Ny jobb, -slitsom uke

Da de ringte fra min nye jobb og sa at de hadde booket hotell, burde jeg definitivt ha sagt "ja takk!!" og også takket ja til mammas tilbud om å stille opp for meg som nanny... Denne uken ble en av de mest slitsomme ukene jeg har hatt på år og dag..!

Mandag til tirsdag var jeg på såkalt "utbildning" hos R&D Forlag. Første dagen var ekstremt interessant og morsom, andre dagen var skummel siden vi skulle ha rollespill, og tredje dagen ble en fryktløs og morsom dag, som endte med kaos i hodet.

Den verste dagen må ha vært tirsdagen. Kurset begynte 0900, så jeg rakk ikke å komme inn i tide pga de altfor få buss- og togtidene jeg hadde å velge mellom. Men 0910 er da ikke så altfor sent heller, det gikk bra.  

Siden kurset var ferdig 1700, kunne jeg ikke ta tog før 1800, og da ikke være i Mysen før litt over 1900. Men toget var forsinket, slik at jeg da ikke kom fram til Mysen før 1930, for deretter å måtte kjøre rundt og hente barna hos de utvalgte barnepasserne (reddende engler!). Dermed var klokken over 2000 før jeg hadde samlet ungene og kunne vende nesen hjem. 

Så måtte lekser gjøres, kveldsmaten serveres, og forberedelser for leggetid gjøres. Piece of cake, tenker du kanskje. Men se da for deg at hunden (stakkars liten) har vært alene hjemme fra 0700 om morgenen til 2000 om kvelden. Han hadde såklart tisset på seg på badet stakkars, så dermed måtte jeg vaske ned badet også, i tillegg til å stelle med barna. Dessuten så trengte jo den stakkars lille bissevoffen vår en ekstra lang gåtur siden han hadde vært inne så lenge, så da barna var i seng og hadde sovnet søtt, kunne jeg ikke gå å legge meg; jeg måtte gå tur med lille boffe. 

Men det var godt. Frisk luft og rolige gater var godt etter en så lang og kaotisk dag. Det som var litt trist, var at den PEPPEN jeg hadde klart å gire meg selv opp med, dermed fikk roet seg helt ned, og vek plass for mismodigheten som kom snikende. 

Klokken var nærmere 2200 da jeg kom i seng etter å ha tatt ut av vaskemaskinen, hengt opp klærne, og satt på ny vask med saker hunden hadde tisset oppi... Tror du jeg orket å lese noe som helst, eller pugge i det hele tatt, på "leksene" til neste dag? Noppetinopp. Jeg slokna momentant.

Heldigvis fikk jeg lest litt på toget innover dagen etter. Men det var på langt nær så mye som jeg burde ha lest. Jeg reddet meg selv ved å spille "kunden" i rollespillet og plutselig var det ikke mer tid for at jeg skulle få spille "reporter"rollen. Phuuuh... Jeg var letta. Men det hadde sikkert vært en fordel for meg å få trent meg litt mer..

Det har vært tre koselige dager med gruppen..=) Jeg trodde vi kom til å være høyt to stk, men overraskende nok var vi 6 nye ansatte på kurset. To søte jenter fra Sverige, en mann fra Kristiansund, ei fra Hamar, og ei fra Sandefjord, -og meg. Siden det ble snakket mye svensk, fikk jeg såklart svensk på hjernen og skravlet masse svensk da jeg kom hjem. "Jeg SKJØNNER IKKE HVA DU SIIIIEEEER!!!" skrek Philippe irritert fra baksetet da jeg hadde pratet i vei så godt jeg kunne på svensk. Komisk..=)

Siste dagen på kurs, fikk vi utdelt hver vår dokumentmappe, diktafon og kamera. Hjelpes for ett lite kamera. Jeg blir nesten REDD av å ta i det. 

Det er slettes ikke noe dårlig kamera, men den er liten, lett og i sånn billig plastikk, så jeg blir som sagt redd for å ta i det. I tillegg til at jeg nesten blir skremt av hvor helautomatisk den er. Joda, den frister med en "kreativ sone", men der er det igrunn kun lukkertiden som imponerer. Blenderåpning har den ikke. 

Uansett, jeg kunne ikke dy meg, -jeg måtte prøve å sammenligne de to:

 (Over: Fotografert med Canon 5D mk II og Canon IS USM 24-105mm f/4)

(Over: fotografert med Fujifilm Finepix S2950)

Jeg syns det lille kameraet var veldig flink til å få med selve flammene i lysene. Imponerende bra! Men detaljene i blomsten, potteskjuler´n osv er helt klart bedre i bildet fotografert med 5D´en.

