fredag 28. oktober 2011

TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk....

TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk

Jeg sitter i kosekroksofaen min med macbooken i fanget og lytter til stillheten som hele tiden blir avbrutt av en konstant tikking. Klokken ved sofaen tikker høyt til venstre for meg, og borte på kjøkkenet svarer veggklokken med sitt tikk, -akkurat som ett fjernt ekko. De hermer etter hverandre, og slik holder de på døgnet rundt. Alltid akkurat på halve sekundet, annenhver gang. Jeg har lenge gått og ventet på at de skulle synkronisere seg og tikke nesten rett etter hverandre eller samtidig, men neida, de liker best å få tikke alene. Annenhver gang. De vil høres begge to. Det er kanskje greit likevel? 

Men av og til holder jeg på å bli gæærn av den tikkingen. Jeg henger meg opp i den og hører ikke noe annet. TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk....

Skal jeg gå å ta ut batteriet på kjøkkenuret? Da er det bare en som tikker. Men det kan jeg da ikke gjøre. Det blir urettferdig. Kjøkkenklokken henger da trossalt der for å at jeg skal vite hva klokken er mens jeg smører matpakker om morgenen og forbereder avreise fra hjemmet.

Hva med klokken i kosekroken? Nei... Den er jo så flott og fin. Jeg kan ikke la den stå der helt død. Livløs. Den fortjener å leve den også. 

Så slik blir det. Her tikker det TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk hele dagen. Og natten.

Blir jeg stresset av tikkingen fordi jeg blir så bevisst om at tiden flyr...?

Det nye serviset mitt fra Wedgwood

Det blir lenge mellom hvert blogginnlegg nå om dagen, men sånn er det når man jobber fullt og dagene går unna raskere enn svint.

Men jeg fikk så lyst til å kose meg litt med fotografering igår kveld. Det er så altfor lenge siden at jeg har knipset bilder til annet enn jobb, at jeg nesten er i ferd med å glemme vekk meg selv og den interessen. Jeg måtte nesten tvinge meg selv til å leke meg litt, og tenke litt kreativt...

Jeg kjøpte meg nytt servise her om dagen, noe jeg virkelig setter pris på og gleder meg over. Vi har lenge brukt nedslitte IKEA-tallerken med mange skår i, og kaffekoppene har vært av mange forskjellige typer. Nå har vi endelig middagstallerken, frokosttallerken, kaffekopper med asjetter, og store krus av god kvalitet og flott utseende. 8 av hver. Herlig.

 Wedgwood, Jasper Conran heter merket. =)
Jeg kom over herligheten en dag jeg var på jobb og entret en Tilbords forretning i Askims gågate. Øynene mine falt rett på asjettene, og jeg bare visste at jeg måtte ha dem. Og jammen fikk jeg alt sammen til halve prisen! =) HAPPY! 

(serviset er nederst i innlegget)














Hva syntes dere om serviset? Det finnes i hvitt også, men jeg forelsket meg i den lyseblå serien..=)

Ha en fin dag!

onsdag 19. oktober 2011

Det kan stemme at "tiden leger alle sår"

Det har nå gått halvannet år siden jeg trakk meg ut av Jehovas Vitner. På den lille tiden har det skjedd så utrolig mye. Men utviklingen på oppførselen til tidligere bekjente innen JV har vært mest fasinerende.

Da jeg akkurat hadde trukket meg ut, kunne det å treffe på tidligere venner og bekjente fra menigheten jeg gikk i, være utrolig tøft. Folk overså meg, kastet stygge blikk til meg, unngikk meg eller vek med blikkene. De jeg hadde hatt som nære venner kunne bare gå rett forbi meg og hverken møte blikket mitt eller vise noen som helst tegn til å ha sett meg i det hele tatt, enda jeg visste at de var fullstendig klar over at jeg var der. Jeg følte meg som en ånd eller luft. Det var helt forferdelig.

Jeg overlevde det fint der og da, men hadde en etterfølgende stadie som gikk fra likegyldighet til skuffelse, tristhet til sinne, og videre til den sterke følelsen av å bli behandlet blodig urettferdig, -noe som resulterte i sterk sinne og frustrasjon. Jeg skrev ett innlegg om det, som jeg fortsatt står ved, men som jeg nå ønsker å komme med litt tilleggsinformasjon til.

Det har nemlig endret seg litt nå. 

