje, for jeg vant jo alltid..=) Vi spilte også spill du hadde laget selv. Du oppfant ikke bare ting ute, men lagde til og med egne spill og leker. Du elsket kryssord, ordlek og gåter. Neste gang jeg kommer hjem til dere vil jeg nok savne å se kryssordene ligge på benken ved toalettet.. Hvem skal nå løse alle dem?
Jeg kommer også til å savne å se tegningene etter det. Du så ansikt og figurer i alt, og tegnet dem inn overalt. Det er nok der jeg har arvet den egenskapen fra, og det er jeg isåfall takknemlig for. Det kan være så gøy å se mer enn det som allerede er.
Det var så gøy å jobbe sammen med deg farfar. Du og jeg, vi stablet endel ved sammen. Vi var like i kroppsbygningen, -senesterke. Sånn som vi bar, skravlet og spøkte mens vi stablet. Måtte din arbeidsiver smitte over på meg og fortsette ut mitt jordiske liv! Jeg har mye å se opp til når det gjelder deg og din vilje til å jobbe, og å hjelpe andre. Du var aldri redd for å ta i ett tak.
Lillebror og jeg pleide å overnatte i den lille campingvogna dere kalte Lillebror. Det var virkelig stas å få lov til slikt. Du tålte også at vi sølte med vann og såpe inne når vi blåste bobler laget av deres hjemmelagde såpeboblevann. Mine barn fikk til og med lov til å ha badebalje med vann i på kjøkkenet, bare for å leke med båter oppi.
Jeg glemmer aldri den gangen du tryllet ett egg ut av munnen din, og deretter enda ett, -og enda ett. Jeg kunne ikke skjønne, fatte og begripe hvordan slikt lot seg gjøre. Men det var jo bare du som var ute med skøyerstreker igjen, såklart. Det lille skumgummiegget fulgte meg en liten stund etterpå..:´)
En dag vil jeg prøve å lage en fløyte til ungene mine, slik du lagde til lillebror og meg. Jeg aner ikke hvordan du fikk det til, men jeg må prøve jeg også. Det er bare trist at du ikke er her og kan lære meg det.. Tenk så mye som gikk tapt av din lærdom og historie nå..
Det var så mye jeg ville rekke før du reiste videre. Jeg skulle høre dine historier og fortellinger fra det lange livet ditt, og helst få skrevet dem ned, alle sammen. Men før jeg visste ordet av det var du kun søvnig og ville sove, og deretter så svak at du ikke orket prate engang.
Du var så flink til å fortelle.. Du var flink til å spille trekkspill, fløyte og banjo, og nysgjerrig på andre instrument. Du kunne tegne og male.. Jeg er så glad for å ha det ene maleriet du har malt, ett maleri av Heksetårnet i Vordingborg. Det er så merkelig å tenke på at den dagen du malte det, stod det sikkert flere hobbymalere bortover den samme gaten og malte det samme tårnet.. Nå tar vi bare ett bilde, og ferdig med det. Tidene er jammen forandret..
Det var alltid morsomt å introdusere deg for nye ting innen teknologien. Du ble like forundret og forbauset hver gang, spesielt over hvor mye en liten mobiltelefon kunne være i stand til å gjøre. Du var også alltid så morsom når jeg kom kjørende i en av bilene våre. "For en flott og stor bil. Den kan du vel sove i?" sa du hver gang, og jeg svarte at vi sov da heller i vår store campingvogn. Men du hadde jo rett. Klart jeg kan sove i en av de store bilene våre. Hvorfor skal alt være så stort, dyrt og flott i vår tid? Man blir ikke mere lykkelig av den grunn.
Din (deres) evne til å glede seg over små og enkle ting, er heldigvis en egenskap jeg har arvet. Men jeg merker at det er vanskelig å føre det videre på mine barn. Jeg må nok bare fortsette å hente inspirasjon fra min barndom, og hvordan dere, mamma og pappa, mormor og morfar gjorde den til en glederik og flott barndom enda vi ikke hadde penger.
Min farfar. Du er dypt savnet..
Du var riktignok ett stabeis uten like, uten evne og ønske til å se ting fra andre vinkler enn din egen, uten å ville vurdere andre muligheter enn de du selv hadde bestemt var det rette, -og en evig pessimist til det meste som skjedde på teve, enten det var film, dokumentar eller nyhetene. Men dette var din personlighet, og de er ingenting i forhold til alle de gode sidene du hadde. Det er uansett alt det gode man sitter igjen med og husker..:´)
Jeg kommer til å savne deg enormt. Det er så vondt å tenke på at jeg ikke skal få gi deg noen klem igjen, iallefall ikke med det første.. Men det er godt å vite at du ikke lider lenger, og at du kjente oss igjen helt til siste stund. Det er også godt å vite at du nå, eller snart, vet mer enn meg angående hva som skjer etter at legemet dør..:´) Vi trodde litt forskjellig, men du skal nok se at vi ikke var så langt fra hverandre i tro som du trodde..
Kjære farfar min... Jeg er så glad i deg!! Jeg savner deg sånn! TAKK for alt sammen, og takk for at du var den du var.. <3
