Monique, -tekst og foto

BLOGGEN HAR FLYTTET!

2012-01-22T22:58:00.002+01:00

Hey folks!!

DA er den nye nettsiden min oppe og går, og jeg har herved flyttet hele bloggen min dit.
Fra nå av vil jeg med andre ord oppdatere kun der! =)

Her finner dere den nye nettsiden´s blogg: http://monicahelen.com/blogg

Bloggen min finner dere også på Bloglovin, så det hadde vært flott om dere kan følge den fra nå av..=)

Vi blogges!

Working on it!

2012-01-18T10:18:00.005+01:00

Hey!!

Jeg titter innom en liten tur bare for å gi livstegn fra meg. Bloggen blir lite prioritert nå om dagen, siden jeg er iferd med å lage TO nettsider på samme tid, samtidig som jeg setter meg inn i en ny jobb. (Jepp, jeg har byttet jobb igjen...:)

De to nettsidene jeg lager, er en til meg selv, og en til Sea-Tek AS (der jeg jobber) som virkelig trengte en ny nettside.

Jeg kommer etterhvert til å flytte bloggen min over til den nye nettsiden min. Jeg gleder meg veldig til å vise den til hele verden! Den kommer til å bli flott..=) Men først er det enkelte ting, slik som galleri-oppbygging, jeg må forstå framgangsmåten på. Det å lage nettside "fra scratch" av var ikke helt så lett som det jeg hadde trodd, -jeg støter hele tiden på små og store utfordringer som jeg fordyper meg fullstendig i. Men jeg liker det!

Inntil videre, -ha det fint her i blogglandia! =)))

GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN!! =)

2012-01-01T00:57:00.002+01:00

Kortfilm og bilder fra Glasshytta i Gamle Fredrikstad! =)

2011-12-26T16:02:00.002+01:00

Tidlig i desember var jeg i Gamlebyen Fredrikstad for å intervjue noen der, men møtet ble utsatt til neste uke istedet. Jeg gadd ikke å gå uvirksom, så jeg satte kursen rett mot ett glassblåseri jeg hadde sett på vei inn i Gamle Fredrikstad. Der fikk jeg både filme og fotografere, og her ser dere det endelige resultatet...=)

(Takk til Kari Heksem for forslaget om Nocturne til musikk..=)

Hva syntes du om bildene og videoen? =)

Huskyen Knut

2011-12-26T14:42:00.001+01:00

Igår spiste vi middag hjemme hos en hyggelig familie fra Nederland. De hadde en husky og en belgisk gjeterhund. Da huskyen Knut skulle spise gjorde han noe helt utrolig utspekulert. Han tok litt av maten sin fra matbolla, gikk en meter mot den andre hunden og la dette på gulvet, for så å returnere til matbollen sin. Da den andre hunden så kom for å spise maten Knut hadde lagt på gulvet, stod Knut klar og flekket tenner og knurret..! Det var helt opplagt at Knut gjorde dette med vilje, og det skjedde gjentatte ganger. For en rampete hund!! =)

Jeg fikk noen flotte bilder av det hele, og slengte to av dem sammen i en gif..=)

Knut er såklart en veldig snill hund, det må jo sies..=)

Forandring fryder!! =)

2011-12-20T12:57:00.000+01:00

Det tar jammen lang tid å bo seg til i en leilighet. Helt fra vi flyttet inn hit i februar 2011, har jeg mistrivdes VELDIG med badet vårt. Det er ett så kombinert rom som overhodet mulig for oss. Det er der David og jeg har alle klærne våre, da i hver vår rad med elfakurver godt synlig. Det er der både vaskemaskin og tørketrommel står, og da med en meters mellomrom fordi vaskemaskinen er nødt til å stå nærme varmtvannstanken og avløpet der. Det er også der hunden vår XO har sin soveplass, og det er der han oppholder seg på dagen mens vi er borte. I tillegg til å ikke ha noe skapplass, annet enn til støvsuger og bøtter, samt litt plass til håndklær, er badet så godt som upraktisk som det kan få blitt.

Idag fikk jeg nok. Jeg ryddet kroken der alt var slengt oppå tørketrommelen, og hang først opp en liten sak på veggen slik at jeg har ett sted å henge smykkene mine. Deretter skrudde jeg opp en hylle, lik den jeg har over vasket under speilet på badet. Dermed hadde jeg en plass å ha parfymer og det jeg ellers ikke har hatt så lett tilgang til, samt ett sted å gjøre av smykkene mine som hittil har ligget og støvet ned i en liten eske oppå varmatvannstanken. Jeg helte ut begge kurvene mine med rot, kastet en masse og ryddet til tilbake på tørketrommelen. Dopapiret fikk også plassen sin der.

Dermed ble det en ganske så rotete, men litt mere hyggelig krok enn hva vi har hatt hittil:

(Da jeg hang opp hyller og stativ til halsbånd, stod tørketrommelen vendt mot venstre (vinduet). Det kan hende jeg finner en annen plass til kurvene etterhvert for det ser altfor rotete ut nå også. Men i forhold til før er det nå system i kaoset..=)

Kanskje jeg blir å bruke smykkene mine litt oftere nå som jeg SER dem?

Verdens vakreste pinnsvin, er det ikke det dem kaller han? Den fikk vi i bryllupsgave fra kollegene jeg hadde hatt i Elite Foto, Åmot. Søt liten tass som har vært bortgjemt altfor lenge.

Kan det hende jeg bruker parfyme oftere også nå, nå som jeg har de framme? Jeg er igrunn ikke noen parfyme jente.. Sterke lukter gjør at jeg får vondt i hodet mitt...

Den lille esken i gull med nissemotiv, lagde Daniel til meg i gave sist år.. Den er så nydelig, og i den har jeg de mest verdifulle smykkene mine (ikke av kostnadsverdi, men de jeg er mest glad i og bruker mest).

Jeg fortsatte å rydde litt til. Inntil idag har vaskemaskinen hatt ett stygt merke oppå etter ett eller annet klistremerke. Idag fikk jeg nok ang det stygge og mørke, loete og klebrie der, og fant fram stålull. Vips så var det vekk. Det er ikke lenge siden jeg kjøpte meg en kurv på Nille til å ha det rotet jeg bruker mest oppi. Med kurven som skjuler rotet, samt den nydelige sminkepungen Kathrine (tidligere JV-venninne fra Mysen) heklet til meg på oppdrag, ble det så fint atte..=)

Det er forresten koselig å ha q-tips oppi ett slikt glass også, istedet for de stygge plastikkgreiene de kommer i...

Siden jeg var så godt igang med rydding, og smykkene nå hadde funnet veien bort i kroken ved tørketrommelen, måtte jeg finne på noe med varmtvannssprederen også. Der er det jo noen stygge kraner, og det faktum at den er rund og dermed skaper mye tomrom rundt seg som gjør det vanskelig med plassering av kurver og diverse man setter pris på, fant jeg ut at det kunne da være koselig med litt planter der inne. Det finnes nok av dem som vil ha mye lys, men ikke direkte sollys, så disse fikk flytte inn på badet for å skape litt glede der.

Jeg syns fortsatt ikke at varmtvannssprederen er så veldig sjarmerende, men det hjalp iallefall litt. =)

Da jeg ryddet i kurvene mine, fant jeg igjen denne lille, gule tassen. Den er verdifull i mine øyne, for den kommer fra kottet i andre etg på Frydenlund, småbruket vi hadde. Vi fant flere gamle og morsomme ting på det gamle loftet, som vi har tatt vare på. (Burde kanskje blogge litt om det en dag?)

Jeg satte også inn noen telys (haha, jeg glemte å ha i nye lys i to av dem og tenne dem før jeg fotograferte..!), slik at jeg han gjøre det litt ekstra koselig der en kveld David ikke er hjemme (han tåler ikke gassen fra telysene.. har noen noen forslag om telys, kubbelys og stearinlys som ikke kommer med avgasser, si ifra..!!)

Jeg syns det ble mye mere koselig på badet idag. Når man sitter på do, ser man da dette her:

GOOOOD plass!! Det ble til og med også akkurat nok plass til at jeg kunne plassere sengen til XO i lengden mellom vaskemaskin og tørketrommel! =)

Nydelige gutten gikk og la seg med én gang sengen var på plass..=)

Men vent: dere som har vært på badet vårt, legger sikkert merke til at det mangler noe ved siden av tørketrommelen på bildet over (ovenfor bildet av boffe)..? JEPP, de stygge ELFAkurvene er VEKK!!

Nå skal du høre.. Jeg var så møkklei de stygge, fæle kurvene. Det har jeg vært lenge. Jeg har gjort nesten alt i min makt for å finne klesskap som kunne passe til disse kurvene i bredde, høyde og dybde, uten hell. For jada, jeg skulle på død og liv beholde kurvene. De er da trossalt praktiske, og kostet litt penger da jeg kjøpte de. Inntil idag har jeg hatt kurvradene til David og meg på badet, plassert mellom tørketrommelen og døren til badet. Det var ett stusselig syn å se på hver gang man satt på do. Utrolig stygt, og rotete (du må ikke tro at jeg alltid bretter alt før jeg slenger det i kurvene..). Så idag fikk jeg ett snodig innfall om å dra å svi av litt penger.

Da jeg skulle kjøpe gave til gojenta mi Trine, stakk jeg innom en forretning her i Mysen som heter Noe Annerledes. Der la jeg merke til at de hadde en sånn nydelig skillevegg, som jeg lenge har gått og ønsket meg. Men den kostet flesk, så jeg lot det være. Idag derimot syntes jeg ikke lenger at den kostet flesk. Jeg tok noen mål av elfakurvene der de stod på badet, riktignok kun bredde og dybde, -og kastet meg i bilen bort i veien her for å se om skilleveggen passet. Raskt travet jeg rett inn i butikken, ned trappene i det nedre lokalet og bort til skilleveggen, og tok noen mål. YES den ville passe perfekt!

Da ekspeditøren var ledig, sa jeg rett og slett at jeg skulle ha skilleveggen, og hun smilte fra øre til øre. (klart det, hun tenkte sikkert bare "ka-tching!", hehe...). Glad og lykkelig fikk jeg drasset med meg den tuuuunge skilleveggen hjem og opp trappa, inn på badet, og... oppdaget at det var for lavt under taket til at jeg kunne ha den foran elfakurvene på badet...!!!

Kan du tro jeg var skuffa?! Men jeg er ett stabeis. Har jeg først kjøpt den flotte, vidunerlige og herlige skilleveggen, så skal den brukes til det jeg ønsket å bruke den til! Jeg tok en liten tur rundt i leiligheten for å finne en vegg som var høy nok til elfakurver og skillevegg, uten å finne noen der det ikke ville se alt for teit ut. Til slutt falt valget på glassvinduene inn til soverommet. "Det kommer til å bli utrolig stusselig da, å sitte på soverommet og se rett inn i baksiden av elfakurvene og alt rotet i de..." tenkte jeg litt småsnurt og vurderte om jeg bare skulle la være å gjennomføre denne planen i det hele tatt. "Men vi har trossalt lameller til dette vinduet, og jeg kan etterhvert dekke til baksiden av kurvene med noe..", konkluderte jeg, og satte igang med å drasse elfakurver ut i gangen.

Lykkelig og glad kunne jeg da ta frem skilleveggen igjen og fnisende sette den på plass foran elfakurvene mens jeg tenkte på ~~hvordan David stakkar kommer til å irritere seg over den litt mere vanskelige tilgangen til klærne sine.. (det får han bare bli vant til...=)~~

EDIT: Jeg snudde elfakurvene til David ut mot høyre, slik at han fikk en egen "dør" utav skilleveggen. Nå trenger han bare å åpne sin egen dør, så har han lett tilgang til klærne sine likevel! =) Skilleveggen er dessverre ikke bred nok til at jeg kunne snu begge kurvene slik (med ryggene mot hverandre), så jeg får overleve med å måtte flytte to deler av den for å få tak i mine klær.

Jeg syns det ble fint jeg!

Litt teit at man kan se elfakurvene nederst da, men det får jeg bare leve med.

Utrolig herlig at skilleveggen er høy nok til å rekke helt opp! (får vel rydde de øverste skuffene snart...)

(Ignorer åpne skuffer og ledninger... hihi) Jeg syns ikke det ble så altfor dominerende heller jeg! =) Det var da også litt planlagt at valget falt på en lys skillevegg. (Heldig for meg at det var det forretningen hadde..=)

NÅ syns jeg det er trivelig på badet. Og i gangen. Jeg elsker skilleveggen. Jeg hatt lyst på en slik helt siden jeg så Isabelle (også tidligere JV-venninne... savner henne...) kjøpe en slik og bruke den diverse steder i huset.. Hennes er riktignok mørk, men jeg syns min er like stilig fordet..=)

Til slutt har jeg så lyst til å vise ett nyyyydelig bilde av mannen min og meg...=) Det var ett spontant bilde tatt med litt for stor blender, og jeg holdt kameraet selv. Men det ble så koselig, så det må nok opp på veggen snart!

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så forelska i han etter 13år...<3 =)

Hva syns dere om forandringene mine? =)

Kaos og kontroll

2011-12-12T20:01:00.002+01:00

Altfor ofte syns jeg det er så uendelig slitsomt å være inni dette lille huet her. Det virker som om at bibliotekaren har tatt langtidsferie, og alle de små grå har gått amok og bare pælmer bøker og blader rundt om seg mens de danser på bordet og synger støyende og overdøvende sanger til en eller annen trommis i lokalet. Tusen tanker eksploderer i ett fyrverkeri av kaos, og ingenting finner noensinne veien ut.

Såklart jeg kan dytte i meg litt medisin og dermed få en litt mere kontollert tankebane, men da syns jeg synd på de små grå. Når den giftige dampen fyller hjernens bibliotek, blir de små grå brått så slitne og apatiske. De er ikke levende og glade lenger, men bare kontollerte og pliktoppfyllende. De eksisterer og gjør det som trengs. Men de har ikke noen gledessprakende følelser. Så hva i all verden skal det være godt for?

Men der igjen så er det ikke lett å skulle velge mellom kaos og kontroll. Jeg trenger litt kaos for å være i kontakt med min kreativitet og fantasi. Jeg trenger å ha litt kaos for å FØLE slik jeg så sterkt føler når jeg er ute og går en tur og sanser så inderlig, når jeg leser en bok eller bare ser på mine nydelige barn og tenker på hvor mye de betyr for meg..

Men jeg trenger også kontrollen.. Jeg trenger å fungere som en tålmodig mamma, og en normalt bekymret mor. Så lenge de små grå får leke seg i hjernebarken slik de selv vil, flyr det alt for mange bekymrede og sprø tanker veggimellom, og hver gang noen av de tankene dreier seg om hva som kan skje, eller kunne ha skjedd med mine søte små barn eller andre jeg er glad i, blir jeg syk av frykt og skrekk. Det er da jeg ser på klokken for å finne ut om det har blitt for sent for siste dose "gift" til hjernen..

Så inni dette lille huet her er det slettes ikke harmoni. Jeg savner harmoni. Jeg savner å føle meg litt mere stabil, og da uten å måtte ty til hjelp.

Men hjelpen kan komme i mange former. Endret kosthold kan kanskje være tingen? Jeg skulle intervjue en ernæringsterapeut her om dagen, men det endte opp med at intervjuet ble droppet (hun var ikke interessert i å være med i magasinet jeg jobber for) og at jeg istedet ble hennes klient (eller sier man pasient?). Hun målte blodsukkeret mitt, fikk sjokk, og fortalte noen alvors ord til meg om at her burde kostholdet endres dersom jeg ønsker å unngå å utvikle diabetes. Hjelpes.... Så klart jeg ønsker å unngå det..! Så imorgen tidlig skal jeg tisse på glass og sende inn prøve for å få sjekket om jeg har matintoleranse, slik at man kan finne ut hva det er jeg spiser som er så feil for meg.

Monica Fossen (ernæringsterapeuten) mener at hun også kan ha mulighet til å hjelpe meg med diverse andre ting, så jeg er veldig spent på hvilken vei dette kan gå. =) Det er greit å passe på kroppen sin, -jeg ble da trossalt 30år for noen uker siden!

Jeg skulle ønske at jeg fikk hjelp med min kaotiske hjerne. Dersom noen kunne sendt meg en flink bibliotekar til å ha på full stilling der, hadde det sikkert vært toppers. De små grå syns nemlig at det er kulest å ha det gøy og være glade, men akkurat som alle andre små barn, føler de seg mer elsket dersom det er noen der til å holde styr på dem. Mine er foreldreløse, -det kan iallefall virke sånn. Det er slitsomt å bruke så mye av sin tid og energi på å kontrollere seg selv hele dagen igjennom.

Noe annet som irriterer meg grenseløst er denne søken etter livskvalitet. Jeg føler hele tiden at jeg er på rett vei i søken etter den, men nå da jeg trodde jeg hadde den, viste det seg at jeg var iferd med å styre i en fullstendig annen retning, -nemlig vekk fra den. Så nå har jeg kastet loss og endret kurs igjen. Ikke religiøst sett altså, der har jeg stø kurs og ligger stort sett i havn, men når det gjelder arbeid, og prioritering av fritid og interesser, har jeg igjen staket ut ny kurs med vinden i ryggen. (Mer om det senere).

Og som dere kan se, har jeg endret layouten på bloggen IGJEN. Enda ett forsøk på å sortere ut ett eller annet i den kaotiske delen av meg. Av og til kan man undres over om jeg noensinne blir fornøyd med noe som helst. Eller kanskje det er bare jeg som undrer over det. Jeg og mine små grå.

Se mitt visittkort bli produsert!

2011-12-07T23:30:00.001+01:00

Nå har jeg endelig fått laget meg ett nytt visittkort! Jeg har lenge følt at jeg trengte dette, men det har rett og slett ikke blitt prioritert. Jeg har heller ikke helt visst hvor jeg skulle henvende meg for å gjennomføre en slik liten produksjon. Men da jeg i jobbsammenheng var og intervjuet Erik Halstvedt ved Profilia i Askim, nevnte jeg min lille plan om å lage ett visittkort, -og vips, så hadde jeg en liten mulighet åpen.

Tanker og muligheter ble til en times redigering for layouten sin skyld en sen kveld, og noen dager senere kunne jeg stikke innom Profilia og filme prosessen. Han sa at dette var noe han kunne gjøre mens jeg ventet, på fem minutter, men jeg klarte ikke helt å tro at det skulle gå så raskt.

Videoen viser hvor fort det gikk. Det gikk faktisk UNDER fem minutter. Og dermed kunne jeg gå der fra med mine helt egne, nydelige visittkort i høy kvalitet. =)

(men neste gang skal jeg lage skriften litt større. godt jeg har lagret alt i både pdf og psd format...)

Visittkortet ble slik:

Hva syns du? =)

Selve filmingen ble svært uhøytidelig og bare for morroskyld, men likevel ett resultat av mitt lille ønske om å filme ting som fasinerer og imponerer meg. Dette er i det tilfellet mitt første forsøk og prosjekt. =)

Enjoy!

SneakPeak hos Mysen Gamle Snekkerverksted

2011-12-04T20:01:00.001+01:00

Mysen Gamle Møbelsnekkerverksted ble etablert i 1913 av Hans Korperud. Nå er det tredje generasjon som driver bedriften, og denne uken stakk jeg innom Arild Korperud, som også er min nabo, og fikk en omvisning hos dem. =)

(En dag jeg får tid, skriver jeg kanskje litt mer om selve bedriften i dette innlegget...)

Jeg syns bildene ble så stemningsfulle. Jeg elsker alt som er anderledes og sjeldne. Slikt som dette her ser man ikke ofte! =)

Hva syntes dere om bildene?

Gratulerer med 30-årsdagen Trinejenta!

2011-11-30T09:28:00.001+01:00

Denne helgen dro jeg til Tukudalen for å feire bursdagen til gode venninna mi Trine...=) Kameraet var såklart med, og jeg knipset masse bilder, -slik jeg alltid gjør når jeg er hos Trine. Hun bor da trossalt utrolig fint i det lille huset sitt, og interiøret fasinerer meg like mye hver gang jeg kommer dit..!

Her kommer ett lite bilderas fra kvelden da vi feiret hennes 30-årsdag..=)

Siden det nærmer seg jul og vinter (hvor blir det av snøen...??) hadde hun pyntet i litt vinterstil.

Enjoy!

Takk for en koselig kveld jenta! =)

Herlig mor-og-datter fotografering i høst!

2011-11-28T18:19:00.001+01:00

Tidligere i høst hadde jeg gleden av å ha en mor/datter-fotografering. =)

Vi var først ved en gammel kirke og tok bilder (den syns ikke på bildene, fordi jeg likte best de bildene der de er nærme), etterfulgt av ett skikkelig kult og farverikt location! =)

Jeg er kjempefornøyd med bildene!

(Du kan klikke på bildene for å se de i fullskjermsvisning. Bruk piltastene til å bla med.)

