Overload
Livet med ritalin er flatt. Jeg fungerer og er tilsynelatende stabil og konsentrert, ting er greit og fint. Men jeg er ikke kreativ og virkelysten.
Så jeg forsøker å droppe de av og til, eller det hender jeg bare glemmer de bort.
Fyrverkeri. Kaos. Virkelyst og kreativitet, ka-boom.
Men ikke noe orden. Hulter bulter til ordene ut kommer, og samme tankene med det. Hvor skal man begynne og hva skal man gjøre? Jeg har lyst til å tegne noe, kanskje jeg skal tegne noe, starte på nytt, lage meg noen nye mål, begynne akkurat nå? Jeg setter meg og streker opp noen streker. Sånn. Nå kan jeg vel tegne ettellerannet, men hva? Tusenvis av tenketanker raser gjennom hodet mitt og jeg ser for meg masse forskjellige ansikt og motiver jeg kan tegne, men hvem skal jeg velge og hvor skal jeg begynne? Tankene spinner rundt alle motivene jeg kunne tenkt meg å fotografere, men som jeg ikke kommer til å klare å fotografere fordi det krever altfor mye planlegging og arrangering, utstyr, tid og stund. Kanskje jeg heller kunne begynne å tegne slike motiver istedet for å hige etter å fotografere det? God idé, la oss starte!
Sukk.
Kanskje jeg bare skal gå å gjøre ettellerannet i huset.. Hvor var jeg, hva gjorde jeg? Har jeg ikke gjort alt som skulle gjøres? Nei, jeg har visst ikke det. Klesvasken ligger i brettede stabler på spisebordet fortsatt og på kjøkkenbenken står det 20 tomme melkekartonger som et tungt vitnesbyrd om at her i huset drikker vi masse melk. Også jeg som trodde jeg hadde gjort at som kunne gjøres.
Jeg setter meg i sofaen og lurer på hva jeg skal finne på. Husarbeidet blir ikke gjort uansett hvor mye jeg tror jeg allerede har gjort det. Musikk er digg. Jeg skrur musikken høyt opp og nyter den dype bassen. Endelig fungerer basseren igjen for en liten stund, så da må jeg jammen nyte det mens jeg kan, tenker jeg, og guffer opp. Metallica, Wolfmother. Skrillex. David skjærer grimasjer og ber meg skru av den søpla, og turen går videre innom Roxette, gamle låter fra russetiden osv osv. Jeg nyter hver eneste sang og fokuserer som vanlig på ett instrument, -denne gangen er det bassgitaren jeg følger. Jeg prøver å fokusere på teksten i stedet, hvorfor gjør jeg aldri det? Men nei, konsentrasjonen fyker rett tilbake til bassgitaren og jeg følger dens kronglete og logiske reise gjennom musikkens verden.
Etter en stund mener David at jeg har spilt nok masete musikk. Jeg setter på Elvis gamle låter og går for å spise kvelds med unga. Barna skravler konstant og uavbrutt, noe de gjør hele dagen. Det bare fyller seg helt opp oppe i hodet mitt, og jeg ber de tie stille. Minstemann tier stille og begynner heller å nynne mens han tygger mat. "Shhhh!!!!" kommer det fra meg, mens David ler fra sofaen. "Det er rett og slett bare ikke mulig for dem å tie stille..!" sier han og ler litt til. Jeg ber unga om å være stille igjen, og sier at de kan prøve å fokusere på musikken.
En liten stund blir det stille fra dem, og jeg klarer å høre Elvis synge i bakgrunnen. Blikket mitt begynner å svømme og tankene mine flykter til fantasien om at jeg bor på en flott vingård og ligger i en hengekøye ved bassenget og nyter livet med lukkede øyne i sommervarmens skygger, mens LP-spilleren lar Elvis´leve for evig inne fra huset. Langt borte i bakgrunnen hører jeg antydning til at ungene skriker og skråler, kanskje de plasker i bassenget eller spiller tennis...? Livet er iallefall bare deilig der jeg ligger og koser meg blant terrakotta og jordfarger, lyden av vinden som suser i trærne, fuglene som kvitrer, og Elvis som synger "I´ll never let you go (Little Darlin´)"...
Men jeg ligger ikke i noen hengekøye på noen egen vingård. Jeg sitter ved spisebordet i en knøttliten leilighet i andre etasje, vel vitende om at det er kaldt og guffent ute og at posten er smekkfull av dumme regninger. Hva med å nyte livet til det fulle? Ligge vet bassenget og drikke egenprodusert rødvin, akkurat som i filmen "A Good Year",, Sukk... Der vil jeg være, akkurat der...
Plutselig ser jeg for meg at jeg sitter i armkroken til David i Silveradoen, mens Elvis synger "I love you because". Solnedgang og sommervarme, avslappelse og en døsig følese av rødvin og kos i kroppen...