Jeg er litt i villrede nå. Skal jeg bruke mitt store og kostbare kamera på jobb, og føle meg vel og sikker med det jeg gjør (men samtidig slite ut kameraet mitt uten å få noe profitt av det), eller skal jeg trene meg opp til å bruke det lille kameraet vi fikk utdelt, og si meg fornøyd med the outcome of it? 

V-A-N-S-K-E-L-I-G!

Ellers så må jeg innrømme at jeg av og til lurer på hvorfor i all verden jeg fortsetter å blogge. Alle er jo bare på Facebook om dagen...! :( 

OG jeg føler at jeg virkelig burde få ut fingern og få fotografert litt mere! Det er lenge siden jeg har hatt noen kule updates med bra bilder...

Banneord, -ett nytt problem i oppdragelsen. Eller?

Banneord ser ut til å ha blitt en helt naturlig del av vokabulæret for mange. Folk bruker ordene flittig, gjerne flere ganger i en og samme setning fordi det helt åpenbart faller dem naturlig å snakke slik, og sikkert også fordi det er blitt så normalt i samfunnet at ingen reagerer uansett.

Jeg ønsker ikke å dømme noen av dem ved å skrive dette innlegget, -jeg har selv snakket slik til hverdags, og hver og en person tar egne valg og skal respekteres for det.

Det var som tenåring at jeg bannet mye. Først var jeg kanskje tiltrukket det "forbudte" og ville være opprørsk, men etterhvert følte jeg oppriktig at det var "nødvendig" for å få fram den meningen jeg ønsket å presisere. Det hender fortsatt at ordet "jævelig" presser seg fram i strupen og kommer ut dersom jeg ønsker å forklare noe som er virkelig helt forferdelig, og "f-ordet´s" første bokstav kan av og til suse mellom sammenbitte lepper dersom jeg slår meg hardt og virkelig føler for å få ut frustrasjonen min. Dessuten så har jeg lett for å uttrykke at jeg kan bli "forbanna" over en ting, istedet for å si at jeg ble "forferdelig sint". Men jeg lar ikke banneordene komme ut på løpende bånd lenger. Hvorfor ikke?

Da jeg sluttet, var det nok først og fremst pga den religiøse overbevisningen jeg fikk (og hadde vokst opp med). Jeg gikk fra å være en ungdom i opprør, til å bli ett temmet Jehovas Vitne som skulle passe inn i den formen organisasjonen ønsket. For meg ble "f-ordet" det samme som navnet til min Guds største fiende, nemlig Satan. Jeg ønsket ikke å gi han oppmerksomhet ved å si navnet hans, eller ved å "påkalle" han i tide og utide. Jeg tok heller ikke i bruk ord som "Herregud", "Å Gud!", "Gudameien", eller det som nå er så populært; "Oh My God", fordi det falt meg unaturlig å påkalle min Gud i situasjoner som slettes ikke hadde noen sammenheng med Ham å gjøre. Slik føler jeg det fortsatt, -men jeg innser at andre kanskje ikke tenker slik om det, og respekterer dem for sine valg.

Men jeg unnlater også å banne fordi jeg ikke synes det høres bra ut. Jeg ser på alle banneordene som vokabulært søppel, og har derfor ikke lyst til å ta de i min munn. Og aller minst ønsker jeg at mine barn skal prate på den måten, så jeg forsøker å være ett godt eksempel i så måte.

Det er da jeg kommer til noe de fleste voksne er enige om:

Foreldre ønsker ikke at deres barn skal banne.

Hva da med foreldrene som banner mye selv?
Som forelder prøver jeg å være flink til å tenke over hva slags ord jeg bruker for å unngå at mine barn skal ta etter meg. Den første gangen Philippe sa "jeg blir så FORBANNA" var han slettes ikke store gutten. Jeg så reaksjonen til min mann da han hørte guttungen komme med ett slikt ord, og ble utrolig flau over meg selv, for jeg visste godt hvor han hadde fått det ordet fra. Jeg opplevde da hvor vanskelig det var å forklare at han ikke fikk lov til å snakke sånn, når jeg selv gjorde det.

Det er ett uttrykk som sier "Gjør som jeg sier, men ikke som jeg gjør." Av og til hører jeg foreldre bruke dette uttrykket i sammenheng med barneoppdragelsen, gjerne i en spøkefull tone, men kan det hende at de likevel faktisk tenker slik og mener at det er dét barnet skal forholde seg til?

Barna blir som oss. Det er vi som former dem, og stadiet fram til de er 7 år er den mest formbare tiden de har. Så dersom en forelder ikke ønsker at barnet skal banne, burde også forelderen være ett godt eksempel å ikke banne selv. Er ikke dét det mest logiske?