Takk for en herlig dag begge to! Vi sees sikkert snart igjen..=)

A movie made by me! =)

2011-11-23T21:33:00.001+01:00

Det er med stor stolhet og glede at jeg nå kan presentere en film jeg selv har laget! =) Jeg skrev såvidt om det i dette innlegget, hvor jeg også la ut litt bilder fra dagen.

Filmen ble til i høst, etter at jeg hadde fotografert brudeparet Marita og Ole Christian´s forberedelser, vielse og mottakelse. Det er genialt å fly rundt med ett kamera som kan filme! Slik kunne jeg gi dem min helt egen og ganske så personlige gave (siden jeg kjenner de litt fra før av=).

Videoen finner dere her på nettsiden min ("Marita og Ole Christian´s store dag!"), eller så kan dere også se den her i dette blogginnlegget så klart.

Jeg satte også sammen en film i sommer, fra da unga, mamma og jeg var med Trine Lise og slapp søte Pixie på beite..=) Den ligger også på nettsiden min sammen med videoen fra den store dagen til Marita og Ole. Men nå er det fokus på brudeparets film..! =)

Hva syns du om filmen? Jeg blir så glad for kommentarer!

Overload

2011-11-12T22:23:00.001+01:00

Overload

Livet med ritalin er flatt. Jeg fungerer og er tilsynelatende stabil og konsentrert, ting er greit og fint. Men jeg er ikke kreativ og virkelysten.

Så jeg forsøker å droppe de av og til, eller det hender jeg bare glemmer de bort.

Fyrverkeri. Kaos. Virkelyst og kreativitet, ka-boom.

Men ikke noe orden. Hulter bulter til ordene ut kommer, og samme tankene med det. Hvor skal man begynne og hva skal man gjøre? Jeg har lyst til å tegne noe, kanskje jeg skal tegne noe, starte på nytt, lage meg noen nye mål, begynne akkurat nå? Jeg setter meg og streker opp noen streker. Sånn. Nå kan jeg vel tegne ettellerannet, men hva? Tusenvis av tenketanker raser gjennom hodet mitt og jeg ser for meg masse forskjellige ansikt og motiver jeg kan tegne, men hvem skal jeg velge og hvor skal jeg begynne? Tankene spinner rundt alle motivene jeg kunne tenkt meg å fotografere, men som jeg ikke kommer til å klare å fotografere fordi det krever altfor mye planlegging og arrangering, utstyr, tid og stund. Kanskje jeg heller kunne begynne å tegne slike motiver istedet for å hige etter å fotografere det? God idé, la oss starte!

Sukk.

Kanskje jeg bare skal gå å gjøre ettellerannet i huset.. Hvor var jeg, hva gjorde jeg? Har jeg ikke gjort alt som skulle gjøres? Nei, jeg har visst ikke det. Klesvasken ligger i brettede stabler på spisebordet fortsatt og på kjøkkenbenken står det 20 tomme melkekartonger som et tungt vitnesbyrd om at her i huset drikker vi masse melk. Også jeg som trodde jeg hadde gjort at som kunne gjøres.

Jeg setter meg i sofaen og lurer på hva jeg skal finne på. Husarbeidet blir ikke gjort uansett hvor mye jeg tror jeg allerede har gjort det. Musikk er digg. Jeg skrur musikken høyt opp og nyter den dype bassen. Endelig fungerer basseren igjen for en liten stund, så da må jeg jammen nyte det mens jeg kan, tenker jeg, og guffer opp. Metallica, Wolfmother. Skrillex. David skjærer grimasjer og ber meg skru av den søpla, og turen går videre innom Roxette, gamle låter fra russetiden osv osv. Jeg nyter hver eneste sang og fokuserer som vanlig på ett instrument, -denne gangen er det bassgitaren jeg følger. Jeg prøver å fokusere på teksten i stedet, hvorfor gjør jeg aldri det? Men nei, konsentrasjonen fyker rett tilbake til bassgitaren og jeg følger dens kronglete og logiske reise gjennom musikkens verden.

Etter en stund mener David at jeg har spilt nok masete musikk. Jeg setter på Elvis gamle låter og går for å spise kvelds med unga. Barna skravler konstant og uavbrutt, noe de gjør hele dagen. Det bare fyller seg helt opp oppe i hodet mitt, og jeg ber de tie stille. Minstemann tier stille og begynner heller å nynne mens han tygger mat. "Shhhh!!!!" kommer det fra meg, mens David ler fra sofaen. "Det er rett og slett bare ikke mulig for dem å tie stille..!" sier han og ler litt til. Jeg ber unga om å være stille igjen, og sier at de kan prøve å fokusere på musikken.

En liten stund blir det stille fra dem, og jeg klarer å høre Elvis synge i bakgrunnen. Blikket mitt begynner å svømme og tankene mine flykter til fantasien om at jeg bor på en flott vingård og ligger i en hengekøye ved bassenget og nyter livet med lukkede øyne i sommervarmens skygger, mens LP-spilleren lar Elvis´leve for evig inne fra huset. Langt borte i bakgrunnen hører jeg antydning til at ungene skriker og skråler, kanskje de plasker i bassenget eller spiller tennis...? Livet er iallefall bare deilig der jeg ligger og koser meg blant terrakotta og jordfarger, lyden av vinden som suser i trærne, fuglene som kvitrer, og Elvis som synger "I´ll never let you go (Little Darlin´)"...

Men jeg ligger ikke i noen hengekøye på noen egen vingård. Jeg sitter ved spisebordet i en knøttliten leilighet i andre etasje, vel vitende om at det er kaldt og guffent ute og at posten er smekkfull av dumme regninger. Hva med å nyte livet til det fulle? Ligge vet bassenget og drikke egenprodusert rødvin, akkurat som i filmen "A Good Year",, Sukk... Der vil jeg være, akkurat der...

Plutselig ser jeg for meg at jeg sitter i armkroken til David i Silveradoen, mens Elvis synger "I love you because". Solnedgang og sommervarme, avslappelse og en døsig følese av rødvin og kos i kroppen...

Hvorfor dagdrømmer jeg sånn...?

Når kveldsmaten er over og ungene stelt, setter jeg meg tilbake i sofaen og velger Frank Sinatra. "Over The Rainbow" strømmer ut av høyttalerne, og jeg kjenner at jeg blir så usigelig fylt med savn etter farfaren min.. Jeg ser for meg bildene jeg la i filmen om han, flotte sorthvittbilder av en nydelig mann. Jeg prøver å huske lukten av min helt egen farfar og innser at jeg ikke husker lukten av han. Så trist at minnene skal svekkes så fort.. Neste sangen er "I´ve got you under my skin", sangen jeg forelsket meg fullstendig i da jeg så "What Woman Want" med Mel Gibson første gang. Jeg sitter en liten stund og lurer på om jeg skal se den filmen før jeg legger meg, men innser at jeg ikke har lyst, for jeg har jo sett den før..

David roper fra senga, unga leker på rommet uten å legge seg og hunden løper gjentatte ganger mellom meg og trappa mens han maser om å komme ut. De to siste tingene taklet jeg bra, men at David ropte fra senga i tillegg, ble nok for meg. Irritert reiser jeg meg fra sofaen og kommenterer at "alle maser hele tiden på meg", for så å få lagt unga og slukket lyset. Jeg tar på meg Holmenkollenvinterjakka mi og går ut med XO (hunden).

Ute er det mørkt. I lomma mi ligger iPhonen innlogget på facebook. Jeg tar den opp og titter på face i noen sekunder før jeg føler at det blir for teit, og legger den tilbake i lomma. Jeg trasker småsjanglende bortover gaten mens jeg titter på nattehimmelens stjerner og måne mens jeg forundrer meg over at jeg kan føle meg brisen uten å ha drukket så mye som en dråpe.

Borte ved krysset hører jeg ungdom prate sammen mens toget står på stasjonen og gjør seg klart til adgang med nye reisende. En bil akselerer i det fjerne, og sliter tydeligvis med eksospotta. Jeg hører en fjern during fra ett ventilasjonsanlegg, og fokuserer på lyden av dekk mot asfalt ett sted på andre siden av jernbanen. Hvor lang tid går det før mine barn går gatelangs på lørdagskveldene? Hvor panisk kommer jeg til å være da?

Hunden har gjort fra seg og jeg setter kursen mot leiligheten igjen. Jeg holder igjen døren slik at den ikke skal smelle igjen og skremme alle i huset, slukker lysene og trasker innover i gangen mens jeg enda en gang forundrer meg over den merkelige følelsen av å være brisen, trass i at jeg ikke har drukket. Når barna mine blir store nok til å klare seg selv, -kommer jeg da til å kose meg med vin i helgene, eller kommer jeg til å la være å drikke tilfelle det skjer noe, og jeg må stå på pletten for dem?

Jeg grubler litt over dette mens jeg kler av meg jakken. Fra soverommet hører jeg mannen min sukke. Jeg vet han har lyst på nærhet, men jeg er så rastløs i kroppen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har så lyst til å.... gjøre noe. Men hva???

Jeg sukker og går fort inn på soverommet og legger meg inntil han oppå dyna. "Lufte litt?" spør han. Jeg grynter misfornøyd og blir bare liggende der mens jeg knuger han inntil meg og kjenner den merkelige følelsen av kjærlighet fylle meg til randen. Tankene spinner rundt alt jeg har lyst til å lære, gjøre, oppleve, se, føle.... En tåre triller nedover kinnet mitt og jeg forlater sengen raskt. Bak meg hører jeg mannen min sukke oppgitt og legge seg til rette igjen. Kona kunne ikke kose lenge denne gangen heller.

Selv trasker jeg ut i stua igjen. Jeg blir stående å se meg rundt. Skal jeg se en film? En feelgoodfilm? Jeg kommer fram til at uansett hvilken film jeg ville valgt å se nå, ville det ikke vært NOK inntrykk for meg. Jeg vil oppleve og føle ALT på samme tid, og da helst LIVE. Jeg titter misfornøyd rundt i stuen og ser på alt som burde vært gjort, og tankene ledes over på alle de andre tingene jeg burde ha gjort. Folk venter. Jeg har så mange prosjekter og ting på gang hele tiden, og alt for lite tid til å gjøre de. Og når jeg er slik som nå i tillegg, klarer jeg ikke å kanalisere noe som helst, eller å begynne på noe, -langt mindre gjennomføre noe. All Coulda, Shoulda Woulda overvelder meg fullstendig og jeg blir bare helt kaputt.

Overload.

Da er det enklere å skrive. Uten ritalin er hjernen min kaos og fyrverkeri, og den eneste måten å få noe som helst ut på er gjennom fingertuppene og tastaturet.. Men med ritalin er jeg ikke virkelysten og kreativ.... Hvorfor finnes det ingen mellomting...?

Gamle bragder, -nye mål!

2011-11-11T23:05:00.001+01:00

Da jeg skulle lage særoppgaven min på vidregående, valgte jeg å skrive om indianere. Jeg har alltid vært fasinert over indianere, kulturen, draktene, utseendet (såklart barske og kjekke mannfolk med langt hår og flott utseende som i "den siste mohikaner" hehe...).

I tillegg fikk jeg en gang vite at ett sted langt ut i slekta mi er det indianere, og at jeg har litt indianerblod i årene. Jeg var så stolt over nettopp dette! Så da jeg skulle lage forsiden til min særoppgave, valgte jeg å tegne en selv, -og her er den.

Denne ble da tegnet i 1998. Jeg husker jeg møtte på en lærerinne i gangen, som var så ergelig forundret over at jeg ikke gikk "tegning form og farge" når jeg helt klart burde gått der istedet for allmennfag. Det fikk meg til å bli enda mer frustrert over mitt valg av vidregående utdanning. Jeg hadde jo hatt ett ønske om å gå nettopp den linjen, men jeg ønsket jo å gå så mange forskjellige linjer! For en frustrerende tid det var... Man er da slettes ikke moden nok til å vite hva man vil når man er så ung..?

Det ble med andre ord 3 år på allmennfag. Men interessen for å tegne er der fremdeles. Den har bare ikke utvilket seg stort. Og jeg innså nå ikveld at det er på tide at jeg slutter å vise til "tidligere bragder", men heller begynner å fokusere på hva som ligger FORAN meg. Ang alt. Jobb, sang, foto, tegning osv.

Det er på tide at jeg setter meg NYE mål, lager meg NYE prosjekter, og viser til noe NYTT, -istedet for å leve på gamle minner...=)

Framtiden ligger i mine hender, akkurat som din framtid ligger i dine hender. Hva ønsker du å gjøre ut av den?

Ang min boikott av Facebook; det har gått kjempefint. På halvannen uke har jeg nesten ikke vært innom facebook, -kun de 15min jeg satte av til meg selv. Men for noen kan det ha virket som om at jeg var der mere, for da jeg leste nyheter osv, trykket jeg trossalt LIKER og DEL knappen noen ganger slik at det kom på min profil. Men jeg har fortsatt mitt på "det rene"; jeg har ikke vært PÅ FACEBOOK mer enn jeg hadde planlagt; og det var DEILIG!

Jeg kjenner at det nå også er enklere å finne på andre ting.

Neste prosjekt er å tegne ettellerannet nytt!

Hva syns dere om tegningen?

Tegne

2011-11-05T19:54:00.001+01:00

Helt siden jeg var liten har jeg tegnet tegninger, da mest portrett. Jeg hadde perioder der jeg tegnet den lille havfruen Ariel nesten daglig, for deretter å få en lang periode med tegninger fra Alvefolket.

Det med å tegne/male er tydeligvis noe som ligger i blodet; faren min er flink til å tegne tekniske tegninger, og farfaren min var også utrolig flink til å tegne, i tillegg til at jeg har ett maleri han har laget. Mormoren min tegner og maler (akvarell, oljemalerier osv, bilder kommer snart!), broren min tegnet kule tegneserietegninger, og mammaen min har helt klart også anlegg for tegning. Tiden vil vise om mine barn også har interessen og egenskapene (foreløpig ser det jammen ikke værst ut..:)

Dessverre er jeg en veldig utålmodig jente. Jeg tegner nå ca en tegning i året, og dersom den ikke blir bra på første forsøk, etter å ha prøvd i en halvtime, ender den opp med å bli krøllet sammen i villt sinne, og kastet rett i søpla. Dette er noe jeg har bestemt meg for å gjøre om på, helt klart! Jeg venter bare på inspirasjon og skapergleden. I mens har jeg gått til innkjøp av en type lærebok innen portrett-tegning, og håper at jeg etterhvert får tid til å se litt på den.

Inntil videre kan jeg vise dere gamle tegninger:

Nedenfor: Skarpegg og Leetah´s første møte (Alvefolket). Jeg var rett og slett fengslet av disse to nydelige figurene og tegnet de ofte. Tegningene er fra 1995.

Jeg hadde ikke vært sammen med David lenge da jeg tegnet disse to tegningene (nedenfor). Jeg elsket å se på han mens ha sov, noe jeg fortsatt gjør, -men jeg må innrømme at han nå har sterk konkurranse med barna våre...=) Tegnet i 2001.

I 2003 en gang tegnet jeg denne tegningen av broren min. Jeg syns det ble en riktig så nydelig portrettering av han..=)

Rundt den tiden da jeg møtte David, kjente jeg denne gutten (nedenfor). Tegningen ble til av en kullstift, og jeg var såklart kjempefornøyd med resultatet. Tegnet i 1999.

Tegningen nedenfor var ett forsøk på å tegne "kraki", -å tegne så raskt som overhodet mulig mens noen beveger seg osv. Jeg ble utrolig overrasket da jeg så at det ble såpass bra på så kort tid!
Mannen på bildet er min kjære farfar... Savner han masse..
Tegnet i 1998.

Men denne er jeg nok aller mest stolt av, tegningen jeg valgte å ha som forside på min særoppgave om indianere fra tiden jeg gikk VGS..:

Hva syns dere om tegningene jeg har delt hittil?

Magiske kveldsbilder fra den kreative faceboikottern! =)

2011-11-05T18:05:00.000+01:00

Hvor mange dager har jeg vært uten facebook nå? Jeg vet ikke, og jeg bryr meg ikke, -det fungerer så flott uten atte. Men idag måtte jeg en liten tur innom for å sjekke en ting, -og like fort var jeg ute igjen. Jeg ser da ingen grunn til å ødelegge noe jeg har kommet så godt igang med.

Da jeg hentet Philippe på skolen igår, hadde det rukket å bli ganske mørkt ute allerede. Kameraet mitt er med meg på jobb hver dag, men i den sammenheng blir det mest portrettering rundt bedrifter. Jeg savner å knipse andre type bilder også, og jeg kjente meg virkelig i det kreative hjørnet igår! Så kameraet fikk bli med en tur opp til skolen. Underveis fant jeg noen kule motiv..=)

Jeg syns våt asfalt virkelig gjør seg på kveldstiden. Mine to desiderte favoritter i denne samlingen er det første og det siste bildet, pga lyset, gjenskinnet i asfalten og skyggespillet. For en herlig tid å ta bilder på! Hva syns dere om disse bildene? =)

(husk at jeg setter mer pris på kommentarer her i bloggen min, enn på facebook..)

Jeg har fått nok. Nå utfordrer jeg deg.

2011-11-02T22:51:00.000+01:00

Denne dagen har jeg kjent at det har toppet seg helt fullstendig.

Jeg våknet opp alt for sent. Helt automatisk begynte jeg å stresse over at jeg måtte rekke stell av meg selv og barna, smøre mat til oss alle sammen og få dem levert før jeg skulle på jobb. Men jeg orker ikke stress lenger. Jeg skyr stress, og alt som kan påvirke stress. Så jeg valgte å roe ned tempoet og ta det rolig, -noe som resulterte i at jeg kom for sent til det første møtet. Deretter forplantet forsinkelsen seg videre til neste møte, og også til det tredje møtet. Mellom hvert møte stresset jeg mens jeg kjørte bil og måtte overholde fartsgrenser, og gjennom møtene stresset jeg også over tanken på at jeg sikkert kom til å bli forsinket til neste møte. Slik holdt jeg på helt fram til 1300.

Jeg hadde da fått ett avlyst og utsatt møte, og bestemte meg resolutt for at jeg rett og slett skulle ta "en pust i bakken". Jeg parkerte bilen og gikk til en café hvor jeg bestilte sjokoladekake og kaffe mocca.

Pust i bakken. Slappe av..

Men hva gjorde jeg? Jeg satte meg ned i sofaen og tatt av meg jakken mens jeg tenkte "hva skal jeg finne på nå da? Jeg gidder ikke lese avisen. Og det er så lite lys her at det ikke vil være fornuftig å slite ut øynene på å lese noe blad heller." Jeg fant opp gode unnskyldninger til å logge på Facebook, og var dermed pålogget omtrent før jakken var av.

Så der ble jeg sittende å rote bort min dyrebare lille pust-i-bakken-tid, og det enda jeg satt på en koselig café med en deilig kake og kaffe foran meg. Jeg satt på Facebook.

Jeg innså at jeg har ett problem.

"Det er ikke ett alvorlig problem ennå", -det er iallefall det jeg liker å si til meg selv. Men likevel så må jeg bare innse at for meg ER det ett STORT problem at jeg ikke kan klare å sitte inaktiv i noen få sekunder før jeg automatisk logger på facebook. Jeg er til og med på facebook mens jeg lufter hunden! Så istedet for å nyte den friske luften i dype åndedrag, eller å se på stjernehimmelen og omgivelsene rundt meg, lar jeg den lille mobilskjermen lyse opp ansiktet mitt i mørket mens jeg går omtrent i blinde og lufter hunden, som heller ikke får noe oppmerksomhet. Det er helt vanvittig. Det er sykt.

I går gjorde jeg og unga noe svært fornuftig. Etter å ha hentet dem i SFO og barnehage, kjørte vi innom Rema og handlet mat, dro hjem og tilberedte og spiste mens lekser ble gjort. Deretter luftet jeg hunden, og så dro vi på ett vaskeekte besøk hos en hyggelig familie. Planen var egentlig å gå dit, men tanken på å traske hjemover på sene kvelden med slitne barn i regnvær fristet ikke stort, så jeg tok med riskremen mannen min hadde laget, og kjørte den lille veien bort til Elin og Olav.

Elin hadde invitert oss over etter at jeg hadde spurt henne på Facebook om de nå hadde fått den nye sofaen, og om de var fornøyde. Hun svarte at de er kjempefornøyde og at jeg måtte "komme å prøvesitte den". Men vi kom aldri lenger enn til kjøkkenet. Vi ble sittende ved kjøkkenbordet i noen timer mens vi bare skravlet om alt fra ordet "pedoblikk" (fjortisuttrykk jeg ikke liker), til hjernens venstre- og høyre halvdels oppgaver, -og facebook´s negative påvirkning rundt det sosiale.

Da jeg gikk derfra følte jeg meg så glad og lykkelig. Jeg hadde vært på besøk hos en herlig jente, og pratet om interessante temaer leeeeenge mens barna lekte i andre etasjen, og på vei ut døren hadde jeg fått og gitt en helt ekte klem. Latteren, smilene og den muntre stemningen hang rundt meg som i en egen atmosfære hele veien hjem. Slike ting opplever man ikke over Facebook.