Forrige uke spaserte jeg inn i en matbutikk i Askim for å handle litt lunch. På vei inn i butikken støtte jeg plutselig på en tidligere bekjent, og reaksjonen til oss begge var gjenkjennelse og store smil. Jeg gransket han for å se hva det neste stadiet hans kom til å bli, mens jeg fortsatte å smile. Ville han bli stiv i maska slik som så mange andre, og deretter unngå meg, se stygt på meg, eller oppføre seg rart? Eller ville han kunne ta seg sammen?

Der var det. Ansiktet hans skiftet fra gjenkjennelse til påminnelse, -påminnelsen om at han ikke skulle prate med meg, fordi det får han da ikke lov til.

Men på brøkdelen av ett sekund skiftet ansiktet hans igjen, -da tilbake til gjenkjennelsen og gleden over å se meg, men likevel på en litt mere forvirret måte. Jeg tok motet til meg og hilste.

"Jeg skal ha kald Cola jeg, men finner ikke noe kald Cola!" sa han spøkefullt og hyggelig, akkurat som om ingenting noensinne skulle ha "skjedd". Jeg kjente hele kroppen min ble så inderlig glad, og gikk bort til samme skapet for å se om de hadde Red Bull.

"Det var da skikkelig teit. De må jo ha KALD Cola! Jeg skal ha RedBull jeg, og dét har de ser jeg...=)" svarte jeg og grep etter en RedBull.

Samtalen fortsatte litt rundt hvor merkelig det var at de ikke hadde kald Cola, samtidig som han litt nervøst og travelt lette etter herligheten i skapet. Jeg kjente at jeg stresset han, ville ikke "presse meg på", og satte derfor kursen mot kassen for å betale mens jeg lo litt.

Jeg ble stående i køen og smile. Han hadde vært hyggelig mot meg, og jeg satte så inderlig høyt pris på det. Han hadde til og med åpnet munnen sin og snakket til meg, akkurat som om jeg fortsatt var "like mye verdt som han" i hans øyne. Jeg ble stående å undre over om han kanskje egentlig hadde en slik oppfatning om det, og snudde meg automatisk for å se i retningen hvor samtalen hadde funnet sted.
Der stod han i kø litt lenger bak meg.

Smilet mitt møtte ett streif av smil, men smilet hans var nå ett litt trist smil, med ett snev av undring.

Nei, han tenker nok fortsatt at jeg er "død", og at det er "trist" at jeg ikke lenger tror på "Sannheten", konkluderte jeg. Men han hadde iallefall vært hyggelig mot meg, smilt og brukt stemmen sin, så trass i at han kanskje tror at jeg er "fordømt", så kunne jeg likevel føle at jeg hadde fått en gave den dagen.

Det har vært flere slike episoder de siste månedene. Jeg vet ikke om det har blitt endringer i menigheten her lokalt rundt dette temaet, eller om de bare har begynt å slappe litt mere av i henhold til meg, men det er iallefall utrolig godt å kunne treffe på noen av dem uten å måtte høste sure blikk, fordømmelse, ignorering osv hver eneste gang. Det skjer riktignok fortsatt, men det er litt flere av dem som iallefall sier "Hei!" og smiler til meg. En dag følte meg såpass glad og takknemlig for dette at jeg ropte etter en tidligere venninne "Du ser FANTASTISK UT!!", og fikk ett "Takk!" tilbake som svar. Det hender hun smiler tilbake til meg, eller hilser når hun ser meg, og slik er det med ett par personer til.

Jeg trenger ikke mer enn det. Det er dette som er normal folkeskikk, og det alle forventer av hverandre. Selvfølgelig har jeg inderlig lyst til å kaste meg over dem, snakke masse med dem, være sammen med dem, -men jeg respekterer deres syn på situasjonen og holder meg likevel unna. Dersom de ønsker å ha noe med meg å gjøre, så får de heller kontakte meg, -jeg står her med åpne armer...=)

Apropo uttrykket "Sannheten" som de så fint kaller det; det kunne jeg jo skrevet ett helt innlegg om i seg selv. Men det har jeg ikke tid til nå. Nå må jeg ut og tjene penger! =)

lørdag 15. oktober 2011

I love my job!

Nå har jeg vært reporter, fotograf og selger for Norske Bransjemagasinet i hele to uker, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg stortrives! Denne jobben er ikke bare variert, men også utrolig spennende. Jeg treffer mange forskjellige mennesker jeg ellers aldri hadde møtt. Jeg lærer utrolig mye om bedriftene i omegn, og får samtidig masse kunnskap om forskjellige ting innen de mange bransjene. Jeg kunne ha blogget opp og ned om alt det jeg har opplevd, sett og lært disse to ukene, men siden jeg burde holde privatlivet litt separert fra jobben, får jeg vel la være. Men fy så vanskelig!