Jeg blir forbauset over å se foreldre "tviholde" på sin rett til å banne, samtidig som de nekter barnet den "retten" og irettesetter dem for det. De fleste foreldre deler trossalt meningen om at man må være ett eksempel for barna sine og vet at dersom den voksne roper høyt, vil barnet ta etter og rope høyt det også. Dersom vi slenger fra oss klær overalt, gjør barna det samme. Banner vi, tar de etter og banner de også. Sånn er det bare.

Før i tiden kunne foreldre bruke trusselen om at "sier du de stygge ordene, skal jeg vaske munnen din med såpe". Jeg må ærlig innrømme at det var den første tanken om trussel jeg kom på da Philippe kom hjem fra skolen med en masse nye og stygge ord liggende på lur, men jeg tok raskt beslutningen om at en så dum trussel var det ikke engang verdt å nevne høyt. Men jeg ble med ett konfrontert med en ny utfordring i barneoppdragelsen:

Hvordan får du ett barn til å slutte å banne, eller til å ikke begynne i det hele tatt?

"Du får ikke lov til å si de stygge ordene", var min første framgangsmåte. Deretter fulgte en bitteliten periode med overvåkning, og gjerne litt terping dersom ordene ble nevnt. Etterhvert valgte jeg å forklare guttungen hvorfor jeg ikke ønsket at han skulle banne, og brukte meg selv som eksempel. "Hører du meg bruke slike ord?" sa jeg til han, og så han riste på hodet og svare "Nei." tilbake. Det var litt godt å ha dét kortet å spille med, og det hjalp endel i tiden framover.

Men med fokus på hva ordene betød, fikk jeg ett nytt problem. Guttungen og lillebror ble da svært fokusert på f-ordets betydning, og snakket masse om personen bak navnet ved å bruke det egentlige navnet istedet. Dermed var jeg nødt til å forklare at jeg ikke ønsket dét heller, og at det var best at de ikke sa noen av ordene.

Etterhvert kunne det hende at eldstemann spurte "mamma, hva får jeg lov til å si da?". Jeg følte meg som en god oppdrager og ga han slike forslag som "Filler´n" og "Fyttikatta", noe han også brukte, -men kun da jeg var tilstede. Da han trodde jeg ikke kunne høre han, hendte det at jeg hørte han komme med hele regla, da gjerne sammen med lekekameraten sin som også er av den typen som banner mye. Jeg lot han få vite at jeg hadde hørt dem begge, og snakket om det med han. Men jeg følte ikke kom så mye lenger likevel.

Så hva i all verden skal en forelder gjøre for å få ungen til å ikke snakke slik?

Jeg kom til å tenke på noe en pedagog sa til meg en gang: "ikke fokuser så mye på det."


Hun hadde riktignok gitt meg dette rådet i en helt annen sammenheng, men det fungerte utrolig bra. Jeg sluttet å fokusere på den uønskede adferden og "problemsetningen" eldstemann kom med (ved å ignorere det), -og plutselig var det ikke ett problem lenger. Da Phil slet med å si FISK med en tydelig S i ordet, ønsket barnehagen at jeg skulle trene på dette med han, men etter å ha trent aktivt på det i en uke uten framgang, endret jeg taktikken til å ikke fokusere på "problemet", og høstet deretter også den ønskede endringen.

Etter å ha lest litt i boken "De utrolige årene", en bok som skal hjelpe foreldre som har barn med adferdsvansker (boken er anbefalt for alle foreldre uansett hvor "ille" barna er, eller ikke er), fikk jeg en påminnelse om hvor bra nettopp den teknikken er.

Dersom barnet sutrer, sliter med raseri, banning, rekker tunge/geiper, er frekk i munnen, krangler litt med andre barn, eller skriker kortvarig om natten, er den beste teknikken på dem nettopp å IGNORERE dem. 

Dette har vi da sett i slike programmer  som "SOS Barnehjelpen"også. Ett barn som ligger på gulvet i en butikk og hylskriker fordi det ikke får det som det vil, blir da gjerne ignorert fram til det gjør noe som er ønskelig i adferden sin.

Det er dette som ser ut til å fungere, og som også er anbefalt i boken. Ignorer barnet når det banner, da ved å ikke bemerke det i det hele tatt, og unngå øynekontakt. Så fort barnet gjør noe som er ønsket adferd, gir du barnet ros for det.

Saken er den at dersom du fokuserer på det barnet IKKE får lov til, blir det automatisk noe barnet ønsker å gjøre (derfor skal vi heller ikke si "du får ikke lov til.." og "ikke skrik!" osv). Og når du terper på barnet fordi det gjør noe du IKKE ønsker av det, får barnet samtidig en type oppmerksomhet av deg,  som gjør at han/hun bare fortsetter med banningen eller sutringen.