Vi kom hjem rundt leggetid, og barna var helt opp under taket. De fikk en liten timeout og roet seg ned slik at jeg kunne takle de litt til, og deretter spiste vi litt før de la seg. Som ett resultat av å ha vært på besøk hos venninne, begynte jeg deretter å gjøre litt husarbeid. Det kan virke ulogisk det jeg nå skriver; men når jeg har vært på besøk hos venninner og hatt det koselig i noen timer, har jeg alltid ekstra energi og arbeidslyst som jeg tar ut på husarbeid etterpå, -og gårsdagen så ut til å skulle ende slik.

Men det ble avbrutt.

Jeg ønsket bare å skru på Macbooken min slik at jeg kunne sette på litt rolig musikk å lytte til mens jeg skulle henge opp klær. Men da Mac´en var på, ble det altfor vanskelig å ikke stikke en "liten" tur innom Facebook for å sjekke om det hadde skjedd noe der. Så dermed ble jeg sittende å sløse bort masse tid igjen, på slike ting som å bla meg nedover i statusoppdateringer som nå forteller meg alt om hva mine venner har kommentart her og der, hva de LIKER, hva de har gjort de siste timene, og hva de har spilt osv.

En av de andre grunnene jeg har til å bruke Mac´en på kvelden er en at jeg må drive research før hvert møte jeg skal ha neste dag. Men med facebook i bakgrunnen er det lett å bli distrahert, og plutselig har jeg brukt to timer på en arbeidsoppgaver som kun tar 10-15 min. Jeg kom for sent i seng som ett resultat av null selvkontroll på facebook, og dermed ble denne dagen min forvandlet til ett eneste STRESS. Stessangsten satt i brystkassen min helt til jeg la meg ned på sofaen for å skrive dette innlegget hvor jeg nå ønsker å dele en liten målsetting med dere:

Jeg har tenkt å holde meg unna Facebook en hel uke.

Men siden jeg vet at det blir vanskelig å holde seg HELT unna Facebook en hel uke, spesielt i helgen, har jeg allerede bestemt meg for å fire litt på målsettingen og "unne meg selv" 15-30 min med slik søppeltid fordelt på to kvelder. Så for å konkretisere mitt mål: Jeg skal ikke innom Facebook i det hele tatt på en hel uke, men dersom det kniper noe voldsomt, har jeg toppen ett kvarter hver kveld til å sløse vekk, -og dersom jeg bruker en halvtime den ene kvelden, får jeg ikke noe fjasetid den neste kvelden.

Hva er formålet?

Jeg ønsker å ta tilbake livskvaliteten i livet mitt.

Vær helt ærlig med deg selv; tenk over hvor mange timer du bruker hver kveld, hver uke og hver måned på nettopp Facebook. Har du noen gang tenkt over hva annet du kunne ha gjort all den tiden, istedet for å sitte på Facebook? Hva om du hadde brukt det samme antall timer, eller iallefall 50% av den tiden på noe som faktisk kan gi resultater? Hva drømmer du om å gjøre? Hva drømmer du om å beherske eller få til?

Jeg har en LANG liste over ting jeg ønsker å lære, eller som jeg ønsker å bli god på: jeg vil synge bedre, tegne bedre, fotografere bedre, lære meg å spille piano på nytt, sette igang med å skrive boken jeg har startet på, lage bloggbok av gammelt materiale, redigere bilder og lage fotobøker og kalendere, gjøre ferdig gamle fotoalbum, gå turer med hunden (og helst familien), prate med unga og spille spill med dem, besøke venner og ha det koselig med middagsgjester. Jeg vil investere i livskvalitet.

Hva investerer vi i mens vi er på facebook?

Jeg kan ikke komme på en eneste liten filleting. Man kan bruke argumenter som at "man har jo alle vennene sine der", man holder seg oppdatert på det som skjer, man kan følge den ene og den andre bedriften (noe som er helt genialt riktignok, men til tider stressende), -men trenger vi alt dette?

Jeg savner den tiden da jeg var liten og vi som familie tok lørdagsturer med bilen og kjørte innom venner bare for å se om de var hjemme. De voksne ble bedt inn på kaffe og prat, mens vi barna lekte ute i skog og mark gomlende på noe godt, mens fantasien fikk fritt utløp.
Som voksne hadde man mer å prate om da man kom sammen. Da kunne man ha mye å fortelle fra en tur man hadde vært på siden sist man møttes, hvordan det var, hva som har skjedd gjennom uken, -og vise bilder fra opplevelsene sine.

Facebook og andre sosiale medier gir folk muligheten og ønsket om å dele alt med én gang. Mens vi er på tur oppdaterer vi statusen om hvor vi er til enhver tid, check´er inn på forskjellige plasser underveis og forteller hva vi spiser, hva vi har gjort og skal gjøre, samtidig som vi hyppig legger ved bilder og videoer fra alt som skjer.

Når det er 10 venner som holder på slik, er det bare koselig. Jeg kunne kanskje klart å holde tridt med fem av dem på samme måten via telefonsamtaler, MMS og mail også. Men når det er 748 venner (jeg har ikke så mange facebookvenner heldigvis) som alle kommer med den samme mengden informasjon, blir det altformyeformeg..... Jeg trenger virkelig ikke all den informasjonen, og jeg praktisk talt drukner i den.

Og dersom jeg skulle begynne å snakke om det psykiske... Facebook er ikke akkurat noen god arena for allmennheten. Det er stadig flere som syns det er vanskelig å se slike "jeg er så lykkelig og alt jeg gjør og opplever er så fantastisk bra og perfekt hele tiden"-statusoppdateringer fra så godt som alle de kjenner, når de selv føler at de ikke strekker til i hverdagen. De skriver gjerne slike oppdateringer selv også for å henge med i mengden, og får dermed ikke den forståelsen de kanskje trenger. Jeg syns derfor at det er uhyre viktig at dersom man skriver en statusoppdatering, er man ærlig og sier tingene slik som de er, framfor å kamuflere sine stressende følelser og kranglende barn med slike setninger som "Sitter og nyter en kopp varm te i ett nyvasket hus, mens barna leker. Jeg er så lykkelig!". Men såklart uten å baksnakke noen.

Det er heller ikke noe morsomt å følge oppdateringene til de som kun klager og har en slik "stakkars stakkars meg jeg har det så fælt og alle burde synes forferdelig synd på meg"-oppdateringstendens, og/eller dem som stadig vekk kommer med kommentarer som skal gjøre folk nysgjerrige, slik som e eks overskriften på dette innlegget: "Nå har jeg fått nok. Jeg utfordrer deg!". Slike oppdateringer er som regel et resultat av en uoverensstemmelse med noen, og da burde man heller prate med den aktuelle personen om problemet, uten å blande alle sine 583 venner inn i saken.

Sukk.

Jeg er lei for det, men jeg klarer virkelig ikke å se noe positivt i Facebook akkurat nå. Jeg savner som sagt livskvaliteten, og uttrykket LESS IS MORE betyr bare mer og mer for meg.

Jeg utfordrer deg.

Tenk på hvordan du fordeler tiden din. Tenk på hva du ønsker å gjøre, eller hva du ønsker å beherske. Skaff deg en hobby som ikke innebærer nettbruk, og invester i noe mer viktig en noe så fiktivt som Facebook. Og for all del; skal du oppdatere statusen din, så ikke mal alt rosenrødt dersom det ikke er det. Vi er trossalt medmennesker, og vi tåler å høre det. Vi tåler også å møte deg LIVE og prate om hverdagen med deg.

Tar du utfordringen? Hva ønsker DU å bruke litt mere tid på?

TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk....

2011-10-28T18:05:00.000+02:00

TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk

Jeg sitter i kosekroksofaen min med macbooken i fanget og lytter til stillheten som hele tiden blir avbrutt av en konstant tikking. Klokken ved sofaen tikker høyt til venstre for meg, og borte på kjøkkenet svarer veggklokken med sitt tikk, -akkurat som ett fjernt ekko. De hermer etter hverandre, og slik holder de på døgnet rundt. Alltid akkurat på halve sekundet, annenhver gang. Jeg har lenge gått og ventet på at de skulle synkronisere seg og tikke nesten rett etter hverandre eller samtidig, men neida, de liker best å få tikke alene. Annenhver gang. De vil høres begge to. Det er kanskje greit likevel?

Men av og til holder jeg på å bli gæærn av den tikkingen. Jeg henger meg opp i den og hører ikke noe annet. TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk....

Skal jeg gå å ta ut batteriet på kjøkkenuret? Da er det bare en som tikker. Men det kan jeg da ikke gjøre. Det blir urettferdig. Kjøkkenklokken henger da trossalt der for å at jeg skal vite hva klokken er mens jeg smører matpakker om morgenen og forbereder avreise fra hjemmet.

Hva med klokken i kosekroken? Nei... Den er jo så flott og fin. Jeg kan ikke la den stå der helt død. Livløs. Den fortjener å leve den også.

Så slik blir det. Her tikker det TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk TIKK tikk hele dagen. Og natten.

Blir jeg stresset av tikkingen fordi jeg blir så bevisst om at tiden flyr...?

Det nye serviset mitt fra Wedgwood

2011-10-28T09:33:00.002+02:00

Det blir lenge mellom hvert blogginnlegg nå om dagen, men sånn er det når man jobber fullt og dagene går unna raskere enn svint.

Men jeg fikk så lyst til å kose meg litt med fotografering igår kveld. Det er så altfor lenge siden at jeg har knipset bilder til annet enn jobb, at jeg nesten er i ferd med å glemme vekk meg selv og den interessen. Jeg måtte nesten tvinge meg selv til å leke meg litt, og tenke litt kreativt...

Jeg kjøpte meg nytt servise her om dagen, noe jeg virkelig setter pris på og gleder meg over. Vi har lenge brukt nedslitte IKEA-tallerken med mange skår i, og kaffekoppene har vært av mange forskjellige typer. Nå har vi endelig middagstallerken, frokosttallerken, kaffekopper med asjetter, og store krus av god kvalitet og flott utseende. 8 av hver. Herlig.

Wedgwood, Jasper Conran heter merket. =)

Jeg kom over herligheten en dag jeg var på jobb og entret en Tilbords forretning i Askims gågate. Øynene mine falt rett på asjettene, og jeg bare visste at jeg måtte ha dem. Og jammen fikk jeg alt sammen til halve prisen! =) HAPPY!

(serviset er nederst i innlegget)

Hva syntes dere om serviset? Det finnes i hvitt også, men jeg forelsket meg i den lyseblå serien..=)

Ha en fin dag!

Det kan stemme at "tiden leger alle sår"

2011-10-19T11:42:00.001+02:00

Det har nå gått halvannet år siden jeg trakk meg ut av Jehovas Vitner. På den lille tiden har det skjedd så utrolig mye. Men utviklingen på oppførselen til tidligere bekjente innen JV har vært mest fasinerende.

Da jeg akkurat hadde trukket meg ut, kunne det å treffe på tidligere venner og bekjente fra menigheten jeg gikk i, være utrolig tøft. Folk overså meg, kastet stygge blikk til meg, unngikk meg eller vek med blikkene. De jeg hadde hatt som nære venner kunne bare gå rett forbi meg og hverken møte blikket mitt eller vise noen som helst tegn til å ha sett meg i det hele tatt, enda jeg visste at de var fullstendig klar over at jeg var der. Jeg følte meg som en ånd eller luft. Det var helt forferdelig.

Jeg overlevde det fint der og da, men hadde en etterfølgende stadie som gikk fra likegyldighet til skuffelse, tristhet til sinne, og videre til den sterke følelsen av å bli behandlet blodig urettferdig, -noe som resulterte i sterk sinne og frustrasjon. Jeg skrev ett innlegg om det, som jeg fortsatt står ved, men som jeg nå ønsker å komme med litt tilleggsinformasjon til.

Det har nemlig endret seg litt nå.

Forrige uke spaserte jeg inn i en matbutikk i Askim for å handle litt lunch. På vei inn i butikken støtte jeg plutselig på en tidligere bekjent, og reaksjonen til oss begge var gjenkjennelse og store smil. Jeg gransket han for å se hva det neste stadiet hans kom til å bli, mens jeg fortsatte å smile. Ville han bli stiv i maska slik som så mange andre, og deretter unngå meg, se stygt på meg, eller oppføre seg rart? Eller ville han kunne ta seg sammen?

Der var det. Ansiktet hans skiftet fra gjenkjennelse til påminnelse, -påminnelsen om at han ikke skulle prate med meg, fordi det får han da ikke lov til.

Men på brøkdelen av ett sekund skiftet ansiktet hans igjen, -da tilbake til gjenkjennelsen og gleden over å se meg, men likevel på en litt mere forvirret måte. Jeg tok motet til meg og hilste.

"Jeg skal ha kald Cola jeg, men finner ikke noe kald Cola!" sa han spøkefullt og hyggelig, akkurat som om ingenting noensinne skulle ha "skjedd". Jeg kjente hele kroppen min ble så inderlig glad, og gikk bort til samme skapet for å se om de hadde Red Bull.

"Det var da skikkelig teit. De må jo ha KALD Cola! Jeg skal ha RedBull jeg, og dét har de ser jeg...=)" svarte jeg og grep etter en RedBull.

Samtalen fortsatte litt rundt hvor merkelig det var at de ikke hadde kald Cola, samtidig som han litt nervøst og travelt lette etter herligheten i skapet. Jeg kjente at jeg stresset han, ville ikke "presse meg på", og satte derfor kursen mot kassen for å betale mens jeg lo litt.

Jeg ble stående i køen og smile. Han hadde vært hyggelig mot meg, og jeg satte så inderlig høyt pris på det. Han hadde til og med åpnet munnen sin og snakket til meg, akkurat som om jeg fortsatt var "like mye verdt som han" i hans øyne. Jeg ble stående å undre over om han kanskje egentlig hadde en slik oppfatning om det, og snudde meg automatisk for å se i retningen hvor samtalen hadde funnet sted.
Der stod han i kø litt lenger bak meg.

Smilet mitt møtte ett streif av smil, men smilet hans var nå ett litt trist smil, med ett snev av undring.

Nei, han tenker nok fortsatt at jeg er "død", og at det er "trist" at jeg ikke lenger tror på "Sannheten", konkluderte jeg. Men han hadde iallefall vært hyggelig mot meg, smilt og brukt stemmen sin, så trass i at han kanskje tror at jeg er "fordømt", så kunne jeg likevel føle at jeg hadde fått en gave den dagen.

Det har vært flere slike episoder de siste månedene. Jeg vet ikke om det har blitt endringer i menigheten her lokalt rundt dette temaet, eller om de bare har begynt å slappe litt mere av i henhold til meg, men det er iallefall utrolig godt å kunne treffe på noen av dem uten å måtte høste sure blikk, fordømmelse, ignorering osv hver eneste gang. Det skjer riktignok fortsatt, men det er litt flere av dem som iallefall sier "Hei!" og smiler til meg. En dag følte meg såpass glad og takknemlig for dette at jeg ropte etter en tidligere venninne "Du ser FANTASTISK UT!!", og fikk ett "Takk!" tilbake som svar. Det hender hun smiler tilbake til meg, eller hilser når hun ser meg, og slik er det med ett par personer til.

Jeg trenger ikke mer enn det. Det er dette som er normal folkeskikk, og det alle forventer av hverandre. Selvfølgelig har jeg inderlig lyst til å kaste meg over dem, snakke masse med dem, være sammen med dem, -men jeg respekterer deres syn på situasjonen og holder meg likevel unna. Dersom de ønsker å ha noe med meg å gjøre, så får de heller kontakte meg, -jeg står her med åpne armer...=)

Apropo uttrykket "Sannheten" som de så fint kaller det; det kunne jeg jo skrevet ett helt innlegg om i seg selv. Men det har jeg ikke tid til nå. Nå må jeg ut og tjene penger! =)

I love my job!

2011-10-15T00:13:00.000+02:00

Nå har jeg vært reporter, fotograf og selger for Norske Bransjemagasinet i hele to uker, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg stortrives! Denne jobben er ikke bare variert, men også utrolig spennende. Jeg treffer så mange forskjellige mennesker jeg ellers aldri hadde møtt. Jeg lærer utrolig mye om bedriftene i omegn, og får samtidig masse kunnskap om forskjellige ting innen de mange bransjene. Jeg kunne ha blogget opp og ned om alt det jeg har opplevd, sett og lært disse to ukene, men siden jeg burde holde privatlivet litt separert fra jobben, får jeg vel la være. Men fy så vanskelig!

Arbeidsdagene mine starter ikke før 0830 om morgenen, noe som betyr at jeg har god tid om morgenen til å levere Philippe på skolen og Daniel i barnehagen, før jeg kjører avgårde på jobb. Phil kommer dermed tidlig til skolen og kan slappe litt av før det ringer inn, og jeg slipper å stå opp til syke og umenneskelige tider (slik jeg måtte da jeg gikk skole i Oslo) og stresse med to trøtte barn på morgenen. GODT!

Så kjører jeg rundt og hilser på masse herlige og interessante mennesker, skravler til krampa tar meg, spør og fordyper meg med masse spørsmål, fotograferer, anbefaler, og skravler litt til, før jeg må hjem igjen for å hente barna mine etter endt arbeidsdag. Og for meg er arbeidsdagen over ca 1530. Deilig! (Det er så klart masse jeg må ordne når jeg kommer hjem, men jeg tror det blir mindre etterhvert som jeg kommer inn i det).

Disse to ukene har jeg stort sett bare kvitret til barna mine fra jeg hentet dem til jeg har lagt dem. Jeg er i så godt humør at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! =)

Men jeg hadde ett par dager med vanvittig hodepine denne uken, og jeg tror jeg vet grunnen; jeg får knapt tid til å spise underveis i arbeidsdagen. Så jeg må helt klart legge den opp litt mere fornuftig, og bli flinkere til å holde tidene på hvert møte. Jeg har en tendens til å engasjere meg så altfor mye! Jeg vil ikke gå, jeg vil ikke videre, samtidig som jeg vil videre og er spent på neste bedrift. Jeg er oppriktig engasjert i det bedriftene driver med og har så lyst til å lære alt de har å komme med!

WOW så mye jeg har vært innom.. Jeg kommer til å skrive litt om enkelte etterhvert, men idag tenkte jeg at jeg skulle vise dere litt kunst. Jeg har denne uken blitt introdusert for mye flott kunst, alt samlet på ett og samme sted, nemlig hos Galleri Graff i Askims gågate. Der fant jeg noen godbiter jeg gjerne skulle hatt i interiøret mitt:

(ikke helt fornøyd med redigeringe på disse bildene. Ser nesten ut som om at de har tilbakestilt seg til raw-orginalene før export..)

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å forelske meg i noe slikt, men det var ikke til å styre. Denne her er bare nydelig. Jeg har så lyst på den! Men det ligger i så fall en del sparing bak det, og det er i grunn mye annet jeg trenger som må prioriteres før noe slikt kan vurderes. Men det er lov å drømme litt..=)

Kunstneren bak denne "harlequin" figuren heter Ingun Dahlin. Flink!

Jeg forelsket meg også i noe mindre og søtt:

"Henry hypokonder er en bekymret dinosaur. Ikke uten grunn, for han er eneste overlevende av sin art, og skulle noe skje ham kan det jo forårsake artens undergang, -dette enorme ansvaret preger han sterkt..."

I tillegg til Henry Hypokonder lager hun "fruktpirayaen" (som du ser nederst til høyre i bildet over, diffus i så måte..), og flere andre slike søte figurer. Jeg liker både pirayaen og den søte fuglen jeg har lagt bilde av her. Skikkelig kule! =)

Kunstneren bak dette heter Vigdis Wicklund.

Det var ikke bare keramikkunst jeg la min elsk på hos Galleri Graff. De hadde noen sinnsvakt kule malerier på utsilling der også..!

Jeg fotograferte ikke stort inne i galleriet, men jeg kan iallefall linke videre til kunstneren jeg bet meg mest merke i: Tor Rafael Raael. Det frustrerer meg litt at jeg ikke finner bildet jeg likte aller best, på nettsiden hans.. men det var iallefall en kanin som sitter og ser på en fugl, og maleriet er så utrolig kult og 3D-aktig at jeg rett og slett ble helt fengslet!! Kan trygt si jeg ønsker meg iallfall to av hans malerier...

Det har vært utrolig herlig å omme hjem til kosekroken min disse dagene. Jeg har kastet ut den lille sovesofaen jeg hadde i kroken og heller tatt opp en av de gamle sofaene våre. Den er så mye bedre å sitte og ligge i! Vi hadde to stk av den sofaen, men med plassmangel fikk vi ett problem da det flyttet nye naboer inn nede i leiligheten hvor vi hadde lagret endel, så nå har nabo Nina fått den andre sofaen. Men inntil videre beholder jeg denne selv.. Koser meg sånn i kroken min! (bare se på alle magasinene i stabel..!)

Herlige, gamle kisten min..

Jeg elsker å lese i Foreldre & Barn når jeg har sjansen. Dette nummeret er "gammelt", men like nyttig fordét...=)

En av de få fordelene jeg har ved å ha en mann som bor borte mye av uken, er at jeg kan kose meg med masse levende lys (han tåler dem ikke). Men kosen tar brått slutt når lysene er brent ned og smeltet utover hele platen slik som på bildet over. Fint da.