Arbeidsdagene mine starter ikke før 0830 om morgenen, noe som betyr at jeg har god tid om morgenen til å levere Philippe på skolen og Daniel i barnehagen, før jeg kjører avgårde på jobb. Phil kommer dermed tidlig til skolen og kan slappe litt av før det ringer inn, og jeg slipper å stå opp til syke og umenneskelige tider (slik jeg måtte da jeg gikk skole i Oslo) og stresse med to trøtte barn på morgenen. GODT!

Så kjører jeg rundt og hilser på masse herlige og interessante mennesker, skravler til krampa tar meg, spør og fordyper meg med masse spørsmål, fotograferer, anbefaler, og skravler litt til, før jeg må hjem igjen for å hente barna mine etter endt arbeidsdag. Og for meg er arbeidsdagen over ca 1530. Deilig! (Det er så klart masse jeg må ordne når jeg kommer hjem, men jeg tror det blir mindre etterhvert som jeg kommer inn i det).

Disse to ukene har jeg stort sett bare kvitret til barna mine fra jeg hentet dem til jeg har lagt dem. Jeg er i så godt humør at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! =) 
Men jeg hadde ett par dager med vanvittig hodepine denne uken, og jeg tror jeg vet grunnen; jeg får knapt tid til å spise underveis i arbeidsdagen. Så jeg må helt klart legge den opp litt mere fornuftig, og bli flinkere til å holde tidene på hvert møte. Jeg har en tendens til å engasjere meg så altfor mye! Jeg vil ikke gå, jeg vil ikke videre, samtidig som jeg vil videre og er spent på neste bedrift. Jeg er oppriktig engasjert i det bedriftene driver med og har så lyst til å lære alt de har å komme med!

WOW så mye jeg har vært innom.. Jeg kommer til å skrive litt om enkelte etterhvert, men idag tenkte jeg at jeg skulle vise dere litt kunst. Jeg har denne uken blitt introdusert for mye flott kunst, alt samlet på ett og samme sted, nemlig hos Galleri Graff i Askims gågate. Der fant jeg noen godbiter jeg gjerne skulle hatt i interiøret mitt:


(ikke helt fornøyd med redigeringe på disse bildene. Ser nesten ut som om at de har tilbakestilt seg til raw-orginalene før export..) 

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å forelske meg i noe slikt, men det var ikke til å styre. Denne her er bare nydelig. Jeg har så lyst på den! Men det ligger i så fall en del sparing bak det, og det er i grunn mye annet jeg trenger som må prioriteres før noe slikt kan vurderes. Men det er lov å drømme litt..=)

Kunstneren bak denne "harlequin" figuren heter Ingun Dahlin. Flink!


Jeg forelsket meg også i noe mindre og søtt:


"Henry hypokonder er en bekymret dinosaur. Ikke uten grunn, for han er eneste overlevende av sin art, og skulle noe skje ham kan det jo forårsake artens undergang, -dette enorme ansvaret preger han sterkt..."


I tillegg til Henry Hypokonder lager hun "fruktpirayaen" (som du ser nederst til høyre i bildet over, diffus i så måte..), og flere andre slike søte figurer. Jeg liker både pirayaen og den søte fuglen jeg har lagt bilde av her. Skikkelig kule! =)

Kunstneren bak dette heter Vigdis Wicklund.

Det var ikke bare keramikkunst jeg la min elsk på hos Galleri Graff. De hadde noen sinnsvakt kule malerier på utsilling der også..!

Jeg fotograferte ikke stort inne i galleriet, men jeg kan iallefall linke videre til kunstneren jeg bet meg mest merke i: Tor Rafael Raael.  Det frustrerer meg litt at jeg ikke finner bildet jeg likte aller best, på nettsiden hans.. men det var iallefall en kanin som sitter og ser på en fugl, og maleriet er så utrolig kult og 3D-aktig at jeg rett og slett ble helt fengslet!! Kan trygt si jeg ønsker meg iallfall to av hans malerier...

Det har vært utrolig herlig å omme hjem til kosekroken min disse dagene. Jeg har kastet ut den lille sovesofaen jeg hadde i kroken og heller tatt opp en av de gamle sofaene våre. Den er så mye bedre å sitte og ligge i! Vi hadde to stk av den sofaen, men med plassmangel fikk vi ett problem da det flyttet nye naboer inn nede i leiligheten hvor vi hadde lagret endel, så nå har nabo Nina fått den andre sofaen. Men inntil videre beholder jeg denne selv.. Koser meg sånn i kroken min! (bare se på alle magasinene i stabel..!)