Sånnsett har jeg vært utrolig dum fram til nå. Jeg har "belønnet" barna med masse oppmerksomhet hver gang de stygge ordene har kommet og hver gang minsten har sutret, -og sånn sett forsterket problemet. Fra nå av skal jeg bruke den anbefalte teknikken om å ignorere uønsket adferd, og gi masse ros så fort de gjør det jeg ønsker av dem.

Samtidig blir det kanskje ikke så spennende å banne lenger heller? Det er trossalt dét som er hovedgrunnen til at banningen blir ett problem for foreldre med skolebarn: de er klar over at det er "forbudt", stygt og ikke ønsket av dem. Det er noe de ikke får lov til, -og derfor gjør de det.

Så kjære du; dersom du er sammen med meg en dag og hører barna mine banne eller sutre uten at jeg reagerer, så er det fordi jeg ønsker å hjelpe dem ut av den adferden nettopp ved å ignorere dem. Jeg håper du kan hjelpe meg da, ved å ignorere dem du også, og deretter tar vi tak i de gode tingene så fort de gjør noe bra. =)



Tips rett fra boken De Utrolige Årene, av Carolyn Webster-Stratton

Her er eksemplene på adferd som ignorering fungerer effektivt på:

-sutring, surmuling
-raseri
-banning
-rekke tunge, geipe til voksne
-være frekk i munnen
-småkrangling barn imellom
-kortvarig skriking om natten
-dårlige spisevaner
-protester når barnet nektes å få noe eller gjøre noe
-pille seg i nesa eller bite negler
-suge på tommelen
-tøysete babysnakk

Adferd som ikke bør ignoreres (her brukes tenkepause, en arbeidsøkt eller tap av ett privilegium):

-når atferden skader barna selv, andre mennesker eller eiendom
-dersom barnet får andres oppmerksomhet, f eks når barnet raser på bussen
-lyving, stjeling, ulydighet eller det å glemme å gjøre husarbeid
-slåing
-stikke av
-bruke sjellsord
-tenne på ild og ødelegge eiendom
-tyrannisere søsken, mobbe

The busy bee has released a DVD!

Denne uken har jeg ofret stort sett all min tid på å få ferdig bildene og filmen til brudeparet jeg fotograferte for lørdag 10. september. Som vanlig slet jeg litt med å velge ut få nok bilder til dem, så de sitter igjen med ganske så mange bilder fra både forberedelsene, vielsen og mottakelsen. Men det er da bedre med for mange enn for få..? =)

Jeg la veldig mye jobb i videosnutten til dem. Jeg filmet små klipp hele dagen mens jeg fotograferte, og endte til slutt opp med en liten film på nesten 20 minutter. Etter å ha sendt sms med brudeparet og forhørt meg om hva slags sanger de liker, og hva foreldre og forlovere het, ble det endel arbeid med å sette sammen musikk, video og stillbilder, sammen med litt overgangseffekter osv. 

De sangene brudeparet foreslo, har jeg hatt surrende oppi hodet mitt alle disse dagene. Litt koselig igrunn, for Beach Boys er da slettes ikke trist musikk å ha surrende oppi hjernebarken..:) Jeg begynner også å kunne sangene som vokalgruppa MAXIME sang på brudeparets store dag ganske så godt. Det er fasinerende å høre folk synge en sang uten andre instrumenter enn deres egne stemmer! 

Det kuleste jeg kunne levere bruden Marita ikveld (hun kom og hentet det ikveld, siden jeg var så ivrig på å få det levert, hehe) var vel DVD´en med filmen og lysbildeframvisningen av bildene. Jeg oppdaget nemlig ved en ren tilfeldighet at jeg kunne lage DVD-meny/oppsett på min kjære macbook i programmet iDVD!! =)

Slik ble det seende ut:

Bildene surrer og går sakte over skjermen mot venstre, samtidig som rolig og romantisk strengmusikk spiller i bakgrunnen. 

Under "Stillbilder" er det tre "kapitler", med "Forberedelsene", "Vielsen" og "Mottakelsen". Jeg klarte dessuten å lage kapittelinndeling i filmen, så dermed ble det også "Scenevalg" i DVD´en min, med de samme inndelingene som stillbildene. 

Det var kjempekoselig å få tilbakemelding på at de likte filmen. Jeg la så mye arbeid i den, og har ventet så mye, for det tar jammen lang tid å eksportere og klargjøre slike filmfiler. Stakkars Macbooken min har nærmest knelt flere ganger underveis, -så hardt har den jobbet. Burde nok oppgradere til noe litt sterkere utstyr tenker jeg. Jeg merker at behovet for en stasjonær Mac med Eizo-skjerm melder seg stadig oftere, men det er langt å gå før jeg har råd til noe slikt.