Da mamma kom hjem fra Afrika hadde hun med dette halssmykket blant noen flere. Jeg klarte ikke å velge, men vi ble enige om å bytte på de som var, så nå har jeg denne. Men jeg klarer ikke å få meg selv til å bruke det. Giraffen min vokter stolt over den.

Denne flotte mor-barn figuren ble også med mamma hjem fra Afrika. Jeg elsker den!

Barna mine er litt forvirret eller fortvilet over at jeg ikke spiser min kjærlighet-på-pinne. Men hvordan kan jeg det når jeg har fått den av mama og den tar seg godt ut...?

Sist gang mamma og morfar min Svein kom på besøk, hadde de med ett par planter, blant annet denne aloe-vera-planten. Jeg elsker potteskjulerne de står i! Aloevera-planen har allerede vært til hjelp, da Ole brant seg på eksospotta.

Galleri Graff er ikke bare ett galleri, men også innrammingsverksted, og med en butikkavdeling med stort og bredt utvalg innen tegne og malesaker, samt slike lærebøker som denne på bildet. Jeg har alltid vært opptatt av å tegne portrett, og kjøpte dermed såklart denne boken, men jeg ønsker å utvide samlingen med bok om anatomi også, samt hester osv. Jeg er nødt til å ta opp tegning igjen!

Og sist men ikke minst: Si hei til min nye, lille venn!

Endelig finner jeg veien, uten å forvilles med det dumme kartet på iPhone...!

(Min tomtom snakker forresten IRSK istedet for norsk, så vet du det...=)

Nå må jeg nesten jumpe til sengs. I mellomtiden så lurer jeg på hva dere syns om bloggens nye layout. Jeg fikk lyst til å prøve den, for jeg har lenge hatt lyst til å ha noen á la dette. Men jeg er litt usikker. Såklart.

Ny dag imorgen!! =)

Fotoshoot med Pernille, våren 2011

2011-10-08T16:03:00.001+02:00

Endelig har jeg hatt tid til å redigere ferdig utvalgte bilder fra denne serien. Sånn er det når man har så hektiske dager at man ikke vet hvilken ende man skal begynne i....

Jeg svært fornøyd med resultatet fra denne serien, og har allerede begynt å glede meg til å redigere bildene av broren til søte Pernille, nemlig kjekke Julius (som jeg brukte som modell til en av mine eksamensoppgaver).

Foreløpig: her er bilder av Pernille! =)

Takk for at du stilte opp på shoot Pernille! =)

Filme

2011-10-05T20:26:00.000+02:00

Her kommer litt tekst om meg og mine små filmprosjekter etterhvert. Inntil videre kan du ta en titt på de tingene jeg har gjort hittil..:

Film fra forberedelsene, vielsen og mottakelsen til brudeparet Marita og Ole Christian høsten 2011 (dette er hittil den filmen jeg har lagt mest arbeid i, trass i at det ikke var planlagt at det skulle bli en liten film ut av det)....:

En liten sommerfilm (til min venninne Trine) fra da vi slapp hesten hennes Pixie på beite i sommer:

En liten smakebit på bedriftsprofilering og/eller ting som fasinerer meg:

Og sist men ikke minst; filmen jeg lagde med alt jeg hadde av videosnutt fra mobiltelefoner, datamaskiner osv av minner om min kjære farfar som døde i august...

Jeg kan røpe at jeg har filmet klart materiale til enda en liten snutt om ting som fasinerer meg, men jeg trenger litt tid til å sette meg med det, og vil gjerne innhente informasjon om hva slags musikk personene kan tenke seg å ha i sammenheng med filmklippene...=)

Hyttetur bildebloggings!

2011-10-02T22:08:00.002+02:00

Denne helgen ble det plutselig en liten hyttetur på oss..=) Her er noen bilder fra den koselige turen!

Ny jobb, -slitsom uke

2011-09-30T11:07:00.001+02:00

Da de ringte fra min nye jobb og sa at de hadde booket hotell, burde jeg definitivt ha sagt "ja takk!!" og også takket ja til mammas tilbud om å stille opp for meg som nanny... Denne uken ble en av de mest slitsomme ukene jeg har hatt på år og dag..!

Mandag til tirsdag var jeg på såkalt "utbildning" hos R&D Forlag. Første dagen var ekstremt interessant og morsom, andre dagen var skummel siden vi skulle ha rollespill, og tredje dagen ble en fryktløs og morsom dag, som endte med kaos i hodet.

Den verste dagen må ha vært tirsdagen. Kurset begynte 0900, så jeg rakk ikke å komme inn i tide pga de altfor få buss- og togtidene jeg hadde å velge mellom. Men 0910 er da ikke så altfor sent heller, det gikk bra.

Siden kurset var ferdig 1700, kunne jeg ikke ta tog før 1800, og da ikke være i Mysen før litt over 1900. Men toget var forsinket, slik at jeg da ikke kom fram til Mysen før 1930, for deretter å måtte kjøre rundt og hente barna hos de utvalgte barnepasserne (reddende engler!). Dermed var klokken over 2000 før jeg hadde samlet ungene og kunne vende nesen hjem.

Så måtte lekser gjøres, kveldsmaten serveres, og forberedelser for leggetid gjøres. Piece of cake, tenker du kanskje. Men se da for deg at hunden (stakkars liten) har vært alene hjemme fra 0700 om morgenen til 2000 om kvelden. Han hadde såklart tisset på seg på badet stakkars, så dermed måtte jeg vaske ned badet også, i tillegg til å stelle med barna. Dessuten så trengte jo den stakkars lille bissevoffen vår en ekstra lang gåtur siden han hadde vært inne så lenge, så da barna var i seng og hadde sovnet søtt, kunne jeg ikke gå å legge meg; jeg måtte gå tur med lille boffe.

Men det var godt. Frisk luft og rolige gater var godt etter en så lang og kaotisk dag. Det som var litt trist, var at den PEPPEN jeg hadde klart å gire meg selv opp med, dermed fikk roet seg helt ned, og vek plass for mismodigheten som kom snikende.

Klokken var nærmere 2200 da jeg kom i seng etter å ha tatt ut av vaskemaskinen, hengt opp klærne, og satt på ny vask med saker hunden hadde tisset oppi... Tror du jeg orket å lese noe som helst, eller pugge i det hele tatt, på "leksene" til neste dag? Noppetinopp. Jeg slokna momentant.

Heldigvis fikk jeg lest litt på toget innover dagen etter. Men det var på langt nær så mye som jeg burde ha lest. Jeg reddet meg selv ved å spille "kunden" i rollespillet og plutselig var det ikke mer tid for at jeg skulle få spille "reporter"rollen. Phuuuh... Jeg var letta. Men det hadde sikkert vært en fordel for meg å få trent meg litt mer..

Det har vært tre koselige dager med gruppen..=) Jeg trodde vi kom til å være høyt to stk, men overraskende nok var vi 6 nye ansatte på kurset. To søte jenter fra Sverige, en mann fra Kristiansund, ei fra Hamar, og ei fra Sandefjord, -og meg. Siden det ble snakket mye svensk, fikk jeg såklart svensk på hjernen og skravlet masse svensk da jeg kom hjem. "Jeg SKJØNNER IKKE HVA DU SIIIIEEEER!!!" skrek Philippe irritert fra baksetet da jeg hadde pratet i vei så godt jeg kunne på svensk. Komisk..=)

Siste dagen på kurs, fikk vi utdelt hver vår dokumentmappe, diktafon og kamera. Hjelpes for ett lite kamera. Jeg blir nesten REDD av å ta i det.

Det er slettes ikke noe dårlig kamera, men den er liten, lett og i sånn billig plastikk, så jeg blir som sagt redd for å ta i det. I tillegg til at jeg nesten blir skremt av hvor helautomatisk den er. Joda, den frister med en "kreativ sone", men der er det igrunn kun lukkertiden som imponerer. Blenderåpning har den ikke.

Uansett, jeg kunne ikke dy meg, -jeg måtte prøve å sammenligne de to:

(Over: Fotografert med Canon 5D mk II og Canon IS USM 24-105mm f/4)

(Over: fotografert med Fujifilm Finepix S2950)

Jeg syns det lille kameraet var veldig flink til å få med selve flammene i lysene. Imponerende bra! Men detaljene i blomsten, potteskjuler´n osv er helt klart bedre i bildet fotografert med 5D´en.

Jeg er litt i villrede nå. Skal jeg bruke mitt store og kostbare kamera på jobb, og føle meg vel og sikker med det jeg gjør (men samtidig slite ut kameraet mitt uten å få noe profitt av det), eller skal jeg trene meg opp til å bruke det lille kameraet vi fikk utdelt, og si meg fornøyd med the outcome of it?

V-A-N-S-K-E-L-I-G!

Ellers så må jeg innrømme at jeg av og til lurer på hvorfor i all verden jeg fortsetter å blogge. Alle er jo bare på Facebook om dagen...! :(

OG jeg føler at jeg virkelig burde få ut fingern og få fotografert litt mere! Det er lenge siden jeg har hatt noen kule updates med bra bilder...

Banneord, -ett nytt problem i oppdragelsen. Eller?

2011-09-24T16:26:00.000+02:00

Banneord ser ut til å ha blitt en helt naturlig del av vokabulæret for mange. Folk bruker ordene flittig, gjerne flere ganger i en og samme setning fordi det helt åpenbart faller dem naturlig å snakke slik, og sikkert også fordi det er blitt så normalt i samfunnet at ingen reagerer uansett.

Jeg ønsker ikke å dømme noen av dem ved å skrive dette innlegget, -jeg har selv snakket slik til hverdags, og hver og en person tar egne valg og skal respekteres for det.

Det var som tenåring at jeg bannet mye. Først var jeg kanskje tiltrukket det "forbudte" og ville være opprørsk, men etterhvert følte jeg oppriktig at det var "nødvendig" for å få fram den meningen jeg ønsket å presisere. Det hender fortsatt at ordet "jævelig" presser seg fram i strupen og kommer ut dersom jeg ønsker å forklare noe som er virkelig helt forferdelig, og "f-ordet´s" første bokstav kan av og til suse mellom sammenbitte lepper dersom jeg slår meg hardt og virkelig føler for å få ut frustrasjonen min. Dessuten så har jeg lett for å uttrykke at jeg kan bli "forbanna" over en ting, istedet for å si at jeg ble "forferdelig sint". Men jeg lar ikke banneordene komme ut på løpende bånd lenger. Hvorfor ikke?

Da jeg sluttet, var det nok først og fremst pga den religiøse overbevisningen jeg fikk (og hadde vokst opp med). Jeg gikk fra å være en ungdom i opprør, til å bli ett temmet Jehovas Vitne som skulle passe inn i den formen organisasjonen ønsket. For meg ble "f-ordet" det samme som navnet til min Guds største fiende, nemlig Satan. Jeg ønsket ikke å gi han oppmerksomhet ved å si navnet hans, eller ved å "påkalle" han i tide og utide. Jeg tok heller ikke i bruk ord som "Herregud", "Å Gud!", "Gudameien", eller det som nå er så populært; "Oh My God", fordi det falt meg unaturlig å påkalle min Gud i situasjoner som slettes ikke hadde noen sammenheng med Ham å gjøre. Slik føler jeg det fortsatt, -men jeg innser at andre kanskje ikke tenker slik om det, og respekterer dem for sine valg.

Men jeg unnlater også å banne fordi jeg ikke synes det høres bra ut. Jeg ser på alle banneordene som vokabulært søppel, og har derfor ikke lyst til å ta de i min munn. Og aller minst ønsker jeg at mine barn skal prate på den måten, så jeg forsøker å være ett godt eksempel i så måte.

Det er da jeg kommer til noe de fleste voksne er enige om:

Foreldre ønsker ikke at deres barn skal banne.

Hva da med foreldrene som banner mye selv?
Som forelder prøver jeg å være flink til å tenke over hva slags ord jeg bruker for å unngå at mine barn skal ta etter meg. Den første gangen Philippe sa "jeg blir så FORBANNA" var han slettes ikke store gutten. Jeg så reaksjonen til min mann da han hørte guttungen komme med ett slikt ord, og ble utrolig flau over meg selv, for jeg visste godt hvor han hadde fått det ordet fra. Jeg opplevde da hvor vanskelig det var å forklare at han ikke fikk lov til å snakke sånn, når jeg selv gjorde det.

Det er ett uttrykk som sier "Gjør som jeg sier, men ikke som jeg gjør." Av og til hører jeg foreldre bruke dette uttrykket i sammenheng med barneoppdragelsen, gjerne i en spøkefull tone, men kan det hende at de likevel faktisk tenker slik og mener at det er dét barnet skal forholde seg til?

Barna blir som oss. Det er vi som former dem, og stadiet fram til de er 7 år er den mest formbare tiden de har. Så dersom en forelder ikke ønsker at barnet skal banne, burde også forelderen være ett godt eksempel å ikke banne selv. Er ikke dét det mest logiske?

Jeg blir forbauset over å se foreldre "tviholde" på sin rett til å banne, samtidig som de nekter barnet den "retten" og irettesetter dem for det. De fleste foreldre deler trossalt meningen om at man må være ett eksempel for barna sine og vet at dersom den voksne roper høyt, vil barnet ta etter og rope høyt det også. Dersom vi slenger fra oss klær overalt, gjør barna det samme. Banner vi, tar de etter og banner de også. Sånn er det bare.

Før i tiden kunne foreldre bruke trusselen om at "sier du de stygge ordene, skal jeg vaske munnen din med såpe". Jeg må ærlig innrømme at det var den første tanken om trussel jeg kom på da Philippe kom hjem fra skolen med en masse nye og stygge ord liggende på lur, men jeg tok raskt beslutningen om at en så dum trussel var det ikke engang verdt å nevne høyt. Men jeg ble med ett konfrontert med en ny utfordring i barneoppdragelsen:

Hvordan får du ett barn til å slutte å banne, eller til å ikke begynne i det hele tatt?

"Du får ikke lov til å si de stygge ordene", var min første framgangsmåte. Deretter fulgte en bitteliten periode med overvåkning, og gjerne litt terping dersom ordene ble nevnt. Etterhvert valgte jeg å forklare guttungen hvorfor jeg ikke ønsket at han skulle banne, og brukte meg selv som eksempel. "Hører du meg bruke slike ord?" sa jeg til han, og så han riste på hodet og svare "Nei." tilbake. Det var litt godt å ha dét kortet å spille med, og det hjalp endel i tiden framover.

Men med fokus på hva ordene betød, fikk jeg ett nytt problem. Guttungen og lillebror ble da svært fokusert på f-ordets betydning, og snakket masse om personen bak navnet ved å bruke det egentlige navnet istedet. Dermed var jeg nødt til å forklare at jeg ikke ønsket dét heller, og at det var best at de ikke sa noen av ordene.

Etterhvert kunne det hende at eldstemann spurte "mamma, hva får jeg lov til å si da?". Jeg følte meg som en god oppdrager og ga han slike forslag som "Filler´n" og "Fyttikatta", noe han også brukte, -men kun da jeg var tilstede. Da han trodde jeg ikke kunne høre han, hendte det at jeg hørte han komme med hele regla, da gjerne sammen med lekekameraten sin som også er av den typen som banner mye. Jeg lot han få vite at jeg hadde hørt dem begge, og snakket om det med han. Men jeg følte ikke kom så mye lenger likevel.

Så hva i all verden skal en forelder gjøre for å få ungen til å ikke snakke slik?

Jeg kom til å tenke på noe en pedagog sa til meg en gang: "ikke fokuser så mye på det."

Hun hadde riktignok gitt meg dette rådet i en helt annen sammenheng, men det fungerte utrolig bra. Jeg sluttet å fokusere på den uønskede adferden og "problemsetningen" eldstemann kom med (ved å ignorere det), -og plutselig var det ikke ett problem lenger. Da Phil slet med å si FISK med en tydelig S i ordet, ønsket barnehagen at jeg skulle trene på dette med han, men etter å ha trent aktivt på det i en uke uten framgang, endret jeg taktikken til å ikke fokusere på "problemet", og høstet deretter også den ønskede endringen.

Etter å ha lest litt i boken "De utrolige årene", en bok som skal hjelpe foreldre som har barn med adferdsvansker (boken er anbefalt for alle foreldre uansett hvor "ille" barna er, eller ikke er), fikk jeg en påminnelse om hvor bra nettopp den teknikken er.

Dersom barnet sutrer, sliter med raseri, banning, rekker tunge/geiper, er frekk i munnen, krangler litt med andre barn, eller skriker kortvarig om natten, er den beste teknikken på dem nettopp å IGNORERE dem.

Dette har vi da sett i slike programmer som "SOS Barnehjelpen"også. Ett barn som ligger på gulvet i en butikk og hylskriker fordi det ikke får det som det vil, blir da gjerne ignorert fram til det gjør noe som er ønskelig i adferden sin.

Det er dette som ser ut til å fungere, og som også er anbefalt i boken. Ignorer barnet når det banner, da ved å ikke bemerke det i det hele tatt, og unngå øynekontakt. Så fort barnet gjør noe som er ønsket adferd, gir du barnet ros for det.

Saken er den at dersom du fokuserer på det barnet IKKE får lov til, blir det automatisk noe barnet ønsker å gjøre (derfor skal vi heller ikke si "du får ikke lov til.." og "ikke skrik!" osv). Og når du terper på barnet fordi det gjør noe du IKKE ønsker av det, får barnet samtidig en type oppmerksomhet av deg, som gjør at han/hun bare fortsetter med banningen eller sutringen.

Sånnsett har jeg vært utrolig dum fram til nå. Jeg har "belønnet" barna med masse oppmerksomhet hver gang de stygge ordene har kommet og hver gang minsten har sutret, -og sånn sett forsterket problemet. Fra nå av skal jeg bruke den anbefalte teknikken om å ignorere uønsket adferd, og gi masse ros så fort de gjør det jeg ønsker av dem.

Samtidig blir det kanskje ikke så spennende å banne lenger heller? Det er trossalt dét som er hovedgrunnen til at banningen blir ett problem for foreldre med skolebarn: de er klar over at det er "forbudt", stygt og ikke ønsket av dem. Det er noe de ikke får lov til, -og derfor gjør de det.

Så kjære du; dersom du er sammen med meg en dag og hører barna mine banne eller sutre uten at jeg reagerer, så er det fordi jeg ønsker å hjelpe dem ut av den adferden nettopp ved å ignorere dem. Jeg håper du kan hjelpe meg da, ved å ignorere dem du også, og deretter tar vi tak i de gode tingene så fort de gjør noe bra. =)

Tips rett fra boken De Utrolige Årene, av Carolyn Webster-Stratton

Her er eksemplene på adferd som ignorering fungerer effektivt på:

-sutring, surmuling
-raseri
-banning
-rekke tunge, geipe til voksne
-være frekk i munnen
-småkrangling barn imellom
-kortvarig skriking om natten
-dårlige spisevaner
-protester når barnet nektes å få noe eller gjøre noe
-pille seg i nesa eller bite negler
-suge på tommelen
-tøysete babysnakk

Adferd som ikke bør ignoreres (her brukes tenkepause, en arbeidsøkt eller tap av ett privilegium):

-når atferden skader barna selv, andre mennesker eller eiendom
-dersom barnet får andres oppmerksomhet, f eks når barnet raser på bussen
-lyving, stjeling, ulydighet eller det å glemme å gjøre husarbeid
-slåing
-stikke av
-bruke sjellsord
-tenne på ild og ødelegge eiendom
-tyrannisere søsken, mobbe

The busy bee has released a DVD!

2011-09-21T22:47:00.003+02:00

Denne uken har jeg ofret stort sett all min tid på å få ferdig bildene og filmen til brudeparet jeg fotograferte for lørdag 10. september. Som vanlig slet jeg litt med å velge ut få nok bilder til dem, så de sitter igjen med ganske så mange bilder fra både forberedelsene, vielsen og mottakelsen. Men det er da bedre med for mange enn for få..? =)

Jeg la veldig mye jobb i videosnutten til dem. Jeg filmet små klipp hele dagen mens jeg fotograferte, og endte til slutt opp med en liten film på nesten 20 minutter. Etter å ha sendt sms med brudeparet og forhørt meg om hva slags sanger de liker, og hva foreldre og forlovere het, ble det endel arbeid med å sette sammen musikk, video og stillbilder, sammen med litt overgangseffekter osv.

De sangene brudeparet foreslo, har jeg hatt surrende oppi hodet mitt alle disse dagene. Litt koselig igrunn, for Beach Boys er da slettes ikke trist musikk å ha surrende oppi hjernebarken..:) Jeg begynner også å kunne sangene som vokalgruppa MAXIME sang på brudeparets store dag ganske så godt. Det er fasinerende å høre folk synge en sang uten andre instrumenter enn deres egne stemmer!