Herlige, gamle kisten min..


Jeg elsker å lese i Foreldre & Barn når jeg har sjansen. Dette nummeret er "gammelt", men like nyttig fordét...=) 

En av de få fordelene jeg har ved å ha en mann som bor borte mye av uken, er at jeg kan kose meg med masse levende lys (han tåler dem ikke). Men kosen tar brått slutt når lysene er brent ned og smeltet utover hele platen slik som på bildet over. Fint da.




Da mamma kom hjem fra Afrika hadde hun med dette halssmykket blant noen flere. Jeg klarte ikke å velge, men vi ble enige om å bytte på de som var, så nå har jeg denne. Men jeg klarer ikke å få meg selv til å bruke det. Giraffen min vokter stolt over den.


Denne flotte mor-barn figuren ble også med mamma hjem fra Afrika. Jeg elsker den!


Barna mine er litt forvirret eller fortvilet over at jeg ikke spiser min kjærlighet-på-pinne. Men hvordan kan jeg det når jeg har fått den av mama og den tar seg godt ut...?


Sist gang mamma og morfar min Svein kom på besøk, hadde de med ett par planter, blant annet denne aloe-vera-planten. Jeg elsker potteskjulerne de står i! Aloevera-planen har allerede vært til hjelp, da Ole brant seg på eksospotta. 


Galleri Graff er ikke bare ett galleri, men også innrammingsverksted, og med en butikkavdeling med stort og bredt utvalg innen tegne og malesaker, samt slike lærebøker som denne på bildet. Jeg har alltid vært opptatt av å tegne portrett, og kjøpte dermed såklart denne boken, men jeg ønsker å utvide samlingen med bok om anatomi også, samt hester osv. Jeg er nødt til å ta opp tegning igjen!


Og sist men ikke minst: Si hei til min nye, lille venn!
Endelig finner jeg veien, uten å forvilles med det dumme kartet på iPhone...!


(Min tomtom snakker forresten IRSK istedet for norsk, så vet du det...=) 

Nå må jeg nesten jumpe til sengs. I mellomtiden så lurer jeg på hva dere syns om bloggens nye layout. Jeg fikk lyst til å prøve den, for jeg har lenge hatt lyst til å ha noen á la dette. Men jeg er litt usikker. Såklart.

Ny dag imorgen!! =)

lørdag 8. oktober 2011

Fotoshoot med Pernille, våren 2011

Endelig har jeg hatt tid til å redigere ferdig utvalgte bilder fra denne serien. Sånn er det når man har så hektiske dager at man ikke vet hvilken ende man skal begynne i....

Jeg svært fornøyd med resultatet fra denne serien, og har allerede begynt å glede meg til å redigere bildene av broren til søte Pernille, nemlig kjekke Julius (som jeg brukte som modell til en av mine eksamensoppgaver).

Foreløpig: her er bilder av Pernille! =)











Takk for at du stilte opp på shoot Pernille! =)



onsdag 5. oktober 2011

Filme

Her kommer litt tekst om meg og mine små filmprosjekter etterhvert. Inntil videre kan du ta en titt på de tingene jeg har gjort hittil..:


Film fra forberedelsene, vielsen og mottakelsen til brudeparet Marita og Ole Christian høsten 2011 (dette er hittil den filmen jeg har lagt mest arbeid i, trass i at det ikke var planlagt at det skulle bli en liten film ut av det)....:



En liten sommerfilm (til min venninne Trine) fra da vi slapp hesten hennes Pixie på beite i sommer:



En liten smakebit på bedriftsprofilering og/eller ting som fasinerer meg:



Og sist men ikke minst; filmen jeg lagde med alt jeg hadde av videosnutt fra mobiltelefoner, datamaskiner osv av minner om min kjære farfar som døde i august...




Jeg kan røpe at jeg har filmet klart materiale til enda en liten snutt om ting som fasinerer meg, men jeg trenger litt tid til å sette meg med det, og vil gjerne innhente informasjon om hva slags musikk personene kan tenke seg å ha i sammenheng med filmklippene...=)

søndag 2. oktober 2011

Hyttetur bildebloggings!

Denne helgen ble det plutselig en liten hyttetur på oss..=) Her er noen bilder fra den koselige turen!