Her er forresten noen av bildene fra dagen:

Neste gang jeg dekker en slik anledning, håper jeg at jeg har ett objektiv med større blender. Jeg savner virkelg å leke meg med dybdeskarpheten. Mitt objektiv går bare til f/4, så det blir ikke så fryktelig spennende sånnsett.

Og neste gang håper jeg også at jeg har tilgang på de små detaljene til bruden. Jeg føler jeg fikk litt lite detaljbilder av strømpebånd og slike ting, og merket også da at jeg savnet ett annet objektiv. Den tid, den glede..=)

Vel, da var disse bildene ferdige iallefall. Men listen over saker jeg har å gjøre er fortsatt endeløst lang! 

Baker´n i toppetasjen

Av og til blir vi overveldet av tanker om hva vi burde gjøre, hva vi burde bli flinkere til, og hva vi burde få unnagjort. Slike Coulda, Woulda, Shoulda´s kan slite en ut og gjøre en motløs fra tid til annen, men likevel er de der og surrer i bakgrunnen av tankematerien. De er der for å holde taket i oss og minne oss om hva som er det viktige i livet, noe som helt klart er en fordel, -men de kan også bli en kilde til stress og motløshet. Listen over slike gjøremål og ønsker kan lett bli altfor lang, og noen ganger også unødvendig. Men de fornuftige tankerekkene burde man ta litt godt vare på.

Igår satt jeg med en av de fornuftige Coulda, Woulda, Shoulda´ene. 

"Jeg burde virkelig ta meg sammen og bake mer med guttene mine før de blir store og flytter ut!". 

Med ett høylydt sukk utsatte jeg tanken til en annen gang, og fortsatte å gomle på den uinteressante brødskiven min. Men så åpnet jeg likevel munnen og erklærte "kanskje vi skal bake boller idag unger..?". 

Fra å ha sittet pent og rolig rundt bordet, ble nå barna helt ville av glede og jublet så høyt at jeg nesten måtte holde meg for ørene. 

"Vent, vent, jeg vet jo ikke om vi har alt vi trenger ennå!" sa jeg i ett forsøk på å roe dem ned. 

Jeg gikk bort til skapet og sjekket hva vi hadde, og forklarte av vi var tom for sukker og måtte få tak i det på en eller annen måte. Eldstemann minnet meg på at jeg kvelden i forveien hadde gitt resten av sukkeret vårt til naboen, og lurte nå veldig på hvorfor jeg hadde gjort dét. Det lille fjeset så riktig så skuffet ut, for nå ble det vel ikke noe baking.

Men når man bor sentralt og det er søndagsåpne butikker i sentrum, har man ingen unnskyldning. Mannen min, unga og jeg kledde på oss og gikk like så godt en tur med hunden bort til butikken. Mens David ble igjen ute med hunden, presset unga og jeg oss gjennom den trange søndagsåpentavdelingen hos Bunnpris, og røsket med oss masse forskjellige bakervarer. Mor hadde nemlig bestemt seg for å bake sjokoladekake i tillegg til boller.

Posen ble dermed tung å bære, men det hadde jeg belaget meg på. Det jeg derimot ikke hadde sett for meg, var at jeg ikke skulle få lov til å bære den hjem selv. Mannen min tok posen fra meg, og da jeg spurte om jeg iallefall kunne ta hunden, takket han nei til det. Takknemlig (og veldig forelsket) gikk jeg ved hans side med dinglende armer, mens vi begge iakttok våre to små avkom som hoppet og løp om hverandre på fortauet hjemover. Jeg hadde aldri trodd vi skulle komme oss ut av leiligheten denne søndagen. Luften kjentes herlig og frisk i lungene, og turen ble så altfor kort.

Vel hjemme igjen kunne jeg nyte de to store bildene av barna (som vi hadde hengt opp på kjøkkenet litt tidligere på dagen) mens jeg satte alle bakervarene fram på kjøkkenbenken. De dyrebare ringene mine tar jeg aldri av meg, med ett unntak: når det skal bakes. De ble plassert i en liten haug på utstilling oppå bladet Jeger, -og dermed var bakingen igang!

Fordelen med bolle- og sjokoladekakebaking, er at man lett kan kombinere baksten av dem begge. De gangene jeg baker boller, baker jeg derfor også sjokoladekake i samme slengen. 

Jeg satte igang med bollene først. Smøret smeltet, melken ble varmet sammen med det, og alt det tørre samlet seg i lokket til ett kakefat. Da deigen var ferdig blandet og eltet, satte jeg den til heving for en halvtime, med iPhonen som nedteller. 