Det kuleste jeg kunne levere bruden Marita ikveld (hun kom og hentet det ikveld, siden jeg var så ivrig på å få det levert, hehe) var vel DVD´en med filmen og lysbildeframvisningen av bildene. Jeg oppdaget nemlig ved en ren tilfeldighet at jeg kunne lage DVD-meny/oppsett på min kjære macbook i programmet iDVD!! =)

Slik ble det seende ut:

Bildene surrer og går sakte over skjermen mot venstre, samtidig som rolig og romantisk strengmusikk spiller i bakgrunnen.

Under "Stillbilder" er det tre "kapitler", med "Forberedelsene", "Vielsen" og "Mottakelsen". Jeg klarte dessuten å lage kapittelinndeling i filmen, så dermed ble det også "Scenevalg" i DVD´en min, med de samme inndelingene som stillbildene.

Det var kjempekoselig å få tilbakemelding på at de likte filmen. Jeg la så mye arbeid i den, og har ventet så mye, for det tar jammen lang tid å eksportere og klargjøre slike filmfiler. Stakkars Macbooken min har nærmest knelt flere ganger underveis, -så hardt har den jobbet. Burde nok oppgradere til noe litt sterkere utstyr tenker jeg. Jeg merker at behovet for en stasjonær Mac med Eizo-skjerm melder seg stadig oftere, men det er langt å gå før jeg har råd til noe slikt.

Her er forresten noen av bildene fra dagen:

Neste gang jeg dekker en slik anledning, håper jeg at jeg har ett objektiv med større blender. Jeg savner virkelg å leke meg med dybdeskarpheten. Mitt objektiv går bare til f/4, så det blir ikke så fryktelig spennende sånnsett.

Og neste gang håper jeg også at jeg har tilgang på de små detaljene til bruden. Jeg føler jeg fikk litt lite detaljbilder av strømpebånd og slike ting, og merket også da at jeg savnet ett annet objektiv. Den tid, den glede..=)

Vel, da var disse bildene ferdige iallefall. Men listen over saker jeg har å gjøre er fortsatt endeløst lang!

Baker´n i toppetasjen

2011-09-12T16:23:00.000+02:00

Av og til blir vi overveldet av tanker om hva vi burde gjøre, hva vi burde bli flinkere til, og hva vi burde få unnagjort. Slike Coulda, Woulda, Shoulda´s kan slite en ut og gjøre en motløs fra tid til annen, men likevel er de der og surrer i bakgrunnen av tankematerien. De er der for å holde taket i oss og minne oss om hva som er det viktige i livet, noe som helt klart er en fordel, -men de kan også bli en kilde til stress og motløshet. Listen over slike gjøremål og ønsker kan lett bli altfor lang, og noen ganger også unødvendig. Men de fornuftige tankerekkene burde man ta litt godt vare på.

Igår satt jeg med en av de fornuftige Coulda, Woulda, Shoulda´ene.

"Jeg burde virkelig ta meg sammen og bake mer med guttene mine før de blir store og flytter ut!".

Med ett høylydt sukk utsatte jeg tanken til en annen gang, og fortsatte å gomle på den uinteressante brødskiven min. Men så åpnet jeg likevel munnen og erklærte "kanskje vi skal bake boller idag unger..?".

Fra å ha sittet pent og rolig rundt bordet, ble nå barna helt ville av glede og jublet så høyt at jeg nesten måtte holde meg for ørene.

"Vent, vent, jeg vet jo ikke om vi har alt vi trenger ennå!" sa jeg i ett forsøk på å roe dem ned.

Jeg gikk bort til skapet og sjekket hva vi hadde, og forklarte av vi var tom for sukker og måtte få tak i det på en eller annen måte. Eldstemann minnet meg på at jeg kvelden i forveien hadde gitt resten av sukkeret vårt til naboen, og lurte nå veldig på hvorfor jeg hadde gjort dét. Det lille fjeset så riktig så skuffet ut, for nå ble det vel ikke noe baking.

Men når man bor sentralt og det er søndagsåpne butikker i sentrum, har man ingen unnskyldning. Mannen min, unga og jeg kledde på oss og gikk like så godt en tur med hunden bort til butikken. Mens David ble igjen ute med hunden, presset unga og jeg oss gjennom den trange søndagsåpentavdelingen hos Bunnpris, og røsket med oss masse forskjellige bakervarer. Mor hadde nemlig bestemt seg for å bake sjokoladekake i tillegg til boller.

Posen ble dermed tung å bære, men det hadde jeg belaget meg på. Det jeg derimot ikke hadde sett for meg, var at jeg ikke skulle få lov til å bære den hjem selv. Mannen min tok posen fra meg, og da jeg spurte om jeg iallefall kunne ta hunden, takket han nei til det. Takknemlig (og veldig forelsket) gikk jeg ved hans side med dinglende armer, mens vi begge iakttok våre to små avkom som hoppet og løp om hverandre på fortauet hjemover. Jeg hadde aldri trodd vi skulle komme oss ut av leiligheten denne søndagen. Luften kjentes herlig og frisk i lungene, og turen ble så altfor kort.

Vel hjemme igjen kunne jeg nyte de to store bildene av barna (som vi hadde hengt opp på kjøkkenet litt tidligere på dagen) mens jeg satte alle bakervarene fram på kjøkkenbenken. De dyrebare ringene mine tar jeg aldri av meg, med ett unntak: når det skal bakes. De ble plassert i en liten haug på utstilling oppå bladet Jeger, -og dermed var bakingen igang!

Fordelen med bolle- og sjokoladekakebaking, er at man lett kan kombinere baksten av dem begge. De gangene jeg baker boller, baker jeg derfor også sjokoladekake i samme slengen.

Jeg satte igang med bollene først. Smøret smeltet, melken ble varmet sammen med det, og alt det tørre samlet seg i lokket til ett kakefat. Da deigen var ferdig blandet og eltet, satte jeg den til heving for en halvtime, med iPhonen som nedteller.

Er det da man normalt setter seg ned og slapper av? Ikke dersom du baker sjokoladekake samtidig!

Jeg tok en stor slurk av min Starbucks, og satte igang med sjokoladekakedeigen. Som vanlig måtte jeg glise litt ekstra da jeg tittet på den oppslåtte siden i oppskriftssboken min. Der står det skrevet med blå skrift: "FLYTENDE kaffe, din gluping!!!".

Dette skrev jeg til meg selv den første gangen jeg bakte kaken ut fra denne oppskriften. Jeg var da nygift, og bodde i en kårbolig på en koselig gård. Jeg skjønte ikke at det var kaffe i flytende konsistens som skulle i toppingen til sjokoladekaken, og ikke hadde vi kaffepulver heller.

Jeg husker den dagen som om det var igår. Jeg hadde satt kaken i stekeovnen og kjørte til svigermor i alle hast etter pulverkaffe. Men på vei hjem fant jeg en sau utenfor gjerdet, en sau som helt klart måtte reddes. Men hvor var eieren? HVEM var eieren? Eieren måtte da finnes ett eller annet sted, men hvor skulle jeg lete? Etter å ha varslet den nærmeste naboen om at det var en sau på rømmen like ved, stoppet jeg for å informere sauen om at det snart skulle komme noen å redde henne. Hun tittet uforstående på den merkelige jenten som skravlet trøstende ord til henne, og knasket videre på gresset sitt som om det slettes ikke hadde hendt noe galt. Jeg retunerte hjem, -og fant til min idiotiske overraskelse en lettere brent kakebunn i ovnen. Deretter lagde jeg toppingen, bare for å oppdage at kaffepulver alene ikke var det rette i denne sammenhengen. Kaken ble (som det også står skrevet på oppskriftssiden) en fiasko, men jeg har kunnet le mye av det i ettertid..=)

En annen tragisk ting min sjokoladekakebakinghistorie har å vise til, var den gangen jeg skulle bake nettopp denne kaken for å ha med i bryllupet til en venninne. Bryllupet var dagen etter, så jeg startet på kaken fredagskvelden for å ha en ferskest mulig kake med meg på hennes store dag. Jeg hadde lært av min tidligere feilgrep i kakebakingen, så alt skulle tyde på at denne kaken kom til å bli en suksess!

Men da mesteparten av deigen var blandet i kjøkkenmaskinen, oppdaget jeg av jeg hadde glemt rømme. Med den lille gravide magen min, slengte jeg meg i den spreke BMW´en vår og gasset på for å rekke den lokale butikken i Skiptvedt før de stengte. Jeg var mørkeredd, og låste derfor alle dørene i bilen før jeg kjørte. Veiene var såpeglatte pga vått og glissent løv etter regnværet, og svingene var fortsatt ukjente for meg.

I en brå sving mistet jeg kontrollen over bilen. Jeg prøvde å rette den opp, men gjorde det bare værre. Jeg innså at jeg og lille Philippe (han hadde fått navnet sitt allerede) kom til å miste livet, og opplevde da noe så traumatisk som det å se hele livet mitt passere i revy (jeg trodde det var en klisjé inntil da), etterfulgt av å "iaktta" alle mine venner og kjente sørge over tapet av livene våre.

Det smalt. Jeg trodde jeg var død. Jeg våknet og så bare hvit røyk, og trodde fortsatt at jeg var død. Da det gikk opp for meg at jeg fortsatt levde, trodde jeg at den hvite røyken betød at bilen brant, og panikken steg! Jeg prøvde å komme meg ut, men fikk ikke opp døren. Før jeg rakk å tenke på at jeg selv hadde låst dørene med den innvendige sentrallåsknappen, kom det en mann og åpnet døren for meg. Jeg veltet ut av bilen og hikstet "jeg mister ungen, jeg mister ungen.. han er død, han er døøøøød.."

Jeg blir helt gråtkvalt hver gang jeg tenker på den hendelsen.. Det kunne ha gått så mye verre.. Men både jeg og lille Philippe slapp unna med livet i behold, -og jeg med erfaringen om hvor hard en airbag egentlig er, og at livet faktisk kan passere i revy når man opplever slike ting.

Jeg har aldri glemt å ha rømme tilgjengelig til kakebakingen etter det.

Da jeg hadde stått og mimret litt over mine sjokoladekakebakerminner, nærmet det seg tiden for å overgi litt av deigen til mine ivrige små gutter. Det å få sleike ren slikkepotten og beholderen hvor deigen ble blandet, er vel like mye stas for alle barn?

Med kakedeigen ferdig blandet, og satt til steking i ovnen, kunne jeg sette igang med litt rydding av kjøkkenet. Det blir utrolig mye rot mens man baker, og dersom man baker to ting på samme tid, blir det såklart dobbelt så mye rot! iPhonen ble satt på 30 minutters nedtelling for kakens steketid, og Starbucksen ble litt tommere mens barna hygget seg med sjokoladekakedeigrester.

Jeg tror det er første gangen barna har hatt interessen av å lage bollene selv. Jeg så for meg en masse søl og styr, men neida, dette gikk så fint atte! Mens minsten helt klart syntes det var mest morsomt å smake på og spise deigen, var eldstemann aktivt interessert i rulleteknikken jeg viste han. Han ble veldig imponert da jeg viste at jeg kunne lage to boller på samme tid, med begge hendene..=) Det er nok en liten baker og kokk i Philippe!

Da både Daniel og Philippe var ferdige med å lage boller, nærmet det seg slutten på sjokoladekakestekertiden. Igjen benyttet jeg tiden til å rydde opp etter oss.

Jeg kunne også sette igang med toppingen til kaken. Denne gangen såklart med flytende kaffe til.

Jeg er alltid litt fasinert over å se den store mengden med melis smeltes sammen med det våte, og dermed halvere sitt volum i bollen. Melis er en rar ting...

Toppingen er det merkelig nok ingen som spør om å få slikke av slikkepotten...=) Men den er ganske populær på kaken. Mannen min får aldri ett tjukt nok lag med dette klisset, og det gjorde han ikke denne gangen heller, trass i at jeg hadde firedoblet mengen fra oppskriften!

Med boller i ovnen (ingen flere bebiser her i gården nei) og ferdig kake, så kjøkkenet såklart helt bomba ut. Men humøret og energien var på topp, så det ble raskt striglet og vasket opp mens bollene godgjorde seg i varmen.

Denne søndagen ble dermed middagen byttet ut med ett lite måltid kake og boller. Man skulle tro at jeg slengte meg over alt sammen? Niks, ikke denne jenta. Jeg har nemlig ikke lyst på sjokolade og søtsaker lenger.. Det gjør ikke noe, men det er trist at det går litt utover familien min, som så gjerne vil ha litt kake innimellom. Baksten skjer sjelden her i huset, -men da blir det nok også satt litt mere pris på når det skjer..! =)

(alle bildene er redigert i "old style", noe jeg syns fungerte litt greit denne gangen..=)

Slik unngår du å bli facerapet!

2011-09-11T13:10:00.005+02:00

"Nå har jeg muligheten til å facerape deg." roper mannen min ertende fra soverommets kontorkrok.
"Ikke gjør dét a.."svarer jeg tilbake.
Jeg aner jo ikke hva det er han kan finne på å skrive i min status. Fantasien hans er slettes ikke dårlig, og jeg har ikke lyst til at det skal dukke opp noen slibrige statusoppdateringer på min profil...! Jeg har ennå gode minner om alle de andre rare statusoppdateringene jeg har sett de siste ukene, etter at venninner har blitt facerapet. Jeg lo riktignok godt da jeg skjønte hva de hadde blitt utsatt for, men jeg har ikke lyst til å oppleve det selv.

Så jeg googler og finner løsningen.

Her er hva du gjør dersom du tror du har glemt å logge av ett sted, og ikke vil bli Facerapet:

Logg inn på din egen profil, enten via en datamaskin eller mobilen din. (Jeg fant ikke følgende muligheter tilgjengelig på Facebook-appen til iPhone, og heller ikke i "Facebook for mobile" som dukker opp i nettleseren på iPhone, så du må nok bruke "Full versjon". Den finner du i nedfallsmenyen "Mer").

Trykk på Brukerkonto, velg Kontoinnstillinger, og deretter Sikkerhet. Der har du tilgang til noe som heter "Aktive økter". Alle stedene du er pålogget, vises der, og ved ett tastetrykk på "Avslutt aktivitet" har du sørget for at ingen lenger får mulighet til å facerape deg på den maskinen du eventuelt glemte å logge deg av på. (Det fungerer perfekt! Jeg måtte jo prøve det med én gang.)

Dersom du ønsker å få en epostvarsel dersom noen er innom Facebook-kontoen din fra en ny enhet, har du også muligheten til dét.

Da gjenstår det bare å huske at du har glemt å logge deg av ett sted da... Eller aller helst huske å logge av! For det tar trossalt bare noen sekunder å facerape noen, dersom noen skulle ha lyst til det.

Ett skryteinnlegg om en flink fotograf

2011-09-07T12:23:00.000+02:00

Nå kan det hende at Fotograf CB blir veldig oppgitt over meg, men sorry, jeg kan ikke la være! Jeg syns nemlig det er utrolig gøy at han har nettopp denne forsiden, i nettopp dette bladet.

Sjekk teksten i bildet: "Forsidefoto: Christian Berset".

Bilde tatt med iPhone

Du lurer kanskje på hvorfor jeg syns det er så morsomt?

Du skjønner, jeg var så heldig å få dette bladet litt tidlig, og kastet meg over det med én gang jeg hadde mulighet. Det første jeg gjorde var å bli liggende i senga og bare stirre på forsidebildet. Jeg syntes det var så utrolig flott, kult, rent og hyggelig, og tenkte:

"Åååååh så gøy det må være å være fotografen bak dette bildet, ett så kult og fint foto av en så nydelig unge og hund! Og tenk så kult det må være å få det på forsiden av Foreldre & Barn!" Jeg ble liggende å studere den flotte lyssetingen, fargene som passet så flott sammen og den herlige bildekvaliteten. Jeg skulle så ønske at det var jeg som hadde den forsiden!

Bare noen dager senere satt jeg i studio til nettopp Fotograf Christian Berset. Han hadde invitert meg til å være der på "arbeidsuke", og en av de første tingene hadde foreslått av vi kunne gjøre, var å se på noen av mine bilder. Men den eksterne harddisken min kortsluttet USB-hub´en hans, og vi satt der uten mulighet til å komme inn på den på andre måter. Dermed ble det til at han viste litt av det siste han selv hadde gjort. En av seriene som dukket opp var bildeserien fra shooten på bildet over!

"Er det DU som har tatt det bildet????" sa jeg helt forferdet.

"Ja, har du sett det allerede??" svarte han litt forvirret.

"Ja, i Foreldre & Barn, jeg har det hjemme" svarte jeg, og måtte forklare at jeg hadde fått det litt tidlig, og ligget og beundret nettopp dét bildet bare noen kvelder i forveien.

Da vi skulle innover til Oslo senere på dagen på oppdrag, hadde jeg i mellomtiden vært hjemme og hentet bladet så han fikk se. Det var nok litt morsomt for han også, selv om han kanskje er vant til slikt?

Men han er nødt til å være en litt ydmyk fyr. For jeg har ikke sett han skryte av det noen steder.

Jeg ble både overrasket (og nesten litt skuffet også) da jeg så at han ikke engang har scannet forsiden på septemberutgaven av Foreldre & Barn og vist den på sin StudioCB Facebookprofil..! Men det er kanskje ikke lov å gjøre det, ikke engang når man faktisk er fotografen bak bildet?

Han har lagt ut selve bildet på StudioCBprofilen, men ingen kan gjette at det er forsiden til Foreldre&Barn med mindre de har bladet selv. Man kan alltids håpe at de har sett bildet på Facebookprofilen hans, og etterpå er observante nok til å gjenkjenne bildet der det lyser mot dem fra øverste hyllen i daglivareforretningen mens de står i kø for å betale varene sine.

Eller de kan ha snublet over mitt innlegg. Da får de jo vite det. =)

Det er jammen forskjell på folk. Og det er kanskje bra? Hadde jeg fått ett bilde på forsiden, hadde jeg utbasunert det, så stolt hadde jeg vært. Men CB tar tingene litt mere med ro. Han klarte til og med å la det bli med ett fornøyd smil den gangen han stod i kø hos en bokhandler, og så at jenta foran han var i ferd med å kjøpe en av HANS bøker. WOW.. Jeg hadde rent over, det er jeg nesten helt sikker på!

Kanskje han er vant til slikt? Det kan jo være grunnen til stillheten? =)

Altablogging stopp

2011-09-01T22:51:00.002+02:00

Jeg var så godt igang med å blogge dag for dag om Altaturen min, men det fikk en plutselig stopp. Det viste seg nemlig at det å koble iPhone'n til mac'en og bruke den som modem for å komme på nettet slettes ikke er noen god ide, -spesielt ikke dersom man plutselig får lyst til å sitte på YouTube sammen med mormor og mammaen sin og se på morsomme videosnutter mens man drikker litt vin.. Jeg kan virkelig være glad for at jeg har forhåndsbetalt abonnement hos Talkmore, for ellers kunne jeg fått en skrekkelig overraskelse i posten etterhvert..

Med andre ord; ingen blogging med Altabilder før jeg har tilgang til ordentlig nett igjen..

Men en liten update om at jeg har det strålende bra her oppe i nord, og at jeg stooortrives blant herlig slekt, kan jeg iallefall dele via den kjekke appen på iPhone..:)

Min gode venn av ett kamera er som vanlig med meg overalt, og den gjør en fantastisk jobb som vanlig, -så den fortjener litt oppmerksomhet den også..:

Håper dere alle har det bra! Vi sees plutselig igjen her i blogglandia! :)

- Posted using BlogPress from my iPhone

Location:Casa de momo

Alta, -dag to

2011-08-30T00:52:00.001+02:00

Hei igjen!

Jeg kan jo ikke la være med å legge ut bilder idag, siden jeg var så "flink" igår!

Siden den første delen av dagen ble tilbrakt på storsenteret Alta Amfi, er de fleste bildene tatt ikveld fra da vi gikk en liten tur her i Hjemmeluft. Jeg syns noen av de siste bildene ble riktig så kule..=)

I morgen skal vi treffe en del av slekten jeg har lengtet etter å møte, så det blir spennende..! =)

Nattinatt folks!

(og sorry for at jeg er så fraværende fra deres blogger nå om dagen, jeg har egentlig ikke tilgang til ordentlig nett... jeg bruker nettet via iphonen min....)

FotoMacbookBag

2011-08-29T17:22:00.002+02:00

Den er fin.
Den er feminin.
Og den er min.

Det å finne en stor veske eller bag som kan passe til både fotoutstyr og MacBook, er fortsatt ett dilemma for meg. Det finnes virkelig ikke..! Og hvorfor ikke? Er det ingen andre enn meg som ønsker seg en feminin fotobag med plass til laptop?

Idag måtte jeg lete igjen, for min Bjørn Borg bag (nevnt i ett eldre innlegg) har røket i glidelåsen der MacBook'en skal være. Slik kan det såklart ikke være, spesielt ikke når jeg nettopp har fått ny jobb som innebærer fotografering. Jeg må jo ha noe presentabelt. Jeg kan ikke komme med en lurvete og ødelagt bag når jeg skal være selger!