Hvorfor dagdrømmer jeg sånn...?
Når kveldsmaten er over og ungene stelt, setter jeg meg tilbake i sofaen og velger Frank Sinatra. "Over The Rainbow" strømmer ut av høyttalerne, og jeg kjenner at jeg blir så usigelig fylt med savn etter farfaren min.. Jeg ser for meg bildene jeg la i filmen om han, flotte sorthvittbilder av en nydelig mann. Jeg prøver å huske lukten av min helt egen farfar og innser at jeg ikke husker lukten av han. Så trist at minnene skal svekkes så fort.. Neste sangen er "I´ve got you under my skin", sangen jeg forelsket meg fullstendig i da jeg så "What Woman Want" med Mel Gibson første gang. Jeg sitter en liten stund og lurer på om jeg skal se den filmen før jeg legger meg, men innser at jeg ikke har lyst, for jeg har jo sett den før..
David roper fra senga, unga leker på rommet uten å legge seg og hunden løper gjentatte ganger mellom meg og trappa mens han maser om å komme ut. De to siste tingene taklet jeg bra, men at David ropte fra senga i tillegg, ble nok for meg. Irritert reiser jeg meg fra sofaen og kommenterer at "alle maser hele tiden på meg", for så å få lagt unga og slukket lyset. Jeg tar på meg Holmenkollenvinterjakka mi og går ut med XO (hunden).
Ute er det mørkt. I lomma mi ligger iPhonen innlogget på facebook. Jeg tar den opp og titter på face i noen sekunder før jeg føler at det blir for teit, og legger den tilbake i lomma. Jeg trasker småsjanglende bortover gaten mens jeg titter på nattehimmelens stjerner og måne mens jeg forundrer meg over at jeg kan føle meg brisen uten å ha drukket så mye som en dråpe.
Borte ved krysset hører jeg ungdom prate sammen mens toget står på stasjonen og gjør seg klart til adgang med nye reisende. En bil akselerer i det fjerne, og sliter tydeligvis med eksospotta. Jeg hører en fjern during fra ett ventilasjonsanlegg, og fokuserer på lyden av dekk mot asfalt ett sted på andre siden av jernbanen. Hvor lang tid går det før mine barn går gatelangs på lørdagskveldene? Hvor panisk kommer jeg til å være da?
Hunden har gjort fra seg og jeg setter kursen mot leiligheten igjen. Jeg holder igjen døren slik at den ikke skal smelle igjen og skremme alle i huset, slukker lysene og trasker innover i gangen mens jeg enda en gang forundrer meg over den merkelige følelsen av å være brisen, trass i at jeg ikke har drukket. Når barna mine blir store nok til å klare seg selv, -kommer jeg da til å kose meg med vin i helgene, eller kommer jeg til å la være å drikke tilfelle det skjer noe, og jeg må stå på pletten for dem?
Jeg grubler litt over dette mens jeg kler av meg jakken. Fra soverommet hører jeg mannen min sukke. Jeg vet han har lyst på nærhet, men jeg er så rastløs i kroppen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har så lyst til å.... gjøre noe. Men hva???
Jeg sukker og går fort inn på soverommet og legger meg inntil han oppå dyna. "Lufte litt?" spør han. Jeg grynter misfornøyd og blir bare liggende der mens jeg knuger han inntil meg og kjenner den merkelige følelsen av kjærlighet fylle meg til randen. Tankene spinner rundt alt jeg har lyst til å lære, gjøre, oppleve, se, føle.... En tåre triller nedover kinnet mitt og jeg forlater sengen raskt. Bak meg hører jeg mannen min sukke oppgitt og legge seg til rette igjen. Kona kunne ikke kose lenge denne gangen heller.
Selv trasker jeg ut i stua igjen. Jeg blir stående å se meg rundt. Skal jeg se en film? En feelgoodfilm? Jeg kommer fram til at uansett hvilken film jeg ville valgt å se nå, ville det ikke vært NOK inntrykk for meg. Jeg vil oppleve og føle ALT på samme tid, og da helst LIVE. Jeg titter misfornøyd rundt i stuen og ser på alt som burde vært gjort, og tankene ledes over på alle de andre tingene jeg burde ha gjort. Folk venter. Jeg har så mange prosjekter og ting på gang hele tiden, og alt for lite tid til å gjøre de. Og når jeg er slik som nå i tillegg, klarer jeg ikke å kanalisere noe som helst, eller å begynne på noe, -langt mindre gjennomføre noe. All Coulda, Shoulda Woulda overvelder meg fullstendig og jeg blir bare helt kaputt.
Overload.
Da er det enklere å skrive. Uten ritalin er hjernen min kaos og fyrverkeri, og den eneste måten å få noe som helst ut på er gjennom fingertuppene og tastaturet.. Men med ritalin er jeg ikke virkelysten og kreativ.... Hvorfor finnes det ingen mellomting...?