Er det da man normalt setter seg ned og slapper av? Ikke dersom du baker sjokoladekake samtidig! 

Jeg tok en stor slurk av min Starbucks, og satte igang med sjokoladekakedeigen. Som vanlig måtte jeg glise litt ekstra da jeg tittet på den oppslåtte siden i oppskriftssboken min. Der står det skrevet med blå skrift: "FLYTENDE kaffe, din gluping!!!". 

Dette skrev jeg til meg selv den første gangen jeg bakte kaken ut fra denne oppskriften. Jeg var da nygift, og bodde i en kårbolig på en koselig gård. Jeg skjønte ikke at det var kaffe i flytende konsistens som skulle i toppingen til sjokoladekaken, og ikke hadde vi kaffepulver heller. 

Jeg husker den dagen som om det var igår. Jeg hadde satt kaken i stekeovnen og kjørte til svigermor i alle hast etter pulverkaffe. Men på vei hjem fant jeg en sau utenfor gjerdet, en sau som helt klart måtte reddes. Men hvor var eieren? HVEM var eieren? Eieren måtte da finnes ett eller annet sted, men hvor skulle jeg lete? Etter å ha varslet den nærmeste naboen om at det var en sau på rømmen like ved, stoppet jeg for å informere sauen om at det snart skulle komme noen å redde henne. Hun tittet uforstående på den merkelige jenten som skravlet trøstende ord til henne, og knasket videre på gresset sitt som om det slettes ikke hadde hendt noe galt. Jeg retunerte hjem, -og fant til min idiotiske overraskelse en lettere brent kakebunn i ovnen. Deretter lagde jeg toppingen, bare for å oppdage at kaffepulver alene ikke var det rette i denne sammenhengen. Kaken ble (som det også står skrevet på oppskriftssiden) en fiasko, men jeg har kunnet le mye av det i ettertid..=)

En annen tragisk ting min sjokoladekakebakinghistorie har å vise til, var den gangen jeg skulle bake nettopp denne kaken for å ha med i bryllupet til en venninne. Bryllupet var dagen etter, så jeg startet på kaken fredagskvelden for å ha en ferskest mulig kake med meg på hennes store dag. Jeg hadde lært av min tidligere feilgrep i kakebakingen, så alt skulle tyde på at denne kaken kom til å bli en suksess!

Men da mesteparten av deigen var blandet i kjøkkenmaskinen, oppdaget jeg av jeg hadde glemt rømme. Med den lille gravide magen min, slengte jeg meg i den spreke BMW´en vår og gasset på for å rekke den lokale butikken i Skiptvedt før de stengte. Jeg var mørkeredd, og låste derfor alle dørene i bilen før jeg kjørte. Veiene var såpeglatte pga vått og glissent løv etter regnværet, og svingene var fortsatt ukjente for meg. 

I en brå sving mistet jeg kontrollen over bilen. Jeg prøvde å rette den opp, men gjorde det bare værre. Jeg innså at jeg og lille Philippe (han hadde fått navnet sitt allerede) kom til å miste livet, og opplevde da noe så traumatisk som det å se hele livet mitt passere i revy (jeg trodde det var en klisjé inntil da), etterfulgt av å "iaktta" alle mine venner og kjente sørge over tapet av livene våre.  

Det smalt. Jeg trodde jeg var død. Jeg våknet og så bare hvit røyk, og trodde fortsatt at jeg var død. Da det gikk opp for meg at jeg fortsatt levde, trodde jeg at den hvite røyken betød at bilen brant, og panikken steg! Jeg prøvde å komme meg ut, men fikk ikke opp døren. Før jeg rakk å tenke på at jeg selv hadde låst dørene med den innvendige sentrallåsknappen, kom det en mann og åpnet døren for meg. Jeg veltet ut av bilen og hikstet "jeg mister ungen, jeg mister ungen.. han er død, han er døøøøød.."

Jeg blir helt gråtkvalt hver gang jeg tenker på den hendelsen.. Det kunne ha gått så mye verre.. Men både jeg og lille Philippe slapp unna med livet i behold, -og jeg med erfaringen om hvor hard en airbag egentlig er, og at livet faktisk kan passere i revy når man opplever slike ting. 

Jeg har aldri glemt å ha rømme tilgjengelig til kakebakingen etter det.

Da jeg hadde stått og mimret litt over mine sjokoladekakebakerminner, nærmet det seg tiden for å overgi litt av deigen til mine ivrige små gutter. Det å få sleike ren slikkepotten og beholderen hvor deigen ble blandet, er vel like mye stas for alle barn?