Men som vanlig var det ingen som hadde hverken bag eller veske som passet mitt formål. Butikkene kan ha varierte utgaver av laptopvesker, både tøffe og fine, men da uten plass til kameraet. De kan ha fine vesker med plass til alt mulig rart oppi, men såklart uten plass til MacBook. Og dersom du ønsker noe som er laget for både kamera og laptop, er det kun slike stusselige ryggsekker man har å velge mellom. Jeg vet det er bra for ryggen, men jeg vil ikke ha en slik en! Ikke ennå iallefall.

Samtidig som jeg lette etter en passende veske, prøvde jeg også å finne pudderet jeg hadde gått tom for. Men det var ingen som hadde det merket jeg ønsket.

Etter å ha trålet hele Alta Amfi uten å ha funnet hverken pudderet eller vesken jeg trengte, kjente jeg at jeg begynte å bli lettere motløs. Den fillete bagen min hang og slang på skulderen, og tanken om å holde ut med den stort lenger tynget meg.

I ett siste desperat forsøk på å finne iallefall pudderet, gikk jeg inn på Park Senter og lette der. Allerede i første butikken vi gikk innom, var jeg heldig. Endelig kunne noen bekrefte at de hadde Art Deco sitt mineral foundation powder..!

Og på vei ut, -hva fikk jeg se...?

En helt nydelig veske. Eller bag. Der stod den på øverste hyllen og strålte i all sin glans. Jeg måtte definitivt titte på den og tok den ned. Deretter måtte jeg prøvde den med min selvtilpassede kamerabeskyttelse oppi, såklart etter å ha spurt ekspeditøren. Jeg ble veldig glad da hun viste meg ett laptoprom på innsiden i vesken også. Denne vesken var da både flott, stor og romslig! Men bittelitt dyr. Ugh.

Fornuften fikk bestemme, så den ble satt tilbake på hyllen. Men så spurte jeg om de ikke kunne holde den av fram til onsdagen. Det er jo da jeg får penger, og som mamma sa: det kan være lurt å tenke litt på det først.

Så vesken ble tatt ned fra hyllen igjen, og ble med bak disken merket med navnet mitt.

På vei ut av senteret kjente jeg at dette ikke stemte. Vesken kunne da ikke bli igjen der..? Hvorfor skal man vente og tenke på noe som allerede var ferdig tenkt ut ved første øyekast? Joda, den ville vente på meg der i forretningen fram til onsdag, men hvorfor skulle jeg gå å være misfornøyd med den ødelagte bagen min fram til da..?

Tilbake i bilen ble det raskt vedtatt, -vesken måtte være med hjem idag. Jeg følte jeg nesten hadde vinger da jeg gikk tilbake til forretningen for å hente den.
"Jeg er her igjen allerede!" sa jeg til ekspeditøren. "Hvorfor skal jeg tenke på noe som var ferdig tenkt ut i samme sekund som jeg så den..?"

Damen smilte til meg og jeg la pengene på disken. Etter en kort kjøretur hjem til mormor flyttet jeg inn i ny veske, og deretter ble det en liten fotoshoot med iPhone som kamera og dagslys+reflektor som belysning.

Den er innredet likt som før, men den er litt mere åpen, og helt klar mere feminin!

- Posted using BlogPress from my iPhone

Alta, -dag en

2011-08-29T00:23:00.000+02:00

Tenk at jeg faktisk befinner meg i Alta nå. Det føles helt merkelig! Jeg har ikke vært her siden jeg var temmelig liten, så det er ikke stort jeg husker her fra.

Her er dagen i bilder. =)

De fire siste bildene er fra huset til en av mine onkler. Jeg syns han har det flott til mann å være! =)

Nå må jeg sove! Spent på hva morgendagen bringer! =)

DeviantArt er toppen!

2011-08-27T19:10:00.000+02:00

Det er mange, mange år siden jeg hørte om DeviantArt gjennom en venninne og tok det i bruk. Bildene jeg la ut var ganske random; ett bilde av en padde, noen av solnedganger, hundemat i bunnen av en dunk, pusekatt og søte barnefjes. Hadde jeg latt alle disse bildene få bli i min deviantartprofil, hadde man kunnet bla seg gjennom dem fra den spede begynnelsen og fram til slik jeg mine bilder har blitt nå, -og det hadde vært en morsom reise.

Men en eller annen gang i min deviantart-historie bestemte jeg meg for å rydde opp, så mye av mine eldste bilder er gått tapt. Jeg syns det er litt trist, -men likevel har jeg lurt på om det er på tide med en ny opprydding.

Da jeg logget inn idag, for første gang på kanskje over ett halvt år, kunne jeg sitte og smile litt da jeg leste kommentarer på mine gamle bilder, i tillegg til at flere hadde trykket "favourite" på mange av dem. Man kan da ikke fjerne sine gamle fotografier da? Folk liker dem jo, og dét er virkelig stas!

Det herlige med DeviantArt, er at man kan dele sine bilder med hele verden, i motsetning til foto.no som kun er basert på lille Norge, -hvor janteloven henger så hardt i. Det er ikke meningen å snakke negativt om foto.no i dette innlegget, men jeg vil gjerne ha det frem at dersom du ønsker å dele dine bilder og få litt tilbakemelding; bruk DeviantArt. (Flickr and so on, har jeg lite peiling på, så de tar jeg ikke opp her i innlegget).

DeviantArt er gratis å opprette, gratis å ha, og du kan også lage egen nettside utrifra de bildene du har lagt ut i dine gallerier på din profil. Enkelt og greit.

Kommentarene du får på bildene dine er gjerne entusiastiske og herlige kommentarer, i motsetning til hva du ofte får på en profil hos foto.no hvor kommentarene er stive og avmålte, og sterkt påvirket av janteloven.

Sleng deg på!

Her er noen av go´bitene jeg kom over idag da jeg tok turen innom min profil og bladde gjennom mine favoritter av fotografer.

(Jeg skriver litt engelsk fra nå av fordi jeg har fortalt fotografene at jeg har linket og vist deres bilder i dette innlegget.)

Here are some of the beautiful photo´s I´ve seen today.

Both photographs above are by Elena Kalis:

Sugarock99 on DeviantArt. Visit her official webpage at: http://elenakalisphoto.com

Another photographer I´ve been following for years is Mark Duffy:

Mark Duffy´s profile at DeviantArt: Pictureguy

Official Website: http://www.mcmasterstudio.com/

Joakim Kræmer always shows something tender and beautiful like this:

His photos are alsways wonderful! Joakim Kræmer is to be found on deviantart as Healzo.

Not all of those that I follow are photgraphers. Xenonia on Deviantart har wonderful speedpaintings to show.

Visit her blog at xenoniart.wordpress.com

I cannot, and won´t forget about wonderful Hougaard:

Take a look at his profile DeviantArt here: Hougaard

Visit his website at www.hougaardmalan.com

Here´s a couple of cool photo´s linked directly from D-Generation´s profile at DeviantArt:

D-generation belongs to Toope, also to at DeviantArt.

Here´s one of his amazing photos from his Toope-profile:

The name behind D-generation and Toope is Roope Salonen. Visit his website at rs-foto.com/

So, now do you get me?

There are a million reasons (as explained in norwegian before in this blogpost) to join DeviantArt, ant theese photographers shown today are only the few of the reasons.

Make yourself a profile, upload some of your stuff, and then tell me about it; cause I would love to see your work!

Meanwhile; I´ll try to submit some of my stuff more often at my own profile, Snupijenta. =)

Ha en flott helg folkens!

Have a nice weekend folks!

Prosjekt woodpecker

2011-08-26T17:10:00.000+02:00

Denne uken har jeg vært så heldig å få være på "arbeidsuke" hos StudioCB i Askim.

Som jeg nevnte i forrige innlegg var jeg med han på shoot for KK på onsdagen, noe som helt klart var veldig morsomt å få oppleve. Det er gøy å se hvor enkelt ting kan gjøres. Jeg vet hvordan jeg selv ville gjort det dersom jeg skulle tatt bilder av en familie i trapp, eller rundt ett kjøkkenbord, men jeg hadde ikke trodd at en proffotograf gjorde det på den måten, da bare med én ekstra ting jeg ikke har; en trådløs sender til blitzen (og en assistent). Amazed..=)

Bildene kommer i KK om ca halvannen mnd.

Idag fikk jeg en utfordring, eller skal vi heller si ett prosjekt av CB. Han foreslo at jeg skulle fotografere ett stilleben med en liten kommode, en hakkespett og ett gammelt kamera, -alt er ting han har i den kule forretningen/studioet sitt.

Så her er resultatene! =)

Jeg er litt stolt over at han likte bildet så godt at han slengte det nederste inn på facebooksiden til studioet sitt, og faktisk skal bruke det..=)

Det nederste bildet redigerte han i sin redigeringsstil, og det øverste redigerte jeg slik som jeg ville, med hans tips om Lens Flare. Syns det ble skikkelig kult!

Jeg føler meg igrunn ganske så heldig!

Jeg har fått være hos Fotograf Aril Skjæringrud i lang tid, faktisk hele 9 måneder, utplassert via NAV.

Denne uken spurte Fotograf CB om jeg har lyst til å være hos han noen dager, mens lærlingen hans var på ferie.

Fotograf Marina Tennefoss (også i Askim) har også foreslått å ha meg i studio på samme måten som Aril, men jeg orket ikke å være innom NAV-systemet igjen, så det ble til at jeg utsatte bestemmelsen om å takke ja til tilbudet, inntil jeg bare måtte innse at jeg ikke kom til å få en jobb. Jeg hadde tenkt å kontakte Marina neste uke og takke ja dersom jeg ennå ikke hadde fått noen jobb,

men så fikk jeg jo en igår!

Men ja, jeg er heldig. Jeg er så heldig som snubler over (eller er det de som snubler over meg?) slike involverende og greie fotografer, for den første fotografen jeg var i kontakt med fantes slettes ikke innvolverende. Han bare "rullet ned en gardin" så fort jeg spurte om fotorelaterte ting. Slike nesa-i-sky-fotografer orker jeg ikke, så jeg er gla jeg stort sett støter på de som ikke er det! =)

Nå skjer det ting!

2011-08-24T22:58:00.000+02:00

Nå skjer det ting..!

På mandagen kontaktet Fotograf CB, Christian Berset meg og lurte på om jeg var interessert i å være hos han på “arbeidsuke”, noe jeg takket ja til med én gang. Jeg hadde ikke mulighet alle dagene denne uken, men (onsdag), torsdag og fredag skulle jeg iallefall kunne få til.

Like etterpå lurte han på om jeg hadde lyst til å være med på shoot for bladet KK (Kvinner og Klær) i Oslo denne ettermiddagen, og jeg hoppet i taket av begeistring og svarte at jeg såklart ønsket det, men at jeg da måtte ordne med fri fra evnt arbeidssdag, og skaffe barnevakt for å få det til.

Etter noen sms hit og dit, var både fridag og barnevakt i boks. (Yeeeyyyyhhh!)

På morgenen idag møtte jeg opp i Fotograf CB´s studio i Askim, hvor jeg stort sett bare satt og skravlet høl i huet på han. Koselig! Etterhvert måtte jeg stikke hjem for å hente barna i SFO og barnehage, vente på barnevakten som idag var min kjære pappa, -for så å bile i full fart tilbake til Askim hvor Christian var klar til avreise.

I bilen fikk jeg vist han forsiden av Foreldre og Barn nr 9 (som ennå ikke har kommet ut, men som jeg har fått servert på gullfat før september drar med seg årets vakre høst). Det viste seg nemlig at bildet på forsiden, som jeg hadde sittet noen kvelder før og beundret, er fotografert av nettopp Fotograf CB. Bildene viste han meg tilfeldig i studio idag, og jeg ble kjempeoverrasket over å kjenne igjen forsidebildet, -og han like overrasket over at jeg hadde sett det allerede, for bladet er da ennå ikke er gitt ut. Utrolig kult! (Løøøøp og kjøp septembernummeret av Foreldre og Barn så fort det kommer. Flott forsidebilde, -og nyttige og herlige artikler på innsiden.=)

Vi skravlet hele veien til Oslo, og da vi nærmet oss location for shoot, ringte telefonen.

Ukjent nr.

Grøss.

Jeg hater ukjente nr..!

Men man må jo bare ta telefonen fordet. Det kan jo være viktig. Så jeg tok den.

Jeg ble glad for at jeg tok den.

Gjett hvem som ringte..? Det var fra Norske Bransjemagasinet!

“Wow, det var da svært høflig...” tenkte jeg.. “Tenk at de faktisk gidder å ringe ut til folk for å fortelle dem at de har ansatt en annen...”

Jeg var 100% sikker på at det var derfor de ringte. Prøv da å se for deg hvor overrasket jeg ble da det viste seg at han var blitt satt til å ringe meg for å fortelle meg at jeg hadde fått jobben, dersom jeg ville ha den. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte! De ville ansette meg! Om jeg ville ha den...? Klart jeg ville!

“Var det en god nyhet?” spurte han på svensk i andre enden av røret. “En god nyhet??” svarte jeg. “Jeg ble helt dårlig i magen jeg nå..! Jeg er helt satt ut..!” Og det var jeg virkelig. Jeg følte meg rett og slett svimeslått. Da samtalen var over hadde vi akkurat kommet fram til location for KK-shoot, og jeg kjente at jeg nærmest ikke klarte å holde meg oppe på egne ben. Jeg var rett og slett svimmel og uvel av glede og skrekkblandet fryd.

Jeg hadde lyst til å hyle det ut til alle og enhver med en gang. Jeg hungret etter å sende SMS og oppdatere statusen min på Facebook. Men vi skulle jo på shoot.

Mamma ringte like før vi gikk inn, så jeg fikk fortalt henne det. Deretter måtte jeg bare pent holde meg (følte jeg iallefall) fram til etter shooten. Men så fort shooten var over, måtte jeg lette litt på trykket, så jeg fortalte det til journalisten for KK siden vi allerede stod og pratet om jobben hennes og hvordan hun fikk den. Familien som ble fotografert av CB måtte også få vite det. Jeg var jo så glad! Og alle var glade med meg. =)

Turen tilbake gikk så fort. Jeg var så glad, og skravlet (om enn mulig) enda mer enn tidligere idag. Christian må jo være helt utslitt i hørekanalene nå..(hihi)

Jeg tittet stadig vekk på den knuste iPhonen min (jada, den gikk rett i bakken igår, og traff såklart en stein i fallet, så skjermen er helt knust) og tenkte “tenk, snart har jeg kanskje råd til å kjøpe meg ny mobiltelefon selv. Med egne penger.”

Dette her kommer til å bli utrolig spennende. Skummelt, og helt klart en utfordring, men spennende, -og kanskje en springbrett videre til noe annet senere en gang...?

Det morsomme med framtiden

er at jeg ikke vet noe som helst om den.

Skummelt?

Ja.

Men også spennende!

(Litt om hva jobben min kommer til å gå ut på:

En variert hverdag som går ut på å reise ut til kunder, intervjue dem og fotografere dem, og etterpå selge de annonseplasser i magasinet Norske Bransjemagasin.

Teksten skal jeg dessvere ikke skrive selv, men jeg har på forhånd spurt om jeg kan skrive dersom jeg føler for det, og sende den inn sammen med alt annet materiale fra kundebesøkene. Det kan jo hende de syns teksten er grei?

Det eneste jeg foreløpig savner, er at det ikke står noe credit ang tekst og foto; eks Fotograf: Monica H A Snopestad, Tekst: ettellerannetnavn. Det syns jeg alle magasiner burde ha altså. Kanskje det er noe jeg kan foreslå for dem? =)

Fotografering, en godt synlig interesse

2011-08-22T16:46:00.000+02:00

En av de mange tingene jeg elsker ved fotografi, er at det er en så synlig interesse. Er man spesielt interessert, vises det både i hvor man leter etter motiver, hvor mye man ofrer seg for å få de bildene man ønsker, hva slags kamera og objektiver man har, og hvor lang tid man bruker på det.

Hadde det ikke vært for at jeg ringte Aril Foto en dag for lenge, lenge siden, og spurte etter priser på en ekstern blitz, hadde jeg aldri fått låne hans blitz, -og heller ikke kommet i kontakt med han og endt opp med å jobbe der i hele ni måneder. Samtidig fikk jeg en venn for livet, ett anker i min tro, og jeg ble kjent med den herlige sønnen hans Kiffa (Kristoffer) i samme slengen.

Hadde det ikke vært for at jeg kjente Aril, hadde jeg kanskje heller ikke fått spesielt godt kontakt med Marion Haslien den dagen da jeg var med fotoklubben en tur innom henne for å se studioet hennes og høre om hennes historie som fotograf. Da hadde jeg vel heller ikke møtt Jeanett, datteren hennes, som også viste seg å være en tidligere elev ved Bilder Nordic. Jeg elsker å følge bloggene til både mor og datter Haslien.

Hadde det ikke vært for at jeg drasset med meg mitt daværende Canon 350D med nytt objektiv (med rød ring rundt) på Philippes første skoledag for ett år siden, hadde ikke Leif Ingvald skjønt at jeg var "spesielt interessert" i fotografering og kommet bort til meg for å spørre meg om nettopp dét. Slik ble jeg kjent med enda en entusiast, som har lånt meg objektiver ett par ganger, og også engasjert meg som fotograf da bildene av kommuneslaget skulle taes.

Hadde det ikke vært for at jeg tasset rundt på Markens Grøde forrige året med diger blitz og nytt objektiv, hadde jeg kanskje heller ikke reagert spesielt på at Bjørn Torper dukket opp i døren med drømmekameraet mitt, ett Canon 5D mk II, med 70-200mm objektivet godt montert på. Jeg fikk kontakt med han også, og skriver litt med han av og til.

Da vi var tok Krøderbanen i sommer, stoppet en fotograf med to kameraer og lange linser opp i midtgangen til vogna vi satt i, og lurte på om han kunne ta bilder av oss der vi hang ut av vinduet. Hadde det ikke vært for at jeg hadde med meg mitt lille monster av ett kamera, hadde vi kanskje ikke kommet i prat litt etterpå, og dermed utvekslet bilder og glade ord i ettertid.

Interessen for fotografi er en ganske synlig interesse ja. Det er vanskelig å skjule at man er spesielt interessert i det å ta bilder, når man drasser på slikt utstyr som på bildene over f eks. Det hender jeg føler meg litt rar når jeg dukker opp overalt, uansett tid og anledning, med mitt store kamera, -men tanken om at en medinteressert kan se at jeg er spesielt interessert i fotografering er fasinerende!

Hvem dukker opp neste gang jeg drar fram kameraet mitt?

Høytorp Fort med barn og venninne

2011-08-18T20:07:00.000+02:00

Gårsdagen ble en kjempefin dag med besøk av to venninner.

Tabu har jeg kjent en god stund siden vi har gutter i samme barnehage og nå også på samme skolen, og Stine ble jeg kjent med da de kjøpte småbruket vi flyttet fra.

Før jeg visste ordet av det passet det for begge to å komme på besøk samtidig, og vips,

-der satt vi tre blide jenter i stua og drakk kaffe..=)

Da Tabu hadde dratt, ble Stine og jeg sittende igjen og prate om at vi kunne jo bare hente resten av barna som var i barnehage og SFO (Daniel hadde vært hjemme hele dagen), og finne på noe mere sammen mens vi først var igang. Jeg foreslo at vi kunne stikke en tur på Fortet slik at hun ble introdusert ett nytt sted her i Mysen, og slik ble det..=)

Kamera og blitz fikk være med, som vanlig, -og etterhvert kjente jeg at fotografen i meg våknet til liv igjen.. (den døde litt da skolen var ferdig....)

Det ble ett knippe gode bilder..=)

I følge yr.no skulle det begynne å regne kl 1800, og det stemte ganske så bra! Kl var vel ca 1745 da vi kom oss inn i bilene, og rett etter plasket det ned! Vi endte kvelden med pølsespising i leiligheten før de dro hjem, med påfølgende bilderedigering for meg..=)

Takk for en herlig dag, både unger og jenter..=)

Kjære farfar...

2011-08-15T14:15:00.000+02:00

Lukk øynene dine..

Tenk på hvem du er.

Tenk på hva du er.

"Hei, jeg heter Monica. Jeg er ung. Jeg kommer alltid til å være ung. Min alder er kun ett tall. Hvordan jeg ser ut er kun ett utseende. Jeg er mine tanker, mine meninger, følelser og erfaringer. Jeg er en personlighet. Når jeg lukker øynene mine er jeg overalt, og når jeg lukker de for godt... da er jeg ikke lenger bundet til denne kroppen. Da reiser jeg hjem."

Min farfar har reist videre. Han har latt sitt utslitte og gamle legeme ligge igjen her på jorden, og befinner seg nå enten i en søvnaktig tilstand uten følelser og tankevirksomhet mens han venter på en oppstandelse til "tusenårsriket", -eller "somewhere over the rainbow", i himmelen.

Det er ikke godt å si akkurat hvor han er, for hvordan skal jeg kunne vite det? Jeg er jo bare ett skrøpelig menneske uten evnen eller oppgaven til å dømme og forutse. Men jeg er overbevist om at jeg kommer til å se han igjen en gang, uansett hvor det blir. Livet er ikke over selv om kroppen dør. Det er noe etterpå også. Takk og pris for det.. Det er iallefall det jeg tror.

Kaj Larsen 18.08.1926 -- 13.08.2011

Kjære farfar min, du var virkelig en god farfar. Du stilte alltid opp når vi trengte hjelp, enten det var med rå muskelkraft eller med penger. Du oppfant ting, lagde og reparerte ting. Du var aldri uvirksom!

Minnene mine med deg og farmor er så mange, og så gode!

Jeg kommer aldri til å glemme hvordan dere lastet kanoen opp på biltaket og tok oss med på kanotur med piknikkurven. Piknikkurven som alltid inneholdt den grønne termosen med kaffe. Termosen som fra nå av kun vil bli brukt av farmor.

Jeg kommer aldri til å glemme hvordan kreativiteten boblet hjemme hos dere. Farmor sydde puter og bamser med oss, mens du lagde altfor sterke spretterter, og motorstøy til syklene våre, laget av en hard plastbit som gikk inn i eikene. Det var stas å ha slikt bråk når man syklet! (Og sikkert litt stas for nabolaget at vi kunne skru lyden av igjen på en enkel måte..)

Det var en stor dag for lillebror og meg da dere kom hjem til oss med en hjemmelaget hest. Den var fantastisk! Hvordan kunne du komme på slike anretninger? Jeg husker den som om det var igår.. Kroppen var ett sort motorsykkelsete, hals og hode var skåret ut av en hvitmalt treplanke med påmalte øyne og nesebor, manken og ørene var av sort skaiskinn skjært opp i hårstrimler, tøylene av hardt jern til å holde i, og halen.. den var av ett tjukt hamptau. Alt dette hadde du (og farmor) satt så flott sammen og sveiset fast i en diger fjær festet til den store treplaten i bunn. For en fantastisk gave å gi sine barnebarn! Som du må ha gledet deg til å overraske oss med den! Den hesten, farfar... Den var høyt skattet...

Jeg glemmer heller ikke huskestativet du lagde til oss. Det var det største og mest solide huskestativet som fantes. Gult og grønt, -og digert! Alle andre barn hadde de små og spinkle huskestativene som så lett bikket overende, med liten svingradius og lav høyde. Vi var så heldige.. Vi husket, hoppet av i fart og turnet i huskestativet vårt.

Dere lagde også dukkehus til meg, og garasje til lillebror. Du snekret og hun innredet med tepper, tapet og gardiner. Hvilke besteforeldre gjør slikt lenger...? Det er en slik besteforelder jeg selv vil bli. Bank meg flat dersom jeg ikke blir det!

Barndommen vår var så flott, -mye takket være deg og farmor. Dere lærte oss å sette pris på små gleder. Som for eksempel da vi fikk ha hytte i den digre pappesken kjøleskapet deres kom i. Det var så gøy å være liten og få skjære ut vinduer og dør i den. Vi fikk til og med gardiner i vinduene, og det lille bordet var med inn der det også.

Du var en tålmodig farfar. Vi bygget hytter rundt i huset deres, og må ha laget masse rot og støy, men både du og farmor holdt ut med oss.. Den eneste gangen jeg så deg sint, var den gangen da lillebror kastet vann på deg ovenfra balkongen. Åååh, så morsomt det var!

Jeg har så gode minner om da vi gikk fra skolen, gjennom skogen på den koselige stien, og hjem til dere. Der sloknet vi i hagegynga, og ofte våknet vi til varme pannekaker og is. Den hagegyngen har alltid betydd mye for meg, og jeg vet den betyr mye for lillebror også.

Jeg kjøpte min egen hagegynge med penger jeg fikk av dere, nettopp fordi jeg har disse herlige minnene.. Hagegyngen min er dere. Nåde den som skader min hagegynge.. Men den kommer aldri til å vare så lenge som det deres hagegynge har gjort. Du ville bare rett og slett ikke la den forfalle. Den ble reparert om og om igjen, til den ikke lenger kunne forfalle stort mere. Den står der fortsatt, men nå uten min farfar..

Gjennom hele min oppvekst har dere alltid hatt en hund, men de siste årene var dere uten. Da jeg stakk innom og hadde med hunden vår, var du alltid bekymret for om han hadde mat og drikke, og om han ble luftet ofte nok. Da du ennå var i form, gikk du turer med han, enda han dro hardt og stresset sikksakk langsmed veien. Omsorg hadde du mer enn nok av..:´)

Du pleide å ha lakris i skapet ditt på soverommet. Lillebror og jeg gikk og tok noen i ny og ne. Det var ikke meningen å stjele fra deg, men lakris var jo så godt.. Jeg har "betalt tilbake" lakris til deg mange ganger i ettertid. Men sist gang spiste du ikke stort av lakrisen.. Posen jeg kjøpte til deg da du lå på sykehuset, fant jeg igjen hjemme på stuebordet, -og da var du innlagt igjen.. Matlysten din var virkelig ikke stor det siste året. Jeg var så bekymret for deg, farfar.. Og sint. Du har alltid vært ett stabeis uten like, men det å nekte legehjelp var å gå over streken...:´(

Det var så vondt å se deg visne hen på den måten.. Du var alltid så full av liv, og du var så rampete! Du lekte med guttene mine og fikk dem til å le og hyle av latter, enda de sjelden så deg og dermed helst ville vært sjenerte og tilbaketrukne. Du hadde ett fantastisk lag med barn.

Jeg husker med ett smil at du ofte spilte kinasjakk med meg. Du må ha latt meg vinne med vilje, for jeg vant jo alltid..=) Vi spilte også spill du hadde laget selv. Du oppfant ikke bare ting ute, men lagde til og med egne spill og leker. Du elsket kryssord, ordlek og gåter. Neste gang jeg kommer hjem til dere vil jeg nok savne å se kryssordene ligge på benken ved toalettet.. Hvem skal nå løse alle dem?

Jeg kommer også til å savne å se tegningene etter det. Du så ansikt og figurer i alt, og tegnet dem inn overalt. Det er nok der jeg har arvet den egenskapen fra, og det er jeg isåfall takknemlig for. Det kan være så gøy å se mer enn det som allerede er.

Det var så gøy å jobbe sammen med deg farfar. Du og jeg, vi stablet endel ved sammen. Vi var like i kroppsbygningen, -senesterke. Sånn som vi bar, skravlet og spøkte mens vi stablet. Måtte din arbeidsiver smitte over på meg og fortsette ut mitt jordiske liv! Jeg har mye å se opp til når det gjelder deg og din vilje til å jobbe, og å hjelpe andre. Du var aldri redd for å ta i ett tak.

Lillebror og jeg pleide å overnatte i den lille campingvogna dere kalte Lillebror. Det var virkelig stas å få lov til slikt. Du tålte også at vi sølte med vann og såpe inne når vi blåste bobler laget av deres hjemmelagde såpeboblevann. Mine barn fikk til og med lov til å ha badebalje med vann i på kjøkkenet, bare for å leke med båter oppi.

Jeg glemmer aldri den gangen du tryllet ett egg ut av munnen din, og deretter enda ett, -og enda ett. Jeg kunne ikke skjønne, fatte og begripe hvordan slikt lot seg gjøre. Men det var jo bare du som var ute med skøyerstreker igjen, såklart. Det lille skumgummiegget fulgte meg en liten stund etterpå..:´)

En dag vil jeg prøve å lage en fløyte til ungene mine, slik du lagde til lillebror og meg. Jeg aner ikke hvordan du fikk det til, men jeg må prøve jeg også. Det er bare trist at du ikke er her og kan lære meg det.. Tenk så mye som gikk tapt av din lærdom og historie nå..

Det var så mye jeg ville rekke før du reiste videre. Jeg skulle høre dine historier og fortellinger fra det lange livet ditt, og helst få skrevet dem ned, alle sammen. Men før jeg visste ordet av det var du kun søvnig og ville sove, og deretter så svak at du ikke orket prate engang.

Du var så flink til å fortelle.. Du var flink til å spille trekkspill, fløyte og banjo, og nysgjerrig på andre instrument. Du kunne tegne og male.. Jeg er så glad for å ha det ene maleriet du har malt, ett maleri av Heksetårnet i Vordingborg. Det er så merkelig å tenke på at den dagen du malte det, stod det sikkert flere hobbymalere bortover den samme gaten og malte det samme tårnet.. Nå tar vi bare ett bilde, og ferdig med det. Tidene er jammen forandret..

Det var alltid morsomt å introdusere deg for nye ting innen teknologien. Du ble like forundret og forbauset hver gang, spesielt over hvor mye en liten mobiltelefon kunne være i stand til å gjøre. Du var også alltid så morsom når jeg kom kjørende i en av bilene våre. "For en flott og stor bil. Den kan du vel sove i?" sa du hver gang, og jeg svarte at vi sov da heller i vår store campingvogn. Men du hadde jo rett. Klart jeg kan sove i en av de store bilene våre. Hvorfor skal alt være så stort, dyrt og flott i vår tid? Man blir ikke mere lykkelig av den grunn.

Din (deres) evne til å glede seg over små og enkle ting, er heldigvis en egenskap jeg har arvet. Men jeg merker at det er vanskelig å føre det videre på mine barn. Jeg må nok bare fortsette å hente inspirasjon fra min barndom, og hvordan dere, mamma og pappa, mormor og morfar gjorde den til en glederik og flott barndom enda vi ikke hadde penger.

Min farfar. Du er dypt savnet..

Du var riktignok ett stabeis uten like, uten evne og ønske til å se ting fra andre vinkler enn din egen, uten å ville vurdere andre muligheter enn de du selv hadde bestemt var det rette, -og en evig pessimist til det meste som skjedde på teve, enten det var film, dokumentar eller nyhetene. Men dette var din personlighet, og de er ingenting i forhold til alle de gode sidene du hadde. Det er uansett alt det gode man sitter igjen med og husker..:´)

Jeg kommer til å savne deg enormt. Det er så vondt å tenke på at jeg ikke skal få gi deg noen klem igjen, iallefall ikke med det første.. Men det er godt å vite at du ikke lider lenger, og at du kjente oss igjen helt til siste stund. Det er også godt å vite at du nå, eller snart, vet mer enn meg angående hva som skjer etter at legemet dør..:´) Vi trodde litt forskjellig, men du skal nok se at vi ikke var så langt fra hverandre i tro som du trodde..

Kjære farfar min... Jeg er så glad i deg!! Jeg savner deg sånn! TAKK for alt sammen, og takk for at du var den du var.. <3

Gamle bøker

2011-08-14T13:00:00.001+02:00

Denne uken tok mamma og jeg en liten tur til Gamlebyen sammen med unga. Vi hadde en skikkelig koselig dag med masse fotografering, mens unga utforsket hver eneste kanon bortover. Vi spiste is hos den samme lille kafeen hvor vi spiser hver gang vi tar turen innom Gamlebyen (altfor sjelden), og tittet på gapestokken sammen med unga, før vi gikk videre innover i den lille byen på jakt etter en spesiell hvetebolle mamma husket.

Jeg hadde lyst til å stikke innom en bokhandel med brukte, gamle bøker, og spurte om veien til vi fant den. Der inne druknet jeg i bøker, bokstavelig talt. Så mye flotte, gamle bøker! Så mye historie! (Bilder fra butikken komme i ett senere innlegg, da jeg ikke har de på mobilen..)

I denne lille forretningen er bøkene stablet fra gulv til tak. Man blir egentlig litt redd for å ta tak i en bok, i tilfelle alt sammen raser. Men mannen bak disken kunne informere om at det var kun bøkene bak inngangsdøren som pleide å rase sammen i ny og ne, og at da fikk han litt av en jobb.

Jeg fikk øye på en bok som hadde med foto å gjøre. Den var interessant, men ikke gammel nok for meg, så med ett lite snev av tvil i stemmen spurte jeg mannen om han hadde system i alle disse bøkene, og om han hadde flere om foto noe spesielt sted.

Til min store overraskelse HADDE han system. Han fant fram en stige og klatret opp til noen stabler høyt oppe i ett hjørne, samme hjørnet jeg allerede hadde brukt en halvtime i, og viste meg flere bøker med tema foto. "Her er de, dersom du tør å klatre opp", sa han spøkefullt.

Jeg la fra meg bøkene jeg allerede hadde funnet, og klatret noe nølende opp den vinglete stigen. Jeg har ikke høydeskrekk, men jeg må innrømme at tanken om å få alle bøkene fra det lille rommet OVER meg, bekymret meg veldig! Tunge, harde bøker, i ganske så stort antall.. Grøss.. Uttrykket "bokras" fikk en helt annen betydning der og da.

Etter å ha lett litt, fant jeg endelig en fotobok som så gammel nok ut for meg. Fornøyd snudde jeg meg i stigen for å sjekke stabelen bak meg mens jeg gikk ned igjen, og der fanget enda en bok interessen min. Ordet "Holmenkollen" lyste mot meg i sidesynet, og jeg tenkte med en gang at dersom denne merkelige boken inneholdt historien til Holmenkollen, ville det være en kul gave å gi David.

Uttrykket "never judge a book out of it's cover" (eller hvordan det sies ordrett) passet bra på denne boken. Den ga meg inntrykk av å være mer som en logg eller dagbok, men viste seg å være nettopp en historiebok med bilder og tekst fra begynnelsen av bakkens historie.

Dermed fikk to bøker bli med meg hjem:

Boken om Holmenkollen falt i smak hos David..:) Den er hyggelig å bla i, med sine gamle bilder og forhistoriske tekst.

Fotoboken har samme sjarmen, og man kan tydelig se og erfare at fotograferingens prinsippet er det samme fortsatt, uansett teknologi. Lys er fortsatt lys..:)

Camera obscura. Skikkelig kult er det!

Det var litt om bøkene som ligger på bordet her nå.. Oppe i hodet mitt er det derimot kaos.. Farfar min døde igår, så jeg føler jeg trenger en mimredag i fred.. Kanskje jeg evakuerer ut i campingvogna noen timer..

Jobbintervju og karakterer!

2011-08-12T18:31:00.001+02:00

Denne dagen har hittil vært litt vel spennende for meg kjenner jeg. Den startet med ett jobbintervju i Oslo, og da på en jobb jeg virkelig vil ha, -og kuliminerte med en mail som inneholdt mine karakterer fra eksamensoppgaven.

Den ledige stillingen snublet jeg over da jeg nettopp hadde registrert meg selv som arbeidssøker på nav.no sine sider, -igjen. Av så godt som alle stillinger jeg har søkt på de siste årene, er det denne jeg har vært aller mest glad for å se, aller mest ivrig til å sende søknad på (det skjedde bare sånn plutselig med én gang etter å ha lest den annonsen ferdig), og aller mest nervøs for å ikke få. Kan du da se for deg hvor satt ut jeg ble da de ringte meg allerede dagen etter at jeg hadde sendt søknaden til dem via mail? Aiiii..

Jeg befant meg da i Gamlebyen, Fredrikstad, sammen med mamma og mine to små sønner. Da jeg skjønte hvem det var som ringte, kastet jeg meg inn i en bakgård for å være i fred fra unga og kanskje ha muligheten til å oppfatte hva han pratet om i andre enden av røret, samtidig som jeg nesten ikke klarte å tenke noe annet enn at "han ringte meg.. de ringte meg.. dem ringte meg...", og samtidig som jeg forsøkte å holde unga mine vekk. Vi avtalte tid for intervju, og før jeg visste ordet av det satt jeg med nerver i vrangstrupen og kjente at jeg nå kanskje var ett hakk nærmere en drømmejobb. Tenk å få jobbe med intverju, tekst og foto, for ett magasin...!

De få timene jeg hadde litt tid for meg selv dagene deretter, gikk til å forberede meg før intervjuet. Jeg leste nettsiden deres, undersøkte litt, skrev ned spørsmål jeg kanskje kunne stille, og sendte attester, referanser og litt reklame for meg (linker til ting jeg har skrevet og gjort) selv til dem via mail.

Men på vei til Oslo idag, oppdaget jeg at det å stole på kartet på iPhone kan man bare glemme så lenge man kjører bil og trafikken er stor. Den blå dotten på kartet (som skal illustrere meg eller bilen) hoppet stadig plutselig opp og festet seg ett helt annet sted enn hvor vi trodde at vi hadde vært, slik at vi da i mellomtiden kjørte for langt, valgte feil avkjøringer osv. Såklart den også valgte NYE ruter hver gang jeg oppdaterte den.... Til slutt var det så liten tid igjen at jeg hoppet ut av bilen til mamma, og rett inn i en taxi for å komme meg raskest mulig til rette plassen. Og det klarte vi med nød og neppe. I mellomtiden skravlet taxisjaføren på gebrokkent norsk om alle de forskjellige jobbene han har hatt opp i gjennom tidene, og hvor bra han har gjort dem, og hvor flink han er. Han ga meg også tips om hvordan man gjør ett bra intervju. Kort sagt en ganske så positiv og glad utlending med sansen for........ seg selv.

Siden han ønsket å kjøre meg helt til døren, ble jeg satt av klin inntil inngangen i bygning C1, -som viste seg å være FEIL bygning. Jeg ble nødt til å ta en rask telefon til min kontaktperson, og til slutt befant jeg meg endelig i rette bygning, i ett konferanserom med ett stort og hvitt laaaaangbord. Ett skjema lå klart til meg, og jeg fikk beskjed om å fylle ut noe av det. "Ikke resten?" tenkte jeg litt overrasket, men følte meg samtidig litt lettet over å slippe å måtte svare på alle spørsmålene nedenfor, i all hui og hast.

Dette intervjuet er faktisk det første intervjuet jeg har vært i, som har fungert slik som man blir fortalt at jobbintervjuer kan/skal foregå. Den typen intervju jeg alltid har hatt litt skrekken for, -og alltid blitt like lettet over å ikke oppleve. Det er ikke negativt, ikke misforstå meg, men det var veldig overraskende å oppleve ett slikt intervju, for jeg hadde nesten begynt å trekke den slutningen om at den slags intervju ikke fantes. MEN så har jeg da heller ikke vært i intervju med en slik stor bransje før heller da.

Det var svært profesjonelt utført, med informasjon om firmaet, spørsmål (lurespørsmål? gaaaah...), ønske om å høre mine meninger om ting, osv osv. Hjelpes. Jeg følte jeg gikk inn med den største ro, men etter å ha måttet svare på hva som er det viktigste av "selger" og "produkt", og hva som er viktigst for meg av penger, kollegaer, fritid osv, -føler jeg meg ganske kjørt igrunn. Jeg svarte det jeg mente, og mente det jeg sa, -men jeg mener jo så mye forskjellig, -alt etter som hva slags situasjon man skal ta i betraktning. Det er alltid flere sider av en sak, og jeg vil gjerne vite alle sidene før jeg evaluerer..
Er penger viktig for meg? Nei, men jeg trenger dem jo... Og jeg har aldri hatt mye av dem, så joda, det hadde vært herlig med mer av dem, -men de betyr ikke ALT, og jeg er ingen karrierekvinne på jakt etter prestisje og høy inntekt, det største huset, den råeste bilen, og de mest velstelte neglene.
Er selger eller produkt viktigst? Vel, produktet burde jo være bra, men dersom den er bra, og selgeren dårlig, så blir jo ingenting solgt uansett. Er derimot selgeren skikkelig rå, trass i at produktet er dårlig eller rett og slett bare helt normalt greit, blir det som oftest salg uansett, bare fordi selgeren er en god selger. Så da syns jeg selgeren er viktigst.

Etter intervjuet ble jeg sittende å gå igjennom alt jeg kunne huske at jeg hadde sagt. Sa jeg feil? Skulle jeg ha svart annerledes? Skulle jeg ha solgt meg selv mere, påstått at jeg kan selge, og latt være å innrømme at jeg aldri har ønsket å jobbe som selger før jeg leste denne annonsen?

For det er sant, -jeg har aldri ønsket å jobbe som selger. Jeg har alltid styrt unna jobber såfremt det har stått at stillingen da går ut på å selge ett produkt eller mobilabonnement m.m. Spesielt har jeg fått fnatt hver gang jeg har tenkt på en stilling som telefonselger.

Men som jeg sa til denne karen: det føltes så annerledes med denne stillingen. Her er det snakk om å selge noe jeg interesserer meg for. Jeg har alltid drømt å jobbe for ett magasin, med tekst og foto, og selv om han påpekte at han måtte skuffe meg ved å si at det ikke ville bli noen tekstforfatting, så føler jeg inderlig at dette magasinets annonser kunne jeg likevel ha solgt, -rett og slett fordi jeg liker tanken om å selge annonseplasser for den bedriften vi da anbefaler med bildene jeg tar og teksten (som blir ett resultat etter intervjuet vi da har hatt). Det vil være mye enklere for meg å gå inn til en bedrift med ett flott magasin i hånden, og fortelle hvorfor de burde kjøpe annonseplass i nettopp dét bladet, enn å ringe folk og plage dem med salg, og da aller helst når det minst passer for dem.