Med kakedeigen ferdig blandet, og satt til steking i ovnen, kunne jeg sette igang med litt rydding av kjøkkenet. Det blir utrolig mye rot mens man baker, og dersom man baker to ting på samme tid, blir det såklart dobbelt så mye rot! iPhonen ble satt på 30 minutters nedtelling for kakens steketid, og Starbucksen ble litt tommere mens barna hygget seg med sjokoladekakedeigrester.

 Jeg tror det er første gangen barna har hatt interessen av å lage bollene selv. Jeg så for meg en masse søl og styr, men neida, dette gikk så fint atte! Mens minsten helt klart syntes det var mest morsomt å smake på og spise deigen, var eldstemann aktivt interessert i rulleteknikken jeg viste han. Han ble veldig imponert da jeg viste at jeg kunne lage to boller på samme tid, med begge hendene..=) Det er nok en liten baker og kokk i Philippe!

Da både Daniel og Philippe var ferdige med å lage boller, nærmet det seg slutten på sjokoladekakestekertiden. Igjen benyttet jeg tiden til å rydde opp etter oss. 

Jeg kunne også sette igang med toppingen til kaken. Denne gangen såklart med flytende kaffe til. 

Jeg er alltid litt fasinert over å se den store mengden med melis smeltes sammen med det våte, og dermed halvere sitt volum i bollen. Melis er en rar ting...

 Toppingen er det merkelig nok ingen som spør om å få slikke av slikkepotten...=) Men den er ganske populær på kaken. Mannen min får aldri ett tjukt nok lag med dette klisset, og det gjorde han ikke denne gangen heller, trass i at jeg hadde firedoblet mengen fra oppskriften!

Med boller i ovnen (ingen flere bebiser her i gården nei) og ferdig kake, så kjøkkenet såklart helt bomba ut. Men humøret og energien var på topp, så det ble raskt striglet og vasket opp mens bollene godgjorde seg i varmen.

Denne søndagen ble dermed middagen byttet ut med ett lite måltid kake og boller. Man skulle tro at jeg slengte meg over alt sammen? Niks, ikke denne jenta. Jeg har nemlig ikke lyst på sjokolade og søtsaker lenger.. Det gjør ikke noe, men det er trist at det går litt utover familien min, som så gjerne vil ha litt kake innimellom. Baksten skjer sjelden her i huset, -men da blir det nok også satt litt mere pris på når det skjer..! =)

(alle bildene er redigert i "old style", noe jeg syns fungerte litt greit denne gangen..=)

Slik unngår du å bli facerapet!

"Nå har jeg muligheten til å facerape deg." roper mannen min ertende fra soverommets kontorkrok.
"Ikke gjør dét a.."svarer jeg tilbake.
Jeg aner jo ikke hva det er han kan finne på å skrive i min status. Fantasien hans er slettes ikke dårlig, og jeg har ikke lyst til at det skal dukke opp noen slibrige statusoppdateringer på min profil...! Jeg har ennå gode minner om alle de andre rare statusoppdateringene jeg har sett de siste ukene, etter at venninner har blitt facerapet. Jeg lo riktignok godt da jeg skjønte hva de hadde blitt utsatt for, men jeg har ikke lyst til å oppleve det selv.

Så jeg googler og finner løsningen.

Her er hva du gjør dersom du tror du har glemt å logge av ett sted, og ikke vil bli Facerapet:

Logg inn på din egen profil, enten via en datamaskin eller mobilen din. (Jeg fant ikke følgende muligheter tilgjengelig på Facebook-appen til iPhone, og heller ikke i "Facebook for mobile" som dukker opp i nettleseren på iPhone, så du må nok bruke "Full versjon". Den finner du i nedfallsmenyen "Mer").

Trykk på Brukerkonto, velg Kontoinnstillinger, og deretter Sikkerhet. Der har du tilgang til noe som heter "Aktive økter". Alle stedene du er pålogget, vises der, og ved ett tastetrykk på "Avslutt aktivitet" har du sørget for at ingen lenger får mulighet til å facerape deg på den maskinen du eventuelt glemte å logge deg av på. (Det fungerer perfekt! Jeg måtte jo prøve det med én gang.)

Dersom du ønsker å få en epostvarsel dersom noen er innom Facebook-kontoen din fra en ny enhet, har du også muligheten til dét.

Da gjenstår det bare å huske at du har glemt å logge deg av ett sted da... Eller aller helst huske å logge av! For det tar trossalt bare noen sekunder å facerape noen, dersom noen skulle ha lyst til det.

Ett skryteinnlegg om en flink fotograf

Nå kan det hende at Fotograf CB blir veldig oppgitt over meg, men sorry, jeg kan ikke la være! Jeg syns nemlig det er utrolig gøy at han har nettopp denne forsiden, i nettopp dette bladet. 