Med andre ord: da jeg så nettopp denne stillingsannonsen, innså jeg at jeg VIL og KAN være selger. Jeg, en selger. Meg? Virkelig? Joda, jeg mener det. Og etter å ha lest magasinet på toget på vei hjem, og hjemme i egen sofa, -føler jeg at nettopp denne tjenesten er SVÆRT salgbar. Det er virkelig ett flott magasin, med flotte og positive artikler om forskjellige bedrifter, og jeg føler at de ble anbefalt til meg.

Men jeg kjente at en annen del av meg ble styrket og "pushet på" mens jeg leste artiklene i bladet; min trang til å korrikturlese det som er skrevet, og å vurdere/kritisere enkelte av bildene. Det ligger helt klart en skribent og fotograf i meg, og det er ikke noen tvil om at den ultimate drømmen min er å skrive teksten (selv) og å fotografere for magasiner, -da gjerne slike intervjuer som blant annet noen av dem jeg leste i magasinet jeg søkte jobb hos. Artikler med intervju og bilder av personer, om deres bedrift, deres spesielle prestasjoner, opplevelser, -whatever, -bare det er fra en helt ærlig og fremmende og positiv vinkling. Jeg er ingen SE&HØR skribent, -jeg vil at det som blir sagt er det som kommer på print. Ikke sladder, usannheter og løgn, men kun det som er tilfelle.

"Hvor ser du det selv om 5 år?" spurte han meg. Jeg ble målløs og tittet forskrekket på han, og husker jeg ikke helt feil, tror jeg jammen at jeg spurte han hva det var han mente. "Hva er dine mål og ambisjoner, -hvor ser du deg selv om 5år?" (det er nå jeg skulle hatt dikatafon å henvise til, for helt ordrett klarer jeg ikke å huske..)

Jeg ble satt ut av dette spørsmålet. Jeg har aldri tenkt så langt fram i tid, noensinne. Jeg er da trossalt vokst opp i en religion hvor man ikke skal planlegge framtiden sin, for "Harmageddon kommer jo imorgen". Heldigvis har jeg skjønt at den slags holdning er helt feil, og også at det er helt feil å kaste bort livet sitt på å tenke slik, -og enda viktigere; jeg har også skjønt at selve religionen er helt feil og dermed trukket meg UT av den, --- men jeg har likevel ikke kommet så langt med meg selv ta jeg har tenkt på slikt som f eks "hvor jeg ser meg selv om fem år"..! Det eneste jeg kunne komme på var, naturligvis, at jeg virkelig håper at jeg da jobber med det jeg ønsker å jobbe med; å skrive og fotografere for ett magasin.

Det føltes ganske klisjeaktig å sitte å si det, siden jeg jo satt i jobbintervju med ett stort magasin og da såklart burde si ting som kan styrke hans mening om å ansette meg i nettopp det magasinet, -men det kom rett fra hjertet. Det ER jo det jeg drømmer om. Og det vet de av dere som har fulgt med meg lenge nok. Jeg har kanskje ikke sagt det rett ut så altfor mye, men det handler mere om det at det man drømmer mest om, holder man kanskje litt mere for seg selv.

Da jeg leste ett av magasinene (som jeg fikk med meg hjem etter intervjuet) bestemte jeg meg for at dersom jeg ikke får denne jobben, skal jeg ikke bli lei meg for det. Da skal jeg heller sette klutene ekstra inn for å prøve å oppnå det jeg ønsker meg. "Starting with" å frilanse for de som ønsker å ha mine ting på trykk. Jeg skal ikke gi meg, noensinne. Det er på tide å gjøre noe med drømmene sine. Dermed basta.

Med beslutningen tatt, ringte telefonen mens jeg satt på toget.
Det var ikke bedriften som skulle si at jeg hadde fått jobben, men det var venninna mi Ingunn (fra skolen) som skulle si at hun hadde fått karakterene (omsider...!!), og nå lurte hun på om jeg hadde fått mine. Jeg kjente jeg ble litt kvalm i magen, -for ville jeg se karakterene mine....?

Vi pratet litt fram og tilbake mens jeg gikk av toget og hjem, og så la jeg på og sjekket mailen min.

Der var karakterene!

"Hei!

Her er dine totalkarakterer fra hjemme- og teorieksamen.

Kandidatnr: XXXXX

BK - D

KK - B

DM - B"

Jeg kjente humøret dalte litt av den første karakteren.

EN D.

D for Dritt da eller?

Men samtidig måtte jeg ta meg sammen. D er da ikke noen dårlig karakter. E og F (stryk) er da helt klart mye værre. Og hadde jeg da ikke akkurat sittet og snakket med en venninne om at D er en grei karakter man ikke burde være lei seg for å få? Jeg måtte ta en rask titt på hva denne karakteren står for:

"D: En akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Studenten har nokså gode kunnskaper, ferdigheter og holdninger."

"Akseptabel". "Nokså gode.." Mjaaaa, følelsen i magen min ble litt bedre. Det er trossalt BK det er snakk om her. BildeKommunikasjon. Jeg vil ikke akkurat påstå at jeg har hatt vært noen superhelt i det faget. Så jeg er glad jeg fikk en D istedet for noe værre. Kanskje det at jeg ikke husket navnet på han derre fyren som fant på det derre begrepet, trakk ned karakteren? (meg og navn...! Hvorfor skal en teflonhjerne som meg gå å huske sånt når man bare kan google det..? sukk..)

De to andre karakterene var bare til å juble av!

Tenk, TO B´ER!!! Såklart jeg måtte sjekke hva de også betyr:

"B: Meget god prestasjon. Studenten har meget gode kunnskaper, ferdigheter og holdninger."

Wohooooo!! Now we´re talking!! =))

Med andre ord så er jeg veldig god på Kamera og Kamerabruk, og Digitalt Mørkerom (billedbehandling i Photoshop osv.) Jeg har aldri ment at jeg er dårlig på det, for det er trossalt tekniske ting, men jeg ble likevel svært glad og stolt over å få to B´er i disse to fagene...! =)

Men hvor ble det av karakteren i LY, Lyssetting....? Jeg sendte en mail og etterlyste den, og kort tid etter fikk jeg ett masseutsendelsessvar fra skolen om at den kommer til mandagen. Grøss. Enda mere grue-seg-og-innstille-seg-på-en-rævva-karakter.... Jeg tør nesten ikke å innrømme det, men etter å ha fått B i KK og DM vil jeg føle det som ett voldsomt nederlag å få noe "dårligere" i LY... Jeg som er så glad i lyssetting. Lys. Lyyyys....<3

Fotografi er trossalt lek med lys.

Klart jeg vil ha en bra karakter i dét... Men jeg skal innstille meg på en D der også. Bedre å legge terskelen lavt for seg selv i slike situasjoner jepp.

Så der var dagen min i korte trekk. Ett nervepirrende jobbintervju på en jobb jeg gjerne vil ha, men kanskje så sikkert ikke får (selvmotsigende setning, jeg vet), og karakterer jeg har ventet på hele sommeren.

Kameraet mitt lå såklart i vesken i hele dag, men ble aldri tatt opp. Fy skamme meg. Kanskje jeg burde pile ut i det som er igjen av sommer og sol, og ta litt bilder, just nuh...?

Ny app på min iPhone

2011-08-11T00:17:00.001+02:00

Jeg har ikke alltid så lett for å ligge unna nye apps.. Nå var jeg bare nødt til å prøve ut denne bloggermuligheten, for min Mail-to-bloggermail funker visst ikke lenger!

Så jeg slenger ut ett bilde jeg ville dele sist gang jeg prøvde; det viser en klokke jeg nylig kjøpte på supersalg, og min lille notatbok..:)

Og nå skal jeg sjekke om denne appen var verdt de 21 kronene..! :)

- Posted using BlogPress from my iPhone

Location:Fabrikkveien,Mysen,Norge

Ett lite funn til interiøret mitt..=)

2011-08-10T19:05:00.000+02:00

Jeg er ikke akkurat den typen jente som shopper så altfor ofte. Egentlig så shopper jeg aldri. Det vil si at dersom jeg shopper, så shopper jeg ikke klær, sminke og smykker og slikt. Jeg vet ikke engang hvilken størrelse jeg har i bukse. Ikke sånn typisk jente sånnsett..=) Jeg shopper heller gadgets og ting til kameraet mitt... Det er jo det jeg interesserer meg for!

Men jeg interesserer meg for interiør også. Blant annet. Det er bare det at når man ikke har så mye å rutte med (som så godt som arbeidsløs) blir det ikke til at man kjøper inn så mye småsaker til huset som man kanskje skulle ønske. Og når man heller ikke har eget hus å pynte opp i, blir det kanskje heller ikke så interessant?

Men da jeg var på Buskerud Storsenter med mammaen min forrige uke, klarte jeg ikke å passere Karjolen (der har du svaret på det ubesvarte spørsmålet ditt Trinesnuppa..=) uten å bli dratt inn i forretningen. Der stod det nemlig en klokke så vakker at jeg bare MÅTTE ha den, uansett pris...! Flaks for meg at den ikke var dyr, og at det i tillegg var salg på den..=)

Den passet flott inn i min lille kosekrok.

Også er jeg så glad i kistene mine! =)

Det skjer litt om dagen, så jeg føler meg litt fraværende her på bloggen. Men det går så bra atte..=)

Seeyah!

Nøtte og Pixie, noen nydelige!

2011-08-04T00:52:00.001+02:00

Her kommer det ett lite ras med bilder av dyr jeg elsker:

ekorn og hest.

Jeg overnattet hos min gode venninne Trine Lise Feldmann denne uken (som forresten har DETTE å vise til, for dere som er interiørinteresserte....=).

Da jeg spiste frokost ute på verandaen hennes fikk jeg plutselig øye på noe i sidesynet; ett nydelig lite ekorn!

FRAM MED KAMERAET!

Det er trist jeg ikke har noe mere tele (bruker 24-105mm), men med 21 megapixler får man zoomet riktig så godt inn i bildene etterpå likevel, -så alle disse bildene er blitt croppet inn ganske så mye, og jeg kunne ha croppet ytterligere mer.

Søte lille Nøtte...<3 Finnes nesten ikke noe nydeligere på jord...

Med unntak av lille Pixie...!

Pixie er hesten til Trine, en søt liten Welsh pony (of Cob type). Hun og hennes lille shettisvenn skulle flyttes fra ett beite og videre til ett annet, men tok turen innom stallen for å få litt stell.

Pixie er virkelig en nydelig liten ponny ja...<3 Skulle GJERNE hatt henne selv!

Hun har egen Facebook-side som du kan besøke her.

Jeg laget også en liten film fra dagen da hun ble satt på nytt beite. Sett deg godt tilbake i sofaen og nyt min første film..:)

Krøderbanen og westernshow, -endelig!

2011-08-01T02:20:00.001+02:00

I mange år har jeg gått og ønsket én ting for sommeren; å ta en tur med damplokomotivet langs Krøderbanen og overvære westernshow igjen, -og da med unga.

Idag ble dagen! Endelig! Og som jeg koste meg! Det var også utrolig morsomt å se at barna var fornøyd med dagen, og at de såklart koste seg veldig.

Jeg knipset som vanlig masse bilder og filmet mange småklipp med speilrefleksen. (Jeg har begynt å filme mere i sommer, og samler stadig vekk klipp til en sommerferiefilm. Elsker å ha muligheten til å filme!)

Det var på tide at jeg testet ut noen presets i Lightroom, og da forelsket jeg meg i en som het "Old Style 1". Nesten alle bildene i dette innlegget har fått en liten justering med den preset'n, med unntak av noen få.

Før avreise, på Krøderen stasjon.

Njuuudelige gutten min..<3

Krøderbanen er populær! Flere steder langs banen stod det folk og vinket til toget og oss.

Lille, gode mammaen min..<3

Gullhjerte mitt..<3

Tålmodigheten ebbet litt ut på vei tilbake fra Vikersund, men unga ble straks litt mere rolige da vi gikk av i Kløftefoss og satte kursen mot Deadwood City.

Mye skyting ble det! Utrolig gøy for både unga og meg! =)

Jeg digger dette bildet, -det ble så kult i fargene med preset´en! Dessuten så følte jeg meg ganske så heldig der jeg stod...=) (men de sikter på meg begge to, haha)

Jeg har så skjønne gutter...!!!!! (de to små jeg holder rundt ja...=)

Vi fikk spist vafler og pølser, og tok en titt på museumet til Krøderbanen. Unga fikk noen små tog hver fra souverni-butikken, og deretter satte vi kursen mot bilen mens vi slengte lengtende blikk ned mot vannet hvor mange folk kjølet seg ned med ett bad... Fy, så varmt det var!

På vei hjemover til Trine, så jeg disse skyene.. Jeg ELSKER skyer...!

Cumulus skyene skal visstnok varsle om tordenvær sa Trine. Jeg husker jeg leste om det engang, -det er utrolig fasinerende.

Nå er det midt på natta og Trine og jeg sitter med hver vår laptop og ser på videosnutter av flotte hester og utrolige kunstverk utført med dem. Det er fantastisk hva man kan trene hester opp til å gjøre, bare man har peiling! Og tid. Og ikke sitter på facebook all-day-long og sløser bort livet sitt.

Jeg kommer nok til å skippe nettbruken litt framover, -for jeg syns det er på tide å faktisk LÆRE og GJØRE noe igjen. Tenk hvor mye jeg f eks kan lære på piano, dersom jeg bruker like mye tid på å øve, som jeg ellers bruker på nettet? Aiiii, for en vond tanke! Tenk om jeg hadde kjent tangentene like bra som jeg kjenner tastaturet til mac´en.... Bare en tanke...

Nattinatt!

Lego på hjernen!

2011-07-30T03:28:00.000+02:00

Idag måtte jeg sette igang med en skikkelig ryddings på rommet til unga. David hadde nemlig sagt til Philippe at før han fikk bygge Imperial skipet sitt fra legoland, måtte han finne alle delene til sjørøverskipet sitt og bygge det. Noe som i ordets rette betydning betyr at JEG måtte gjøre det.

Men Imperial skipet ble bygget likevel, for David tøyset nok da han satte ultimatet, eller kanskje han innså at det ble for mye for guttungen?

Da David dro avgårde på fiskeferie igår, fikk jeg likevel lyst til å ha en legobyggerdag igjen, noe jeg ofte hadde da vi bodde på Frydenlund. Så rett etter frokost satte jeg igang med å rydde rommet til unga. Jeg bygger nemlig ikke NOE SOM HELST av Lego før jeg er sikker på at jeg har absolutt alt av lego liggende foran meg på bordet.

Bare det å rydde rommet til unga tar mange timer. Rommet er lite, og de har mye leker. Lekene ligger som regel utover gulvet, nesten alt på en gang, og stort sett er det så ille at jeg må bruke moppen og måke vei fra døren og fram til sengene deres når de skal sove.

Innimellom alle lekene blir det såklart fjær (etter puta til Philippe, men nå har den tatt kvelden, så fra nå av er det nok slutt på fjær på gulvet...:-), sand og hundehår i massevis, så når jeg har ryddet alt av biler, duplo og brio togbane i hver sine esker, må jeg ta små håndfuller med lego og helle de over til den andre handa mi mens jeg samtidig blåser vekk hundehår, sand og fjær mens de faller. Det er det eneste som funker, og det tar forderdelig lang tid..

Så var legoen til slutt funnet. Man kan iallefall håpe at man har fått samlet alt. Da var det vare å finne delene til det som skal bygges..!

A bunch of lego før jeg begynte å sortere det....

Etter å ha sortert bittelitt i det jeg har av skåler og boller.

Før har jeg sittet med tegningen foran meg og lett etter delene etterhvert som de trengtes, men det gadd jeg ikke idag. Det er så mye mere kos å bygge ting i Lego når man har alle delene klare på bordet! Så idag (eller, nå er det visst "igår") kopierte jeg listene med oversikt over alle delene som trengtes, og krysset av etterhvert som jeg fant.

Det tok hele ettermiddagen og kvelden.

Endelig kun de utvalgte delene til sjørøverskipet på plass.

Såklart jeg ikke fant ALT. Til slutt ga jeg opp og satte meg i sofaen for å bygge skipet, med Twilight rullende på teve'n for å bare høre lyden og føle at jeg så den samtidig (det funker faktisk å bare høre den, -jeg kan den utenat uansett). Det var ikke mange deler som manglet, -bare 5-6 stk som jeg klarte meg uten. De dukker nok opp imorgen!

Til slutt ble skipet ferdig. Det er endel mindre enn Imperial flaggskipet Philippe nettopp fikk, men fint det også...:

Ferskt og flott sjørøverskip ferdig bygget!

Jeg snek meg inn på rommet og hentet Imperial skipet og satte det på stuebordet med det nybyggede gamle skipet. Philippe kommet til å få "anfall" når han våkner imorgen (om noen timer actually) og oppdager at skipet hans er vekk, men han blir nok hoppende glad når han oppdager at det nå står sammen med ett ferdig oppbygget sjørøverskip også...!

Imperialskipet sammen med sjørøverskipet. Nå kan unga virkelig leke "kætæin djækk spællow" til krampa tar dem! =)

Syns jeg var flink jeg. Det er visst ikke mange mødre som gidder å bygge opp legoen for unga sine, -jeg har ennå ikke møtt noen..:-p

Imorgen må jeg nesten bygge litt for "lille gullhjerte" også. Han var lei seg idag, fordi jeg brukte så mye tid på å finne deler til skipet istedet for å bygge hans bil med hestehenger..

Nå må jeg soooove...

Nattinatt!

Skummelt dette her...

2011-07-19T23:09:00.001+02:00

Lille Vikki syns det var litt skummelt da både Front Leader og Ludde hele tiden skulle utforske henne. Ikke nok med dét, -Ludde syns det var ustyrelig morro å nappe henne i ørene. Det er helt utrolig hva lille Vikki holdt ut..=)

HDR dilla! =)

2011-07-10T09:32:00.000+02:00

En av tingene jeg har hatt lyst til å utforske mer, er dette med HDR fotografering (og redigering). Det som har stoppet meg hittil er det at jeg sjelden har med meg stativ når det dukker opp ett passende HDRmotiv, noe som hadde vært en stor fordel for å få best mulig resultat.

Men da vi var på Holmenkollen denne uken følte jeg at det var ett MUST å finne en utvei, -jeg fikk bare klare meg uten stativ! =) Dermed ble det noen lynforsøk med bracketing.

Bracketing ligger allerede i kameraet, men det tok litt tid før jeg fant ut hvor det var. Det er ikke noen innstilling som heter det, så jeg lette og lette til jeg endelig fant eksponeringsvalgene og kunne "spre" den slik jeg ønsket.

Jeg syns bildene ble greie til å være mine aller første HDR foto, men jeg vet at jeg burde og kan få til noe mye, myyyye bedre! Neste gang skal jeg ta flere bilder og ha litt mindre sprang i eksponeringene. Denne gangen hadde jeg kun tre eksponeringer pr bilde, og de var overdrevne i hver sin retning. Jeg må også finne en måte å få mer korrekte farger, -noe som sikkert skjer i redigeringen også.

Siden jeg ikke syntes Photoshop´s "merge to HDR" fungerte spesielt bra, brå-googlet jeg "bracketing hdr photography lightroom" (LR fordi jeg syns da at man kan prøve å holde seg litt til programmene man allerede har...) og kom over plugin som heter HDR Express.

Alt jeg trenger å gjøre er å markere bildene, og eksportere de inn i denne plugin. Men jeg åpnet de i Photoshop etter å ha lagret de som HDR-tif og tok noen standard justeringer på de, for jeg ble ikke fornøyd med HDR resultatet som plugin´en gjorde (enda jeg dro masse i spakene og prøvde. Som jeg sa, så har jeg nok endel å lære ang denne type fotografering..=)

Her er noen av resultatene:

Hva syns dere?

Har dere noen tips til meg?

En liten tur til Holmenkollen

2011-07-09T20:47:00.001+02:00

Mannen min jobber på Holmenkollen. Der har han jobbet ganske så lenge nå, faktisk i godt over ett år, uten at jeg og ungene har tittet innom og sett hvordan han har hatt det, eller hva han egentlig har drevet med. Men denne uken tok vi endelig turen!

Siden det er så langt å kjøre dit, har det endt opp med at David tar campingvogna med inn hver mandag morgen, og overnatter i den fram til torsdagen når han kommer hjem. Det er merkelig å ha han borte fra hus og hjem, men det er alltid herlig å se han igjen...=)

Da unga og jeg tok turen på tirsdag kveld, fikk vi en omvisning av David, både i området rundt det vogna står og etterpå der han jobbet med maskinen akkurat der og da.

Dagen etter stod ungene og jeg tidlig opp for å være på Holmenkollens topp før alle turistene kom. Vi var innom Ski museumet, og tok etterpå heisen hele veien opp til toppen. Det var en herlig opplevelse! Iallefall syntes jeg det. Jeg kunne vært på toppen der lenge lenge, men Philippe var redd og Daniel begynte raskt å kjede seg.

Her er en liten collage jeg laget i farta. Tror egentlig jeg vil gjøre det annerledes neste gang, for slik ble jo bildene litt små igrunn....