Sjekk teksten i bildet: "Forsidefoto: Christian Berset".

Bilde tatt med iPhone

Du lurer kanskje på hvorfor jeg syns det er så morsomt?

Du skjønner, jeg var så heldig å få dette bladet litt tidlig, og kastet meg over det med én gang jeg hadde mulighet. Det første jeg gjorde var å bli liggende i senga og bare stirre på forsidebildet. Jeg syntes det var så utrolig flott, kult, rent og hyggelig, og tenkte: 

"Åååååh så gøy det må være å være fotografen bak dette bildet, ett så kult og fint foto av en så nydelig unge og hund! Og tenk så kult det må være å få det på forsiden av Foreldre & Barn!" Jeg ble liggende å studere den flotte lyssetingen, fargene som passet så flott sammen og den herlige bildekvaliteten. Jeg skulle så ønske at det var jeg som hadde den forsiden!

Bare noen dager senere satt jeg i studio til nettopp Fotograf Christian Berset. Han hadde invitert meg til å være der på "arbeidsuke", og en av de første tingene hadde foreslått av vi kunne gjøre, var å se på noen av mine bilder. Men den eksterne harddisken min kortsluttet USB-hub´en hans, og vi satt der uten mulighet til å komme inn på den på andre måter. Dermed ble det til at han viste litt av det siste han selv hadde gjort. En av seriene som dukket opp var bildeserien fra shooten på bildet over! 

"Er det DU som har tatt det bildet????" sa jeg helt forferdet.

"Ja, har du sett det allerede??" svarte han litt forvirret.

"Ja, i Foreldre & Barn, jeg har det hjemme" svarte jeg, og måtte forklare at jeg hadde fått det litt tidlig, og ligget og beundret nettopp dét bildet bare noen kvelder i forveien.

Da vi skulle innover til Oslo senere på dagen på oppdrag, hadde jeg i mellomtiden vært hjemme og hentet bladet så han fikk se. Det var nok litt morsomt for han også, selv om han kanskje er vant til slikt?

Men han er nødt til å være en litt ydmyk fyr. For jeg har ikke sett han skryte av det noen steder. 

Jeg ble både overrasket (og nesten litt skuffet også) da jeg så at han ikke engang har scannet forsiden på septemberutgaven av Foreldre & Barn og vist den på sin StudioCB Facebookprofil..! Men det er kanskje ikke lov å gjøre det, ikke engang når man faktisk er fotografen bak bildet? 

Han har lagt ut selve bildet på StudioCBprofilen, men ingen kan gjette at det er forsiden til Foreldre&Barn med mindre de har bladet selv. Man kan alltids håpe at de har sett bildet på Facebookprofilen hans, og etterpå er observante nok til å gjenkjenne bildet der det lyser mot dem fra øverste hyllen i daglivareforretningen mens de står i kø for å betale varene sine.

Eller de kan ha snublet over mitt innlegg. Da får de jo vite det. =)

Det er jammen forskjell på folk. Og det er kanskje bra? Hadde jeg fått ett bilde på forsiden, hadde jeg utbasunert det, så stolt hadde jeg vært. Men CB tar tingene litt mere med ro. Han klarte til og med å la det bli med ett fornøyd smil den gangen han stod i kø hos en bokhandler, og så at jenta foran han var i ferd med å kjøpe en av HANS bøker. WOW.. Jeg hadde rent over, det er jeg nesten helt sikker på!

Kanskje han er vant til slikt? Det kan jo være grunnen til stillheten? =)

Altablogging stopp

Jeg var så godt igang med å blogge dag for dag om Altaturen min, men det fikk en plutselig stopp. Det viste seg nemlig at det å koble iPhone'n til mac'en og bruke den som modem for å komme på nettet slettes ikke er noen god ide, -spesielt ikke dersom man plutselig får lyst til å sitte på YouTube sammen med mormor og mammaen sin og se på morsomme videosnutter mens man drikker litt vin.. Jeg kan virkelig være glad for at jeg har forhåndsbetalt abonnement hos Talkmore, for ellers kunne jeg fått en skrekkelig overraskelse i posten etterhvert..

Med andre ord; ingen blogging med Altabilder før jeg har tilgang til ordentlig nett igjen..

Men en liten update om at jeg har det strålende bra her oppe i nord, og at jeg stooortrives blant herlig slekt, kan jeg iallefall dele via den kjekke appen på iPhone..:)

Min gode venn av ett kamera er som vanlig med meg overalt, og den gjør en fantastisk jobb som vanlig, -så den fortjener litt oppmerksomhet den også..:

Håper dere alle har det bra! Vi sees plutselig igjen her i blogglandia! :)

- Posted using BlogPress from my iPhone

Location:Casa de momo